Nettverk for Venezuela

2011-01-26T18:38:00.001+01:00

Markering av 12 års dag for den “Bolivarianske” regjering i Venezuela.

Være med og støtte opp om den Bolivarianske Revolusjonen onsdag 2. februar, kl.17.00 på Youngstorget i Oslo (foran LO bygningen)

Markeringen er en del av en inntrenasjonal aksjon til støtte for prosessen i Venezuela.

MEETING OF SOLIDARITY GROUPS IN SUPPORT

OF 12 YEARS OF BOLIVARIAN GOVERNMENT

"12 Years of participatory and protagonist democracy"

Join the Bolivarian Revolution on February 2th, to celebrate the

Twelfth anniversary of the Bolivarian Process.

Location: Youngstorget, in front of “LO Oslo”

Date: Wednesday, February 2th Time: 17:00

2010-10-24T20:00:00.003+01:00

Debatt: Hvor går Venezuela?

• Peter S. Gitmark: Stortingsrepresentant for Høyre, medlem av Utenrikskomiteen

• Iselin Åsedotter Strønen: Stipendiat og forsker ved Chr. Michelsen Institutt

• Peter M. Johansen: Utenriksjournalist i Klassekampen

Regjeringspartiet til president Hugo Chávez sikret seg flertallet i Venezuelas nasjonalforsamling ved valget i september, men har mistet flertallet på to tredjedeler. Opposisjonen sikter nå mot presidentvalget i 2012 og ser muligheten til å fjerne Chávez som har sittet med makten i over 12 år. Med utgangspunkt i valgresultatet skal vi se nærmerer på valgets betydning for den videre utviklingen i Venezuela og president Hugo Chávez Bolivarianske Revolusjon.

Tirsdag 26. oktober kl. 18.00, Storelogen, Akademiske Kvarter, Olav Kyrresgt 53

Arr: Latin-Amerikagruppene i Bergen

www. latin-amerikagruppene.no

2010-06-23T16:15:00.001+01:00

Media desinformasjon om Venezuela tar dessverre aldri slutt!
Gårsdagens Aftenposten hadde denne perle av en reportasje om verdens verste diktatorer. På plass nr.17 kom yours truly Hugo Chávez og dette var forklaringen om hvorfor han fortjente denne æren:

Hugo Chavez, Venezuela. År ved makten: 11. Har fengslet opposisjonelle, stengt kritiske medieselskaper og bygget en personlighetskultur rundt seg selv. Har samlet mye av landets oljeindustri under statlig eierskap, men har ikke lykkes i å redusere landets fattigdom i merkbar grad. Hylles som en helt av diktatorer verden over for sin svært kritiske holdning til globalisering og USA.

Hele artikkel kan leses her: http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article3704507.ece

Håper så mange som mulig kan sjå på artikkelen og reagere kraftig. Jeg har skrevet dette innlegget til Aftenposten:

AFTENPOSTENS OPPDIKTET DIKTATOR!
Aftenposten journalisten Kristoffer Rønneberg hadde en artikkel 22.juni hvor han listet opp verdens verste diktatorer. Blant disse, i posisjon nummer 17, hadde han dette å si om den lovlig valgte presidenten av Venezuela, Hugo Chávez.

”Hugo Chavez, Venezuela. År ved makten: 11. Har fengslet opposisjonelle, stengt kritiske medieselskaper og bygget en personlighetskultur rundt seg selv. Har samlet mye av landets oljeindustri under statlig eierskap, men har ikke lykkes i å redusere landets fattigdom i merkbar grad. Hylles som en helt av diktatorer verden over for sin svært kritiske holdning til globalisering og USA”.

At Aftenposten kan formidle silke grove usannheter viser til en enorm forakt overfor sine lesere. Vi kan se nærmere, punkt for punkt, hvordan Aftenposten forvrenger virkeligheten:

”Hugo Chavez, Venezuela. År ved makten: 11”
Han har blitt valgt tre ganger i løpet av de 11 årene med overveiende flertall, i valg observert og godkjent av bl.a. EU, OAS (Organisasjon av amerikanske stater), og eks president Jimmy Carter sin Carter Foundation.

”fengslet opposisjonelle”
Venezuela har ingen politisk fanger, sammenlignet med andre USA allierte land i regionen, Colombia og Honduras for eksempel, som fengsler og likvidere opposisjonelle og kritiske journalister i hoppetall, men likevel ikke kommer på diktatorlisten til Aftenposten.

”stengt kritiske medieselskaper”
Bare et fjernsynsselskap har mistet sin sende konsesjon pga. grove overtredelse av kringkastingsloven, bl.a. aktiv deltagelse i statskupp.

”Har samlet mye av landets oljeindustri under statlig eierskap”
Siden når har nasjonaleierskap (Statoil, Hydro osv.) blitt synonymt med diktatur?

”har ikke lykkes i å redusere landets fattigdom i merkbar grad”
Her måtte Aften posten har strekket seg langt for å unngå å få med de enorme fremganger i fattigdomsbekjempelse og rettferdig fordelig av resurser utført av Venezuela under Hugo Chávez;
Statistikk fra Verdensbanken viser at tallet på fattige i Venezuela har gått ned fra 60,9% i 1997 til 26% i 2009. I samme tidsrom gikk tallet på de som levde i ekstrem fattigdom ned fra 17,1% til 7%. Arbeidsledigheten falt også fra 12,7% til 6,6% og fortsetter å være stabil til tross for den internasjonale økonomiske nedgangen, og mer enn 3 millioner hektar jord er blitt fordelt blant fattige bønder.
Venezuela er dessuten landet som har kommet lengst i å oppfylle de tusenårsmålene vedtatt av FN for bekjempelse av fattigdom innen 2015. Venezuela har innfridd seks av disse åtte tusenårsmålene allerede.

Ønsker Aftenposten å framstå som en seriøs avis burde de klare litt bedre en dette! Og jeg vil anbefale Kristoffer Rønneberg å ta et par år til på journalisthøyskolen og lærer faget sitt litt bedre.

Dave Watson

Convocatoria

2010-05-20T22:17:00.001+01:00

Convocatoria
Se convoca a miembros, simpatizantes y amigos de los Circulos Bolivarianos de Oslo, a una reunión que tendrá lugar el dia miércoles 26 de mayo, a las 18 hrs, en la sede de la embajada de la República Bolivariana de Venezuela, en Drammensveien 82, Oslo.

Punto único a tratar: Presentación de la Orquesta Sinfónica Juvenil de Venezuela en Oslo. Se agradece puntual asistencia.

AtentamenteEfrain Navarro

Simón Bolívar Youth Orchestra til Oslo June 11

2010-05-16T22:37:00.004+01:00

The Simón Bolívar Youth Orchestra of Venezuela

NOW IN OSLO
“The Simón Bolívar Youth chestra of Venezuela”
Conductor Gustavo Dudamel
“The SBYOV will be presented in Oslo, during the Europe tour

Concert Tickets http://www.oslokonserthus.no/public/st_displayticketinfo.jsp

June 11-2010 in Oslo Konserthus. Time:7:30 pm

De 200 unge musikerne i Simon Bolivar Youth Orchestra består av de aller, aller fremste elevene i Venezuelas berømte og banebrytende musikkutdanning, El Sistema. Utdanningen ble grunnlagt i 1975 av den visjonære dirigenten og økonomen José Antonio Abreu. Dette nettverket, som består av ungdomsorkestre rundt i hele landet, gir muligheter og inspirasjon til over 250 000 barn fra Venezuela, der 75 % lever under fattigdomsgrensen. Med aktiv påvirkning fra noen av verdens ledende dirigenter som Claudio Abbado og Sir Simon Rattle, som jevnlig besøker Venezuela for å dirigere Simon Bolivar Youth Orchestra, blir de musikalske resultatene fremragende og får publikum til å reise seg og applaudere i London, Paris og New York.

Et viktig spørsmål

2010-04-29T19:51:00.003+01:00

Et viktig spørsmål er om forsvaret av menneskerettighetene kan være selektivt. Human Rights Foundation (HRF) som er initiativtaker til Oslo Freedom Foundation (OFF) har fremmet kun enkeltsaker som angår politiker og bander som oponerer de regjeringene i Latin Amerika som bygger landene sine på en uavhengig måte (Venezuela, Cuba, Bolivia og Ecuador). De har bevisst valgt å ikke nevne drapene, tortur og mishandling som det honduranske diktaturet er ansvarlig for. HRF lager stor ståhei for RCTV, men om Radio Globo i Honduras som ble okupert, stengt og plyndret sier det ikke en pip. Heller ikke om Radio Progreso som er blitt truet. Syv honduranske journalister er blitt drept siden 1. mars og HRF har ikke nevnt dem.

Om selve kuppet i Honduras har HRF krevd at OAS utestenger landet, et meget beleiligt krav for kuppmakerne. Det eneste synlige resulattet ble at den terroristdømte Armando Valladares gikk av i protest, men senere trakk avgjørelsen sin tilbake.

Og hva sa HRF når over 30 peruanske indianere ble massakrert for å protestere mot kommersialiseringen av sine landområder i juni i fjor? Ikke en pip.

Listen er mye lengre og svaret på spørsmålet om forsvaret av menneskerettighetene kan være selektiv er at hvis det blir det, blir selve meningen med menneskerettighetene borte. Dette emnet er ikke egnet til å brukes som politisk verktøy, med mindre man har så mye makt og midler at "å gjenta et løgn tusen ganger gjør den om til sannhet".
Jorge Soria

OSLO FREEDOM FORUM: FREEDOM FOR HVEM?

2010-04-28T20:29:00.003+01:00

Vi i Latin-Amerikagruppene i Norge, som har i over tre tiår kjempet for respekt for menneskerettighetene mot noen av de meste brutale militære kuppregimene i Latin-Amerika, er ikke særlig begeistret for at Oslo Freedom Forum, støttet økonomisk av UD, Oslo Kommune, Civita b.la. velger å være et plattform for Latinamerikanske kuppmakere.

Eirik Vold har gjort et glimrende jobb for å avsløre disse kjeltringer (Dagbladet mandag 26 april: http://www.dagbladet.no/2010/04/26/nyheter/fred/menneskerettigheter/konferanse/nobelpris/11437687/ )
Sammen med Magnus Marsdal fra Manifest har han skrevet en rapport om noen av deltagere i årets Forum som har blitt involvert i kuppene i Venezuela og Honduras.
Rapport og video kan lastes ned her:
http://manifestanalyse.no/-/page/show/5116_oslo-freedom-forum-2010?ref=mst

Latin-Amerikagruppenes Alberto Thoresen har også skrevet om skandalen:

Langt fra noe frihetsforum
Latin-Amerika Gruppene i Norge (LAG) er bekymret over at det pågår en konferanse i Oslo som arrangørene kaller et ”frihetsforum” (Oslo Freedom Forum), til tross for at gjestelisten inkluderer støttespillere til statskupp og andre forbrytelser i Latin-Amerika.

En av de viktigste sakene til LAG de siste årene har vært å informere norsk opinion om løgner som har blitt brukt for å dekke over eller rettferdiggjøre statskupp i Latin-Amerika. For eksempel, statskuppene i Venezuela i 2002, Haiti i 2004 og Honduras i 2009. I de siste årene, har det også vært antydninger til flere statskuppforsøk i andre land, som Guatemala, Ecuador og Bolivia. I alle tilfeller har LAG jobbet aktivt for å motbevise den misvisende propagandaen til kuppmakerne og vise solidaritet med de som kjemper for demokrati og menneskerettigheter i disse landene.

I denne sammenhengen er det viktig å sette fokus på at det er problematisk at (i beste fall) tvilsomme politiske aktører i Latin-Amerika, blir hedret av viktige norske politiske institusjoner.
Verken menneskerettighetshelter eller stemmer for frihet

Leopoldo López er en av konferansens offisielle ”menneskerettighetshelter” (Hero of Human Rights). Han er for tiden suspendert fra offentlige verv og stillinger i Venezuela. I følge riksrevisjonen i Venezuela mottok hans NGO/politiske parti, Primero Justicia, en donasjon på 60 millioner bolívares fra det venezuelanske statlige oljeselskapet PDVSA i 1998. På den tiden var moren til López administrerende direktør for publikumskontakt i PDVSA og han selv var også ansatt i det statlige selskapet som økonom.

Leopoldo López støttet også aktivt mobiliseringene som førte til avsettelsen av den lovlig valgte presidenten i Venezuela i april 2002. I tillegg var han innblandet i den ulovlige arrestasjonen av kommunalministeren Ramón Rodríguez Chacín under statskuppet. På den tiden var López ordfører i Chacao kommune, altså i en helt annen jurisdiksjon enn hvor den ulovlige arrestasjonen fant sted.

I følge en dom fra 2009, som ble ratifisert av appelldomstolen i Aragua i april 2010, var avsettelsen av Chávez basert på drap og menneskerettighetsbrudd. Disse forbrytelsene ble dekket over med løgner, kringkastet via private TV-kanaler i landet. Dommen var basert på 230 rettsmøter, 265 ekspertvitnesbyrd, rundt 5 700 bilder, 20 videoer og 198 vitneforklaringer. Den gjaldt anklagen mot tre politimestere, seks tjenestemenn og en ansatt, alle medlemmer i kommunepolitiet i Caracas. Alle var mistenkte for drapene på to demonstranter, samt drapsforsøk og skader på andre demonstranter, 11. april 2002. Disse drapene/drapsforsøk var en del av handlingene som førte til kuppforsøk mot den venezuelanske presidenten. De tre politimestrene og tre av tjenestemennene ble dømt til 30 års fengsel. Imidlertid ble to av tjenestemennene i rettssaken dømt til 17 års fengsel. De to andre tiltalte ble satt fri. En av dem var egentlig dømt skyldig, men hadde allerede sonet straffen sin.

Ifølge aktor Antonio Molina, fungerte kommunepolitiet i Caracas som ”den væpnede fløyen til opposisjonen, 11. april 2002”. Demonstrasjoner for og i mot regjeringen til Hugo Chávez traff hverandre ved Avenida Baralt og Puente Llaguno. Dette skjedde etter at opposisjonsledere hadde omdirigert demonstrantene ulovlig, med hjelp av kommunepolitiet i Caracas. Da demonstrantene traff hverandre begynte kommunepolitiet å skyte mot støttespillerne til Chávez. Dette fremprovoserte et svar fra bevæpnede Chávez-tilhengere. De ble filmet av private TV-selskap og dette ble brukt som bildene opposisjonskanalene trengte for å anklage presidenten. De redigerte bilder av sårede sivile, sammen med opptak av lojale styrker til president Chávez som besvarte skuddene fra snikskytterne til kommunepolitiet i Caracas. Chávez-tilhengere forsøkte faktisk å forsvare de sivile under angrep, men TV-kanalene fikk det til å se ut som tilhengerne av presidenten var de som angrep sivile. Dette førte til den ulovlige avsettelsen av president Chávez. Venezuelanske domstoler har knapt begynt å ansvarliggjøre gjerningsmennene.

Aktor Molina sa nylig i et intervju med Noticias24 at det er indikasjoner på at bakmennene til kuppet omfatter private kommunikasjonskanaler. TV-kanalene skjulte opptak fra Puente Llaguno og Avenida Baralt, som kunne ha blitt brukt som bevis i tiltalen mot gjerningsmennene i A-11. Konfrontasjonene resulterte i nitten dødsfall og mer enn hundre skadde. Presidenten ble kidnappet og truet på livet, men lojale militære styrker klarte å overta kontrollen i landet og gjeninnsette Chávez etter bare noen dager.

Mediestøttet kupp
Den venezuelanske TV-kanalen RCTV-Radio Caracas Televisión mistet bakkenettlisensen i mai 2007. En av årsakene var at TV-kanalen hadde bidratt til statskuppet i 2002. Dessuten brøt TV-kanalen gjentatte ganger flere paragrafer i kringkastingsforskriften. Generaldirektøren til TV-kanalen, Marcel Granier, var til stede i feiringene til statskuppet i april 2002. Han deltar også i ”frihetsforumet” i Oslo som en ”stemme for frihet” (Voice of Freedom). I 2009 ble TV-kanalen han leder og Globovisión anmeldt i det nasjonale telekommunikasjonsutvalget for å ha truet en dommer og ha oppmuntret til lovbrudd, ved å uttale at ”folk ikke må glemme navnet Marjorie Calderón”. Hun er dommeren i saken mot gjerningsmennene fra kommunepolitiet i Caracas som deltok i statskuppsforsøket i april 2002. Dette må tas alvorlig, spesielt etter drapet på aktor Danilo Anderson i 2004. Han var ansvarlig for rettsaken mot 400 mistenkte som angivelig sto bak statskuppet i april 2002.

Armando Valladares deltar også på ”frihetsforumet” som en ”menneskerettighetshelt”. Han blir framstilt som en tidligere politisk fange på Cuba. I følge den kubanske opposisjonen, ble han fengslet for å ha nektet å ha et klistermerke fra kommunistpartiet på skrivebordet. Imidlertid påstår kubanske myndigheter at han var politimann under regimet til diktatoren Fulgencio Batista. Etter revolusjonen var han i tillegg dømt for å være medlem i en terrororganisasjon og for å ha plassert bomber på offentlige steder i Havanna. Valladares har nylig også støttet statskuppet i Honduras. I desember 2009 mottok Valladares den høyeste utmerkelsen for utenlandske statsborgere fra de facto regjeringen i landet. En regjering som resulterte fra falske anklager mot president Zelaya; kidnappingen av den lovlig valgte presidenten av Honduras; utvisning av presidenten, uten rettssikkerhetsgaranti; en hel rekke av menneskerettighetsforbrytelser; og illegitime valg. Alt tyder på at denne konteksten forklarer at Honduras har blitt det farligste mellomamerikanske landet for journalister, i følge ”The Committee to Protect Journalists”. Siden mars har seks journalister blitt drept i Honduras. Imidlertid fortsetter LAG å få rapporter fra grasrotsorganisasjoner i landet som blir forfulgt på grunn av deres motstand til det ulovlige regimet.

LAG ser med bekymring på at Oslo kommune har valgt å støtte dette arrangementet med 1,6 millioner kroner. Det er også beklagelig at Amnesty, Nobels fredssenter, Oslosenteret for fred og menneskerettigheter, Fritt Ord og UD, støtter denne misvisende konferansen. Problemet er ikke at disse personene inviteres til et forum i Norge, eller at de får mulighet til å presentere sin sak, men at de glorifiseres og presenteres som menneskerettighetshelter og stemmer for frihet, noe de helt åpenbart ikke er. Denne strategien har som formål å lure naive utenforstående til å tro på at i latinamerikanske forhold er statskupp det samme som demokrati og undertrykkelse det samme som frihet.
Alberto Valiente Thoresen, LAG Tromsø

Mer akademisk desinformasjon

2010-04-21T15:45:00.005+01:00

I eit essay i Ny Tid, 19. mars skriv Andres O. Lid og Jemima García-Godos at i motsetnad til Alberto Fujimori i Peru og Manuel Zelaya i Honduras, valde Colombia sin president Alvaro Uribe å føye seg etter grunnlovsdomstolen, når den sa nei til eit andre attval forUribe. Og at dette er ein demokratisk siger for heile Latin-Amerika. Det er ikkje måte på korleis O. Lid og García-Godos hyller Uribe som demokratiet sin redningsmann og den sterke mann som folk vil ha meir av i Colombia. Dei kritiserar også norsk media for å skrive negativtom presisdenten sitt sikkerheitspolitiske resultat.

Det er tvilsomt når folk frå Norsk senter for menneskerettar, som det heiter, ved det Juridiske Fakultet, Universitetet i Oslo, populærerklerar ein president med mafialiknande fortid og vener. Hans forhold til dei paramiltiære gruppene er velkjent, og mange av deinæraste medarbeidarane og nokre ministrar er dømde for korrupsjon og narkotikahandel. Colombia har dei fleste interne flyktningane i verda, meir enn fire millionar menneske. Dei har stadig paramilitære grupper aktive, ikkje alle er rehabiliterte, og Uribe var den president som konsekvent har nekta forhandlingar med geriljaen FARC.

Sju colombianske militærbasar har USA fått bruksrett til etter avtale i fjor, og stadig vert menneskerettsaktivistar, studentar og fagrørsleleiarar drept. Litt av ein bragd dette, av ein "demokratiskpresident". Ettermælet til Uribe vert vel ikkje betre om han så "heroisk" sa nei til vidare makt? At Fujimori var ein ukonstitusjonell president i Peru er rett og heva over tvil. Han utførte eit "sjølvkupp" i 1992 og oppløyste kongressen og kalla inn til ny grunnlovsforsamling. I den nye grunnlova kunne han stille til attval, og han vann. Den tredje gong Fujimori prøve seg i 2000 gjekk det ikkje, han vart kasta etter nokre månader. Å samanlikne dette med Manuel Zelaya i Honduras er absurd. Han gjorde ikkje sjølvkupp og han kalla ikkje inn til grunnlovsforsamling. Det artikkelskrivarane ikkje skriv er at president Zelaya vart styrta i eit militærkupp. Det eksisterte ikkje noko grunnlovsbrot! Heile greia vart dikta opp av kuppmakarane i eit forfalska avskjedsbrev. Dette somet påskot til å kvitte seg med ein president som hadde innført ein fordelingspolitikk som trua deira økonomiske interesser. Den ikkje-bindande folkelege konsultasjonen, som var utgangspunktet forkuppmakarane sin aksjon, var ikkje grunnlovstridig. Zelaya hadde heller ikkje nokon intensjon eller moglegheit til å forlenge sin presidentperiode eller stille til attval. Dette skulle vera velkjent for folk som kjenner Latin-Amerika og arbeidar med det på eit universitet. Det undrar meg også at skrivarane ser ut til å på prinsippielt grunnlag mislike at statsleiarar i det heile teke kan stille i meir enn ein periode. Er kontinuitet eit brot på folket sin vilje?

Ivar Jørdre, medlem av Latin-Amerika Gruppa i Bergen

What is so special about Venezuela?

2010-04-21T15:26:00.003+01:00

What is so special about Venezuela?
Media outlets from around the world have been reporting about the threats posed by Hugo Chavez to journalists and freedom of speech in Venezuela. Among other things, these reports have resulted from the arrest of the owner of Globovisión, a Venezuelan TV-news network.

The arrest of Guillermo Zuloaga was ordered by the Venezuelan Attorney General Luisa Ortega, after Zuloaga made the following public statements to the Inter-American Press Association, in relation to the failed coup attempt against President Hugo Chávez, in April 2002:
“There was a demonstration without precedents against the president. There were around one million people in this demonstration. The president ordered to shoot at them, to ‘throw lead’ at them. That night, he terminated the General in Chief. It was the first time there was a General in Chief in 50 years, named by President Chávez. This General declared publicly that they had asked President Chávez to resign, to which he accepted... There were a series of circumstances that enabled him to return to power, and that is another story... We... are also against what was done at that time, because if they had done it right, we would probably have a different Venezuela today”.

What really happened on April 11th 2002This statement contrasts sharply with the April 2009 verdict of the judge of the 4th Court of Aragua and three aldermen, a verdict which was ratified by the Court of Appeals of Aragua in April 2010. The verdict was based on 230 audiences, 265 expert testimonies, around 5,700 photos, 20 videos and 198 witnesses. It concerned the accusation of three commissaries, six officials and one employee, all members of the Caracas Metropolitan Police. They were all thought to have been involved in the murders of 2 demonstrators, and the attempted homicide and injury of other demonstrators, during the events of April 11th 2002. These murders were a part of the plot that led to the coup attempt against President Chávez. The three commissaries and three of the officials were convicted and are to serve 30 years in prison. Meanwhile, two of the officials in trial were sentenced to serve 17 years in prison. The two other defendants were considered not guilty and were set free.
According to the demonstrators’ prosecutor, Antonio Molina, the Caracas Metropolitan Police acted as "the armed wing of the opposition” on April 11th 2002, by directly shooting at demonstrators. This provoked a response from the government forces, many of whom were not wearing uniforms. This would provide the images that the opposition channels needed to incriminate the President. They edited pictures of wounded civilians, together with the footage of loyal forces to President Chávez returning fire to the snipers of the Caracas Metropolitan Police. The forces loyal to President Chávez were actually attempting to defend the civilians under attack. But TV-channels made it seem as if the President’s supporters were the ones attacking the civilians. Venezuelan courts have just recently begun to convict the material perpetrators of these acts.

Prosecutor Molina said recently in an interview with Noticias24 that there are indications that the intellectual authors of the coup include the newspaper El Nacional, the TV-news network Globovisión and Channel 4. He thinks that Globovisión is yet to explain the Venezuelan society why the TV-channel concealed footage from Puente Llaguno and Baralt Avenue, which could have been used as proof to incriminate the material perpetrators of the A-11 events. There were nineteen deaths and more than a hundred injuries related to these confrontations.
The verdict of 2009 followed a pardon issued by president Chávez in 2007 to 60 people who signed the Carmona-decree. This decree had ordered the illegal dissolution of President Chávez’s government, on April 12th 2002, as a result of the incidents of the preceding day. This pardon came three years after prosecutor Danilo Anderson was murdered, in November 2004.

Anderson was responsible for processing 400 people who allegedly participated in the coup attempt against President Chávez. A Supreme Court Ruling in March 2005 made it possible for high-ranking Venezuelan officials to stand trial for their role in the April 2002 events. Three former police officers were convicted in 2005 for conducting Anderson’s murder.

It has also been proven that President Chávez never resigned voluntarily in April 2002. He was rather held illegally and was also life threatened by high ranking-officials. Evidence of this are a fax to the then Attorney General Isaias Rodríguez, communication with his daughter and phone calls to Cuban television, which the President managed to make while he was held captive.

Zuloaga's comments and Venezuelan lawNot surprisingly, many Venezuelans know that Zuloaga’s comments are not supported by the existing evidence. Thus, they feel that these comments constitute a baseless attack to the President. This is actually the argument used by the Attorney General Luisa Ortega when she decided to arrest Zuloaga before he attempted to leave the country. It was not that Zuloaga “was critical of the president”, as Globovisión and countless other networks (who are very often critical of the president) have reported, but rather that he made a false public remark about the President, accusing him of being a murderer and indirectly invited to attempt a better coup against him in the future. For this, he was accused on the basis of article 147 and 296 of the Venezuelan Penal Code. He was arrested, because authorities feared that he would leave the country.

Most reports also forget to mention that what has happened in Venezuela is not a result of the President’s sudden whims. Actually, things are often presented as if President Chávez has all of a sudden arbitrarily decided to suppress critical journalists in the country. The fact is that the actions of the police and the Attorney General respond to an application of specific articles in the Venezuelan Penal Code. Reforms to these criminal laws were passed by the National Legislative Commission and National Assembly of the Bolivarian Republic of Venezuela in March 2000 and April 2005, respectively. The reforms were made through formal democratic processes. This was even before the rightist parties decided to boycott the parliamentary elections of December 2005. Therefore, they still had considerable representation in the Venezuelan National Assembly. The opposition in this assembly was mostly represented by some parties in the “Bloque por El Cambio” (Alliance for Change) and “Bloque por la Autonomía Parlamentaria” (Alliance for Parliamentary Autonomy).

However, despite this, articles 147, 296 and Title III, Chapter VIII, of the Venezuelan Criminal Laws (articles 222 – 228) of 2005 might have been influenced by fears of a generalized environment of conspiracy against the President. These fears were not groundless. This is more evident if we take in consideration the coup attempt of 2002 and among other things, the rightist election boycott of December 2005. Additionally, it has been repeatedly pointed out that rightist media channels played a critical role in these sabotage attempts. There have also been yet-to-be-proven indications of cooperation in the Americas to perform similar sabotage actions against leftist governments in Haiti, Bolivia, Ecuador, and Guatemala, during the past years. A probable corroboration of these fears was the successful coup d’état in Honduras, June 28th 2009. A legal conflict: Liberty or libertinage?Regardless of this context, there is every reason to be critical of the theoretical existence of the defamation laws gathered in articles 147, 296 and Title III, Chapter VIII, of the Venezuelan Penal Code, entitled: “About offenses and other crimes against people that are invested with public authority”. Mainly because these laws can be misused in practice, by allowing political leaders to groundlessly curtail the freedom of speech of political opponents. However, this does not mean that there cannot also be reasonable arguments for the existence of such questionable laws and their application in Venezuela. This might prove to be discouraging for the champions of a black and white world. But sometimes there are more nuances. Things are not that simple. In certain cases, there is not necessarily a contradiction between defamation laws and freedom of speech, even in otherwise undemocratic conditions. A remarkable historical example is the Zenger trial in the colony of New York in 1935. John Peter Zenger was accused of slander on the charge of publishing “seditious libels” against William Cosby, the Governor of the colony. Even though the jury had been carefully selected by Governor Cosby, the verdict was “not guilty”. The jurors considered that although Zenger’s articles had been insulting, all statements were based on fact. For some, this trial set precedent and established factual argumentation as the basis of the American democracy.

Further, it showed that freedom of speech and defamation laws can coexist in an acceptable manner, just as long as the Judicial operates on the basis of provable evidence. This coexistence can serve to assert liberty instead of libertinage.

Such a historic case highlights why high quality critical journalism cannot just focus on one of the problematic aspects of a legal conflict. It should take in consideration as many aspects as possible, as well as the context in which the conflict occurs. It is not enough to focus on just one side of the coin of the issue of freedom of speech, forgetting that this liberty is often limited (formally or informally) by conventions that attempt to prevent injuries, or the violation of the integrity of other individuals and institutions. This is even more important when we consider that in exceptional occasions, the people with freedom to express themselves amass large amounts of power and control mass media. Therefore, they have a greater responsibility to use their freedom in a constructive manner. Just as well, it is not much useful to be critical of the application of laws in Venezuela using the same political framework employed to analyze the application of law in the United States or Western Europe.

Not just in VenezuelaEven so, it is important to remember that these laws are by no means a Venezuelan phenomenon, to say the least; they are not the result of Chávez’s fancy. The crime that Venezuelans call vilipendio (contempt) of public authorities has historically been considered an offense against the law in many countries, and not just when directed to public authorities.

For example, in Argentina, similar legislation is specified in articles 109 - 111 and 209 of the Argentinean Penal Code. In Spain it is regulated by articles 205 – 216 of the Penal Code. There is another related article: numeral 3 of article 490, which specifies punishments for contempt of the King or his family. In France, similar legislation is known under the headings of diffamation, injure and outrage. Articles 30 and 31 of the law of July 29th 1881 (entry under Diffamation) contemplate the defamation of a public body or agent. In Italy, it has been specified in articles 341 to 345 of the Codice Penale (Oltraggio a un pubblico ufficiale, Oltraggio a un Corpo politico, amministrativo o giudiziario, Oltraggio a un magistrato in udienza, Oltraggio a un pubblico impiegato and Offesa all'Autorita' mediante danneggiamento di affissioni).

There are similar legal concepts in use in the United States. For example, the notions of “contempt of courts and/or congress” are theoretically related to the notion of vilipendio of public officials in Venezuela. Many states also have what is known as “libel or slander law” (defamation law), although there is indeed no federal defamation law. It is reasonable to think that this has to do with a possible contradiction between these laws and the First Amendment, but the Supreme Court rulings on cases of libel and slander have not relied on the First Amendment consistently. However, in the Sullivan vs. New York Times Co. ruling of 1964, the Supreme Court established that public officials/individuals cannot sue for slander, unless it is on the basis of “actual malice”. This is defined as knowledge that the published/uttered information was false. (Read more on this issue in an article by legal advisor Steven Pressman, published online by the U.S. Diplomatic Mission in Germany here)

There are other countries in Europe that also have similar legislation regarding defamation. For example, in Belgium it is found in articles 443 to 453 of the Criminal Code (TITRE VIII. Chapitre V Des atteintes portes a l’honneur ou la consideration des personnes) . In Denmark, similar legislation is found in Chapter 27 of the Penal Law, more clearly in § 267 (Kapitel 27, Freds- og ærekrænkelser). Danish criminal laws include a prohibition to insult the royal authorities in § 115. In Finland, it is found in the Penal Code, Chapter 24 (entitled ‘Offences against privacy, public peace and personal reputation’). Actually, in Germany, it seems like these sorts of crimes are on the rise, according to the Bundeskriminalamt, Police Crime Statistics of 2006 - 2008. In 2005, the recorded cases of insults, malicious gossip and defamation with false statements totaled 179 721. This number grew to 187 527 in 2006, 193 092 in 2007 and 193 617 in 2008.

As in article 147 of the Venezuelan Penal Code, Germany considers disparagement of the Federal President (§90 in the Strafgesetzbuch or Criminal Code) as a crime, as well as other sorts of defamation. These are specified in Criminal Laws: §90a and b, which criminalize the disparagement of the organs of the State, its Symbols, the Constitution and the Constitutional organs; §185, which forbids insults; §186, which forbids malicious gossip; §187, which criminalizes defamation with false statements; §188, which penalizes malicious gossip and political defamation against persons in the political life; §189, which criminalizes the disparagement of the memory deceased person; §192, which forbids insults, despite the existence of true statements in them; §193, which specifies that even critical judgments in the pursuit of legitimate interests will be punished if they result in insults, depending on the form of utterance; §194, which regulates the criminal prosecution under these articles, and §199, which specifies what sort of mutual insult is allowed to be left unpunished.

In Norway, the Penal Law specifies in Chapter 23 Æreskrenkelser § 246 - 254 that defamation is a crime that can be punished with fines or incarceration for up to three years, in certain cases. According to § 135 of the same Penal Law, people that put the general peace in danger by deriding or inciting hatred towards the Constitution or by provoking any part of the public against another, will be punished with fines or with detention or incarceration of up to one year. Article § 101 specifies that mobilizing to violent actions against the King is punishable with incarceration for at least two years and up to twenty one years. Insulting the King is punishable with up to five years in jail.

"Respect for the rights of others is peace"The list of similar legislation in other countries can of course be longer. It should also be noted that the United Nations International Covenant on Civil and Political Rights states that:
“1. No one shall be subjected to arbitrary or unlawful interference with his privacy, family, home or correspondence, nor to unlawful attacks on his honor and reputation. 2. Everyone has the right to the protection of the law against such interference or attacks.” (Article 17).

This same covenant establishes in article 19 that:
“1. Everyone shall have the right to hold opinions without interference. 2. Everyone shall have the right to freedom of expression; this right shall include freedom to seek, receive and impart information and ideas of all kinds, regardless of frontiers, either orally, in writing or in print, in the form of art, or through any other media of his choice. 3. The exercise of the rights provided for in paragraph 2 of this article carries with it special duties and responsibilities. It may therefore be subject to certain restrictions, but these shall only be such as are provided by law and are necessary: a) For respect of the rights or reputations of others; b) for the protection of national security or of public order (ordre public), or of public health or morals”.

The important questionsWhat is so special then about Venezuelan laws and their application in the Zuloaga arrest? Why are these laws so relevant in Venezuela, while they remain unreported in many other countries that also have them? Most of the media reports can tell us little to answer these very important questions. It is however interesting to see how much relative and partial attention this temporary legal arrest of a news network owner has received. Comparably, the "radical increase in violence against journalists in Honduras" has been less prominent. According to the Committee to Protect Journalists, in 1992, two journalists were murdered in Honduras. There were no more journalists murdered in the country, until one reported case in 2003. This number grew to two journalists killed during 2009 and five during January - March, 2010. Actually, all five of them, killed in the month of March. Perhaps looking into this very fact is a step forward into achieving a better understanding of what might be at stake in Venezuela.
Alberto Valiente Thoresen

The truth, the whole truth, and nothing but the truth. So help me NRK!

2010-03-26T20:52:00.003+01:00

I går når jeg tittet på NRK Tekst-TV snublet jeg over denne perlen:

CHÁVEZ FENGSLET REGIMEKRITIKER
Eieren av den eneste regjeringskritiske TV-stasjonen i Venezuela, Guillermo Zuloaga ble i kveld arrestert, i følge nyhetsbyrået AP.

President Hugo Chávez har stengt en rekke uavhengig radio og TV-stasjoner av politiske grunner, og arrestasjonen blir tolket som et forsøk på å kneble opposisjonen i landet ytterligere.

Chávez' regime forbyr borgerne å ytre noe som etter regjeringens oppfatning kan "true fred og stabilitet".
NRK Tekst-TV 25.03.2010

En rask gjennomgang av teksten avslører hvilket makkverk av usannheter den er:

1) Chávez har ikke fengslet noen som helst: Guillermo Zuloaga ble arrestert når han prøvde å reise fra Venezuela etter at en siktelse hadde blitt tatt ut av statsadvokaten for ærekrenkelse og spredning av falske informasjon. Han ble løslatt på kausjon kort tid etter.

2) Guillermo Zuloaga sin TV-kanal, Globovisión, er ikke den eneste regjeringskritiske TV-stasjonen. Det er tre landsdekkende regjeringskritiske TV-kanaler og flere som sender lokalt og på kabel.

3) President Chávez har ikke stengt en eneste radio eller TV-stasjon. RCTV fikk ikke fornyet sin konsesjon for sending på bakkenettet på grunn av grov brud på kringkastingsreglementet, inkludert deltagelse i statskupp (den sender fremdeles på kabel og via konsesjoner på andre lokalkanaler). Flere radiostasjoner, både regjeringskritiske og ikke regjeringskritiske ble stoppet av kringkastingsetaten fordi de hadde ikke sendingslisenser.

4) Dette kan vanskelig tolkes som ”forsøk på ytterligere knebling av opposisjon” når landets opposisjon fritt yter sine meninger i alle media. Nylig har en av landets journalistforeninger konstatert at Venezuela har aldri før hatt en så bra situasjon for pressefrihet.

5) Det forbys ikke borgerne å ytre meninger som etter regjeringens oppfatning kan "true fred og stabilitet". Venezuela er en rettsstat og det er et klart definert lovverket (lignende dette i USA og flere andre land) som definere ærekrenkelse og spredning av falske informasjon som
har hensikt å desstabilisere og skape sosial uro.

At NRK klarer å gjengi så mange sammenhengende usannheter i en kort Tekst-TV melding burde premieres! Og vi vil oppfordre folk til å klage NRK inn til PFU.

Men de er ikke alene. University of the West of England nylig ga ut en rapport om BBC sin dekning av Venezuela under Hugo Chávez som viser en fullstendig mangel for ”upartiskhet, sannhet og nøyaktighet”.

Her er udrag fra granskningsrapport:

Researchers at the University of the West of England, UK, have exposed ongoing and systematic bias in the BBC’s news reporting on Venezuela. Dr Lee Salter and Dr Dave Weltman analysed ten years of BBC reports on Venezuela since the first election of Hugo Chavez to the presidency in an ongoing research project, and their findings so far show that the BBC’s reporting falls short of its legal commitment to impartiality, truth and accuracy.

The researchers looked at 304 BBC reports published between 1998 and 2008 and found that only 3 of those articles mentioned any of the positive policies introduced by the Chavez administration. The BBC has failed to report adequately on any of the democratic initiatives, human rights legislation, food programmes, healthcare initiatives, or poverty reduction programmes. Mission Robinson, the greatest literacy programme in human history received only a passing mention.

Hele teksten fines her:
http://www.handsoffvenezuela.org/a_decade_of_propaganda_bbc_reporting_venezuela.htm

Dave Watson

The Revolution Will Not Be Televised

2010-03-26T18:31:00.002+01:00

La Organización Circulos Bolivarianos de Oslo, Noruega

Le invitan;

A la presentación de la pelicula "La Revolución no será Transmitida".

We have the pleasure to invite you to the presentation of the film; The Revolution Will Not Be Televised.
Date: 13-04-10 Time: from 18:oo hrs Place: Samisk Hus Address: Akersgata 34, Oslo
Lugar de la actividad: Dia 13 de abril a las 6 de la tarde, en el local "Samisk Hus en Akersgata 34, Oslo"

Norske versjon
Den demokratisk valgte presidenten i Venezuela, Hugo Chávez, ble forsøkt styrtet av høyresiden i landet ved hjelp av grov manipulering fra de privateide tv-kanalene. Det ble påstått at 11 mennesker ble drept i sammenstøt mellom Chávez' tilhengere og motstandere, og tv-stasjoner verden over slukte rått at Chávez hadde beordret drapene, slik det fremkom i de privateide kanalene. Det ble også hevdet at dette var den direkte årsaken til statskuppet.

Descripción en Castellano
De intentar ser un documento sobre la revolución y el proceso social en marcha en Venezuela, el material rodado por Kim Bartley y Donnacha 0'Briain se convirtió en un reportaje sobre un golpe de estado más en Latinoamérica (se cuentan 283 golpes desde 1929 hasta 2001) que duró 47 horas. Pero lo excepcional de la cinta, con la capacidad fílmica de lo urgente, de un periodismo cívico que utiliza los medios para denunciar lo injusto, es que las cineastas tuvieron acceso a las reuniones del gabinete, filmaron el golpe, encararon el ultimátum de bombardeo; una vez dado el golpe filmaron al gobierno golpista, presencian la toma del palacio por parte de la tropa de elite y el momento en que se comunica a los golpistas que son prisioneros: lograron una mirada desde el interior del golpe, antes, durante y después del golpe. Filmado con la visceralidad del que vive los acontecimientos junto a los protagonistas y posee un medio de expresión para la denuncia y la información con la pasión, el miedo y la valentía que rasgan la retina de la cámara, el film es un ejercicio que denuncia las malévolas capacidades manipuladoras de los medios privados y un febril ejercicio de cómo se conspira contra un gobierno democráticamente elegido..

English Description.
"The Revolution Will Not Be Televised" is a film about Hugo Chavez, elected president of Venezuela in 1998, and the U.S. supported coup that briefly took him from power. He is beloved by his nation's working class and a tough-as-nails, quixotic opponent to the power structure that would see him deposed. Two independent filmmakers were inside the presidential palace on April 11, 2002, when he was forcibly removed from office. They were also present 48 hours later when, remarkably, he returned to power amid cheering aides. Their film records what was probably history's shortest-lived coup d'?tat. It's about political muscle and an extraordinary portrait of the man The Wall Street Journal credits with making Venezuela "Washington?s biggest Latin American headache after Cuba.

Please confirm. Favor confirmar asistencia.Lugar de la actividad: Dia 13 de abril a las 6 de la tarde, en el local "Samisk Hus en Akersgata 34, Oslo"

Dikt i anledning 30 års dag for drapet på erkebiskop Oscar Romero

2010-03-26T18:25:00.003+01:00

El Salvador

Jeg er indianerne som slåss
mot conquistadoren Pedro Alvarado

Jeg er de landløse landarbeiderne
Jeg er de undertrykte på landsbygda

Jeg er Farabundo Marti
Jeg er de 30 000 massakrerte
bøndene ved Izalco

Jeg er de som lider
under tyrannen Martinez

Jeg er dødsskvadronenes
ofre under borgerkrigen

Jeg er de myrdede jesuittprestene
Jeg er de myrdede FMLN-lederne

Jeg er folket
Og en dag skal jeg reise meg
som en mektig flodbølge
for å ta tilbake det livet
andre stjal fra meg

God påske!
Hilsen Åsmund
Medlem av Nettverk for Venezuela

Endringsprosessane si framtid i Latin-Amerika

2010-03-14T00:29:00.000+01:00

Onsdag 17. mars blir det debattmøte: ”Endringsprosessane si framtid i Latin-Amerika: Sosialisme for det 21. århundre og dei imperialistiske motkreftene.”
med Med Helen Bank, spesialrådgjevar i For velferdsstaten og Even Sandvik Underlid, master i Spansk og Latinamerika-kunnskap og skribent.
Sted: Speilsalen, Akademiske Kvarter, Olav Kyresgt. Bergen. Tid: Kl.19.00

Store endringsprosessar utviklar seg i Latin-Amerika med folkeleg deltaking. Venezuela, Bolivia, Equador er i front i desse prosessane, kalla sosialisme for det 21. århundre. Men kontraoffensiven mot endringsprosessane i Latin-Amerika er i full gong. USA, dei store internasjonale mediaselskapa og høgresida i landa vil prøve å isolera og rulle attende desse progressive forsøka på alternativer til den globale nyliberalismen. Kva kjenneteiknar motkreftene og korleis kan dei stoppast?
Arrangement er et samarbeid mellom LAG og Attac

The Revolution will not be Televised

2010-03-01T08:40:00.004+01:00

Åpent møte

Vi viser dokumentarfilmen

”The Revolution will not be Televised”

(Español/English)

kl.19.00 mandag 1. mars
Seminarrom/Auditorium F (rom 212 andre etasje) på Sydneshaugenskole (gratis inngang)

Den demokratisk valgte presidenten i Venezuela, Hugo Chávez, ble forsøkt styrtet av høyresiden i landet ved hjelp av grov manipulering fra de privateide tv-kanalene. Det ble påstått at 11 mennesker ble drept i sammenstøt mellom Chávez' tilhengere og motstandere, og tv-stasjoner verden over slukte rått at Chávez hadde beordret drapene, slik det fremkom i de privateide kanalene. Det ble også hevdet at dette var den direkte årsaken til statskuppet.

Det irske tv-teamet som fulgte de dramatiske dagene i april 2002 var på rett plass til rett tid. De fulgte presidenten i månedene før og dagene under kuppet, og vi blir i filmen førstehånds vitner til presidentens bevegelser og de beslutningene han tar. Filmen dekker også kuppmakerne og deres strategier. Dessuten får vi et visst innblikk i hva USAs utenriksminister Colin Powell foretar seg. Men først og fremst viser filmen på en forbilledlig måte hvordan levende bilder og klippeteknikker kan benyttes for å skape et falskt bilde av det som faktisk skjer, og formidle dette til en hel verden på kort tid.

2010-02-26T00:36:00.001+01:00

Et Lovlig Statskupp?!
I Klassekampen 15. februar kommer Martin Carlos med en kraftig irettesettelser av avisens dekning av situasjon i Honduras. Han mener at Klassekampens artikkel 12. februar er tendensiøs fordi den påstår at President Zelaya ble styrtet i et militærkupp. Derimot mener Carlos at president Zelaya ble ”avsatt” på lovlig vis pga. grunnlovsbrudd.

Det eneste problem med denne fremstillingen er at det ikke eksisterer noe grunnlovsbrudd!
Det hele ble diktet opp av kuppmakere som et påskudd for å kvitte seg med en president som hadde innført en fordelingspolitikk som truet deres økonomiske interesser. Den ikke-bindende folkelig konsultasjonen, som var utgangspunktet for kuppmakernes aksjon, var ikke grunnlovstridig. Zelaya hadde heller ikke noen intensjonen eller mulighet til å forlenge sin presidentperiode eller stille til gjenvalg, noe som Carlos antyder når han skriver ”forsøk på å utvikle landet i en autoritære retning.” Tvert imot, det var et forsøket på å innføre en mer åpen og demokratisk politikk, noe som hadde blitt hemmet siden diktatortiden på 80-tallet av landets økonomisk elite og deres allierte i militæret.

Det er i tillegg en merkelig atferd for de som skulle avsette en president på lovlig vis, at de først forfalsket et avskjedsbrev. Helt trygg på sine rettslige grunnlag kun ikke de ha vært. Og med god grunn, fordi de eneste grunnlovsstridige aksjoner var de som ble foretatt av høyseterett, nasjonalforsamling og militæret; hæresjefens ordrenektelse, kidnapping og utvising av presidenten, og innsettelse av en interim president og regjering.
Kuppet ble fulgt av drap, tortur, forfølgelse, arrestasjon av opposisjonelle og stenging av kritiske radiostasjoner og aviser, alt dette grunnlovsstridige handlinger!

Carlos står ganske alene (bortsett fra noen av de meste reaksjonære kreftene i Latin Amerika og USA) med sin oppfatning av regimeskiftet i Honduras som en lovlig handling. Stort sett hele verdenssamfunnet fordømte kuppet og forlangte Zelayas gjeninnsettelse. Ingen anerkjent organisasjoner sendte valgobservatører til det meget tvilsomme presidentvalget gjennomført av et ulovlige kuppregime og boikottet av landets folkelige opposisjonen. Det var bare USA sin iherdige lobbyvirksomhet og tautrekking bak scenene som til slutt ga en viss legitimitet til prosessen.

Men siden Martin Carlos er så opptatt av lovlighet, institusjonell respekt og parlamentarisk flertal, kan det være interessant å oppsummere kuppregimets siste handlinger før de overga makten Porfirio Lobo:
I ukene før maktskiftet stemte det honduranske parlamentet for å gjøre kuppresidenten Roberto Micheletti til livtids stortingsrepresentant (en grunnlovsstridig handling) for å gi ham evig immunitet mot straffeforfølgelse (akkurat som Agosto Pinochet i Chile gjorde i sin tid).
Etter Riksadvokat utstilte en arrestordre for kuppgeneralene utstilte Høyesterett en domfelle som fratok generalene alt ansvar for hendinger under og etter statskuppet (også grunnlovsstridig). Men så går vi fra det illegale til det pompøse og klovnaktige: Parlamentet vedtok i tillegg å gi Micheletti landets to høyeste utmerkelser, ”Condecoración Extraordinaria Gran Cruz Placa de Oro del Congreso” og ”Medalla de Oro” for hans innsats for gjeninnføringen av demokrati i landet. Og som om ikke dette var nok, vedtok de å omdøpe landets internasjonal flyplass, Toncontín, til Aeropuerto Internacional Micheletti Baín.

Skulle Martin Carlos prøve å forsvare disse handlinger er jeg redd for at han kommer til å framstå som et lite morsom tulling som setter ideologisk overbevisninger over integritet, akkurat som kuppmarkene i Honduras!

Dave Watson
Nettverk for Venezuela og Styremedlem i Latin-Amerikagruppen i Bergen

løgnaktige informasjon

2010-01-22T16:31:00.002+01:00

Victoria Sirnes, en av Nettverkets medlemmer, kom bort i en artikkel i Bistands Aktuelt (NORAD sitt faglig informasjons tidsskrift) om latinamerikanske land som var kommet godt i gang med å oppfylle FNs tusenårsmålene.

Da hun oppdaget at de ikke en gang hadde nemt dette landet som har kommet lengst, Venezuela, skrev hun følgende kommentar:

Venezuela
Den generelle fattigdommen var i 1998 på 50 %, i dag er den på 31,5 %, den har altså sunket med 37,6 %. I 1996 levde 44.5 % av befolkningen i ekstrem fattigdom, tall fra 2008 viser at denne andelen har sunket til 9% . Analfabetisme har blitt utryddet. Kvinner deltar aktivt. Deres rettigheter er nå skrevet i den nye grunnloven.
Artikkel 88 i den bolivarianske grunnloven :

" El Estado garantizará la igualdad y equidad de hombres y mujeres en el ejercicio del derecho al trabajo. El Estado reconocerá el trabajo del hogar como actividad económica que crea valor agregado y produce riqueza y bienestar social. Las amas de casa tienen derecho a la seguridad social de conformidad con la ley."

"Staten garantiserer likestilling og rettferdighet mellom kvinner og menn i retten til arbeid. Staten annerkjenner husarbeid som en økonomisk aktivitet som skaper verdi og som produserer rikdom og sosial velstand. Husmødre har rett til sosial sikkerhet i samsvar med loven.

I Venezuela har også menn krav på et vist antall dager med pappapermisjon. Chavez har opprettet over 30 "misiones",som jobber med å bedre levestandarden og demokratiet i Venezuela. Utdanning er gratis. Legehjelp, medisiner og sykehus opphold er gratis. (Flere tusen latin amerikanere som ikke er fra Venezuela får også hjelp ). Staten har opprettet butikker med statsubsidiert mat,slik at fattige har tilgang på å kjøpe veldig billig mat i deres nabolag. Før levde tusenvis uten ID papirer, nå har alle identitets dokument. Barrios, slumen, i Caracas var ikke en del av kartet en gang før.Slik er det ikke lengere. De fattige har blitt hørt, de har fått id og blitt oppført på kartet.

Og jeg kunne fortsette å skrive, men det jeg vil frem til er : Venezuela har innfridd 6 av de åtte tusenårsmålene, og i en artikkel som heter "Fem land i Latin-Amerika klarer tusenårsmålene ", blir jeg forbauset over ikke å finne Venezuela blant disse landene.

Victoria Sirnes

Bistands Aktuelt sin artikkel finnes her:
http://www.bistandsaktuelt.no/Nyheter+og+reportasjer/Arkiv+nyheter+og+reportasjer/150107.cms

Det er bra at Nettverkets folk er årvåken for slike manglende og feilaktige (ikke å si manipulerende) fremstillinger og reagerer.

Et Solidarisk og Bærekraftig Alternativ- ALBA

2009-12-22T09:07:00.002+01:00

Et Solidarisk og Bærekraftig Alternativ- ALBA
Da klimatoppmøtet var i sine siste fasen, og dagen før de rike landenes skandaløse ansvarsfraskrivelser resulterte i et svak og uforpliktende sluttdokument, ble det avholdt en stor folkemøte i Valby Hallen i København.

Lokalavisene i København sine dekning av arrangementet ble ikke mer enn en liten spalte fra Danmarks nyhedsbureau med overskrift: ”Chávez hyldet som rockstjerne i Valby!” Der store deler av artikkelen handlet om Hugo Chávez sitt forhold til Fidel Castro. Fremming av et alternativt samarbeidsprosjekt som ALBA var tydeligvis uinteressant for det ”mainstream media”. Men selv om møte var en nokså fargerike folkefest, med kulturinnslag fra blant andre Savage Rose og David Roviks, var det slett ikke noe hyllest til en rockstjerne.

For de omtrent 4000 deltagere var det en mulighet til å møte to av lederne som har skapt ny håp for verdens fattige flertall. Mens statsledere fra de rike industri landene hestehandlet bak kullisene i Bella Center for å prøve å ivareta sine økonomiske interesser og uansvarlig energiforbruk, i Valby Hallen fikk deltagerne høre om det rettferdig, solidarisk og bærekraftig alternativ; ALBA. For de oppmøtte i salen var det innholdet i tallene til de to ledere som skapt entusiasme.

Budskapet på møte var tydelig; Uten å endre systemet (les: Det kapitalistisk systemet) er det ikke mulig å løse klimaproblemet. Og ALBA landenes alternativt samarbeid skal vise veien for et nytt og mer rettferdig verdenssystem. Et alternativ som er i stand til å løse de mest grunnlegende problemer som verden står over; klima, fattigdom, krig osv., og fører til en reell bærekraftig utvikling. Med ALBA driver vi praksis og ikke teori, sa Chávez, men for at denne praksisen skal lykkes er det avgjørende at folket er med.

Chávez derfor appellerte til den europeiske venstresiden om å støtte opp om ALBA, om den nye sosialisme, sosialisme for det 21 århundre og den planlagte V Internasjonale.

Evo Morales var ikke i tvil om grunnen til klimakrise, det var jo kapitalisme, ”Kapitalisme er menneskehetens største fiende!” ”De som forsvarer kapitalisme forvarer dødens kultur!”

Han lanserte ideen om en bindende internasjonal folkeavstemning om klima. De fem spørsmålene som skulle stilles var:

1) Er du enig i å gjenopprette harmoni med naturen og erkjenner rettighetene til Moder Jord ? JA eller NEI
2) Er du enig i å endre denne modellen for overforbruk og sløsing som er det kapitalistiske systemet? JA eller NEI
3) Er du enig i at utviklede industriland redusere sine utslipp og rense klimagasser i sine bakgårder for at temperaturen ikke stiger med mer enn 1 grad Celsius? JA eller NEI
4) Er du enig i å overføre alle pengene som brukes i krigføring, og for tildeling av pengeresursene større en det nåværende internasjonale forsvarsbudsjettet for å bekjempe klimaendringene? JA eller NEI
5) Er du enig med oppretting av en Klimadomstol (Tribunal de Justicia Climática) for å rettsforfølge dem som ødelegger Moder Jord? JA eller NEI

Til slutt tok Hugo og Evo hverandre i armene og hoppet ned fra scenen for å møte folkene. I over en halv time handhilste, klemte, småpratet og koste de seg sammen med de oppmøtte. Det var de ytterste få som ikke fikk seg en personlig og varme møte med ”Rockstjernene”.

ALBA møte i København

2009-12-01T15:58:00.001+01:00

Underskriftskampanje som haster

2009-11-23T21:11:00.003+01:00

Vi håper at flest mulig kan skrive under denne internasjonale kampanjen mot anerkjennelsen av valget i Honduras under kuppregimet. Det haster, underskriftslisten skal overrekkes fredag 27. november.

Lenken for å skrive under er: asp.hondureny@gmail.com
nettsiden til kampanje er: http://asph-declaracions.blogspot.com/

Call on international community to denounce and not to recognize the electoral farce in Honduras

The undersigned, social, political and supportive organizations and individuals, declare:

1. The coup in Honduras, initiated by Roberto Michelleti and his de facto regime with the accomplice participation of the USA, is already responsible for the murder of 21 people, there have been 4.234 formal complaints for violation of fundamental freedoms, 7 assassination attempts, 95 death threats, 133 torture cases, 615 injured persons due to repression, 1.987 illegal detentions, 2 kidnapping attempts and 114 political prisoners accused of sedition. And the numbers are increasing daily.

2. The coup makers maintain themselves in power showing their deep disdain for democracy and their total disregard for the sovereign rights of the people expressed through their vote.
Time has shown that the manoeuvres by both the US government and the Organization of American States (OAS), had no intention of defending democracy but only to postpone, hinder and finally to support those who are now planning the electoral farce.

3. By October 30th, the US government considered it opportune to manoeuvre and make possible an agreement between the government presided by Manuel Zelaya Rosales and the coup makers -the so called Tegucigalpa/San José Agreement- which would lead to legitimate the elections of November 29th, making it difficult in the short time remaining for the popular movement to have any possibilities of winning.

The coup makers have not complied with the agreement. The constitutional president remains in Brazil's embassy surrounded by the military and under threat of arrest, the repression goes on. In a gesture of unlimited cynicism, the US government has rushed to declare that they will recognize the elections. President Manuel Zelaya Rosales has denounced the total impunity with which the elections will take place. The Frente Nacional de Resistencia and other democratic forces have also declared that they will boycott the electoral farce.

4. The majority of the mass media, in the service of oligarchy, imperialism and translational companies, consider the crisis already resolved and wish to legitimate the elections. In spite of this coordinated effort by the media to make the crisis appear to be settled, the Honduran People's fight continues and reiterates their claims:

· Unconditional restitution of President Manuel Zelaya Rosales to the presidency of the Republic of Honduras, restoring the situation that existed before June 28th 2009.

· Non-recognition of electoral process on November 29th 2009.

· After the breach of constitutional order by the oligarchic political caste it is now more than ever neccessary to convoke a Constituent Assembly.

· Trial and punishment of the coup makers and their accomplices.

We the undersigned agree with these legitimate demands of the Honduran people and we call on the International institutions and governments not to send commissions of any kind or international observer missions, to maintain the political, economical and financial pressure on the military/civilian dictatorship imposed by oligarchy and imperialism, as well as not to recognize neither the illegitimate elections of November 29 nor the spurious authorities who seek to pass as representatives elected by the people.

¡Freedom for the People of Honduras!

Barcelona, November 2009.
Adhesions: asp.hondureny@gmail.com

Myter om kokain

2009-11-21T18:28:00.002+01:00

MAKTKAMP: Norske medier er mikrofonstativ for Colombias narkobefengte regjering, som gir nabolandene skylda for sin egen kokaineksport.

«NR 82: Alvaro Uribe Velez – en colombiansk politiker og senator som samarbeider med Medellin-kartellet på høyt regjeringsnivå Æ...Å og er en nær personlig venn av Pablo Escobar.» Nei, dette er ikke en konspirasjonsteori om Colombias president Álvaro Uribe, og hans bånd til historiens mest berømte kokainkartell og narkobaron, postet på en obskur raddisblogg. Det er tvert imot en intern rapport fra USAs utenriksdepartement som lister opp de hundre viktigste kokaintoppene i Colombia, datert 1991, men holdt skjult helt til den ble avslørt i Newsweek i 2004. Det føres i dag en intens kamp i internasjonale rettsinstanser og medier om skyldfordelingen rundt Colombias kokaineksport, men merkelig nok blir rapporten aldri nevnt i norske massemedier. Også i Norge ødelegges menneskeliv av colombiansk kokain. Hvorfor holder mediene våre da tilbake informasjonen som er essensiell for å forstå et av vår tids største samfunnsproblemer?

HISTORIEN HAR VIST at informasjon fra amerikanske narkomyndigheter bør tas med en klype salt, spesielt når de utpeker politiske fiender som syndebukker. I dette tilfellet er det motsatt. Uribe er en svoren tilhenger av det frie marked og USAs viktigste allierte i et Latin-Amerika som har beveget seg farlig langt til venstre, sett fra Washingtons ståsted. At USAs myndigheter har dysset ned Uribes kokainskandale er slik sett ikke til å undresover. Men er det norske mediers jobb å holde informasjonen skjult for publikum, mens man samtidig fungerer som ukritisk mikrofonstativ hver gang den narkobefengte colombianske presidenten beskylder sine politiske motstandere i nabolandene Venezuela og Ecuador for sitt eget kokainproblem? Den internasjonale kampen mot narkotika er nemlig den store taperen når medienes politiske sympatier og antipatier skygger for faktabasert og avslørende journalistikk.
En stikkprøve av de tjue siste artiklene om temaet i norsk presse viser en virkelighetsforvrengelse som går langt over i det surrealistiske: Colombias paramilitære, som sammen med kartellene står bak nesten hele kokainomsetningen, nevnes ikke med ett eneste ord i noen av artiklene. Det gjør heller ikke de veldokumenterte båndene til Uribe-regjeringen.Dagbladet-saken «Chávez’ Venezuela nytt kokainsentrum» 23. juli i år er bare en av mangeartikler der Uribe, presidenten for verdens største kokaineksportør, opphøyes til sannhetsvitne og dommer overfor sin politiske fiende nummer en, Hugo Chávez. Når Dagens Næringsliv fastslår at «Chávez’ Venezuela har blitt et nøkkelpunkt» for kokaintrafikken, som om det var en faktaopplysning, «glemmer» de å nevne at både kokainen og anklagen kommer fra Colombia. Det ble store internasjonale overskrifter av USAs «kokainbeslag utenfor Venezuelas kyst». Men både kystvakten og mediene unnlot å nevne at kokainen var produsert i Colombia av colombianske karteller, smuglet i en colombiansk-registrert båt av colombianske statsborgere, og beslaglagt innenfor territoriet til øya Curacao i De nederlandske Antillene. Slik bidrar tilsynelatende nøytral nyhetsformidling til å frikjennekokainkartellene og feste kokainproblemet til Chávez, uten andre holdepunkter enn at bådeColombia og Curacao ligger i nærheten av Venezuela, noe Chávez vanskelig kan lastes for.

MEN LA OSS få fakta på plass. Under Uribes styre har Colombia produsert 2830 tonn kokain, mer enn alle verdens øvrige kokainprodusenter til sammen ifølge FNs narkostatistikk. Det amerikanske utenriksdepartementet stadfestet overfor New York Times at Colombia forsyner USA med 90 prosent av landets kokainforbruk. Fra amerikanske kokainforbrukere havner årlig 70 milliarder dollar, nesten et halvt norsk statsbudsjett, i lommene til kokainkartellene. Et historisk tilbakeblikk gjør det lettere å forstå hvordan kampen om kokainpengene er uløselig sammenvevd med den 500 år gamle politiske konflikten mellom samfunnslagene i det ekstremt klassedelte Colombia. Det var de store narkokartellene som gjorde kokain til en viktig økonomisk og politisk maktfaktor i Colombia og Latin-Amerika på 1970-tallet. Deretter kom de paramilitære, også kalt dødsskvadronene, med AUC i spissen. Colombias eliter hadde holdt venstresiden unna makten ved først å drepe favorittkandidat Gaitan foran presidentvalget i 1948, og deretter opprette dødsskvadronene som tvang sosialistene vekk fra politisk mobilisering og inn i geriljakrig i åra etter.Det var den gjenoppståtte frykten for sosialistisk valgseier som fikk maktelitene til å legge skepsisen til side og fri til kokainkartellene på 1980-tallet. Utryddelseskampanjen som tok livet av presidentkandidaten til venstrepartiet UP og rundt 4000 partimedlemmer, ble generalprøven på samarbeidet mellom de høyreekstreme paramilitære, kokainkartelleneog regjeringshæren.

I BORGERKRIGEN som fulgte har alle spilt skittent, og heller ikke venstregeriljaene går fri fra kokainøkonomi og menneskerettighetsbrudd. Men proporsjonene sier mye. I massegravene som er blitt undersøkt de siste åra anslås to prosent av likene å være ofre for geriljaene, mens de resterende 98 prosent ble drept av de paramilitære, ifølge den konservative avisa El Tiempo. Fordelingen av kokainprofitten antas å følge omtrent samme mønster, ettersom geriljaens inntekter hovedsakelig er fra råvaren, kokaplanten, mens det er de langt mer lønnsomme leddene, laboratorieframstilling, smugling og omsetning, som finansierer de paramilitære og kartellene. Og altså Uribe-klanen, skal vi tro USAs narkopoliti, DEA, som i 1997 beslagla kjemikalier til å framstille 500 tonn kokain fra Uribes valgkampmanager.Colombia er på verdenstoppen i drap på opposisjonelle journalister og fagforeningsaktivister. Men heller enn å gi venstresiden sikkerhetsgarantier for politisk deltakelse, forsøker Colombias makteliter å utrydde geriljaen. Det har gjort landet til verdens nest største flyktningeksportør og en destabiliserende belastning for hele regionen. Nå har altså Uribe, godt hjulpet av Washington og velvillig vestlig media, lyktes i å gi venstreregjeringene iEcuador og Venezuela skylden for både kokaineksport og borgerkrig i hans eget Colombia. Dermed forflyttes det internasjonale presset vekk fra narkokarteller, paramilitære og den gjennomkorrupte colombianske regjeringen og over på kontinentets venstreside, som allerede er drevet på defensiven med militærkuppet i Honduras og Colombias USA-støttede bombeangrep mot Ecuador i fjor.

KOKAINSPØRSMÅLET er komplekst, men det finnes altfor mye tilgjengelig informasjon til at mediene kan unnskyldes for å snu virkeligheten så til de grader på hodet. De siste åra har det haglet med skandaler, som bugner av tilståelser og ugjendrivelig bevismateriale. Seinest i forrige uke vedgikk en AUC-kommandant at organisasjonen, som offentlig har støttet Uribe, har drept 21 000 opposisjonelle med de mest groteske metoder og finansiert sin virksomhet ved kokainsmugling til USA. En tredjedel av kongressen og flere ministere fra Uribe-regjeringen sitter nå i fengsel for samarbeid med narkokartellene og AUC. Og når det gjelderVenezuelas påståtte rolle, er FN-statistikken krystallklar: Venezuela produserer null prosent av verdens kokain, og til tross for et enormt og uoversiktlig grenseområde mot Colombia går bare en liten brøkdel av den colombianske kokainen innom landet på veien til markedene i Europa og USA. Colombias paramilitære, som innrømmer storstilt kokainomsetning og massedrap på opposisjonelle, lovet i sin sid å drepe Hugo Chávez. Fredet av mediene gnir de seg nå i hendene og skipper rolig sine daglige kokainlaster til Europa og USA, mens norske og vestlige utenriksredaksjoner sparker løs mot favorittsyndebukken fra Venezuela.

Artikkel er skrevet av Eirik Vold og kom på trykk i Dagbladet 16. oktober

Chávez Almighty!

2009-11-03T16:12:00.002+01:00

Ved flere anledninger har Nettverkets folk skrevet til NRK og bedt dem om å prøve å være litt mer balansert i sin rapportering om Venezuela og Hugo Chávez. Det virker som om de har endelig begynt å ta hensyn til klagene våres.

På NRK tekst TV i går var det en nyhetsmelding om tørke i Venezuela og vann rasjonering (se under). Etter å beskrive de faktiske forholdene, avslutter meldingen med 3 forskjellige meninger om hvem som har ansvar for tørken.

1) Meteorologene konstatere at det er et resultat av naturfenomen ”El Nino”
2) Opposisjonen mener at det er Chávez sin skyld
3) Og Chávez selv mener det er kapitalismens ubarmhjertelighet

Problemet med slike ”balansert” reportasjer er at man må fremdeles velge mellom alternativene.

Jeg personlig kunne ha ønsket meg at alternativ nummer to var den riktige: At Chávez (grunnet alle makten han har akkumulert gjennom grunnlovsendringer) klarer å råde over naturkrefter og påvirker ”El Nino”.
Tenk hvilket våpen han nå har til å vende mot imperialisme!

NRK Tekst-TV mandag 2. november:

”Innbyggerne i Venezuelas hovedstad Caracas må regne med stopp i vanntilførselen opptil 48 timer per uke når det innføres vannrasjonering.

Tiltaket skyldes 25% nedgang i vannforsyningene til byen på grunn av tørken som har satt inn. Rasjoneringen vil vare til mai neste år.

Lokale meteorologer sier mindre nedbør skyldes værefenomenet El Nino som skal har skapt ørkenaktige forhold.

Andre mener president Hugo Chávez har skylden, men Chávez selv mener problemet er kapitalismens manglende medfølelse.”

2009-10-01T21:25:00.001+01:00

Dette innlegget kom på trykk i BA 29. september

Verdssamfunnet og Honduras
I artiklar i ulike media om Manuel Zelaya si attendekoma til Honduras, er det spesielt to påstandar som kjem fram. Det er at Manuel Zelaya ville innføre grunnlovsendringar som kunne gjere han i stand til å kunne forlengje presidentperioden sin, og at folkerøystinga var grunnlovstridig.

For det første var det ikkje ein grunnlovstridig folkerøysting Zelaya ville ha for å kunne halde fram som president. Påstanden vart avslørt kort tid etter statskuppet, og var ein del av den desinformasjonskampanjen sett i gong av kuppregimet for å rettferdiggjere deira handling. For det andre var det ein vegleiande folkerøysting Zelaya ville ha for ein eventuell ny grunnlovsgjevande forsamling og i den, moglegheita for utviding av antal presidentperiodar i ei ny grunnlov. Dagens grunnlov er frå 1982 laga i den kalde krigen si tid og midt i dei blodige borgarkrigane og militærdiktatura i Mellom-Amerika.

Under overskrifter som "Micheletti vil møte Zelaya", får ein inntrykk av at det er like partar som skal møtast til forhandlingar. Slik er det ikkje. Micheletti er ein kuppresident med dei væpna styrkar som garanti, førebels i alle fall!

Micheletti stiller urimelege krav til Zelaya om å seie frå seg kravet om attinnsetting som president og respektera valet 29. november, for å møte han. Han er den folkevalde presidenten og FN og verdssamfunnet krev han attinnsett!

Micheletti vil heller arrestera Zelaya enn å møte han. Zelaya held seg for tida inne i den brasilianske ambassaden i hovudstaden Tegucigalpa sammen med rundt 40 tilhengarar, omringa av tungt væpna militære styrkar. Kuppregimet har no fenge advarsel frå FN om ikkje å røre ambassaden. Førebels prøver kuppregimet å vinne tid. Det honduranske folk treng handling frå verdssamfunnet ikkje tomme ord!

Ivar Jørdre, Latin-Amerika Gruppa i Bergen

2009-09-18T20:10:00.005+01:00

Revolusjon i praksis:
Endringsprosessene i Bolivia, Venezuela og Ecuador

Latin-Amerikauka 2009 21. - 26. september
Bolivia, Ecuador og Venezuela fremstår som lokomotivene i den radikale demokratiseringen i Latin-Amerika. Regjeringene i disse landene satt omfordelingspolitikk på dagsorden som resultat av mobilisering blant sosiale bevegelser. En viktig del av prosessene bort fra de neoliberale regimene har vært å få på plass nye grunnlovsreformer. Grunnlovsendringene i landene har gitt statene økt kontroll over strategiske sektorer som olje, telekommunikasjon, jordbruk og vannressurser noe som har økt de statlige inntektene betydelig. Dette har muliggjort utbygging av universale offentlige velferdsordninger. Videre har disse landene stått i spissen for regionale institusjoner som utgjør et alternativ til de internasjonale nyliberale institusjonene regionen har støttet seg på de siste tiårene. Eksempler på dette er ALBA, Banco del Sur, Telesur og PetroAmericas.

LAG inviterer gjester fra disse landene og ønsker med seminarer og møter rundt om i landet å opplyse og engasjere det norske folk om endringene i Latin-Amerika. Eliza Quispe Chipana fra Bolivia, Maryuri Gonzales fra Venezuela, og Pedro Páez fra Ecuador er LAGs prominente gjester.

LA-uka i Bergen:

Kvinnemakt i Venezuela og Bolivia
Mandag 21.september, lille auditorium på SV-fakultetet (L.Meltzers hus), Fosswinckels gt. 6, kl. 19.00

I Latin-Amerika har kvinner blitt marginalisert og undertrykte, men hva innebærer en sosialistisk revolusjon for kvinnens posisjon i samfunnet? Hvordan påvirker de nye grunnlovene i Bolivia og Venezuela kvinners hverdag? Hvilke muligheter har åpnet seg og hvilke dører er fortsatt stengte? Eliza Quispe (Bol) og Maryuri Gonzales (Ven) setter fokus på kvinner og makt, og gir oss en unik mulighet til å høre en førstehåndsberetning om hva som faktisk skjer i regionen. Møt opp på SV-fakultetet, lille auditorium, mandag 21. september kl. 19.00!

Maryuri de los Ángeles González Acosta, Venezuela
Gonzalez er sosiologistudent på Universidad Central de Venezuela og arbeider i Misión Madres del Barrio med kvinner som lever i fattigdom med spesielt fokus på politisk sosioøkonomisk integrering. Gonzalez er også tillitsvalgt i fagforeiningen som er tilknyttet dette fattigdomsprogrammet, i tillegg er hun medlem i det venezulanske sosialistpartiet og er aktiv i det latinamerikanske feministnettverket.

Eliza Quispe Chipana, Bolivia
Eliza Quispe Chipana leder Kvinnenettverket i organisasjonen Centro de Estudios y Apoyo Al Desarrollo Local (CEADL) i Bolivia. CEADL, Senteret for studier og støtte til lokal utvikling, er LAGs hovedsamarbeidspartner i Bolivia. CEADLs aktivitet omfatter skolering og bevisstgjøring av ungdom, inkludert ungdoms- og kvinneorganisering. Quispe har jobbet mye med temaet seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. For tiden er hun på utveksling i Norge i regi av LAG. Hun studerer til daglig sosialt arbeid på universitetet.

Det finnes faktisk et ALTERNATIV!
Tirsdag 22.september, Store auditorium på SV-fakultetet (L.Meltzers hus), Fosswinckels gt. 6, kl. 19.00

Ecuadors tidligere finansminister, Pedro Páez, forteller om det nye pengefondet og utviklingsbanken Banco del Sur. Páez har vært en av de viktigste arkitektene bak institusjonen laget av og for befokningen i Latin-Amerika. I tillegg planlegger de søramerikanske statslederne en felles valutaunion. Hvilken effekt vil dette kunne få for utviklingen på kontinentet?

Pedro Páez er professor i økonomi og har undervist i økonometri, makroøkonomi, bærekraftig utvikling og offentlig finansiering ved en rekke ecuadorianske universiteter. Páez var tidligere finansminister under Correa og deltok i finanskrisekommisjonen til FN som ble ledet av Joseph Stiglitz. Páez har stått sentralt i gjeldsslettebevegelsen i Ecuador.

Fra posisjon til opposisjon: Latin-Amerikas eliter
Torsdag 24. september, Seminarrom E på SV-fakultetet (L.Meltzers hus), Fosswinckels gt. 6, kl. 19.00

Hvordan reagerer elitene på endringsprosessene og hvordan påvirker dette realiseringen av f.eks sosiale reformer?
Det blir holdt en innledning og visning av en dokumentarfilm, mer informasjon kommer senere.

Hjertelig velkommen, vi håper at vi ser deg der!
Mvh
Marte Reenskaug Fjørtoft

Oppropet mot statskupp i Honduras

2009-07-24T19:40:00.002+01:00

Dette oppropet er utarbeidet av den nye Europeiske sammenslutning av organisasjoner i solidaritet med Venezuela. De som ønsker å slutte seg til oppropet kan bruke lenken på bunn av siden.

With Honduras, with all of Latin America

We, the undersigned social, political and solidarity organisations, faced with the ongoing coup d’état in Honduras and the imperialist project of installing military bases in Colombia whose objective is to throttle the hope for liberty and emancipation across the Latin American continent,
Declare:

1. Our complete support for the immediate and unrestricted return of President Manuel Zelaya and the restitution of constitutional order, without conditions, to Honduras. Furthermore, we demand the punishment of those responsible for the coup d’état and the recognition of people’s sovereignty to freely decide their future, through referendum, consultation or any other means of participative democracy.

2. We denounce the cynicism shown by the US government and its satellites in the Organisation of America States, with an attitude which speaks of the recognition of the constitutionality of Zelaya’s Presidency at the same time as they reach agreements and hold conversations with the organisers of the coup, and carry out all types of delaying tactics with the objective of demobilising the impressive resistance movement which has been awakened in the interior of Honduras, coordinated in the National Resistance Front against the coup.

3. We consider that all this is part of a planned offensive by North American imperialism and the transnationals, against the countries of the Alba (Bolivarian Alliance for the Americas) and all the progressive forces in Latin America in order to preserve their hegemony, their free trade agreements and their interests in privatisation and the exploitation of natural resources.

4. We reject the suspiciously coordinated campaign of false accusations and lies against the Ecuadorian and Venezuelan governments, originating in the USA — the world’s biggest drug consumer — and Colombia: the biggest producer, thanks to its government, headed by narcopresident Uribe. The leading figures in the international drugs trade have the nerve to talk of the failure of the anti drugs policy in Venezuela. All of this is aimed at justifying the US military presence in the zone, with “Plan Colombia”.

5. We alert public opinion about the seriousness of Colombia becoming the biggest aircraft carrier in history, with the installation of up to seven North American bases, an undisguised threat to the sovereignty of all Latin American countries. It represents a very grave step towards the internationalisation Colombia’s internal conflict and carries the risk of destabilising the whole region, with a provocation of unforeseeable consequences.

6. We denounce all the media multinationals, from CNN to the Spanish Prisa group, and the whole network of channels, newspapers and radio stations which belong to the local oligarchies, with their “cartel”, the Inter American Press Association, which combine disinformation with lies, in order to create a virtual reality in world public opinion, as a foundation for developing military offensives.

7. We express our commitment to organising all types of solidarity action, as of today and in the most coordinated way possible, to respond robustly to any type of aggression.

Against the oligarchies, the fascist coup in Honduras and the imperialist threat in all of Latin America

Please rush signatures to: assembleabolivariana@gmail.com

Honduras i gamle spor ? verda ser på

2009-07-23T14:42:00.002+01:00

Honduras i gamle spor ? verda ser på

Det er ikkje første gong det er militærkupp Honduras. I lange periodar har Honduras vært styrt av militærjuntaer. Landet sin demokratisk valde president Manuel Zelaya vart den 29. juni styrta i eit kupp og ein de-factoregjering leia av Roberto Micheletti vart sett inn. I vekene etter kuppet har den gamle makteliten verkeleg stramma reipet rundt media. Mange honduranarar var i byrjinga ikkje klar over at omverda og samtlege latin-amerikanske land har fordømt kuppet. I likheit med tidlegare militærkupp frå høgresida i Latin-Amerika er mesteparten av media i Honduras medløparar til kuppmakarane, og dermed ingen rapportering frå dei utanlanske reaksjonane. Men hovudproblemet ligg ikkje her, informasjonen kjem til folket likevel. Nei, det er vestleg media som feilinformerar om Zelaya og demoniserar nabolandet Nicaragua. Desse to landa må sjåast i samanheng.

At militærkuppet kan spreie seg til nabolanda er mogleg: Det er all grunn til å sjå stopp i vestleg bistand til Nicaragua isamband med det som hender i Honduras, meiner latin-amerika kjennarar. I Nicaragua vert Daniel Ortegas samlingsregjering diskreditert med svertekampanjar i vestlege media. Og i handling har USA kutta 62 millionar dollar i bistand, som fekk 9 EU-land til også å kutte bistanden til Nicaragua. Påskotet var uregelmessige ting ved lokalvalet sist haust. Utviklingsminister Solheim følger på med same argumenter. I staden for dette reaksjonære tiltaket bør regjeringa heller stoppe all bistand til militærstyret i Honduras inntil Zelaya kjem attende.

General Romeo Vásquez Velásquez, som organiserte operasjonen der Honduras sin folkevalde president Manuel Zelaya vart kidnappa i sin heim og sendt ut av landet har eit lite fint rulleblad. Han var på 90-talet med i ein internasjonal biltjueribande som stal luksusbilar og vart arrestert for det. Generalen studerte også ved den berykta School of the Americas, ein skule der militære vartundervist m.a. i torturmetodar og der dei utdanna folk som seinare vart kjende kuppmakarar og diktatorar i Latin-Amerika. Dette er døme på i beste fall dårleg mediaarbeid, i verste fall medvite utelating av fakta. Ein annan ting som heller ikkje kjem fram er at dottera til den chilenske avdøde diktatoren Pinochet støttar kuppet, noko medløparpressa i Honduras hyllar.

I kontrast til dette er meldingane om drap og utreinskningar. To profilerte tilitsvalde i organisasjonen ?Unificazion democratica? som m.a. har støtta president Zelaya, vart nyleg drept truleg av folk tilknyta militæret. Likevel, protestane har på ingen måte stoppa opp. Demonstrajonar også med vegblokadar vert stadig organisert og ein ser dei første teikna på at ein motstandskamp er i emning. Det honduranske folk treng konkret støtte frå omverda, ikkje nedrig stillteiande ?aksept? av eit militærdiktatur!Ivar Jørdre, medlem av Venezuela-gruppa i LAG-Bergen

BT støtter statskupp i Honduras!

2009-07-12T18:24:00.001+01:00

Dette innlegget ble sendt til Bergens Tidende som respons til kronikken av Leiv Marsteintredet.
Kronikken finnes her:
http://www.bt.no/meninger/kronikk/En-isolert-president--878758.html?thanx=true&postingId=887568

BT støtter statskupp i Honduras!
Den salvadoranske politisk kommentatoren, Dagoberto Gutíerrez, reagerte på media sin dekning av kuppet i Honduras 28. juni, ved å si at det var en fornærmelse overfor det internasjonale samfunnet å presentere statskuppet som en juridisk handling forårsaket av presidentens brudd på grunnloven. Når alle fakta som påviser det motsatte var lett tilgjengelig, blir den fremstillingen en form for delaktighet i kuppet.

Det tok ikke lange tid før alle påskuddene fra kuppmakerne om brudd på grunnloven ble avslørt. Dette er også grunnen til at OAS og andre internasjonale organisasjoner har reagert så kraftig.

Leiv Marsteintredet, med sin kronikk i Bergens Tidende 4. juli, bidrar til denne fornærmelsen. Enda verre er det at dette skjer en uke etter at disse falske beskyldninger om brudd på grunnloven har blitt avslørt.

Marsteintredet lister opp disse påstandene som grunnlovsstridige handlinger, på samme måte som kuppmakerne og deres allierte i media. Men de reelle bruddene på grunnloven, de som kuppmakerne var ansvarlige for, ble ignorert. Kongressens gjeninnsettelsen av hæresjefen etter hans øverste kommandør, presidenten, hadde avsatt han, var et eksempel av en grov grunnlovsstridig handling. Kidnapping og utvisning av presidenten var enda et brudd for grunnloven.

Stenging ned av alle media kanaler som ikke støttet kuppmakere, (brudd på grunnlovs beskyttet presse og meningsfrihet) og arrestasjon og mishandling av støttespillerer til den lovlige valgt presidenten vil neppe bli betraktet som rettmessige handlinger av en lovlig regjering. Men for Marsteintredet er dette uproblematisk. Han vil heller kritisere OAS (Organisasjon av Amerikanske Stater) for å ha handlet raskt og bestemt for å få den lovlige valgte presidenten gjeninnsatt. ”Ikke smart” sier Marsteintredet. Han lister derfor opp en rekke hypotetisk situasjoner som han mener kan oppstå med en slik gjeninnsettelsen, som han mener vil gjøre situasjonen i landet enda verre. Demokratiet må derfor vike plassen for Marsteintredet sin ”fornuftige” synsing.

Vi ”bør lytte til hva” kuppmakerne har å si, skriver Marsteintredet, ”de har en god sak”. Høyesterett har bare handlet ”lovlig” for å løse en konflikt mellom kongressen og regjeringen, og militæret har bare fulgt ordre for å ”gjenopprette den grunnlovsmessige demokratisk orden”.

At en sammensvergelsen mellom disse tre organer for å avsette en lovlig valgt president har funnet sted, grunnet et politisk kurs som favoriserer landets fattige flertal og truer landets elite, er noe som har gått Marsteintredet hus forbi. Det er dessverre en verdens forskjell mellom en forklaring basert på (feilaktig) juridiske tolkninger og en reelle analyse av maktforholdet i et klasse basert samfunn hvor eliten kun aksepterer demokratiske spillerregler når de ivaretar deres egne økonomiske og politiske interesser og fordeler.

Jeg håper med dette at Marsteintredet og BT slutter å fornærme intelligensen til avisens lesere og heller slutter opp om det Honduranske folkets kamp mot en korrupt og udemokratisk maktelite!

Dave Watson
Styremedlem i Latin-Amerikagruppen i Bergen

Skriv under oppropet!

2009-07-04T16:40:00.005+01:00

Her kan dere skriv under oppropet mot kupp i Honduras:

http://www.todosconhonduras.cult.cu/index.php?cont=registro&articulo=0&lang=1&declara=9

Det er viktig at presset mot kuppmarkerne holdes på et høyt nivå, spesielt fra den folkelig, grasrot sektoren. Mens de store multinasjonale organisasjonene som OAS og FN for tiden legger en betydelig presse på det ulovlige Honduranske regimet, kan de fort gå med på hestehandel og kompromis. Det er mange mektige aktører i det internasjonale samfunnet som vill gjerne se Mel Zelaya sitt prosjekt uskadeliggjørt og ønsker en gjennoprettelsen av status quoen.

Ikke minst må vi legge presse på det norske media, spesielt NRK, til å dekke hendelser i Honduras på en ansvarlig måte.

En kjent latinamerikansk kommentator reagerte på media sin dekning av kuppet ved å si at det var en fornærmelse overfor den internasjonale samfunn å presentere statskuppet som en juridisk handling forårsaket av presidentens brudd på grunnloven, når alle fakta som påviste det motsatte var lett tilgjengelig for alle til å se.

Hvorfor i alle verden da skulle NRK to dager etter kuppet fremdeles presenterer kuppet som en juridisk handling? Hvorfor skulle det statlige (finansierte av folket) kringkastings organet bidrar til å fornærme intelligensen til det norske folket. Det er dessverre en trist fakta at NRK, sammen med de fleste norske medier, har til stadighet drevet med fornærming av folkets intelligens her til lands spesielt i forhold til Latin-Amerika.

Det er tid for at det norske folket forlangte mer respekt fra sine statlige informasjonskanalen!

Skriv og fortell dem hvor forbannet du er!

Dave

Militærkupp

2009-06-30T16:59:00.002+01:00

Militærkupp
Søndag skulle være en demokratiets dag i Honduras i Sentral-Amerika.

Da skulle befolkningen delta i en ikke-bindende folkeavstemning om opprettelsen av en grunnlovsgivende forsamling. Denne skulle bestå av representanter for hele befolkningen og ville få som jobb å utarbeide en ny konstitusjon for landet.
Demonstranter samler seg spontant utenfor presidentpalasset like etter kuppet, før undertrykkelsen setter inn for fullt. Kuppregjeringen har i skrivende stund stengt strømnettet i hele landet for å hindre folk i å få tak i informasjon om det som foregår, og å organisere seg.
Slik så det ut helt til landets demokratisk valgte president Manuel Zelaya ble slått og kidnappet i sitt hjem av en gruppe på to hundre militære. Presidenten ble flydd ut av Honduras og befinner seg ufrivillig i Costa Rica.

Etter kuppet på søndag stengte de militære strømmen i store deler av landet, for å hindre folk i å holde seg informert om hendelsene. Utplassering av tanks i hovedstaden Tegucigalpa, stadige overflyvninger med militærfly og vold mot demonstranter er noen av strategiene for å skremme befolkningen til taushet. Den alternative tv-kanalen Telesur – en av de få kildene til kritisk informasjon - har blitt stengt ute fra kabelnettet. De fleste radiostasjoner i landet og flere storaviser er svært forsiktige med å kritisere ”gorillaene” som nå sitter med makten.

Statskuppet søndag fant sted fordi Zelaya har opprørt landets økonomiske elite. Han satte i gang omfordelingstiltak, oppfordret fattige til å organisere seg, prioriterte det latinamerikanske integrasjonsprosjektet ALBA fremfor tette bånd til USA.

Denne gamle eliten dominerer fortsatt mange av de statlige institusjonene, som høyesterett og de militære. Det er dette oligarkiet som har gjort Honduras til en ”bananrepublikk” med massiv fattigdom, høy kriminalitet og svake institusjoner – en situasjon Zelayas regjering forsøkte å få bukt med.

USA-baserte CNN har markert seg med tåkelegging av det som skjer i Honduras, blant annet gjennom å intervjue ”representanter for det sivile samfunn” som støtter de samme kuppmakerne som kidnapper og banker opp demokratisk valgte politikere og utenlandske ambassadører, og har avskaffet ytringsfriheten i Honduras i løpet av bare noen timer.

Vi oppfordrer til solidaritet med Honduras’ folk som krever gjenopprettelsen av Manuel Zelayas demokratisk valgte regjering. Latin-Amerika trenger ingen ny Pinochet!

Skriv leserbrev til lokalavisen din, spre oppdateringer om situasjonen via elektroniske nettverk, delta i demonstrasjoner til fordel for demokratiet i Honduras.

SOLIDARITET MED HONDURAS’ FOLK!

-- For oppdatert informasjon om hendelsene anbefaler vi PRENSA LATINAs engelskspråklige utgave.
www.plenglish.com

Encuentro de Solidaridad

2009-06-30T12:04:00.004+01:00

Mellom 19 og 21 juni ble det avholdt et møte i Amsterdam for Europeiske organisasjoner som arbeider i solidaritet med den Bolivarianske Revolusjonen i Venezuela (Encuentro de grupos y organizaciones de solidaridad con la Revolución Bolivariana).

Over 100 deltagere fra 24 land var til stede. Fra Norge ble både Latin-Amerikagruppene (Samordningsgruppa for Venezuela/Nettverk for Venezuela) og de Bolivarianske Sirklene i Norge representert. Vertsorganisasjon i Amsterdam var Instituto Internacional de Investigación y Formación (IIRE)/ Círculo Bolivariano de Holanda. Kjente organisasjoner som Hands off Venezuela og de Bolivarianske Sirklene var til stede samt representanter fra land man ikke vanligvis assosierer med solisaritetsarbeid, som f.eks. Ukrania, Romania og Kipros.

Målet med møtet var å etablere et nettverk/federasjon av organisasjoner i Europa for å koodinere og efektivisere solidaritets arbeid i forhold til det alternativt Bolivarianske prosjektet. Med foredrag fra inviterte politiske og sosiale aktører, debatt og gruppearbeid/workshops, ble det etterhvert enighet om viktigheten av en slike nettverk. Med bare tre dager til rådighet ble det umulig å komme fram til en endelig organisatorisk struktur for et slik nettverk. Det ble derfor valgt en person fra hver arbeidsgruppe (fra i alt 9 grupper) som skulle møtes senere for å arbeider med et endelig forslag.

Et efektivt og samkjørt solidaritetsarbeid samt mulighheten for opprettelse av en resurs senter, hvor organisasjonene kunne få lett tilgjengelig informasjonsmateriale (videoer, hefter, databanker, oversikt over resurspersoner i de enkle landene osv.), skulle være et redskap, ikke bare for å støtte opp om det Venezuelanske ekksperimentet, men også for å kunne promovere det som en modell for en sosialistiske alternativ på internasjonal basis. Opretting av et diplomatisk nettverk “Folk mellom folk” (Diplomacia Pueblo a Pueblo) med politiske og sosiale organisasjoner i Venezuela skulle også være en viktige målsetning.

Ambisjonsivå var høyt i utgangspunkt bant flere deltagere, men etter et par dagers arbeid ble en mer realistisk intensjonsgrunnlag akseptert. Det ble diskusjoner om utfordringer for den Bolivarianske revolusjon i konjunkturet av den internasjonale krise for kapitalisme, og hvilken rolle solidaritet kunne spille, evaluering av det Europeiske solidaritetsarbeid så langt og kompetanseoppbyging av aktivister.

Nettverket skulle heller ikke være lukket, men åpent for andre organisasjoner enn de inviterte til Amsterdam for å kunne slutte seg til. representantene som ble valgt fra arbeidsgruppene for å utarbeide et forslag til nettverkets organisasjonsform skulle også foreslå kriteriene for medllemskap.

Det ble tre dager med intens og produktivt arbeid men med innlagt tid for sosiale samvære og muligheten for å bli kjent med de andre organisasjonene og deres arbeid. Det ble noen kulturelle innspill og en del emosjonelle appell til støtte for våre søstre og brødre som kjemper for en verdig alternativ til den undertrykkende nyliberale modellen i Venezuela og resten av verden.VIVA LA REVOLUSJON BOLIVARIANA!

Lenken til vertsorganisasjonen:

http://bolivariaansekring.blogspot.com/2009/06/encuentro-europeo-de-solidaridad.html

Åpent Møte tirsdag 19.mai

2009-05-15T10:21:00.002+01:00

HUGO CHÁVEZ-LIVSTIDSPRESIDENT?

Grunnlovsendring i Venezuela: et demokratisk tilbakesteg, som opposisjonen påstår, eller et strategisk spill for å konsolidere den Bolivarianske revolusjonen og legge til rette for innføringen av et deltagende grasrotdemokrati?

ÅPENT MØTE
Eirik Vold (frilansjournalist, som skriver bok om Hugo Chávez for Manifest Forlag) holder innlegg om betydningen av den nye grunnlovsreformen som åpner for ubegrenset gjenvalg av president. (Åpen debatt til slutt).

Tirsdag 19 mai, kl.18.00
auditorium A (først etasje) Sydneshaugen skole. Gratis inngang

Arr:Latin-Amerikagruppen i Bergen
http://www.latin-amerikagruppene.no

Busemann i San Salvador

2009-03-04T18:25:00.004+01:00

Bildet viser en plakat i Bulevar de los Proceres i San Salvador

Chávez brukes aktivt av høyresiden her for å skremme vettet av middelklassen.

Dette er en smakkebitt av nivå for valgkamp fra høyresiden.
På fjernsyn er det enda verre, med bilder av ødeleggelsen fra borgerkrigen knyttet til FMLN sin vispresidentkandidat, følgte av bilder av Fidel Castro og Hugo Chávez. Lite konstruktiv informasjon om hva ARENA tilbyr velgere. M.a.o. en skremselskampanje uten innhold.
Etter en 17 år lang demokratiseringsprosess har lite endret seg i El Salvador.
Dave

Les artikler om valget i El Salvador her:
http://venezuelalag-norge-dave.blogspot.com/

President for Liv?

2009-02-25T10:24:00.002+01:00

An Important but Risky Victory for Venezuela and for Socialism

February 18th 2009, by Gregory Wilpert – Venezuelanalysis.com
The ten percentage point victory (55-45%) that President Chávez and his movement achieved on Sunday, February 15, 2009, in favor of amending Venezuela's constitution so that Chávez may run for president again in 2012, represents a very important victory for the effort to create socialism in this oil producing Latin American nation. However, Chávez and his supporters ought to recognize that this victory comes with a certain degree of risk because it increases the Bolivarian movement's dependency on its charismatic leader. In other words, even though Chávez is the best guarantor for socialism and progressive social change in Venezuela today, his movement's dependency on him was strengthened by the referendum victory, which is an Achilles heel for the movement.

But before we can examine the consequences and meaning of this particular electoral result for Venezuela and for the socialist project, it makes sense to first briefly go over the reasoning behind eliminating term limits in general and in the specific case of Venezuela.
In General: Term Limits - Good or Bad?

Opinions on term limits are as varied as opinions about politics go. Also, this is one of the few issues that does not fall neatly along the left-right political divide. For example, sometimes it is progressives who advocate term limits because of the ridiculous obstacles challengers face against incumbents, particularly in elections for the U.S. Congress and U.S. state legislatures where incumbents enjoy massive fundraising advantages against challengers. In this case, so the argument goes, the lack of term limits for elected representatives entrenches the status quo and makes progressive change extremely difficult. It is well known, for example, that historically 97% of incumbents win their reelection bids in the United States and a vast majority of those running are incumbents.

The most famous term limit, though, is the two-term limit on the U.S. presidency, which was implemented by Republicans in 1951 because they sought to prevent another more than two-term presidency such as Franklin Roosevelt's.

In other words, the arguments in favor of term limits cut both ways. On the one hand it is said that not having term limits makes needed change more difficult because of the power that long-time office holders amass. On the other hand, term limits can also be seen as an obstacle to long-term needed political change because it forces a change of leadership at a time when the leader's project might not be ready for such change (along the lines of, "You don't switch horses in the middle of the race"). Also, some add the argument that it is more democratic to allow citizens decide if they want a long-serving representative to continue to serve, rather than to force them out via an artificially determined time limit.

In the case of Venezuela, Chávez supporters generally argue that since the Bolivarian Revolution represents a long-term project, and since Chávez is the best leader for seeing this project to its conclusion, he ought to be able to hold office for more than two presidential terms. Already when Chávez was first elected in 1998, he argued it would take about 20 years to complete the Bolivarian Revolution, which is why he favored a seven-year term in office for the president (as used to be the case for France), with at least one reelection possibility, when the 1999 constitution was drafted. Constitutional Assembly members, though, convinced Chávez to accept a six-year presidency with one single opportunity for reelection.

Unfortunately, the recent debate about term limits in Venezuela was generally quite distorted. Rather than discussing the pros and cons of allowing people to run for office repeatedly, the opposition tried to make people believe that the amendment proposal was really about whether Chávez should be "president for life" and that holding this constitutional amendment vote somehow violated Venezuela's constitution. [1] Meanwhile, Chávez supporters presented the issue as one that was merely about "expanding citizens' right to choose" whomever they want for an office, without the restriction a two-term limit imposes. Supporters of the proposal practically never addressed the underlying issue that holding office for several terms in a row could lead to the accumulation of power and the unfair and illegal use of one's office to get reelected.
Indeed, unfair advantage is enjoyed on both sides in the Venezuelan conflict. Media owners and the wealthy face few restrictions in campaigning and the government has been known to make use of some of its advantages to compensate (an accusation, though, that the opposition massively exaggerated).

If the opposition had managed to focus on the real issue, supporters of the amendment would have been forced to address this issue and Venezuela would have enjoyed a more serious debate about the pros and cons of term limits. The ultimate result could have included better legislation to protect against using one's office for reelection and better legislation to protect against the advantages that wealth and private media ownership convey when running for office on behalf of the wealthy.

In Specific: Eliminating the Two-Term Limit for Chávez
Leaving aside the more general arguments for and against term limits, why eliminate the two-term limit for President Chávez? The main reason for this is that the Bolivarian project needs Chávez in order to continue and to be carried to its completion. First, he is the only undisputed leader who has so far proven to be able to unite an otherwise notoriously fractious coalition of Venezuela's progressive and radical left forces.

Second, not enough time has passed for the Chávez government to implement its vision of 21st century socialism (also known as Bolivarian Socialism and as Socialist Democracy). While ten years in office might seem like a long time, the Chávez government's program did not get off to a good start because of the vehement and often violent opposition it faced. Also, it was not really until late 2005, once the opposition in Venezuela had been soundly defeated, [2] that Chávez fully embraced socialism and anti-capitalism. So, in effect, the Bolivarian Socialist project has only been pursued in earnest from 2006 to 2008 - a mere full three years until now.

In addition, even though Chávez has a mandate for building 21st century socialism because he won the presidency with 63% of the vote in December 2006 on a platform of establishing 21st century socialism, in December 2007 the project suffered an important setback when Chávez narrowly lost the constitutional reform referendum, which was supposed to provide the constitutional groundwork for the socialist project. To a large extent this defeat was self-inflicted, in that it was a confusing proposal, the campaign was poorly conducted, and many voters felt that too many issues remained unresolved for whose resolution a constitutional reform was not necessary. Nonetheless, Chávez has appealed to the Venezuelan people that he needs more time and a majority of the Venezuelan people has now agreed to give him this time.

What the Victory Means
Given the importance of Chávez for leading the Bolivarian project to its conclusion, the February 15 victory is extremely important for Venezuela and for creating a real progressive alternative to capitalist democracy as usual. As the sociologist Max Weber pointed out about 100 years ago, there are times when charismatic leaders are necessary to break through the ossified social institutions in order to create something new. In other words, according to Weber, charismatic authority is often the only way that old institutions can be transformed. Examples of this type of charismatic leadership would be Lenin, Mao, Gandhi, Martin Luther King, or Nelson Mandela. This is not to say that Chávez is on a par with these leaders in every respect, but he probably is with respect to his ability to lead and inspire. And such leadership should not be wasted if a people democratically decide that the cost of losing such leadership far outweighs the possible benefit of maintaining term limits.

The recent referendum victory becomes all the more important if we consider that the world is currently in a process of entering its worst economic crisis since the Great Depression 80 years ago. Back then people were desperate for an alternative to capitalism and there is no reason to believe that a similar development will not take place this time around. Viable alternatives to capitalism, whether under the heading of 21st century socialism or some other name, will become more important than ever. For better or worse, Chávez has become one of the few leaders in today's world to forge a path in the direction of this alternative.

However, while this might be true on a global scale, Chávez's electoral success bears some inherent risks for the Bolivarian movement. That is, it is precisely the dependency of the Bolivarian movement on Chávez that is simultaneously its greatest strength and one of its greatest weaknesses. This dependency is a strength in the sense previously mentioned, that Chávez unites what would otherwise be a very fractious movement. But it is also a weakness because such dependency makes the movement somewhat fragile. First, if anything were to happen to Chávez, the movement would probably fall apart into its component parts in no time. Second, given this fragility, questioning the leader is quite difficult because criticism rapidly threatens to undermine the movement's stability and main strength. As a result, debate within the movement tends to be possible as long as it does not question the leader's decisions or opinions. This, in turn, makes movement self-criticism difficult and makes the potential for errors all the greater.

Tasks for the Next Period
One of the first tasks for the Bolivarian movement thus is that it must continue to develop the United Socialist Party of Venezuela (PSUV) so that the Bolivarian movement becomes less dependent on Chávez and more stable and more open to wide-ranging debate. This means, first of all, developing alternate leaders and strengthening party structures so that the whole party is more movement-driven and less leader-dependent. The recent referendum victory has expanded the time-horizon for this task because without the elimination of the two-term limit this development would have had to happen within the next four years. Expanding this time horizon, though, carries the risk that the task of strengthening the party and decreasing the dependency on Chávez is postponed until Chávez loses a presidential election or a recall referendum or is otherwise removed from fulfilling his office (via assassination, perhaps).
Second, as Chávez himself recognized during his victory speech, his government must take the fight against insecurity and the high crime rate far more seriously. In a recent interview with CNN Chávez said that one of the reasons he has not pursued the reduction of crime with stronger police measures is because he believes that crime is primarily caused by inequality and poverty and that reducing these ought to reduce crime. While it is an established fact that poverty and crime correlate very highly, it is also true that all available statistics indicate that reducing poverty in Venezuela has not meant a reduction of crime. Rather, that crime increased in tandem with the decrease in poverty and inequality. In other words, the government needs to complement poverty reduction with other measures in order to reduce crime. Along with the fight against crime also belongs the general fight against corruption and increasing the state's efficiency and effectiveness.

Third, as some opposition critics have noted, [3] the real test of Chávez's economic policies is yet to come, when the price of oil is declining at a time when he cannot argue that the opposition caused the economic problems (as was the case during the oil industry shutdown 2002/2003). That is, the government will have to find ways to strengthen its efforts to create social justice in a time of fewer (oil revenue derived) resources. This would probably either mean going into debt so as to stave off a recession and/or taxing the country's rich far more heavily.

Finally, the fourth outstanding task for the next period is the deepening of participatory democracy against the resistance of chavismo's mid-level managers: the ministries, mayors, and governors. If popular power, as the system of direct democratic communal councils is often known, is the heart of Bolivarian Socialist democracy, then this will be the true testing ground for the viability of an alternative to capitalist democracy. So far, the communal councils have achieved much, but only in their own localities of 200-400 families. The real challenge, which Chávez has repeatedly announced, but which has yet to happen, is to bring these structures to a higher level, to the municipalities and perhaps even to state and national level. However, as many have observed, this is going to be difficult because few mayors and governors are willing to let go of their power.

If Chávez and his movement manage to tackle these four tasks in the next two to four years, then the future of Bolivarian Socialism will be bright indeed. Even though Chávez won this referendum, the next period is going to be quite short because if these tasks are not tackled successfully before the end of 2010, then Chávez faces the real possibility of losing his two-thirds majority in the National Assembly, or perhaps even his 50% majority, which would be a devastating blow. [4]

If things should go very wrong, such as if the economy were to crash for some reason (this does not seem likely, but cannot be discounted), then Chávez could even face a recall referendum in 2010. Should he weather these hurdles, though, the next real test will be the presidential election in late 2012.

In other words, even though the victory in the constitutional amendment referendum bought Chávez and his movement more time to complete the Bolivarian Socialist revolution, Chávez must deliver significant change in a relatively short amount of time if this project is to succeed in the long term. And even though the referendum has strengthened Chávez's hand in order to make these changes, it has also (paradoxically) potentially weakened the Bolivarian movement.

[1] This argument made very little sense, but was based on the fact that the 2007 constitutional reform referendum already included the proposal to eliminate the two-term limit on the presidency and was voted down and the constitution prohibits voting on the same reform proposal twice in the same legislative period. However, Venezuela's constitution is very clear in distinguishing between a constitutional reform and a constitutional amendment, which is not subject to the same restriction as the reform.
[2] The opposition was defeated militarily with the failure of the coup attempt of 2002, economically in the oil industry shutdown of 2003, and politically with the recall referendum of 2004 and the national assembly elections of 2005
[3] See, "Is Hugo Chavez Ready for the Coming Fall?" by Francisco Toro, Huffington Post, January 29, 2009
[4] While many say that Venezuela is a very presidentialist system, most are not aware that the National Assembly is quite powerful. Not only does it approve of the budget, but it can also initiate impeachment proceedings against most government officials, it appoints the members of the electoral, judicial, and prosecutorial branches of government, and it can block any of the president's legislative initiatives (the only reason Chávez could periodically legislate by decree is because the AN allowed him to do so).

Filmvisning mandag 9. februar

2009-02-07T18:56:00.002+01:00

ÅPENT MØTE/Gratis inngang
Vi viser den prisbelønte filmen ”The War on Democracy” av John Pilger

John Pilgers dokumentarfilm War on Democracy utforsker desillusjon rundt innføring av demokrati, og konsentrerer seg om en del av verden hvor folk har kjempet for å plante demokratiets spire – bare for å se den bli brutalt knust. Filmen utspiller seg både i Latin-Amerika og USA, og utforsker det nåværende og historiske forholdet de politiske makter i Washington har med land som Venezuela, Chile og Bolivia. Pilger ruller opp de historiske fakta om kupp og motkupp, og viser hvordan amerikanerne hele tiden har arbeidet for å installere økonomisk modeller (og maktstrukturer) som passer amerikanske interesser - uansett pris. Pilger reiser også gjennom Venezuela med president Hugo Chavez. Denne dokumentaren er tankevekkende, gripende og stiller svært viktige spørsmål.

Latin-Amerikagruppene i Norge har Venezuela som et prioritert arbeids område, hva innebærer dette? Etter filmen skal vi ha en åpen diskusjon om utvikling i landet.

Sted: Seminarrom/Auditorium F (rom 212) på Sydneshaugen skole
Mandag 9. februar kl.19:00

Arr: Latin-Amerikagruppen i Bergen
http://www.latin-amerikagruppene.no/Lokallag/Bergen/index.html

Revolutionen fyller 50 år: KUBA I FÖRÄNDRINGENS TID

2009-02-03T18:56:00.003+01:00

¿Cuba libre?
Den cubanske revolusjonen er verden over blitt fordømt og hyllet, avhengig av hvor man plasserer seg i det politiske landskapet. Med Fidel Castro på sykeleiet, fylte revolusjonen 50 år i januar. Spørsmålet alle cubanerne stiller seg nå er som følger: Hvor går veien videre?

René Vázquez Díaz er cubansk forfatter, journalist og oversetter bosatt i Sverige. Han jobber for tiden med bokprosjektet Contextos para una Cuba post Fidel (Kontekster for et post-Fidel Cuba). I 2007 vant han den prestisjetunge Juan Rulfoprisen for kortromanenVälkommen till Miami, doktor Leal, som omhandler det cubanske eksilmiljøet i Miami.

Vázquez Díaz arrangerte «Stockholmsmøtet» i 1994, som var det første møtet mellom cubanske eksilforfattere og forfattere som er bosatt på Cuba, og i 2008 ledet han et tilsvarende panel under Waltic-konferansen i Stockholm. Diverse artikler i Le Monde diplomatique – der han er fast korrespondent – og El País, hvor han går hardt ut mot de av eksilcubanerne som mottar økonomisk støtte i USA for å undergrave det cubanske regimet, har gjort ham til hatobjekt for de mest ytterliggående anti-Castrogrupperingene.

I samarbeid med forskningsgruppen KIK («Konflikter og identiteter i Karibia») har Studentersamfunnet invitert René Vázques Díaz til Bergen der det arrangeres to møter:

Onsdag 4 Februar: STUDENTERSAMFUNNET, kl 19.15 Logen Bar

Torsdag 5: UNIVERSITET Bergen, kl 12.15 Studentsenteret, seminarierom A. (Universitetet)

2009-01-04T20:35:00.004+01:00

Compañeros de la Red Pro Venezuela: Gracias por su Solidaridad con la Revolución Cubana. La Embajada de Cuba en Oslo, Noruega, en el 50 Aniversario del Triunfo de la Revolución les desea Muchas Felicidades y Éxitos para el 2009.
¡Viva por siempre nuestra Revolución!

Nettverk for Venezuela gratulerer Cuba på 50 års dag for revolusjon

2008-12-31T16:10:00.002+01:00

La Red Para Venezuela en Noruega (Nettverk for Venezuela) llegar nuestras felicitaciones y saludos revolucionarios en los 50 años de luchas y exitos de la revoluciòn cubana.

Los pueblos Latinoamericanos han logrado enormes avances en sus luchas de liberación, en contra el imperialismo.
La revoluciòn Cubana con sus 50 años de lucha ha sido un apoyo moral y de una practica concreta enorme que garantiza el internacionalismo, entre los pueblos del mundo en sus luchas por un mundo mejor.

Honor y gloria ha todos los cubanos que han luchado y luchan por mantener viva la esperanza real de la muerte de la injusticia y por una futuro alternativo y socialista.

La visiòn de Jose Martì de sembrar desde el mar del caribe hasta Americà Central y del Sur, es realidad!!

Como dice Silvio Rodriguez: "El espectro es Sandino con Bolìvar y el Che, porque el mismo camino caminaron los tres"

Viva la revoluciòn Cubana

Kva med søkeljos på økonomiske alternativ?

2008-10-25T15:04:00.002+01:00

Kva med søkeljos på økonomiske alternativ?
Som vanleg set ikkje "mainstream media" søkeljos på alternativeøkonomiske modellar. Heller ikkje i dei økonomiske krisetider me erinne i no. Heller ikkje BT gjer dette.
Utfordring må til...og her kjem det. Sjå på dei økonomiske ogpolitiske alternativ i Latin-Amerika! Paraguay (med sitt nyevenstrestyre i år), Equador, Bolivia og Venezuela. Alle desse landa(også Nicaragua) styrer økonomien nasjonalt og regulerar marknaden.Når propagandaen i vest går mot dette, heiter det ofte at no går detmot det glade vanvit og diktatur. Ein vil då gjerne gløyme at dette ervalgte sosialistiske demokrati som vil ha eit alternativ tilkapitalismen. Etter mandat frå folket!

Når det gjeld økonomisk styring er det akkurat det som hender i vestenno. No skrik finansfolk og utspekulerte spekulantar om seg på statleghjelp. Men ikkje før det byrjar ga til helvete med dei sjølve. Det erden store skildnaden på våre liberale og konservative land i høve tildei venstreretta i Latin-Amerika.
Mens dei har valgt ein alternativ kurs til nyliberalismen, håpar ein ivest at denne krisa berre er eit symtom og vil ga over, slik at"business as usual" kan ga føre seg på nytt.

Er det ikkje no på tide å lære litt av dette? Det er no folk kan ståopp mot dette marknadsdominerte systemet og kreve endring. Endring tileit system som set folk sine behov først, der eit deltakande demokrati(og ikkje berre val kvart 4-5 år) er med på å styrke oss vanlegemennesker sin deltaking i samfunnet. Jakta på stadig meir profitt gjeveit kaldt samfunn, det merkast, no er på høg tid med kurs mot ei nyframtid. Skal me få til dette kan me lære mykje av det som hender meddei nye økonomiane i Latin-Amerika.

Ivar Jørdre, Raudt Bergen og medlem av Venezuelagruppa

Artikkelen under kom i BT fredag 17. okt. Me treng alternative syn på den økonomiske krisa me no har, også i avisene.
Beste helsing Ivar Jørdre

Sosialisme for det 21 århundre

2008-10-23T13:08:00.004+01:00

Sosialisme for det 21 århundre
Åpent møte med Heinz Dieterich Steffan
Auditorium A på Sydneshaugen skole
Tirs. 4. november Kl.18.00
(gratis inngang)

Det 21. århundrets sosialisme er et begrep formulert av Heinz Dieterich Steffan. Venezuelas president, Hugo Chávez, har påpekt at for å oppnå denne type sosialisme er det nødvendig å gå gjennom en overgangsperiode som han kaller for et ”revolusjonært demokrati”. Målet er å utvikle ”Det nye historiske prosjektet”.

Dieterich Steffan er professor i sosiologi og metodologi ved UNAM i Mexico og en av de nærmeste rådgiverne til president Hugo Chávez i Venezuela. Han har skrevet bøker sammen med Noam Chomsky og er forfatteren til "Det 21. århundrets sosialisme". Han er i tillegg hjernen bak en del av de alternative eksperimentene Presidentene Chávez, Correa og Morales har satt i gang i Latin-Amerika. Eksperimenter som burde vekke stor interesser i disse tider med bunnløs krise for den nyliberalistisk økonomisk modellen.

Møte blir delte i tre deler med pauser i mellom: kl.18.00 foredrag med Heinz Dieterich Steffan. kl.19.00 paneldebatt med representanter fra Raudt, Sosialistisk Venstreparti og Attac. kl.20.00 åpent debatt.

http://www.latin-amerikagruppene.no/

Debatten fortsetter

2008-10-15T07:36:00.001+01:00

Thomas Ødegård fortsetter debatten med innlegg "Watsons verdensbilde" i papirutgaven av BA tirsdag 14. oktober. Her er mitt svar:

Thomas Ødegårds Medieterrorisme
Ved å spille det sårede, urettferdig behandlet offer for ”en forsøksvis giftig penn” prøver Thomas Ødegård (”Watsons verdensbilde” BA 14.10) på å slippe og svare på anklagene i mitt innlegg (BA 11.10). Jeg stilte spørsmålet hva vil Thomas Ødegård oppnå med å gjenta foreldete, usanne beskyldninger og ubegrunnede påstander om Hugo Chávez og den politiske prosessen i Venezuela? Siden disse, for lengst avslørte, påstandene er de samme som opposisjonen i Venezuela og Bush administrasjonen bruker, er det naturlig å konkludere med at det er ideologiske motivert hensikter som ligger bak.

Dette benekter Ødegård. Men ikke nok med det, han forsøker på nytt, ved å manipulere fakta, å bevise at det er meg som mangler forståelse av hva som foregår i dagens Venezuela. Så hva er faktisk sannheten med disse ”nye” gamle påstander?
Han legger for eksempel skylden på Hugo Chávez for at opposisjonen boikottet valget i 2005 som endte med at samtlige representanter i nasjonalforsamling ble forholdsvis regjering vennlig (men ikke ”fra presidentens eget parti” som Ødegård feilaktige påstår). Hvorfor påstå dette Ødegård? Organisasjon av Amerikanske Stater (OAS) meglet mellom regjering og opposisjon, og mente at alle opposisjonens vilkårene for gjennomføring av et rettferdig valg ble oppfylt (og husk at OAS har aldri blitt spesielt vennliginnstilt til Chávez).
Sannheten var at alle pålitelige meningsmålinger viste at opposisjonen ville lide et stort valgnederlag og at flere partier kunne risikere å falle under sperregrensen.

Og på nytt hører vi at Chávez er ansvarlig for at ”privat mediekanaler” (legg merk til misvisende bruk av flertall) som RCTV ikke får fornyet konsesjon. RCTV er den ENESTE mediekanal som ikke fikk fornyet sendekonsesjon, og dette for godt dokumentert og grov brudd på sendevilkårene lagt ned i landets kringkastingslov, en lov som til og med den norske ambassadøren har påstått er kvalitativt bedre en den norske varianten. Blant disse grove bruddene var kanalens aktiv deltagelse i det statskuppet som fjernet president Chávez i 37 timer, der alle regjeringsvennlige medier ble stengt, og den folkevalgt nasjonalforsamling, høyesterett og grunnlov ble oppløst. Hadde for eksempel CBS gjort lignende i USA vil kanalen ha blitt umiddelbar stengt og hele ledelsen fraktet av til Guantanamo. I Venezuela ble ingen rettsforfulgt og kanalen fikk sende på bakkenett i fem år frem til lisensen utløp.

Når han igjen bebreider Venezuela for kjøp av våpen fra Russland og ramser opp en imponerende liste over våpnene, måtte dette også sees i perspektiv. Venezuela har brukt $4 milliarder for å oppruste hele sine foreldet militære utstyr, i tillegg skal de låne $1 milliard fra Russland for å kjøpe nye våpen. Sammenlignet, kan Norge komme til å bruke dobbelt så mye bare for å kjøpe nye kampfly, og nabolandet Colombia har fått 10 ganger så mye militære støtte fra USA de siste 5 årene. Venezuela har en befolkning som er over seks ganger større en Norges og reelle militære trusler både fra grenseland og USA.

Det er synd at Ødegård dekker over sin manglende kjennskap til Venezuelanske politikken ved å beskylde meg for å være ”anti-amerikanske”, men slike har vi blitt vant med i disse ideologiske betonede debattinnleggene. Mine beskyldinger mot USAs aktive innblanding er godt dokumentert, ettersom dokumenter frigjort av ”Freedom of Information Act” viser tydelig både USA sin finansiering av opposisjon og direkte deltakelse i statskuppet. Jeg forstår godt hvorfor du ønsker å ”stopper debatten” Ødegård men BAs lesere fortjener litt mer pålitelig informasjon enn det du serverer.
Dave Watson Tidligere Valgobservatør i Venezuela

Svar til debattinnlegg om Hugo Chávez i BA

2008-10-08T20:06:00.004+01:00

Tirsdag 7. oktober ble det trykket en helesides debatt innlegg i BA (Bergens Avisen) om Hugo Chávez med tittel ”Hva vil Hugo Chavez?”. Innlegget var skrevet av masterstudent ved UiB Thomas Ødegård. Artikkel var lite original og gjentok de kjente løgnaktige beskyldinger om at Venezuela var på vei til å være en diktatorstat under Chávez som har blitt avslørt mange ganger før.
Innlegget til Ødegård kom dessverre bare i papir utgaven av BA.
Under er svaret til Ødegård sitt innlegg:

Hva vil Thomas Ødegård?
Thomas Ødegård praktiserer den velkjent teknikken: dersom man gjentar en ting flere ganger så blir den til en sannhet (BA 7/10 ”Hva vil Hugo Chavez?”). Den har vi etter hvert blitt godt kjent med når det gjelder formidling av ideologisk ladet desinformasjon om Venezuela. BA føyer seg dermed til listen over norsk medier som deltar i den USA ledete internasjonale kampanjen for å knekke de skjøre eksperimentene i en alternativ sosial og økonomisk utvikling som begynner å utforme seg på det Latinamerikanske kontinentet. Eksperimenter som burde vekke stor interesser i disse tider med bunnløs krise for den nyliberalistisk økonomisk modellen.

Men tvert imot, med en blanding av usannheter og benektelse av fakta vil Ødegård prøve å overbevise BAs lesere at Venezuela er på vei til å bli en farlig diktatorstat som Mussolini’s Italia, hvis mål er å desstabilisere hele regionen med sin hensynsløs våpenkappløp og stormannsgale ambisjoner til dens president. At Chávez har vunnet 12 forskjellige valgprosesser, blant de 3 presidentvalg med økende oppslutning, samtlige godkjent av observatører fra EU, organisasjon av Amerikanske Stater og USAs Carter Foundation, gir heller ikke Ødegård betenkeligheter.

De fleste av Ødegårds påstander har blitt avslørt for lenge siden, og det er meget slitsom å måtte demaskere de på nytt og på nytt. Men når det foregår en manipulerende mediekampanje dirigert av et land som virkelig er en trussel mot verdens stabilitet, og der presidenten George W. Bush med sin stormannsgalskap har ført til hundretusener av tapt mennesker liv og uendelig med kriger, så er man nødt til å reagere.

”De sosiale forskjellene har ikke blitt markant bedre under Chávez” påstår Ødegård. Et merkelig påstand når til og med Verdensbanken mener at landet har redusert fattigdommen ”substansielt” de siste årene, fra 55 til 27%. Barndødelighet, analfabetisme, utdanning, antall leger per innbygger og minimumslønn er også ”substansielt” forbedret under Chávez. Og alt dette har blitt oppnådd på tross av et statskupp, og ødeleggende sabotasje som forkrøplet oljeindustrien og stagnerte økonomien i flere år. En masterstudent med så lite kunnskap om temaet han skriver om burde kanskje revurder sin karriere.

Videre vil Ødegård ha oss tro at Chávez forsøkte å endre grunnloven slik at han kunne være president for livstid, mens det faktiske forslag til grunnlovsendring bare innebærer at en statsoverhode kan stille til valg flere ganger, på linje med Frankrike, Italia, Storbritannia og, selvfølgelige, diktatorstaten Norge! Merkeligere er det når han beskylder Chávez for økende polariseringen i landet fordi han overlevde opposisjonens statskupp og ulovlige sabotasje av oljeindustrien!
Og så bebreider han Venezuela for å skaffe seg våpen fra Russland og Kina, at USA nekter å selge våpen til Venezuela samtidig som de ruster opp hæren i nabolandet Colombia (som er nå den tredje største mottager av US-våpen i verden og har den største kontingent av US militære rådgivere i regionen) har ikke noe betydning for Ødegård. Når vi tar i betraktning at USA har et uttalt mål om å få til et regimeskift i Venezuela, at de støttet kuppet mot Cháves og at de fremdeles finansiere opposisjonen, er det så rart at Venezuela prøver å skaffe seg våpen og diplomatisk støtte fra andre steder i verden?

For tiden foregår det et forsøk på en utvikling som er mer demokratisk og åpen enn vi tidligere har sett på dette kontinentet. I land som Venezuela, Bolivia og Ecuador ser vi begynnelse på et reelt alternativ til den gale ”Casino” kapitalismen som har herjet de fattige i den tredjeverden i 3 ti år. Nei Ødegård, det var mye enklere før i tiden når USA ganske enkelt knuste de små fattige bananrepublikker i sin ”bakgård” som ikke fulgt diktatene til ”onkel”. Forskjellen er at disse nye opprørske landene har olje og ikke bananer, og dermed økonomiske tyngde til å stå imot USA.

Dave Watson Tidligere Valgobservatør i Venezuela
Innlegget kom på trykk lørdag 11 oktober.

Journalisme i Terrorens tidsalder

2008-09-27T19:30:00.002+01:00

Journalisme i Terrorens tidsalder
ÅPENT MØTE/Gratis inngang
Mandag 29. september kl.19:00
Rafto Huset, Menneskerettighetsplassen (på Høyden bak Botaniske hagen/Studentsenteret)

Den Colombianske journalisten William Parra som arbeider for latinamerikanske medianettverket TeleSur, bor for tiden i eksil i Venezuela etter drapsforsøk mot ham i hjemmelandet. Myndigheten i Colombia har forfulgt ham i flere år og nylig ble det tatt ut siktelse mot han for terrorvirksomhet og forbindelser med FARC-geriljaen.

Parra sammen med flere andre journalister og opposisjonspolitikere har blitt siktet etter tvilsomme påstander i forbindelse med drapet på FARC-lederen Raul Reyes og bevismateriale på beslaglagte datamaskiner. Den virkelige grunnen for siktelsene er disse journalistenes kritiske arbeid i forhold til den colombianske regjering, landets militære og de ekstreme høyre-paramilitære gruppenes sine brudd på menneskerettigheter.

Møtet er åpningsmøte på Latin-Amerika Uken i Bergen (programmet finnes på hjemmesiden). Møte blir holdt på spansk med tolking til norsk.

Arr:Latin-Amerikagruppen i Bergen
http://www.latin-amerikagruppene.no/Lokallag/Bergen/index.html

William Parra ble intervjuet av både Bergens Tidende, Klassekampen (kun papir utgaven) og Avisa Nordland . Les intervjuene her:
http://www.bt.no/utenriks/article639985.ece
http://www.an.no/nyheter/article3824829.ece?service=print

What is the Venezuelan News Media Actually Like?

2008-07-17T09:12:00.001+01:00

På møtene som vi arrangerer om Venezuela er spørsmål om presse/ytringsfrihet en gjenganger. Inntrykket som spørsmålstiler vanligvis har er at det ikke er pressefrihet og at Chávez kontrollerer flertallet av landets medier. At dette inntrykket er gjeldende er ikke vanskelig å forstå når man ser hvordan emnet er fremstilt i media.

En artikkel som er nylig formidlet av den Washington baserte Council on Hemispheric Affairs er en meget interessant korrektur til denne stadige feil fremstilingen i ”mainstream Media”. Artikkelen burde leses av alle journalister og redaktører før de setter i gang med å skrive om noe som de har åpenlyst ikke peiling på

Artikkelen kritiserer US media for den feilaktige måten de fremstiller pressefrihet i Venezuela. Men media i Norge har heller ikke mye å skryte av når det gjelder feilaktige fremstiling av mediasituasjon i Venezuela. Noe som er grunn til at disse spørsmål kommer opp igjen og igjen. Til og med tidligere rådgiver til Erik Solheim, Peter Eide har kommet med feilaktige påstander om at Chávez har stengt aviser. Noe som har sikkert bidratt til de negative uttalelser om Chávez fra Solheim under utspørringen i stortinget.

Jeg lurer på hvordan Erik Solheim vil ha reagert om en Venezuelansk statsråd hadde kritisert Norge for overgrep mot ytringsfrihet med utgangspunkt i saken om ikke fornyelsen av P4 konsesjonen for noen år siden. Les videre:

What is the Venezuelan News Media Actually Like? By Andrew Kennis

Listening to accounts by the U.S. news media and to the public postures taken by the Bush administration, one would think that there is no freedom of expression in Venezuela. The impression most U.S. citizens have is that the media is virtually under direct state control. Independent reporting, free from the government’s fiery rhetoric, has been noticeably absent. A careful and sober account of Venezuelan media that focuses on the most basic and uncontroversial facts of what constitutes the Venezuelan media today has been non-existent in mainstream U.S. media (and even in many independent sources as well). Such reporting could present a more accurate picture of the actual situation of freedom of expression in Venezuela.

“Totalitarian censorship”

In light of characterizations by the Bush administration of the Venezuelan media that are too often unquestionably reported and frequently parroted by the U.S. news media, serious concerns of media independence from President Bush’s foreign policy line arise; a comparison between the two goes far to illustrate the serious problem of the lack of media independence.

Public officials in Washington – never great friends of President Chávez – have always seen the media as a key battleground. U.S. legislation has launched and financed significant news propaganda incursions into the Venezuelan media. Representative Connie Mack IV (R-FL) successfully pushed through an amendment in 2005 to a Foreign Relations Reauthorization Bill that provided for 30 minutes of programming every day from the Broadcasting Board of Governors (the same government agency that runs Radio Free Europe) to be transmitted over Venezuelan airwaves. Mack remarked at the time, “in Hugo Chávez’s Venezuela there is no free press – just state controlled anti-American propaganda.”

Other initiatives have followed, including a 2007 measure that brought $10 million in financial support for Voice of the America to expand its broadcasts in Venezuela. Mack once again railed against the Venezuelan media: “Freedom of the press died in Venezuela on May 27, 2007, when Chavez shut down Radio Caracas Television” (Miami Herald, 06/22/07).

This stance is a familiar one, coming both from Congress and the White House. In a speech to the Organization of American States after the Venezuelan government refused to renew private network Radio Caracas Television’s (RCTV’s) broadcast license last May, Secretary of State Condoleezza Rice said: “Freedom of speech, freedom of association and freedom of conscience are not a thorn in the side of government … Disagreeing with your government is not unpatriotic and most certainly should not be a crime in any country, especially a democracy.”

The U.S. news media have overwhelmingly parroted such claims from the government. Many of these news accounts came after the controversial RCTV decision, but such coverage has long existed and has been well documented by the media watchdog group, Fairness and Accuracy in Reporting.

Typical of opinions on the RCTV decision was that of syndicated columnist Miguel Perez, in an op-ed published in the Chicago Sun-Times and other papers. Perez called the license denial “totalitarian censorship” and a clear example of “censoring the opposition in the media” (01/09/07). A Washington Times staff editorial wrote that Chavez’s RCTV decision should be marked as nothing less than “the return of the authoritarian left” (06/08/07).

The coverage revealed confusion about some of the basic issues in the RCTV license non-renewal. The Washington Post, one of the most influential dailies in the U.S., irresponsibly included quotes about non-existent legal reforms in the leading paragraphs of one article. “The government is trying to change the laws and indoctrinate the population,” read a quote from a protesting college student and Venezuelan expatriate (06/16/07). However, no law was changed by not renewing the network’s license. Legal Reforms in the early 1990s bestowed this responsibility on the Venezuelan executive branch (a fact rarely cited in mainstream accounts).

News reports published in the U.S. sometimes contradicted themselves with conflicting facts and unquestioned characterizations. In an analysis from the Houston Chronicle, one of the longer and more comprehensive think-pieces on the RCTV issue, Chávez’s actions were described as a “frontal assault on freedom of the press.” In the same piece, it was interestingly admitted toward the end of the article that, “RCTV and other stations … are owned by some of Venezuela’s wealthiest families [and] began playing an overt political role” following Chavez’s initial landside electoral victory in 1998. Further noted, was the fact that “the Chavez government has the legal right not to renew RCTV’s license,” characterizations that would seemingly clash with the unquestionably reported “frontal assault” description that led the article (Houston Chronicle, 05/27/07).

Polls supposedly revealing deep opposition and “widespread disagreement” to Chavez’s decision were routinely cited out of context (Romero, NYT, 05/27/07), often without any reference to the fact that most, “viewers in [at least one oft-cited] survey expressed little concern about losing access to RCTV’s anti-Chavez news programs … [and] instead … complained about missing the station’s soap operas and game shows – like the Venezuelan version of ‘Who Wants to Be a Millionaire.’” This latter piece of information, however, was a buried item in and of itself and appeared toward the end of the article (Houston Chronicle, 5/27/07).

To be sure, the RCTV “closure” is a complex one, and there are many different perspectives that should be presented. But the issue never received the subtle and careful treatment it deserved in U.S. media coverage (again, see the sidebar for links to FAIR for more information on this point). More importantly, the obsessive focus on the RCTV issue effectively shut out any substantial attention to a key question that would have gone far in settling many of the points of disagreement in that debate.

Analyses Found in Independent News Media

Far different depictions, noticeably absent in mainstream coverage, were found in independent news sources.

Writing for the Nation, Mark Weisbrot, who is co-director of the Center for Economic and Policy Research, characterized Venezuela as having “the most anti-government media in the hemisphere” (12/06/06). Eva Golinger, a Venezuelan-American lawyer and prominent critic of U.S. foreign policy, wrote that, “You turn on any of the channels here and you’ll see that there’s more freedom of expression enjoyed in Venezuela than probably anywhere else in the world. It’s the only place where they can go on television and talk about killing the president, or saying the most derogatory and offensive things on a news hour” (interview on Z-Net, 2005). PR Watch refers to the “… former AP correspondent in Venezuela Bart Jones, [who] dismisses the criticism of the RCTV non-renewal as the result of a ‘web of misinformation,’” and instead maintains that RCTV “should not be seen as free-speech martyrs. Radio, TV and newspapers remain uncensored, unfettered and unthreatened by the government. Most Venezuelan media are still controlled by the old oligarchy and are staunchly anti-Chavez.”

Contrasting points and analyses such as these beg the question: what is the actual composition of the Venezuelan media in terms of its ownership and editorial positioning toward the Chávez administration? Indeed, some characterizations in the U.S. news media described RCTV as being: “one of [only] two [broadcast networks] that presented opposing views of President Hugo Chavez’s rule” (Seattle Post-Intelligencer, 10/23/07). However, the facts show otherwise.

Ownership Structure and Editorial Leanings of the Venezuelan News Media

A Venezuelan Congressional leader protested to the New York Times in a June 2007 letter to the editor that: “broadcasters like Venezuela’s Radio Caracas Television use a limited public good – the broadcast spectrum – and must abide by long-accepted public-interest standard,” adding that the overwhelming majority of ownership “is in private hands, much of it owned by huge conglomerates.”

Starting with the television media, the favored new source of most Venezuelans, there are at least five nationally broadcasted television stations that transmit via “free-over-the-air” and publicly allotted signals (other accounts put the total as high as eleven, depending on different definitions of what is considered “national”). Even using the conservative estimate, previous to the RCTV closing, three of these five stations were privately owned and commercially operated. These included Venevisión (established in 1961, formerly owned by Mexico’s Televisa, but now controlled by Grupo Cisneros), whose television programs are picked up by a television source familiar to U.S. citizens, Univision; Televisión de Venezuela (Televen; established in 1988); and lastly, RCTV.

All three of these broadcast networks were overwhelmingly favorable to the two-day-long 2002 military coup that temporarily unseated President Chávez. The government’s claim that RCTV actively participated in the coup is well documented. So there is little controversy about the autonomy and independence of these corporate-run stations. Venevision and Televen both maintain that they do not want to be involved in political conflicts and strive to maintain “objective” positions. No prominent analyst has seriously contended, however, that either of these stations are “pro-Chávez.”

The other national channels on the limited electromagnetic spectrum are public and state-controlled. Before RCTV, there were only two, but now there are three: Venezolana de Televisión (VTV, established in 1964); Visión Venezuela (ViVe TV, established in 2003); and Televisora Venezolana Social (TVes, established in 2007 as RCTV’s replacement). By the most conservative of estimates then, 3 out of 5 national channels are funded by the state. And according to other accounts that give a higher total number of national stations, seven of the eleven stations are private and corporate controlled. None of these seven maintain in any meaningful way “pro-Chávez” stances.

By broadening the picture to include regional stations, as well as cable and satellite stations, we see an even greater presence of private and corporate media. Both Globovisión and CNN en Español have attracted the ire of Willian Lara, the Venezuelan communications minister, for their sharp criticism of Chávez and their alleged anti-government messages (Romero, NYT, 05/29/07). In an interview with this author, CNN en Español president Christopher Cromwell proudly remarked that Chávez may not like the programming on his network, but this meant CNN was doing it job correctly.

Globovisión is one channel somewhere between regional and national, as it is widely broadcast in the major metropolitan areas of Caracas, Carabobo and Zulia, and also via satellite on the DirectTV network. It is also one of the most resolutely anti-Chávez stations in its editorial stance.

There is even a major regional network that is neither state-run nor commercially oriented. Valores Educativos Televisión (Vale TV) has been on the air since 1998 and is run by Asociación Civil, which is managed by the Catholic Church. Vale TV is indeed one of the reasons why the Venezuelan news media is arguably much more diverse and free than U.S. news media are depicting.

Despite their nearly national reach, the U.S. commercial media rarely mention these networks. However, even the most conservative estimates put private commercial ownership at no less than 75% of the television news media. Other estimates that include more outlets are as high as 95%.

Looking at Venezuela’s print media paints an even greater opposition presence than television, with publications deeply critical of the Chávez administration, commercially oriented and corporate-owned. The D.C.-based think-tank Council on Hemispheric Affairs (COHA) described the issue in blunt terms: “nine out of ten newspapers, including [the most prestigious daily] El Nacional and [the business-oriented] El Universal, are staunchly anti-Chávez” (Council of Hemispheric Affairs, August 21, 2005). Opposition to Chávez, given the commercial character of daily newspapers in Venezuela, is especially rampant in print; not even one major daily newspaper is controlled or funded by the state.

There are twenty-one daily newspapers in Venezuela’s largest city and capital, Caracas, eleven of which are considered to be of significant influence and eight of which that are also distributed nationally. This pales in comparison to the situation in the U.S., where the largest city has only four major dailies (New York Times, Wall Street Journal, New York Post, Daily News), at least two of which are significantly sympathetic to the Bush administration’s policies. Further, only two of these four papers (New York Times and Wall Street Journal) double as a nationally distributed daily newspaper – the U.S. only has four nationally distributed daily papers (the USA Today and Washington Post comprising the other two).

Venezuela thus has at least as varied a print sector as the U.S. does – and in some ways, it is more diverse. Indisputably, Venezuela has a wider array of print choices and a larger amount of nationally distributed publications. But this is not the only democratic aspect of Venezuelan media. An often overlooked but widespread movement has also come to bear in a country full of social and political change.

Community Media

Community-oriented, non-profit, non-commercial, citizen and volunteer run media has long been a part of the changes that have swept Venezuela.

Next year will mark the first decade of community media’s constitutional existence in the country. Indeed, community media’s origins date back to the Venezuelan Constitution that was adopted in a 1999 referendum, with over 90% of the vote in its favor. More importantly, however, is the tremendous growth of this new form of media since 2002.

The failed 2002 military coup against President Chávez is widely seen as one of the prime triggers for the furious growth of community media in Venezuela. In 2002, there were seven community radio and two community television stations operating in Caracas. Since then community media has grown markedly. The successful staying of the short-lived 2002 military coup was, in part, the result of the efforts of community media activists counteracting the huge show of support for the coup by private media companies. In fact, during the coup’s two-day run, the opposition reportedly forced the closure of community media outlets such as Catia TV. After the failure of the coup, however, the popular resistance that had toppled it inspired the creation of dozens of community media collectives, ballooning its presence across the country.

Eighteen months after the coup, leading political analyst Greg Wilpert was already writing about, “the explosion of Venezuela’s alternative and community media,” which he argued was a consequence of three related factors: “the complete lack of balance with Venezuela’s private mainstream media, the successful overthrow of the April 2002 coup attempt, and the active legal support of the state for community media” (Venezuelanalysis.com, 11/14/2003). By 2005, over thirteen times as many community radio stations appeared on the scene, the total increasing from 13 to 170. Community television stations are also sprinkled across the country and have a considerable presence in Venezuela.

Another vital part of the community media movement has been an online-based news agency Aporrea.org. Operating on a shoestring budget and a staff of six to eight full-time activists – supported by hundreds more contributors – the cutting edge reporting and analysis published on its web site has garnered tremendous hit counts, sometimes numbering in the millions (see extensive interview conducted by former Narco News editor, Luis Gomez: Part I, Part II).

The collaborators and members that are part of Aporea.org read like a cross section of the type of Venezuelans most attracted to community media in general: “members of popular, cultural and community work groups of the Caracas neighborhoods, communicators from the Community Radio stations, union activists from the Bolivarian Workers Force, members of neighborhood organizations and of Bolivarian Circles, people from the popular and progressive networks that live in the Venezuelan capital,” as Aporrea’s most involved activists told to Gomez. As a result of these inclinations, it is fair to say that community media is not a resource to those who would identify themselves with the opposition to the government. Instead, however, it has opened up a huge channel to voice the viewpoints of sectors of the Venezuelan society that simply do not have a significant presence in the mainstream media.

Given the popular support that President Chávez commands , there are enough elements in community media to support a healthy stream of criticism that is undertaken in order to “deepen the revolution,” to borrow the words of one of the founders of Aporrea, or to simply uncover abuses of authority and corruption in the government. More than anything else, however, Venezuelan community media acts as a buffer against the plethora of uncovered stories and overlooked facts in the corporate dominated mass media in Venezuela. Despite the important roles that community media in Venezuela fulfills, even its most active participants are under no illusions about the challenges that remain ahead, as they often describe their status as “marginalized” forcing them to act amongst merely “small nuclei and groups.” Nevertheless, in light of the numbers generated by impressive online hit counts, the diffusion of television and radio broadcasts and the ever-growing number of stations connected to them, the facts that millions of Venezuelans read, listen to, watch and/or directly involve themselves in community media.

It is once clear that the media in Venezuela do not suffer from direct state control or censorship. Conversely, the key question for the future is not how little freedom of expression is present in Venezuela, but how much expression and influence will be achieved directly by citizen-run and community oriented media.

Filmvisning mandag 26. mai

2008-05-20T10:31:00.003+01:00

Mandag 26. mai
Viser vi ”Venezuela: Revolution from the Inside Out”
Spansk/engelsk tekstet Gratis inngang

Tid: Kl.19.00
Sted: seminarrom K (tidligere aud. K) på Sydneshaugen skole

Venezuela: Revolution from the Inside Out is a voyage into Latin America's most exciting experiment of the new millennium, exploring the history and projects of the Bolivarian Revolution through interviews with a range of its participants, from academics to farm workers and those living in the margins of Caracas. This introduction to the revolucion bonita (pretty revolution) offers in-depth interviews, unforgettable images and a lively soundtrack that will open new vistas onto this hopeful human project. (Spanish and English subtitles)

Arr:Latin-Amerikagruppen i Bergen

http://www.latin-amerikagruppene.no/Lokallag/Bergen/index.html

Verdens beste presidenten

2008-05-10T22:29:00.003+01:00

Spanskspråklige aviser gjengir i dag en uttalelse fra Brasils president Inacio Lula da Silva: "Hugo Chávez er uten tvil den beste presidenten Venezuela har hatt på hundre år".

Lula legger til: "Seirene til Hugo Chávez, Evo Morales i Bolivia og andre, den siste til Fernando Lugo i Paraguay, er synonyme med demokratisk fremskritt".

Sitatet stammer opprinnelig fra et intervju med Der Spiegel.

Dette kommer kort tid etter at Lula roste det venezuelanske statsoverhodet som "den store fredsskaperen" under konflikten mellom Ecuador og Colombia. Uttalelsen ble for det meste ignorert av europeisk presse, som i stedet forsøkte å mistenkeliggjøre Chávez og fremstille ham som årsak til bråket.

Brasil er det største landet i Latin-Amerika med 170 millioner innbyggere. Regjeringen der støtter åpent Venezuelas president. Likevel fremstiller fortsatt norske medier Hugo Chávez som et nesten isolert fenomen, en kontroversiell, autoritær statsleder blant demokratiske naboer.

Hvorfor finner man det nødvendig å vri slik på virkeligheten?

Even Sandvik Underlid

Underskriftskampanje for Bolivia

2008-04-24T08:03:00.002+01:00

Alla för Bolivia
Den pågående förändringsprocessen till fördel för folkflertalet i Bolivia riskerar att brutalt stoppas. Den företrädare för ursprungsfolken som valdes till president med ett väljarstöd utan like i landet och de åtgärdsprogram som gynnar folkflertalet och som återtar kontrollen över naturtillgångarna, har från första stund tvingats kämpa mot oligarkernas konspirationer och imperiets inblandning.

De senaste dagarna har konspirationerna trappats upp till oanade höjder. Oligarkernas aktioner för att undergräva grundlagen med sikte på att splittra upp den bolivianska nationen speglar dessa gruppers rasistiska och elitistiska inställning. De utgör en mycket stor fara inte bara för detta lands sammanhållning utan också för andra länder i vårt område.

Historien visar med all önskvärd tydlighet hur fruktansvärda följderna för mänskligheten kan bli av separatistiska splittringsförsök, uppmuntrade och uppbackade av främmande intressen.
I detta läge vill vi som skriver under detta upprop visa vårt stöd för president Evo Morales Aymas regering, för dess förändringspolitik och för det bolivianska folkets suveräna grundlagsprocess. Samtidigt tar vi avstånd från den så kallade Autonoma Stadgan för Santa Cruz för dess grundlagsvidriga karaktär och dess hot mot en av Vårt Amerikas nationer.Vi uppmanar alla goda krafter att tillsammans höja sina röster för att på alla möjliga vägar och sätt fördöma detta försök att splittra och undergräva ett land i en historisk tid för Latinamerika.

Skriv under her:

http://www.todosconbolivia.org/index.php?cont=registro&lang=2&declara=7

Åpent møte mandag 28. april

2008-04-23T09:57:00.002+01:00

Film: Chávez, Venezuela and the New Latin America
LAG Bergen inviterer til dokumentarfilm om Venezuela. Engelsk/Spansk tekstet, gratis inngang.
In February 2004, Alea Guevara (daughter of Ernesto “Che” Guevara) conducted an extended, exclusive interivew with Huga Chavez, president of the Bolivarian Republic of Venezuela, exploring Venezuela's explosive revolutionary terrain post-April 2002 — when Hugo Chávez survived a coup attempt instigated by the United States. Featuring interviews with Hugo Chávez, and Jorge García Carneiro, newly appointed head of the Venezuelan Armed Forces, along with others involved in the country's many social programs, this film affords a rare opportunity to glimpse through the blockade of information imposed by the United States and into a country rich with hope, dreams and... oil. 55 minutes. Spanish with English subtitles

Sted: seminarrom K (tidligere aud. K) på Sydneshaugen skole, BergenDato: mandag 28. april Tid: kl. 19.00

åpent møte mandag 14.april

2008-04-10T23:24:00.004+01:00

Film: 'No Volverán - The Venezuelan Revolution Now'
LAG Bergen inviterer til dokumentarfilm om Venezuela. Engelsk/Spansk tekstet, gratis inngang.
'No Volverán - The Venezuelan Revolution Now', an exciting feature length documentary about the Venezuelan Revolution. In this in-depth investigation the film makers take us on a journey through the fervor of the Presidential Elections in December 2006, traveling deep into the shanty towns (barrios), and to several factories under workers' control, to find out why there is a movement to overthrow Capitalism, what Socialism of the 21st Century is, and how it is changing people's lives.
.......................................................................

Arrangør: LAG BergenSted: seminarrom K (tidligere aud. K) på Sydneshaugen skole, Bergen Dato: mandag 14. april 2008

Tid: kl. 19.00

I anledning 6 årsdag for statskuppet i Venezuela

2008-04-10T16:27:00.008+01:00

Når er et statskupp ikke et statskupp?

Når USA sier det ikke er et statskupp!

I anledning 6 årsdag for statskuppet i Venezuela- Statskupp som ikke var et statskupp!
Det er gått nøyaktig seks år siden et av Latin-Amerikas korteste statskupp fant sted i Venezuela, den 11. april 2002. Både internasjonale og norske media presenterte oss for en usann virkelighetsbeskrivelse. I løpet av de 47 timene kuppet varte, klarte media å overbevise verden om at Hugo Chávez hadde beordret soldater til å skyte mot fredelige opposisjonsdemonstanter og at flere titalls sivile var drept. Chávez skulle ha skrevet under på sitt avskjedsbrev og ha gått frivillig av som president. I maktvakuumet som oppsto tok lederen for arbeidsgiverorganisasjon Fedecamaras over som president. Pressetalsmannen for det Det hvite hus ønsket kuppet velkommen og mente at det var en positiv og demokratisk utvikling.

Virkeligheten kunne ikke vært fjernere fra medias fremstilling. Et velregissert mediekomplott der demonstrantene ble skutt av opposisjonens egne skarpskyttere skulle skape et påskudd for den USA-støttede opposisjonen til å kvitte seg med landets folkevalgte president. Opposisjonskontrollerte media sendte kontinuerlig manipulerte filmopptak av hendelser og oppfordret folk til å styrte regjeringen. "Vi hadde et dødelig våpen- media!" sa en av kuppmakerne, viseadmiral Victor Ramírez, da han takket media for innsatsen under en fjernsynssending på kuppdagen. President Hugo Chávez ble arrestert og fløyet til et fengsel på en fjerntliggende øy. Etter at Pedro Carmona ble sverget inn som president, stengte han resolutt både Høyesterett og den demokratisk valgte nasjonalforsamlingen i tillegg til at han oppløste grunnloven. Chávez-vennlige media ble stengt, og hans tilhengere ble brutalt undertrykket.

Sannheten skulle imidlertid komme for en dag når hundretusener av venezuelanere strømmet ned fra slumområdene i fjellsidene rundt hovedstaden Caracas. Folkemassene omringet presidentpalasset Miraflores, tvang kuppmakerne til å flykte og forlangte gjeninnsettelsen av deres lovlig valgte president. På dette tidspunktet valgte opposisjonsmedia å avbryte nyhetssendingene og sendte i stedet tegnefilmer. Norske media fortsatte å formidle opposisjonens fremstilling om at det ikke hadde vært et statskupp, men at et maktvakuum hadde oppstått etter Chávez' avgang.

Dessverre har lite endret seg i medias fremstilling av utviklingen i Venezuela siden den gang. Media spiller fremdeles en beklagelig rolle gjennom fremstillingen av et virkelighetsbilde som tilfredsstiller USAs ønsker. Dette så vi senest i mars i år da det colombianske militæret gikk til ulovlig aksjon på ecuadoriansk territorium. Bombingen over grensen til Ecuador drepte et tjuetalls sovende geriljasoldater, en sivil ecuadorianer og fire meksikanske universitetsstudenter. Det er tydelig at aksjonen var et forsøk på å ødelegge forhandlingene mellom den venezuelanske regjeringen og FARC om løslatelsen av flere profilerte gisler. Forhandlingene var i ferd med å åpne for muligheter for en fredelig løsning på Colombias mangeårige konflikt, men hadde svekket den colombianske presidenten Álvaro Uribe sitt omdømme. Uribe og USA har hele tiden ytret ønske om en utelukkende militær løsning på konflikten.

Lite overraskende har norske media stort sett videreformidlet den colombianske versjonen av hendelsen og latt alvoret i grensekrenkelsen passere som et nødvendig tiltak i "Krigen mot terror". Hugo Chávez har blitt fremstilt som en krigshisser fordi han forflyttet militære enheter til grensen mot Colombia for å hindre et lignende angrep på venezuelansk side av grensen. Media har også presentert ikke-bekreftede påstander om Venezuelas finansiering av FARC- geriljaen og om FARC sitt forsøk på å fremstille våpen fra uran.

Denne formen for mediemanipulasjon som et politisk våpen har fått betegnelsen "terrorismo mediático" ("medieterrorisme") i Latin- Amerika. Nyheter fra land som Venezuela, Bolivia og Ecuador, som har valgt en alternativ modell til den såkalte Washington-konsensusen, blir konstant utsatt for slik medieterrorisme.

Dette burde skape en debatt om media sin rolle i samfunnet, og om hvorfor noen få pengesterke media monopoler skulle ha rett til å motarbeide og undergrave demokratiske prosesser. Dessverre dreier debatten om ytringsfriheten i Norge heller mer om de rikes ukrenkelige rett til å desinformere folk!

Dette er en alvorlig trussel mot demokratiet i dagens Latin- Amerika og vi vil oppfordre norske media til å være mer kritisk til sitt kildemateriale og til å være mer undersøkende og analytiske i sin dekning av forhold i Latin-Amerika.

Dave Watson
Nettverk for Venezuela

Dette er en litt omarbeidet utgave av pressemelding fra LAG-Norge:

http://www.latin-amerikagruppene.no/Objekter/9061.html

Vi har pulverisert hele kapitalismens utbyttingskjede

2008-04-07T07:31:00.007+01:00

66,5 % av befolkningen i Venezuela er fornøyd med presidenten, mot 31% som er misfornøyd, i følge en ny meningsmåling. Hvor mange andre statsledere, i verden, opprettholder en slik oppslutning etter så mange år i embetet? Det er verdt å merke seg at selv om volden fortsatt er landets største problem i følge de som ble spurt i målingen, er det 11,9% færre som sier at de er bekymret for dette problemet enn sist måling. Det er også en tydelig nedgang når det gjelder antallet som frykter arbeidsledighet og varemangel, noe som henger sammen med tiltak som har blitt tatt for å bekjempe disse problemene.

Som noen kanskje har sett har Venezuela kunngjort nasjonalisering av sementsektoren, et viktig grep for å legge til rette for sosial boligbygging i landet som fortsatt sliter med et stort problem med hjemløse og folk som lever i svært kummerlige kår. Chavez "slaktet" de elendige resultatene av et program for sosial boligbygging på tv for noen dager siden og sa at man aldri vil løse boligproblemet med et byggetempo på noen få titalls tusen boliger i året, dette i et land med 25 millioner innbyggere.

Et annet viktig tiltak man har gjennomført er opprettelsen av sosialistiske strukturer for produksjon og distribusjon av mat, og for å oppnå en høyere grad av selvforsyning av jordbruksprodukter. Dette har vært avgjørende fordi den gamle eliten i Venezuela har forsøkt å holde tilbake mat og slik skape misnøye, et forsøk på å gjøre noe av det samme som man gjorde i Chile under Salvador Allende med henblikk på å skape matmangel og bane veien for et opprør. Mye av maten som selges i landet distribueres nå gjennom over 10.000 offentlige supermarkeder, Mercal-kjeden, til solidariske priser.

Chavez uttaler i dag at man har "pulverisert hele kapitalismens utbyttingskjede" - jeg går ut i fra at det er en kommentar som gjelder matsektoren først og fremst.Også når det gjelder industrialiseringsprosjekter gjør man fremskritt; de første venezuelansk-iranske traktorene er nå på vei til Nicaragua, og biler, datamaskiner og andre produkter skal ikke være langt unna.

Fra Bolivia kan det meldes at Evo Morales' popularitet, trass i (eller på grunn av?) sabotasjeaksjonene i de rike regionene i landet, stiger 1% for mars måned og dermed ligger på 55%, i følge en måling. Det er ikke ille etter 2-3 år ved makten i det som følge Guiness Rekordbok er verdens mest ustabile land. Mye av populariteten skyldes den høyeste økonomiske veksten landet har sett på over 50 år, samt en rekke vellykkede sosiale tiltak. Etter nasjonalisering av gassen i 2005 følger nå deler av oljeproduksjonen og Evo Morales snakker også om en mulig statlig overtakelse av elektrisitetsnettet.Den bolivianske regjeringen melder at 76% av landets analfabeter har lært å lese og skrive takket være det cubanske prosjektet "Yo sí puedo". Det finnes absolutt lyspunkter i verden.

Even Sandvik Underlid

Åpent møte

2008-03-27T14:26:00.003+01:00

Folket og presidenten
et portrett av den bolivarianske revolusjonen

Mandag 31. mars Viser vi ”Folket og presidenten – et portrett av den bolivarianske revolusjonen”(Norge, 2007)
En Dokumenterfilm av Iselin Åsedotter Strønen & Hildegunn Wærness Gratis inngang

Tid: Kl.19.00
Sted: seminarrom K (tidligere aud. K) på Sydneshaugen skole, Bergen

Filmen ble laget før folkeavstemning om ny grunnlov i desember i fjor. Som visst tapte Chávez avstemningen, dette ble tolket av flere som et tegn for at han har begynte å miste folkets støtte og at den revolusjonær prosessen er i krise. Etter filmen blir det anledning til å ta en diskusjon om denne politiske utviklingen siden filmen ble utgitt i flor høst.

Omtale fra Bergen International Film Festival (BIFF):
Hvordan har det seg at kontroversielle Hugo Chávez ser ut til å ha så stor støtte i folket sitt?Venezuelas president får mye oppmerksomhet i Norge til latinamerikansk statsleder å være. Som regel dreier oppmerksomheten seg om Chávez’ spotting av USA og landets leder, samt om hans oppfatning av demokrati, som ikke alltid stemmer med vår. Riktignok er han valgt med enorm oppslutning, spesielt fra landets fattige, men tukling med konstitusjonen for å samle mer makt hos presidenten, gjerne over lengre tid, har en tendens til å gjøre mediene urolige. I FOLKET OG PRESIDENTEN møter vi Chávez-tilhengere og får vite hva det er som gjør at de plutselig bryr seg om å stemme, i et politisk system folk lenge har følt seg utstøtt fra. Filmen er spilt inn under fjorårets valgkamp som førte til nok en brakseier for Chávez. Det venezuelanske folket forteller her om de forskjellige sosiale reformene som har blitt innført siden Chávez vant sitt første valg i 1998. Vi konfronteres med mulige USA-støttede invasjonsplaner fra nabolandet Colombia, og opp mot valget øker nervene og frykten for flere militærkupp, som i 2002.

Arr:Latin-Amerikagruppen i Bergen
http://www.latin-amerikagruppene.no/Lokallag/Bergen/index.html

Bekymring over tilspissing av konflikt

2008-03-05T23:41:00.003+01:00

Latin-Amerikagruppene i Norge reagerer på konflikten etter Colombias ulovlig aksjon i Ecuador og oppfordrer til deltaggelse i demonstrasjon mot statlig vold i Colombia i Oslo, Bergen og Stavanger 6. mars. I Oslo samles det uten for Stortinget kl.16.30, i Bergen samles det til markering kl.18.00 ved den Blå Steinen, Torgalmenningen, og i Stavanger kl. 19.00 Arneageren i Stavanger.

Bekymring over tilspissing av konflikt
Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) ser med stor bekymring på den spente situasjonen mellom Colombia, Ecuador og Venezuela, som har oppstått i kjølvannet av det colombianske militærets ulovlige aksjon over grensen til Ecuador lørdag 1. mars.

Krenkelsen av Ecuador sin territorialgrense er svært alvorlig, et faktum vi mener norske media har nedtonet. Colombia har skapt en svært farlig presedens ved å gå inn og bombardere et naboland, bryte internasjonal rett og slik skape ustabilitet i regionen.

President Uribes opprinnelige forklaring på aksjonen har samtidig vist seg å være usann. Uribe hevdet at de colombianske styrkene handlet i selvforsvar etter at de ble beskutt av FARC, den colombianske geriljaen, inne på colombiansk territorium. I følge Uribe skal FARC deretter ha krysset grensa til Ecuador og fortsatt beskytningen derifra. I følge den ecuadorianske regjeringen var imidlertid aksjonen en massakre på sovende geriljasoldater inne på ecuadoriansk territorium 2 km fra grensen, skriver TeleSUR. I tillegg ble flere av de skadede fra angrepet senere henrettet av spesialstyrker fra den colombianske hæren.

De fleste landene i Latin-Amerika har fordømt aksjonen som et uakseptabelt angrep på Ecuadors suverenitet der Colombia både har brutt internasjonal rett og den bilaterale avtalen mellom Colombia og Ecuador. I et forsøk på å skifte fokus vekk fra Colombias overtredelser har politiet i Colombia kommet med beskyldinger om at Ecuador og Venezuela har nære forbindelser til FARC. De to regjeringene tilbakeviser beskyldningene om støtte til geriljaen, og viser til at kontakten med FARC har vært i form av humanitære forhandlinger, i likhet med blant annet Frankrike.

Vi i Latin-Amerikagruppene i Norge synes det er betenkelig at norsk media videreformidler disse beskyldninger uten å sette spørsmålstegn ved påliteligheten av denne informasjonen. Vi ser også med undring på at norsk media retter hovedfokus på President Hugo Chávez og Venezuela sin rolle i konflikten, fremfor å belyse hvilket tragisk feilgrep den ulovlige aksjonen er for fred og forsoning i regionen.

Latin-Amerikagruppene i Norge ser samtidig på aksjonen til Uribe som et forsøk på å sabotere de siste tiders forhandlinger med FARC, der flere land har jobbet for å få til en humanitær utveksling av gislene som holdes fanget av geriljaorganisasjonen deriblant Frankrike, Sveits, Spania, Ecuador og Venezuela. Fire gisler ble nylig frigitt, og det var god grunn til å tro at disse forhandlingene ville føre til ytterligere utvekslinger. Både Ecuador og Venezuela viser til at en større utveksling av opptil 12 gisler, inkludert tidligere presidentkandidat Ingrid Betancourt, var nærstående.

Flere av de nylig løslatte gislene har gitt uttrykk for at det burde iverksettes et seriøst forsøk for å fremforhandle en fredelig løsning på konflikten i Colombia. Man ser et stadig økende press nasjonalt og internasjonalt på styresmaktene i Colombia og USA for å få dem til å skifte kurs. Dette vil gå i mot President Uribe og President Bush sine ønsker om en militær løsning gjennom den såkalte ”Plan Colombia” der USA har forsynt landet med militært utstyr og rådgivere. Dette skjer i takt med en økende undertrykking av folkelige organisasjoner, fagforeningsaktivister og studenter som står i opposisjon til regjeringen.

LAG-Norge oppfordrer med dette de norske media til å formidle et mer nyansert bilde av konflikten i regionen. LAG-Norge oppfordrer også norske styresmakter til å ta opp bruddet på internasjonal rett med colombianske styresmakter, og i tillegg legge press på dem for å løse krisen med fredlige midler.

Konflikten i Colombia har ført med seg store tap for sivilbefolkningen, som lett blir usynlige i storpolitikkens spill. 6. mars vil kravet om sannhet, rettferdighet og oppreisning for ofrene bli markert i Colombia og internasjonalt. Med markeringer i Bergen, Stavanger og Oslo ønsker LAG å vise sin motstand mot krigshandlingene og vår solidaritet med ofrene.

Oppose ExxonMobil Hostile Action Against Venezuela

2008-03-03T22:42:00.002+01:00

Legger ved lenken til underskriftsaksjon i forbindelse med Exxon Mobil sin økonomisk aggresjon mot Venezuela.

http://www.gopetition.com/petitions/oppose-exxonmobil-hostile-action-against-venezuela.html

Gode tips til Rossavik

2008-03-03T22:24:00.003+01:00

Ivar Jørdre "Hugo Chávez sin forsvarar i Bergen" sitat Frank Rossavik i Bergens Tidende

Eg sender deg eit svar til Rossavik-guten eg prøvde på i BT, men som dei sa dei ikkje hadde plass til. Men skal ein ikkje få inn svar!?! (desverre er det bare i Venezuela at man forventer ytringsfrihet skal praktiseres. Red.) I alle fall, er det noko du kan sette inn i bloggen.

Gode tips til Rossavik
I BT 24. januar kom Frank Rossavik med ein kommentar til min artikkel nokre dagar før. Her omtalar han meg som Hugo Chávez sin forsvarar i Bergen. Eg får vel ta det som eit komplement. Men det er ikkje Chávez som person som er det mest interessante. Det eg prøvde å få fram og som stadig visar seg å vere vanskeleg ovanfor pressa, er prosjektet som m.a. president Chávez er med på å utvikle. Den bolivarianske prosessen, eller sosialisme for 21. århundre. Det gjeld folket i Venezuela, dei marginaliserte, fattige og ellers alle dei som aldri før i si levetid har fått vere med på å ta avgjersler, få arbeid og vere aktive deltakarar i samfunnet. Alltid har det vore eliten, dei kjemperike i lag med makta, støtta av eit rikt borgarskap, som har styrt "skuta" på sine djupt urettvise premissar.

Så er det noko som hender i Latin-Amerika. Den såkalla "venstrevinden" bles over kontinentet. Men det er spesielt tre land, Venezuela, Bolivia og Ecuador, som prøver på reelle systemendringar. I form av nye konstitusjonar som skal gje innbyggarane ei betre fordeling av ressursar, økonomisk rettferd og deltakande demokrati. Desse tre landa (med fleire) integrerar seg regionalt i handelssamarbeidet ALBA og Banco del Sur. Ei viktig prosess i nasjonalisering og dermed kontroll over naturressursane er også i gong. Sjølvsagt er alt dette sterkt trugande for eliten, USA og den nyliberale modellen som har dominert lenge.

Presset har dermed auka i det siste i form av (også valdlege) provokasjonar frå opposisjonen og innblanding frå USA. Faren for destabilisering og dermed tilbakeslag for demokratiseringsprosessen i regionen er reelt tilstades. Og kven er det då som taper, Rossavik? Dei millionar av mennesker som etterkvart har fenge betre livstilhøve, dei er det som taper! Den folkelige mobilisering og støtte til demokratiseringsprosessane har førebels demma opp for desse nyliberale motkreftene, men situasjonen kan fort endre seg.

Mine gode tips til Rossavik og media ellers er: Bruk meir spalteplass og tid til å sette ljoset på desse mekanismane også. Ikkje heile tida henge dykk fast i påstander om t.d. Chávez som gjennom folkerøystingar vil "lure" folket med grunnlovsreformar pakka inn i populisme. Også slike påstandar om at unntakstilstand og mediesensur skulle vere rett om hjørnet i tilfelle reformpakka vant, gjer at ein heilt misser fokus. Ville ikkje vårt eige land ha slike ting klare i tilfelle eit kupp eller liknande kunne hende. Jau, det ville me! Det er ikkje snakk om noko anna i t.d. Venezuela heller. Om t.d. media fokuserar på folkeleg motstand mot ulovleg endring av sine folkevalde styrer, så kan ein bidra til å sleppe å få slike tilstandar som me så typisk har lese om før i Latin-Amerika si historie.
Ivar Jørdre, medlem av Venezuela-nettverket i Bergen

Åpent møte

2008-02-27T10:59:00.001+01:00

Venezuelagruppe møte mandag 3 mars.

Visning av dokumentaren ”Tell the Truth” om RCTV saken

Ikke fornyelsen av sendekonsesjon til TV kanalen RCTV i fjor ble brukt av opposisjon som et eksempel for krenkelse av ytrings- og pressefrihet. Denne kort filmen (25 min) tar for seg de faktiske grunnene til ikke fornyelse av lisensen, bl.a. kanalens aktiv deltagelse i statskuppet i 2002.

Etter filmen skal vi ha en debatt om ytringsfrihet i Venezuela.

Møte innegår i en studiesirkel rekke som tar for seg forskjellige temaer. Møtene og studiesirkelen er åpen for alle interesserte.

Sted: Seminarrom K, Sydneshaugen, Bergen
Tid: Mandag 3.mars kl. 19:00

Åpent møte og studiesirkel

2008-01-31T21:33:00.000+01:00

ÅPENT MØTE
Venezuela: Sosialisme for det 21 århundre?
Latin-Amerikagruppene i Norge har Venezuela som et prioritert arbeids område, hva innebærer dette?
Vi skal vise en powerpoint presentasjon om Venezuela og den Bolivarianske prosessen og ha en åpen diskusjon om hvordan en solidaritetsorganisasjon burde forholde seg til utvikling i landet.

Møte skal være utgangspunkt for en studiesirkel om Venezuela. Vi kommer til å vise en rekke dokumenterfilmer om forskjellige temaer; Grasrot organisering, media, forhold til USA, på mandager annen hver uke. Møtene/studiesirkel er åpen til alle og gratis.

Sted: seminarrom K på Sydneshaugen skoleMandag 4.februar kl.19:00

Vi har følgende dokumenterfilmer som vi skal bruke til de påfølgende møter (ikke nødvendigvis i denne rekkefølgen):

”No Volveran: The Venezuelan Revolution now.” 90 min

“Say the Truth.” Om RCTV saken 26 min

“Venezuela: Revolution from the inside out.” 84 min

“The War on democracy.” av John Pilger, 90 min

“The Revolution will not be televised” 114 min

”Folket og Presidenten- et Portrett av den Bolivarianske Revolusjonen” av Iselin Strønen

Vestleg media og Venezuela

2007-12-08T18:28:00.000+01:00

Denne artikkelen ble sendt til Bergens Tidende (BT) som et svar til en nokså krass og ensidige leder i avisen. Svaret var at de ikke kunne finne plass til innlegget.

BTs rapportering om Venezuela har vært konsekvent anti-Chavez, og tar utgangspunkt i opposisjonens ensidige presentasjon av situasjon i landet. Det er en sjelden gang at man slippe inn med et krittisk innlegg.

For en avis som er så opptatt av ytringsfrihet i Venezuela bør de gå fram med et god eksempel og tillater litt ytringsfrihet på hjemmebane! (red)

Vestleg media og Venezuela
Tek ein utgangspunkt i BT sin leiar om Venezuela, laurdag 1. desember, så følger dei mykje av den stemninga som er i mange veslege media. Dei er kritiske til president Hugo Chávez og brukar han omlag eintydande med landet. Fordi det er stort sett HAN det dreier seg om når vestleg media, inkludert BT, prøver å omtale landet VENEZUELA. Vel er han ein veldig markant og profilert person, noko pressa alltid likar å skrive om, men det går an å ta seg litt journalistisk tid til å sjå på kva er det som verkeleg hender i landet. Men det orkar tydelegvis ikkje mange i pressa, dei tek ofte dei mange feiaktige påstandane til dei store nyhendebyråa, spleisar det saman med noko avisene sjølve finn på, og trur at lesarane deira alltid likar feite bokstavar. BT har også slike tendensar, om ikkje så grove overtramp som enkelte andre norske eller utanlandske aviser gjer. Eg vil oppfordre bladet til i artiklar å setje meir søkeljos på opposisjonen i Venezuela, spesielt deler av den og deira skitne triks. For kva er meininga med så meiningslaus ubalanse i framstillinga om Venezuela, der opposisjonen får brøkdeler av kritikken? Veit journalistar eigentleg kva opposisjonen har prøvd seg på i den tida Chávez har vore president, eller vil dei ikkje vite det?

I ein artikkel i BT, 4. desember, vert det skreve om historia til Chávez, men også her er fordreiinga merkbar når det vert skreve om kva lærdom presidenten skal ta etter valnederlaget. Då gjentek Frank Rossavik (som har skreve både leiaren og artikkelen) at Chávez gjerne vil verte attvald resten av livet. Eg forstår enno ikkje kvifor det ikkje går an å sjå realitetane bak reformframlegga. Det er ikkje Chávez som "evig president" som skulle stå i konstitusjonen, men mogelegheita til fleire periodar enn to. Men han måtte veljast av folket først! Akkurat som det ER mogeleg i Storbritannia, Frankrike, Italia, Sverige OG Noreg, osb. Er det diktatur i desse landa?

Ein annan påstand er at presidenten har lurt inn i framlegget kontroll over sentralbanken. Det er ikkje han personleg som skulle vera "onkel Skrue", men tanken var meir offentleg kontroll, ikkje så fristilt frå styresmaktene som vår bank er.
Til slutt påstandane om at desse såkalla "diktatoriske" framlegga var i ei pakke til folket i "glansa" papir. Der t.d. betre arbeidstilhøve for tilsette også utanfor statsbedriftene, lågare stemmerettsalder (16 år), normalarbeidsdag ned til 6 timar, styrking av demokratiet på arbeidsplassen med arbeidarråd, antidiskrimineringslover og til og med grunnlovsfesting av økonomisk støtte til opposisjonen, berre var til for manipulering. Kva om desse faktisk var eit framlegg om betre sosial-økonomiske og inkluderande deltaking i samfunnet? Om ein orkar lese i lovframlegget, finn ein dette i artikkelform.
No tapte lovpakka avtemninga med 51 prosent. Det tåler eit demokrati som Venezuela. Spørmålet vert om pressa vår tåler nye forsøk på inkluderande tiltak for det venezualanske folket. Dei treng då truleg "ei bøtte med kaldt vann i hodet" sjølve!

Ivar Jørdre, medlem av Venezuela-nettverket i Bergen

Splitter Venezuela?

2007-12-05T10:58:00.001+01:00

Dette innlegget er et svar til artikkelen "Splitter Venezuela" i bilaget VG på Søndag 2. desember

Løgn og manipulering om Venezuela
VG (VG på søndag bilag 2.12) fremstår seg som en slags norsk utgave av opposisjonsmedia i Venezuela. ”Media Sucia” (Skittent media), som det kalles der borte. VG slutter seg til den årelange svertekampanjen mot den folkevalgte presidenten, ved bruk av løgn og manipulert informasjon. Artikkelen burde være et skoleeksempel for Pressens Faglige Utvalg for slett og forloren journalistikk.

Vi blir på forsiden av bilaget presentert med et stort bilde av Hugo Chávez og tittelen ”Splitter Venezuela”. Her er vi til å forstå innledningsvis at presidenten, som har vunnet 3 valg med to tredjedels flertall, er ansvarlig for å splitte landet. Dette gjelder ikke opposisjonen, som nekter å akseptere den folkevalgte statslederen og bruker alle midler, fra sabotasje og drapforsøk til statskupp, for å trosse folkets vilje.

Artikkelen begynner med påstanden: ”Hvis tilhengerne vinner valget i dag, kan han være president så lenge han vil.” M.a.o. en diktator. Men VG glemmer en viktig ting, han må velges første, dvs. han kan være president så lenge FOLKET vil. Tja akkurat som Gordon Brown, Nicolas Sarkozy, eller Jens Stoltenberg; diktatorer? Neppe.

Så brukes det to sider med en blanding av fakta og synsing for å bygge opp under påstanden om at Chávez er en maktgal populist som rakker ned på ytringsfrihet, en ”Tyrann gjennom popularitet”. Hadde VG-journalisten sett på de tosides annonsene i avisene de siste ukene før folkeavstemningen, med sitt skremselsbudskap ” Mødrer! de nye grunnlovsreformene vil ta fra deg Hus, Familie og Barn!” vil han raskt ha skjønte at det ikke er begrensning av ytringsfrihet i Venezuela. Tvert imot, det er et grovt misbruk av denne friheten! Desto verre er det at disse annonsene ble del-finansiert av nordamerikanske selskaper etter oppfordring fra USA sin ambassadør i Venezuela.

Til slutt ble vi servert dette: ”Da første meningsmåling visst at 60% var imot, la Chávez inn en rekke nye, fristende forslag som folket skal stemme over samtidig.”
Seriøst! Hvor har dere diktet dette opp fra?
Chávez la frem alle 33 endringsforslag som en pakke til Nasjonalforsamlingen 15 august. Han har ikke lagt til, eller endret en eneste av dem siden!

Jeg kan forstår at opposisjonsmedia i Venezuela er tjent med å drive en slik skitten journalistikk De representerer en klasse som har mistet sin økonomiske makt og privilegier etter at Chávez kom til makt og innført en fordelingspolitikk hvor alle borgere kan dra nytte av rikdommen fra landets ressurser. Men jeg skjønner ikke at VG kan være tjent med å produsere så elendig og løgnaktig journalistikk. De får jo ikke en gang økonomisk støtte fra Bush administrasjon, eller…..

Dave Watson

Hugo Chávez, ”keiseren med klær”!

2007-08-26T21:37:00.000+01:00

Dette innlegget ble sendt til Dagbladet som respons til Einar Hagvaags nokså reaksjonære "nyhetsreportasje" om grunnlovsendringer i Venezuela. (reportasjen finnes her: http://www.dagbladet.no/tekstarkiv/artikkel.php?id=5001070074178&tag=item&words=kald%3Bprotest )

Hugo Chávez, ”keiseren med klær”!

Søndag 19 august kom det et svært bilde av fotografen Spencer Tunik i Dagbladet. Bildet var av 600 nakne mennesker på en sveitsisk isbre, og dekket nesten to sider av avisen. Vi kan bare håpe at sjokkeffekten av et slikt bilde tok lesernes oppmerksomhet vekk fra det makkverk av en nyhetsartikkel i spalten ved siden av. For min del er jeg mer opptatt av balansert og pålitelig informasjon i nyhetsformidlingen, enn bruk av nakne menneskekropper som redskap for å fremme miljøbevissthet. Jeg ble derfor kraftig provosert av den såkalte nyhetsreportasjen om grunnlovsendringer i Venezuela.

Under overskriften ”Keiser Hugo i Venezuela” presenterer Einar Hagvaag en subjektiv og meget feilaktig tolkning av forslagene til disse grunnlovsendringer, en artikkel som kunne ha vært verdig en plass i Pravda i dens glansdager under den Kalde Krigen. Man må spørre hvilken hensikt Hagvaag har med å skrive en så propagandistisk artikkel. Dette fordi hele innholdet er myntet til å skape et inntrykk blant leserne, som er det motsatte av virkeligheten i Venezuela.

Hvordan skal man tolke påstanden om at grunnloven ble ”egenhendig” skrevet av Chávez i 1999? Er Hagvaag kjent med at det var en folkevalgt grunnlovsforsamling som forfattet den nye grunnloven i 1999, og at den deretter ble vedtatt i en folkeavstemning?Og påstanden om at ”Chávez fritt kan stikke hånda ned i kassa til nasjonalbanken,” fordi han bruker inntektene fra oljen til å finansiere prosjekter som kommer landets fattige flertall til gode, er like skandaløst. Kanskje Hagvaag foretrekker det som var tilfellet før Chávez kom til makten, hvor brorparten av oljeinntektene forsvant ut av landet til de multinasjonale oljeselskapene, mens det som ble igjen ble fordelt blant en styrtrik korrupt liten elite.

Mens vi opplever en avdemokratisering i de fleste landene i verden (inkludert Norge), hvor mer og mer makt blir overført til ikke-valgte overnasjonale institusjoner, går Venezuela under Chávez inn for mer direkte demokrati. Forslagene til grunnlovsendringer sendes nå ut til alle husholdninger i landet og skal grundig diskuteres før en eventuelt folkeavstemning. Det er det Venezuelanske folket som til slutt skal bestemme om de ønsker disse endringer, ikke en internasjonal mediakampanje styrt av landets opposisjon og deres allierte i Washington.

Lik det eller ei, grunnloven i Venezuela er en av de mest demokratiske i verden. Den delegerer politisk og økonomisk makt til folket, og gir større kontroll over de folkevalgte. De 33 forslagene til endringer vil i hovedsak føre til en enda videre demokratisering, og folkelig kontroll over bestemmelsesprosessene.

Hvis ikke Hagvaag kan akseptere dette, bør han i hvert fall være snill og plassere sine fanatiske meninger hvor de hører hjemme - på debattsidene i avisen og ikke som en nyhetsreportasje!

Dave WatsonTidligere valgobservatør i Venezuela

Heltedyrkende norske venstresiden?

2007-07-25T17:27:00.001+01:00

De følgende to innlegg kom på trykk i Klassekampen som et svar til Daniel Ims kronikk/innlegg om at den "Heltedyrkende" venstresiden i Norge bør høre på venstrefolk i Latin-Amerika:

SUBSTANSLØST OM VENEZUELA
Daniel Ims startet en debatt om ytringsfriheten i Venezuela med sitt innlegg "demokraten" Chávez? i Klassekampen. Det er allerede påvist at Ims villeder leserne på det groveste når han fremstiller profilerte nyliberalister som "venstreintelektuelle" og bruker det som argument for at selv ikke venstresiden i Latin-Amerika støtter Chávez. I sitt andre innlegg "Om høgreavvik" fastholder likevel Ims påstanden om at venstresida og Klassekampen "hyller" Chávez.

Ims problem er at ingen, verken i Klassekampen eller på venstresida mener at Chávez er ufeilbarlig eller at Venezuela er noe sosialistisk paradis. Når innleggene hans likevel renner over av ord som "heltar" og "tiljubling" er dette lite annet enn ufin stempling av meningsmotstandere gjennom konnotasjoner til 70-tallets persondyrkelse og sekterisme. Faktum er at rammene for den norske Venezuela-debatten settes av en ekstrem skjev mediedekning som konstruerer et "Chávez-diktatur" gjennom gjentakelsen av løgner som at Chávez "stenger medier" og "angriper ytringsfriheten". Dessverre har dette fullstendig avskjert muligheten for en konstruktiv og faktabasert diskusjon av utfordringer og feil som nødvendigvis oppstår i reformprosesser både i Venezuela og andre land på kontinentet med verdens største levekårsforskjeller.

I mangel på troverdige argumenter for sin påstand om at Venezuela er et diktatur maler Ims videre på at Tal Cual, avisen til hans sannhetsvitne Teodoro Petkoff, har blitt tildelt en relativt ubetydelig bot for å ha brutt loven som beskytter mindreårige ved å henge ut Chávez ni år gamle datter. Det mest interessante med dette er imidlertid kontrasten til presidenten selv som har blitt kalt "ape" og "zambo" (vanlige rasistiske betegnelser på folk av ikke-hvit opprinnelse), "gal" og "marginal" (som betyr fattiglus) og beskyldt for å være "seksuelt fiksert på Fidel Castro" i riksdekkende medier, uten at dette har ført til så mye som en bot. Ims viser en rørende, om enn noe skjevt fordelt omsorg, når han likevel lar seg indignere over at de som fremfører og sender slike ærekrenkelser blir "latterliggjort" av Chávez.

Jeg skal ikke dvele mer ved Ims' forsøk på å lansere Petkoff som sin egen "venstre intellektuelle" helt. Som tidligere nyliberal økonomiminister, presidentkandidat i 2006 og samtidig eier av en egen avis er imidlertid Petkoff et interessant eksempel på hvor ytringsmakten befinner seg etter 8 år med Chávez-regjering i Venezuela. Lederartikkelen i avisen hans fra den 12. april 2002, en ukritisk hyllest til det blodige militærkuppet mot Chávez dagen før, er også et svært interessant eksempel på hvordan denne makten forvaltes. Det faktum at ingen medier slapp til noen som var motstandere av kuppet sier også en del om hvem som ikke har ytringsmakt. Derfor er det ikke vanskelig å gi FN-organet UNESCO rett i at den enorme private eierkonsentrasjonen over latinamerikanske medier er usunn for demokratiet.

Ims har rett i at venstresida har hatt en tendens til å la formelle demokratiske rettigheter komme i skyggen av sosiale og økonomiske rettigheter. Men så lenge 1) ingen partier eller medier er blitt stengt eller forbudt, 2) Venezuelas valg er verdens mest overvåkede og 3) høyresida dominerer mediene og kan begå militærkupp stort sett ustraffet: kan vi ikke da tillate oss å støtte venezuelanernes rett til å velge sin egen regjering og ta avstand fra de som forsøker å styrte den, uten å bli stemplet som diktatorvenner eller heltedyrkere? Og når vi vet at Chávez forgjengere etterlot et samfunn med større levekårsforskjeller enn Sør-Afrika under apartheid, hvor barn døde av sult mens oljeindustrien pumpet opp verdier seks ganger større enn hele Marshallhjelpen; er det da utilgivelig om man bifaller økonomisk omfordeling og sosiale prosjekter til tross for at én høyreekstrem tv-kanal ikke fikk fornyet sin allmennkringkastingskonsesjon?

Ims avslutter med å avfeie Chávez som en "machofigur i uniform". Det at enkelte ser seg blind på klesstil og retorikk og synes Chávez er for "macho" bør imidlertid ikke hindre Klassekampen og venstresida i å konsentrere seg om fakta på bakken.

Eirik Vold

REDSEL FOR ET VELLYKKET ALTERNATIV
Ikke bare har Daniel Ims et problem med å identifisere venstresiden i Latin-Amerika han har et lignende problem her hjemme i Norge (KK26/6). Jeg lure på hvor denne heltedyrkende, ukritisk venstresiden befinner seg. Det virker som om det er noe høyresiden har diktet opp for å støtte opp om sine fattigslig argument om at Venezuela er blitt et diktatorstat under Hugo Chávez.

Innenfra den nokså heterogen venstresiden, har vi heller sett en vedvarende tilbakeholdenhet. Venstresiden i Norge har i mange år vært svært mistenksom overfor Cávez pga. hans populistisk lederstil og lite diplomatisk framgangsmåte. Dette har lammet venstresiden, spesielt innenfor anti-globaliserings og solidaritetsbevegelsen, fra å yte støtte til prosessen i Venezuela.

Dette som vi nå ser er at prosessen begynner å tale for seg selv. Resultatene er slående, spesielt innenfor helse, utdanning og fattigdomsbekjempelse. En alternativ utviglingsstrategi som vender ryggen til de rådende nyliberale oppskriftene, og som avslører hvilken fiasko ”Washington Consensus” her vært på kontinentet.

Det begynner å gå opp for folk at i Venezuela skjer det noe som er virkelig verdt å støtte opp om. Mistenksomhet (fremdeles til stede) ikke lenger hemmer på handling og flere organisasjoner på venstresiden har begynt å engasjere seg. Her kan venstresiden, ikke bare i Norge, støtte opp om en prosess som virkelig sørger for en omfordeling av resurser til de som har alltid blitt ekskludert, landets fattige flertall. Også innenfor lovverket og med full respekt for både menneske- og ytringsrettighetene. Heltedyrking sier Ims, Solidaritet vil de fleste sier.

Men høyresiden er nervøs. Et vellykket anti-nyliberal prosjekt! Dette går ikke! I årevis har de prøvd å bevise at prosessen er en økonomisk fiasko. Landets opposisjon har hjulpet til med statskupp og økonomisk sabotasje men prosessen (med økende folkelig støtte) suser fram! Den er vellykket, og enda verre (for høyresiden) den er smittsom. Den lar seg ikke isolerer og uskadeliggjøre.

Er det trusler på demokratiet som Ims er virkelig opptatt av, og ikke et opportunistisk forsøk å hale ned på den norske venstresiden? Jeg vil påstå at høyresiden er lite bekymret over demokratiets tilsand i Venezuela. Det de egentlig er bekymret over er at det alternativt eksperimentet i Venezuela skal lykkes!

Dave Watson
Ukortet utgave finnes på: http://venezuelalag-norge-dave.blogspot.com/

Innlegg av Ronald Mayora, Klassekampen 21. juni

2007-06-22T15:48:00.000+01:00

Nok løgn
I det siste har ytringsfriheten i Venezuela vært gjenstand for debatt i Klassekampens spalter. Dette er både bra og viktig. Problemet er bare at nesten all kritikken, slik som den til Unge Venstres Erlend Sand, baserer seg på unøyaktigheter, feil og direkte løgn. I tillegg er debatten fullstendig løsrevet fra den spesielle historiske og politiske konteksten. Som venezuelaner synes jeg det er trist at nordmenn blir presentert et så skjevt bilde av det som foregår i landet mitt.

De nyliberale venezuelanske regjeringene klarte i løpet av 90-tallet å skape større sosiale og økonomiske forskjeller i Venezuela enn i Sør-Afrika under Apartheid-regimet. Dette gjenspeiles selvfølgelig også i landets mediebilde. Noen få rike, hvite familier kontrollerer nesten hele mediemarkedet. Venezuelanere av blandet svart og indiansk opprinnelse utgjør mer enn 70% av befolkningen. Likevel var vi fullstendig ekskludert, usynliggjort og stigmatisert i venezuelanske massemedier. Chávez ble valgt for å endre på dette sosioøkonomiske apartheidsystemet.

Erlend Sand, kritiserer SV's nestleder Audun Lysbakken for at han ikke ville fordømme den venezuelanske regjeringen for å ha «stengt» tv-kanalen RCTV, med begrunnelse at han ikke detaljene i saken godt nok. Det var nok heller Sand som burde satt seg inn i saken før han uttalte seg.

Sand skriver at «Chávez har stengt Venezuelas siste frie tv-kanal». RCTV fikk sin første konsesjon av den brutale diktatoren Pérez Jiménez på 50-tallet. Kanalens president Marcel Granier var blant de første til å møte opp i presidentpalasset og gratulere den selvutnevnte diktator Pedro Carmona som tok makten under det brutale militærkuppet mot Chávez i april 2002. Mens heksejakten på folkevalgte og andre kuppmotstandere raste som verst, bestemte Granier at ingen som støtter Chávez skulle vises eller komme til orde på kanalen hans. Kanalens produksjonssjef som ikke syntes denne ordren var etisk forsvarlig ble bedt om å pakke sakene. Kuppgeneralene ble derimot invitert til kanalens studio. Der fikk de anledning til å true alle som var motstandere av det gryende militærdiktaturet med at «all motstand er nytteløs og vil bli slått ned». De to eneste kanalene som ikke støttet kuppet var blitt stengt med militærmakt. Eieren av RCTV og de andre ”frie” private tv-kanalene nektet alle oss som ikke støttet kupp og diktatur både retten til å ytre oss og retten på informasjon.

Denne mediesituasjonen er selvfølgelig en fare for demokratiet og vi trenger heldigvis ikke Sands tillatelse for å forsøke å endre på den. Det å ikke fornye RCTVs allmennkringkastingskonsesjon og støtte opprettelsen av lokaltv-kanaler og radiostasjoner blant de fattige som aldri før hadde noen ytringsmakt er nemlig helt i tråd med grunnloven både i Venezuela og de fleste andre demokratier, inkludert Norge. Hvordan ville Unge Venstre reagert dersom for eksempel TV2 hadde misbrukt sin allmennkringkastingskonsesjon og sendt oppfordringer om å myrde statsministeren eller kongen?

Aldri i Venezuelas historie har det vært så mange kanaler til å protestere mot en regjering.
Under de «demokratiske» regimene som skapte Venezuelas sosioøkonomiske apartheidsystem hadde vi som protesterte verken tv-kanaler eller aviser. Venstrepartier ble forbudt, demonstranter ble drept og torturert, og aviser sensurert uten at det internasjonale samfunnet reagerte. Hvor var Unge Venstre da? Uansett hvor mange ganger Sand gjentar løgnene sine har ikke Chávez-regjeringen stengt eller forbudt en eneste tv-kanal, radiostasjon eller politisk parti. Selv de som forsøkte å innføre militærdiktatur gjennom statskupp, har fått gjøre dette stort sett ustraffet. Vi er millioner av venezuelanere som for første gang føler oss representert av en president etter valget av Hugo Chávez. Vi vet også å verdsette demokratiet, for etter å ha opplevd det brutale militærkuppet mot Chávez vet vi også hva det vil si å miste det. Vi har heller ikke glemt at det var mediene fremførte en falsk avskjedssøknad fra presidenten og kom med en rekke andre løgner for å lure oss til å godta kuppet og diktaturet i 2002. Kuppgeneralene takket derfor RCTV offentlig og sa at «mediene var vårt viktigste våpen» da de hadde styrtet Chávez. Sand skal vite at løgnene hans også blir tatt imot med takk av de som ønsker fortsatt fattigdom og undertrykkelse og som er villig til å bruke militærmakt for å ta fra oss både ytringsfriheten, demokratiet og håpet.

Ronald Mayora Synnes,
Teologistudent og medlem av Den Bolivarianske Sirkelen
ronald_mayora@hotmail.com

Tar turen til Venezuela, Sande!

2007-06-17T21:42:00.000+01:00

Dette innlegget er et svar til Unge Venstres Erlend Sande sitt debattinnlegg i Klassekampen fredag 15. juni:

Tar turen til Venezuela, Sande!
Erlend Sande, sentralstyremedlem i Unge Venstre, kommer med enda en kraftsalve mot norske venstresiden i Klassekampen fredag 15. juni. Med utgangspunkt i den politiske situasjonen i Venezuela retter han skyts mot bl.a. Audun Lysbakken for ikke å kritisere Hugo Chávez for å ha ”nedlagt den siste opposisjonelle tv-kanalen” i landet. Samtidig lovpriser han Petter Eide for å være den eneste SV-eren som fordømmer Chávez for menneskerettighetsbrud.

Lysbakken er ærlig nok til å innrømme at han ikke kjenner godt nok til saken for å kunne uttale seg. Sande, til felles med flere andre som har stått frem i hylekoret mot Chávez den siste tiden, har åpenbart svært mangelfull kjennskap til saken, men uttaler seg likevel i krasse ordlag og tegner et bilde av den politiske utviklingen i Venezuela som er svært fjernt fra virkeligheten.

Til tross for at påstandene i Sandes første innlegg har blitt detaljert tilbakevist, gjentar han de på nytt. Han feier vekk kritikken og prøver å dekke over hans uvitenhet ved å generalisere om at han og Unge Venstre reagerer på alle former for menneskerettighetsbrud uansett om det kommer fra venstre eller høyre. Men her oppstår det to problemer:

1) Menneskerettighetsbrudd i Venezuela har ikke blitt påbevist (med mindre enn det er opposisjonens stenging av Chávez-sympatiserende media, forfølgelse av tidligere medlemmer av Chavez-regjeringen og dens tilhengere og oppløsning av alle demokratiske organer under deres kortlevd kuppet mot Chávez i 2002).
Og 2) jeg lette så hardt jeg kan, men finner jeg ikke et eneste debattinnlegg undertegnet Sande om andre land i regionen- som Colombia, Guatemala og Mexico der det under USA-vennlige høyreregjeringer pågår reelle grove menneskerettighetsbrudd.

Det er trist at folk som retter seg mot en karriere i politikk kan være så dårlig informert om viktige hendelser rundt om i verden. Det kan virke som om når de snakker om utenrikspolitikk i fjerne deler av verden som de flest her hjemme har lite kjennskap til, er det fritt fram for oppdiktede fremstillinger (som f. eks: ”nedleggelse av den siste opposisjonelle tv-kanalen i Venezuela”: en dramatisk påstand men totalt usant). Hadde Sande utalt seg så feilaktig om ting nærmere hjemme hadde han stått i fare for å miste sin politiske kredibilitet. Sande bedrar seg selv hvis han tror han har en god sak i ikke-fornyelsen av RCTVs lisens for å kritisere venstresiden. Et verre eksempel på brudd på ytringsfrihet ville ha vært vanskelig å finne, gitt kanalens grove brudd på sendevilkår som hadde utløst en stopp i lisenstildeling i ethvert land. Eller mener Sande virkelig at det offentlige eide bakkenettet bør brukes av kanaler som ikke bare støtter, men aktivt deltar i blodig militærkupp?

Min anbefaling til Sande er å ta en tur til Venezuela og med egne øyne se på en av de flere høyst aktive opposisjonskanalene- eller RCTV som fremdeles sender via kabel. Diskuter gjerne Venezuela, men en bør kunne forvente at politikere forholder seg til fakta og ikke hengir seg til ideologisk motiverte usannheter.

Dave Watson
Nettverk for Venezuela og tidligere valgobservatør i Venezuela

Ytringsfrihet eller de rikes ukrenkelige rett til å desinformere folket

2007-06-13T23:04:00.000+01:00

Innlegget er et svar til kronikk i Klassekampen onsdag 13. juni (det kom på trykk i en nokså forkortet utgave i Klassekampen mandag 18. juni).

Ytringsfrihet eller de rikes ukrenkelige rett til å desinformere folket
Når et lite barn ikke vet forskjell mellom venstre og høyre er det en bagatell, når en universitetslektor ikke vet forskjell, er det grunn til bekymring. Et slik problem har Daniel Ims (klassekampen 13. juni) når han anbefaler venstresiden i Norge til å lytte til kritikken av Hugo Chávez som kommer fra venstresiden i Latin-Amerika og bruker som eksempel Sergio Ramírez (eks sandinist fra Nicaragua) og Teodoro Petkoff (venezuelansk opposisjonspolitikker). At disse to politikere en gang i en fjerne fortiden kunne betegnes som tilhørende venstresiden er jo riktig, men i dag har begge to posisjonert seg langt ut til høyre. Kan det være at Ims ikke har fulgt med venstredebatten i Latin-Amerika, eller er det et overlagt forsøk på å vill-lede leserne?

Teodoro Petkoff var finansminister i regjeringen til Rafael Caldera på 90-tallet og var ansvarlig for en ekstreme neoliberal politikk. Privatisering og avskaffelse av sosial stønad etter oppskrift fra Pengefondet og i tråd med den såkalt ”Washington Konsensus” kjennetegnet hans økonomisk politikk, noe som i stor grad førte til at Chávez vant presidentvalget i 1998.

Sergio Ramírez har også vært en varm tilhenger av neoliberal frimarkeds politikk i over et tiår. Ims skriver at ”Ramírez har ei sjeldsynt gåve for refleksjon og sjølvkritikk”. Problemet er at han bare oppdaget denne ”sjeldsynte gåva” etter at han hoppet av fra Sandinistpartiet fordi han tapte nominasjonsvalget som presidentkandidat.

Ellers er debattinnlegget til Ims en nokså uoriginal oppremsing av høyresidens skjeve fremstillinger, halvsannheter og regelrett løgner, som vi dessverre har blitt vant til i det norske medias dekning av Venezuela og Hugo Chávez. At disse fremstillinger har blitt tilbakevist gang etter gang virker ikke til å bekymre Ims og hans like, de bruker den utprøvde teknikken om at dersom en gjentar en løgn igjen og igjen, så blir det til slutt en akseptert sannhet. Derfor har vi den merkelig situasjonen hvor den av kontinentets president med største oppslutningen, som har vunnet tre presidentvalg, med stadig voksende flertall, som har innført den mest demokratiske grunnloven og med kontinentets mest aktive opposisjonsmedia, blir oppfattet som en diktator!

Et eksempel er når Ims refererer til botlegging av avisa til Petkoff for å ha kritisert Chávez. For det første var avisen botlagt for brudd på loven som beskytter mindreårige, Cávez ni år gammel datter ble hengt ut på det grovest i en artikkel i avisen, for det andre var boten, som Ims påstår tok nesten knekken på avisen, et bagatellmessig beløp på cirka kr.100 000. Denne må lett kunne dekkes inn av de enorme overføringer Bush administrasjon kanaliserer gjennom National Endowment for Democracy til opposisjons media (et favoritt redskap av CIA som har gitt økonomisk støtte til flere av de som ble involvert i statskuppet mot Chávez i 2002).

Hele mediedebatten har blitt styrt av høyresidens, og spesielt Bush administrasjon. Deres redsel er at det alternative eksperiment for en mer rettferdig fordelig av nasjonale ressurser som Hugo Chávez startet i 1999 skulle lykkes, og deretter smitte over til andre land i regionen og på den måten avslører hvilket ulykke den nyliberale modellen egentlig er. Kritikerne overser den enorme sosiale, politiske og økonomiske framgangen som har funnet sted i landet. Heller ikke har det vært fokus på opposisjonens udemokratisk, kriminelle og ødeleggende atferd (hvem var det som stengte alle kritisk media, oppløste alle de folkevalgte organene, til og med høyesterett, de to dager de overtok makten under det USA støttete kuppet i 2002? Og hvem var det som sabotert landets oljeindustri med et prislapp for over $7 milliarder?).

Media hagler med beskyldninger om at Venezuela er et diktatur, om økonomisk vanstyre, menneskerettighetsbrudd og nå innskrenking av ytringsfrihet. Men ser man nærmere på disse påstandene er det vanskelig å få dem til å stemme med virkeligheten. Et land som før Chávez tillot multinasjonale oljeselskapene å stikke av med brorparten av inntekten fra landets naturressursene og fordelte det som var igjen mellom et mindretal av landets rikeste familier, bruker i dag under Chávez de samme ressursene på helse, utdanning og sosiale tiltak for landets fattig flertall.

Når presidentene i land som USA, Frankrike og de fleste Latinamerikanske landene, bruker fullmakter til å gjennomføre usosial og regressiv nyliberalistisk politikk hører vi ikke et eneste lite pip. Når Venezuelas president derimot bruker de samme, desto mer begrensede, fullmakter for å fordype demokratiseringssprossen i landet hører vi en hylekor av beskyldinger om diktatur ifra høyresiden og deres allierte i Akersgata. Og når man tør å stå fram og avslører løgnene ble man hengt ut som heltedyrkere og naive, nyttige idioter. Det spørs hvem det er som er nyttige idioter og hvem sitt ærend de løper, for her er det ikke snakk om et edelt forsvar av ytringsfrihet, (et verre eksampel av ytringsfrihet enn RCTV saken kunne man umulig ha funnet) her dreier det seg om å forsvare de rikes ukrenkelig rett til å desinformere folket, og medias rolle i opprettholdelse av en urettferdig og undertrykkende verdensordning.

Dave Watson
Nettverk for Venezuela og tidligere valgobservatør i Venezuela

Et par innlegg fra Nettverk for Venezuela

2007-06-13T20:07:00.000+01:00

Opposisjonen bruker en hver anledning til å spre usanheter

Leserbrev til Stavanger Aftenblad 4.juni

Tendensiøs dekning av Venezuela

Undertegnede ble forrige uke intervjuet av Stavanger Aftenblad i forbindelse med Latin-Amerikagruppene (LAG) sin holdning til situasjonen i Venezuela. Men artikkelen som kom på trykk den 1. juni d.å., med tittelen "Støtter Hugo Chavez uansett", gir et feilaktig bilde av det vi står for.

LAG støtter ikke Venezuelas regjering "uansett", men gir en betinget støtte med utgangspunkt i politikken som faktisk blir ført: Det rike oljelandet har de siste årene opprettet en rekke velferdsordninger som har løftet millioner ut av fattigdom. Helse, utdanning, industriutvikling, miljøvern og kampen mot diskriminering er noen av områdene hvor det har skjedd store fremskritt. Venezuela har blitt en ledende kraft i kampen for latinamerikansk integrasjon. President Chavez har vunnet valg etter valg med internasjonale observatører til stede, og har brukt støtten til å arbeide for å erstatte de gamle, korrupte maktinstitusjonene med nye som fremmer mangfold og deltakende demokrati.

Artikkelen i Stavanger Aftenblad gjentar mediemyten om at RCTV har blitt "stengt", selv om vi har sagt tydelig - både under intervjuet og i pressemeldingen som var foranledningen til dette - at dette ikke medfører riktighet. Det som har skjedd er at kanalens konsesjon til å drive som allmennkringkaster, dvs. sende på det nasjonale bakkenettet i Venezuela, har løpt ut og ikke blir fornyet. RCTV kan og vil sende videre via kabel, satellitt og internett, og er således ikke mer "stengt" enn satellittkanalen TV 3 kan sies å være det i Norge.

RCTV har stått for en lang rekke brudd på konsesjonsbestemmelsene, bl.a. visning av alkoholreklame som er forbudt i landet. Mest tungtveiende når søknad om fornyelse skulle vurderes var likevel kanalens aktive deltakelse under statskuppet i 2002. Dens ledelse holdt møter med kuppmakerne før og under innføringen av kuppregimet - hvor alle uavhengige medier ble forbudt og de demokratiske og rettsstatlige institusjoner ble oppløst. RCTV viste bl.a. et falskt avskjedsbrev fra presidenten og et falskt videoklipp som skulle forestille regjeringsstøttespillere som skjøt mot demonstranter, for slik å skape støtte til kuppmakerne.

To mektige familier med intime bånd seg i mellom eier fortsatt de dominerende mediene i Venezuela. Regjeringen har gjort det klart at den ikke vil utfordre disse tilstandene gjennom sensur, men gjennom å skape alternativer. Derfor har regjeringen bl.a. satset tungt på utbygging av gratis internett til fattige (i sterk kontrast til totalitære regimer som forsøker å begrense nettilgangen), og på pressestøtte til uavhengige medier. Over 70% av media i Venezuela er fortsatt under kontroll av opposisjonen.

Vi håper at Stavanger Aftenblad i fremtiden bidrar til å få frem flere perspektiver på situasjonen i Venezuela, snarere enn å komme med det vi opplever som en tendensiøs fremstilling av oss som stiller kritiske spørsmål ved mediedekningen av Venezuela.

Even Sandvik Underlid,

medlem av Samordningsgruppen for Venezuela i LAG og masterstudent i Spansk- og Latinamerikastudier ved UiB.

Debattinnlegg til BT, BA og Ny Tid

Venezuela og media

Venazuela har i likheit med andre latinamerikanske land ei lang og interessant historie, men som ofte har vore brulagt med vanskelege høve. Før spanjolane kom var Venezuela eit urfolksland, men vart etterkvart den første permanente spanske kolonien i Sør-Amerika i byrjinga av 1500-talet. På tidleg 1800-tal gjorde landet seg fri frå spanjolane under leiing av Simón Bolívar. Dette er viktig å hugse når ein talar om dagens Venezuela. Noko av det dei såkalla bolivarianske sirklar bygger på i sin sosialisme er nettopp denne historie.

Etter at Hugo Chavez vart president med 80 prosent av stemmene i 1999 har opposisjonen med dei rike familiane i spissen gjort det dei kan for å sabotera den folkevalde nasjonalforsamlinga. I påsken 2002 var det nettopp dette oligarkiet med kuppmakaren Pedro Carmona i spissen, som prøvde å ta makta med USA-støtte. Forsøket varte i to døger, Chavez vart attinnsett av folkemassane og lojale innan hæren. Den gongen takka kuppmakaren Carmona i beste sendetid TV-stasjonen RCTV for støtta under kuppet. Ukunna i media er stor om dette.I desse dagar har Chavez i følge norsk media stengt ein populær TV-kanal og for alvor prova at han er ein diktator. I denne kampanjen mot Venezuela av enkelte media skal me fåast til å tru at dette er eit reelt maktmisbruk frå styresmaktene si side. Noko det ikkje er, men ein ikkje-fornya konsesjon etter at den førre konsesjonsperioden gjekk ut!

Styresmaktene gjer då, som i Noreg, ei heilskapsvurdering om perioden skal fornyast eller ikkje. Kanalen det gjeld heiter nemleg RCTV og støtta fullt ut statskuppet i 2002. Kanalen si leiing deltok aktivt i planlegginga av kuppet både før og under avsettinga av Chavez. Om ikkje dette fakta skal takast med i konsesjonsvurderinga, så veit ikkje eg!

Når ein kanal får inndrege sin konsesjon til å sende på bakkenettet, så også i RCTV sitt tilfelle, er det ofte grunna noko så praktisk som begrensa plass i dette nettet. I Venezuela er det for tida berre plass til fire kanaler. Kanalen kan framleis sende både på satelitt, kabel og Internett. Ein ny tv-kanal skal taka over etter RCTV på bakkenettet og skal i følge styresmaktene inkludera opposisjonen, noko RCTV ikkje gjorde. Dei slepte ikkje til Chavez-tilhengarar i debattar i det heile.

Ei mediaskisme til slutt...det vart påstått at det var "titusener" som demonstrerte mot Chavez og "hundretalls" av hans tilhengere som feira avgjersla, dette i følge Reuters. Slike byråer stolar mange i media på. I informasjonen på venezuelanalysis.com kan ein finne ut, som det ofte er, at oppslutningstala akkurat er motsett av kva dei store byråa, inkl. CNN og ofte BBC fortel oss. Kvifor det? Ja, ein kan lure litt på den saka, ikkje sant?

Utfordringa vert at norske journalistar tek i bruk litt meir undersøkande metodar i sitt arbeid, også i tilhøvet Venezuela!

Ivar Jørdre,

medlem av Venezuela-nettverket

Fakta om RCTV

2007-05-29T14:57:00.000+01:00

I løpet av de siste dagene har det vært en del i norsk media om tilbaketrekkingen av lisensen til TV-kanalen RCTV. Mye av det som skrives er upresist, og jevnt over fremstilles regjeringens handling som en trussel for ytringsfriheten. Under er fakta rundt saken, sakset fra Venezuela Information Centre.

Se også Venezuelaanalysis for kommentarer og analyser.

The truth about RCTV - a VIC briefing

In recent weeks a number of press articles have claimed that Venezuelan President Hugo Chávez is closing down the TV station RCTV and that this is a sign of increasing censorship and restrictions to the freedom of expression in Venezuela.

These are false allegations, circulated by opponents of the Chávez government as part of a politically motivated campaign to undermine support for the government. The truth about RCTV is very different and below the Venezuela Information Centre outlines the facts.

1) Is the Venezuelan government shutting down the RCTV Station?

Contrary to some reports, the RCTV station is not being closed down. Rather, the Venezuelan government has chosen not to renew RCTV’s licence to broadcast via Venezuela’s Channel Two when this expires on 27 May. RCTV will continue to be able to operate freely in Venezuela on the public airwaves on cable and on satellite, as will the many TV and radio stations that RCTV owner Empresas 1BC runs across Venezuela[i]. 2) Why has the government decided not to renew RCTV’s licence?

As with other democracies, Venezuelan law allows the government the right to grant broadcast licences, renew them or let them expire. The government has made the decision not to renew because of RCTV’s violation of numerous laws – most notably the active support it gave to a military coup in April 2002 to overthrow the democratically-elected Chávez government.

In addition to its violation of laws that prohibit the incitement of political violence, RCTV has not co-operated with tax laws and has failed to pay fines issued by the Telecommunications Commission.
RCTV’s involvement in the 2002 coup
In April 2002, a violent military coup temporarily overthrew the democratically-elected government of President Hugo Chávez. At least 13 people were killed and in the 48 hours that the coup plotters held power there was violent repression against those protesting for Chávez’s return and many were shot at by the police. The coup plotters overturned key components of Venezuela’s democratic constitution - closing down the elected National Assembly, the Supreme Court and other state institutions. Sections of Venezuela’s private media – including RCTV – played an active role in supporting this coup which became known as the world’s first ‘media coup’. One of the coup leaders Vice-Admiral Victor Ramirez Perez, underlined the key role of the media in organising the coup, stating, “We had a deadly weapon – the media.” The media’s role is highlighted in the documentaries, The Revolution Will Not be Televised and the new John Pilger film The War on Democracy.[ii]

RCTV’s specific involvement included running adverts encouraging the public to take to the streets and to overthrow the democratically elected president.[iii] As www.venezuelanalysis.com highlighted, RCTV was the first to broadcast the false claim that Chávez’s supporters were shooting at opposition demonstrators, which then served as a justification for high level military generals to declare their disobedience to the government[iv] and RCTV also showed exclusive interviews with coup plotters.

RCTV’s involvement was publicly highlighted on a television chat show the day after the coup, where journalists and military plotters boasted of their collaboration in creating a violent confrontation that could be used to justify the overthrow of the government. In this exchange, one conspirator says: "I must thank Venevision and RCTV" for the role it played[v]. RCTV's participation was so extensive that its production manager, Andrés Izarra, who opposed the coup, immediately resigned so as not to become an accomplice.

In addition to direct misrepresentation of events, RCTV also censored news reporting to try to stop the public from finding out what was really happening. RCTV's owner Marcel Granier ordered on the day of the coup and the following day that there was to be "No information on Chávez, his followers, his ministers, and all others" on the station. [vi] A managing producer of one of the station's news programmes affirmed this when testifying to the Venezuelan National Assembly. Instead, in the days of the coup, when hundreds of thousands of people took to the streets to demand the return of President Chavez, RCTV showed only cartoons[vii]. This is in clear violation of regulations contained in Article 58 of the Venezuelan Constitution that guarantee Venezuelan citizens a right to "true and accurate information".

In no country would it be the case that media outlets which have not only called for, but also played a key role in organising the violent overthrow of a democratic government, would have their licence to broadcast renewed.

Following their support for the April 2002 military coup, sections of the media have continued to go beyond just expressing criticism of the democratic Venezuelan government by calling for its overthrow. For example, just a few months after the April 2002 military coup, a sabotage of the oil industry – Venezuela’s main source of revenue – was organised by industry employers with the intention of creating severe economic hardship that would lead to the overthrow of the Chavez government. It lasted for two months and saw Venezuela’s economy shrink in the first and second quarters of 2003 by 15 percent and 25 percent respectively. Again, the four main TV stations, including RCTV, ran a propaganda war against Chavez including broadcasting 17,600 ‘advertisements’ in support of the sabotage. Many of these were paid for by the TV stations themselves.[viii]

3) Is the non-renewal of the licence legal and have other governments made similar decisions? Most countries regard the TV and radio airwaves as a public space that has to be regulated through laws and codes of conduct. Governments or delegated bodies are empowered to take action against any broadcaster that fails in its legally prescribed responsibilities.

Across the world, decisions not to renew licences to those who have violated these requirements are not unusual. A report by J. David Carracedo published in the magazine Diagonal on 21 countries, including the US and in Europe, found that there have been at least 236 closures, revocations, and non-renewals of radio and TV licences. [ix] In addition research conducted by the Venezuelan Ministry of Telecommunications shows that over 600 TV broadcasting licences have not been renewed all around the world.

In Venezuela, the regulations are based on Article 156 of the Venezuelan Constitution, the Organic Law of Telecommunications (2000) and the Law of Social Responsibility in Radio and Television (2004) Similarly, there are requirements on broadcasters in the US and Britain.

In the US, laws have long established standards to which all broadcasters must adhere. These are maintained by the Federal Communications Commission (FCC) which controls licensing and programming. The FCC has regularly denied licence renewals based on these standards and as an article in the Houston Chronicle noted, “it’s doubtful [RCTV’s] actions would last more than a few minutes with the FCC.”[x]

In Britain, TV and radio must adhere to the Broadcasting Code which embodies objectives that Parliament set down in the Communications Act of 2003. This states that “Material likely to encourage or incite the commission of crime or to lead to disorder must not be included in television or radio services”[xi] and that “Broadcasters must use their best endeavors so as not to broadcast material that could endanger lives.”[xii] RCTV’s role in the coup would have clearly violated these laws.

4) Will alternative views still be able to be expressed in Venezuela?Much of the reporting of the non-renewal of the RCTV licence has implied that this station is a lone critical voice of the Chavez government. This could not be further from the truth.

It is estimated that 95 percent of the Venezuelan media is in opposition to President Chávez, and on a daily basis produces vitriolic ‘news pieces’ as well as editorials against the government.[xiii]. The private Venezuelan media includes five major television channels –Venevisión, RCTV, Globovisión, Televen and CMT – which control at least 90 percent of the TV market, with smaller private stations controlling another five percent.[xiv] In addition all of the country’s 118 newspaper companies, both regional and national, are held in private hands, as are 99 percent of radio stations.[xv]

Venezuela’s media enjoys the freedom to report and express opinions without government interference. Despite the clear violations of laws and active support for the overthrowing of a democratic government, not a single TV or radio station has been closed by the government since President Chávez was elected in 1998.

However, two television channels have been shut down temporarily for political reasons, not by the government, but by opponents of President Chavez. One was the public station, Channel 8, which was shut down by the junta responsible for the coup as part of concerted efforts to prevent the truth from getting out. The second is the case of alternative station Catia TV, which was closed in July 2003 by the former Metropolitan Area Mayor, Alfredo Peña, an anti-Chávez member of the opposition and supporter of the April 2002 coup[xvi].

In fact, since the election of the President Chávez, the diversity of media has expanded. Venezuela’s Telecommunications Minister, Jesse Chacón, recently pointed out that during the Chávez presidency the number of TV channels have increased from 30 to 78 and the number of FM radio broadcasters from 368 to 617 since 1999.

5) What will replace RCTV on Channel Two?

In addition to RCTV’s failure to meet basic public interest standards, the Venezuelan government has also said that it has chosen to grant the licence to another broadcaster in order to democratise both access to and the content of the airwaves.

A new television station TEVES (Venezuelan Social Television) will begin airing on Channel Two once RCTV’s licence expires. Government Minister Jesse Chacon has said that TEVES will be similar in concept to that of European public service broadcasting, with the aim of creating space for diverse programming. He explained that the new channel will “break the editorial line that exists in the TV business, where the owner of the medium is the owner of the message” with independent TV producers creating the programmes for the new channel.[xvii] The Venezuelan Director of Public Policy of the Ministry of Communication and Information, Luisana Colomine, added that “Any person can participate in its production and no one will be excluded for belonging to one political party or another… That's part of the idea of public service”. [xviii]

--------------------------------------------------------------------------------

[i] Hugo Chávez and RCTV: Censorship or a legitimate decision? 7 February 2007 at http://www.venezuelanalysis.com/articles.php?artno=1954[ii] The Revolution Will Not Be Televised can be viewed at http://video.google.com/videoplay?docid=5832390545689805144 or a copy can be requested by e-mailing

' );
//-->
info@vicuk.org
This email address is being protected from spam bots, you need Javascript enabled to view it
. For more information on The War on Democracy see www.johnpilger.com[iii] Press Freedoms in Venezuela: The Case of RCTV. Venezuela Information Office press release at www.rethinkvenezuela.com/downloads/RCTV.htm[iv] The footage which claimed to show Chavez supporters firing on innocent demonstrators, was actually scenes of pro-government demonstrators defending themselves while under fire from trained snipers who were killing people as shown in the film Llaguno Bridge: Keys to a Massacre at http://www.youtube.com/watch?v=u9wU0OIIEmY[v] In the film The Revolution Will Not Be Televised. [vi] Press Freedoms in Venezuela: The Case of RCTV Venezuela Information Office press release at www.rethinkvenezuela.com/downloads/RCTV.htm.[vii] Press Freedoms in Venezuela: The Case of RCTV Venezuela Information Office press release at www.rethinkvenezuela.com/downloads/RCTV.htm[vii] Venezuelan Government Will Not Renew “Coup-Plotting” TV Station’s License 3 January 2007 at www.venezuelanalysis.com/news.php?newsno=2182[viii] Eva Gollinger quoted in www.coha.org/NEW_PRESS_RELEASES/New_Press_Releases_2005/05.47_Telesur_ the_one.htm[ix] See the full report http://www.rebelion.org/docs/47853.pdf[x] Jones, Bart “Chavez as Castro? It’s not that simple in Venezuela,” Houston Chronicle, February 7, 2007. [xi] Section 3.1 of the OFCOM Broadcasting Code, available at http://www.ofcom.org.uk/tv/ifi/codes/bcode/ofcom-broadcasting-code.pdf[xii] Section 3.6 of the OFCOM Broadcasting Code, available at http://www.ofcom.org.uk/tv/ifi/codes/bcode/ofcom-broadcasting-code.pdf[xiii] Press release from Council on Hemispheric Affairs 19 January 2007 http://www.coha.org/2007/01/19/hugo-chavez-the-media-and-everybody-else[xiv] Press release from Council on Hemispheric Affairs 19 January 2007 http://www.coha.org/2007/01/19/hugo-chavez-the-media-and-everybody-else[xv] Press Freedoms in Venezuela: The Case of RCTV. Venezuela Information Office press release at www.rethinkvenezuela.com/downloads/RCTV.htm[xvi] http://www.aporrea.org/actualidad/n8281.html[xvii] See Telecom Minister: New Channel Will Be First True Public TV in Venezuela, March 29 2007, www.venezuelanalysis.com/news.php?newsno=2254[xviii] Interview with Panorama, available at http://www.venezuelanalysis.com/news.php?newsno=2296

Åpent møte onsdag 18. april

2007-04-13T07:54:00.000+01:00

Åpnet møte om Venezuela.

2007-03-27T22:42:00.000+01:00

Åpnet møte om Venezuela.
Chavez har vunnet valget men sterke krefter vil ha han avsatt. Venezuela må ha fortsatt internasjonal støtte for å beholde deres president.
Latin- Amerikagruppene i Oslo ser sterk behov for å fokusere og samarbeide med flere aktører til støtte for Venezuela og Chavez.

Temaer som tas opp:
- "Consejos communales" - kommuneråd (desentraliseringspolitikken som går ut på å gi ressurser og myndighet til det organiserte lokalsamfunnet)
- Kvinners rolle i revolusjonen
- Veien videre for sosialisme for de 21. århundre
- Hvorfor skal Chavez styre via dekret?
- Hva skjedde egentlig under presidentvalget?

Deltakere fra Venezuela:
Ronald Barney: organisator av deltagende budsjettering, lærer på Mision Robinson (alfabetiseringsprogram), koordinator av ungdomsbevegelsen Frente Fransisco de Miranda, koordinator av folkelig deltakelse (poder popular) og kommuneråd (consejos kommunales) gjennom Alcaldia Major (delstatsadministrasjonen).
Luis Rangel: sosiolog, grasrotaktivist, medlem av ledelsen av Movimiento Revolucionario Tupamaro i Caracas.
William Rodríguez: grasrotaktivist, koordinator av kommuneråd (consejos comunales), helsekomiteer og komiteer for urbane jordreformer, politisk rådgiver for bydelsbyråd i Caracas.
Gretel Castro: ansvarlig for den Bolivarianske Skolen for sosial formasjon (escuela bolivariana de formacion popular), studerer kommunikasjon, jobber i MINPADES, Departementet for folkelig deltakelse og sosial utvikling

Arrangør: LAG Oslo og Bergen og Circulo Bolivariano.

Sted: Sagene samfunnshus, i OsloDato:

fredag 30. mars 2007 Tid: Kl: 18:00-20:00

Kontaktperson: Beth Maria Furrevik- GomesE-post: solbrasil@hotmail.com

Ny Tid og Hugo Chavez: To motinnlegg

2007-03-22T19:46:00.000+01:00

Ny Tid og Hugo Chavez
Hovedoppslaget i nr. 9/1007 er mangelen på etiske vurderinger for oljefondets investeringer. På første side figurerer Hugo Chávez mens han gir thumbs up. Overskriften er ”Norges sparegris”. I underoverskriften leser vi ”Vil du låne bort pensjonspengene dine til Hugo Chavez’ Venezuela, Kina, Israel, Russland og til krigen i Irak?” Siden Venezuelas president er den eneste nevnt ved navn og får æren av å pryde hele fremsiden forventer en å finne en grundig sak som avslører hva Chávez gjør med norske pensjonspenger. Men reportasjen handler knapt om Venezuela. Derimot får Torbjørn Røe Isaksen si at ”det er dumt å låne ut penger til Chavez”. Videre uttaler han på generelt grunnlag at vi ikke skal låne penger til regimer som undergraver demokratiet og bryter menneskerettighetene. Det er jeg helt enig i. Men slik som saken er bygget opp i sin helhet, blir det stående som åpenbart at Venezuela tilhører denne kategorien ”regimer”. For de andre landene brukes kilder fra Amnesty International og Fellesrådet for Afrika. Hvorfor står Røe-Isaksen som eneste kilde for Venezuela, når han vitterlig er en politiker på åpenbar ideologisk kollisjonskurs med Chavez-regjeringen, og flere ganger både har avslørt og uttalt at han egentlig ikke vet så mye om Venezuela? Gjelder ikke prinsippet om kildekritikk her?

Det er nok mer salgbart å ha Chavez på forsiden enn Hu Jintao. Problemet er at det er useriøst å legge opp saken slik. Jeg har lenge fulgt norsk Venezuela-dekning, og registrer at landet stadig hyppigere fremstilles som et diktatur in spe, som et ekko fra amerikansk media. Særlig har det blitt omtalt at lisensen til den regjeringskritiske kanalen RCTV ikke blir fornyet og at Chavez ble tildelt dekretfullmakter fra nasjonalforsamlingen (NA). Men lisens-saken bunner i at RCTV deltok i kuppet i 2002- lang mer alvorlig enn grunnlaget for at P4 mistet lisensen. Videre gjelder dekretfullmakten 11 avgrensede områder, en praksis med presedens både i venezuelansk og andre lands politikk. NA kan annullere eller endre dekretlover, og det kreves kun 5 % av velgermassens underskrifter for å legge dem ut til folkeavstemning. Dette blir ikke nevnt. Omtales det at landets fattige har fått betydelig politisk innflytelse og velferdsøkning, er det i en bisetning som om det ikke er så interessant- men alle er rørende enig om at kampen mot fattigdom er vår tids største utfordring. Det blir heller ikke stilt spørsmål ved USAs kontinuerlige forsøk på å undergrave Chávez-regjeringen eller Venezuelas reaksjonære eliteopposisjon. En av kuppets støttespillere i 2002 var f. eks nylig på besøk til Høyre og ble intervjuet av Urix uten et eneste kritisk spørsmål stilt.

Medias oppgave er å være kritisk. Men også for Venezuela burde kravet om en etterrettelig og kildekritisk tilnærming gjelde. Med subtile grep hoppet Ny Tid bukk over dette. Det er trist for Venezuelas befolkning og useriøs journalistikk.

Iselin Åsedotter Strønen
MA i Utviklingsantropologi med feltarbeid fra Venezuela, produsent av den kommende dokumentarfilmen Caracas Close-Up

Chávez og Pensjonsfond
Siste nummer av Ny Tid (9/2007) stilte det retoriske spørsmålet: Vil du låne bort pensjonspengene dine til Hugo Chávez’ Venezuela? Dette ble illustrerert med et bilde av Chávez over hele forsiden. Mitt umiddelbare svar er ja! Jeg kunne ikke tenke meg et mer fornuftig investeringsobjekt enn Hugo Chávez’ Venezuela.

Ny Tid kan gratuleres for å ha sluttet seg til en rekke norske publikasjoner som ser det som en viktig oppgave å fremstille Chávez som en udemokratisk versting. Dermed har bladet frivillig gått med på svertekampanjen regissert av USA. Det foregår intet mindre enn en mediakrig rettet mot et ulydig land som ønsker å stake ut en alternativ og mer rettferdig utvikling enn den som USA vil påtvinge regionen. Problemet med fremstillingen Ny Tid slutter seg til er at den har ideologiske hensikter. Man behøver ikke grave dypt for å skjønne at den stemmer dårlig med virkelighet. Dette reflekterer dårlig Ny Tids rykte som et seriøst og undersøkende tidsskrift.

Å finne etiske vurderinger for å ikke investere i Venezuela er en vanskelig oppgave. Ingen andre land på kontinentet har oppnådd det som Venezuela har under Chávez: 3 millioner fattige tatt opp i utdanningssystemet fra barne- til universitetsnivå. Ifølge UNESCO er Venezuela nå fri for analfabetisme. Over 600 helsestasjoner opprettet i fattige bydeler og på landsbygda. Dette har gitt 35 % av landets befolkning et helsetilbud de aldri før har hatt: 200 millioner gratis behandlinger frem til 2006. Subsidierte matvarer produsert av et nettverk av kooperativer forsyner 11 millioner mennesker. M.a.o. her er noe å investere i med god samvittighet, uten etiske betenkeligheter!

Ny Tids valg av kilde er oppsiktsvekkende: intet mindre enn Venezuelaeksperten Torbjørn Røe Isaksen. ”Det er dumt å låne ut penger til Chávez,” sier Isaksen. Jeg vil heller si at det er dumt av Ny Tid å spørre Isaksen om Venezuela. På et debattmøte i fjor innrømmet han selv at han visste grådig lite om Venezuela. Det virker ikke som han har blitt bedre opplyst i mellomtiden. At han i artikkelen sier han ikke kjenner til detaljene i saken setter et gedigent spørsmålstegn ved Ny Tids bruk av han som intervjuobjekt.

Det påstås at Chávez kan få sin vilje igjennom ved simpelthen å utstede ordrer. Her er det en forvrenging av fakta. Nasjonalforsamlingen vedtok å gi ham fullmakt til å vedta lover i et begrenset antall saker i 18 måneder, noe som skal gjøre det enklere å innføre reformene som ble lovet under valgkampen. Dette har blitt gjort før i Venezuela og praktiseres også i land som USA hvor kongressen gir presidenten fullmakter betegnet som ”fast track”. Venezuelas grunnlov åpner for tilbakekallelse av presidentvervet om folket mener han misbruker makten sin og disse fullmaktene kan tilbakekalles av Nasjonalforsamlingen.

Et slikt makkverk av en reportasje er ikke Ny Tid verdig. Redaktøren bør komme med en uforbeholden unnskyldning til Hugo Chávez og Venezuelas fattige flertall- 63 %- som støtter han og den Bolivarianske prosessen.

Dave Watson

Artikkel i Ny Tid finnes her: http://www.nytid.no/index.php?sk=urix&id=3981

OBS: Papir utgaven hadde en førstsides oppslagg med et stort bilde av Chávez

Disse innleggene har så langt ikke kommet på trykk.

2007-03-13T13:18:00.000+01:00

Venezuelas Fremtid:
Folkelig deltakelse i den Bolivarianske revolusjon

Vi får besøk av flere representanter for grasrotbevegelser i Venezuela. Hovedtemaet vil være folkelig deltakelse under den Bolivarianske revolusjon. Vi vil også komme inn på den aktuelle politiske situasjon, Chávez’ rolle og status for sosiale og politiske reformer i landet.

Etter møtet samles vi på Bergen Travel Hotel (tidligere Bergen Gjestehus) i Vestre Torgg. 20A for en uformell øl og venezuelansk musikk!!

Tirsdag 20.mars kl. 19.30
Speilsalen, Det Akademiske Kvarter

Litt om deltagere:

Ronald Barney: organisator av deltagende budsjettering, lærer på Mision Robinson (alfabetiseringsprogram), koordinator av ungdomsbevegelsen Frente Fransisco de Miranda, koordinator av folkelig deltakelse (poder popular) og kommuneråd (consejos kommunales) gjennom Alcaldia Major (delstatsadministrasjonen).
Luis Rangel: sosiolog, grasrotaktivist, medlem av ledelsen av Movimiento Revolucionario Tupamaro i Caracas.
William Rodríguez: grasrotaktivist, koordinator av kommuneråd (consejos comunales), helsekomiteer og komiteer for urbane jordreformer, politisk rådgiver for bydelsbyråd i Caracas.
Gretel Castro: ansvarlig for den Bolivarianske Skolen for sosial formasjon (escuela bolivariana de formacion popular), studerer kommunikasjon, jobber i MINPADES, Departementet for folkelig deltakelse og sosial utvikling.

I Venezuela skapes det historie!

2007-03-07T16:06:00.000+01:00

I Venezuela skapes det historie!
Francis Fukuyama tok fullstendig feil

(denne artikkelen kommer i Tidsskriftet LatinAmerika 1/2007)**

Etter Berlinmurens fall og oppløsningen av Sovjetunionen var det mange på venstresiden som godtok Francis Fukuyama sin berømte tese "the end of history" – om at historien hadde tatt slutt med kapitalismens seier over sovjetkommunismen. Venstresiden var lammet. Alle forsøk på å skape alternativer ble skrinlagt og flere venstrepartier begrenset seg til å kun arbeide for en snillere form for markedsliberalisme og for å bremse opp de mest ekstreme nyliberale tiltakene.

Gjennom hele 90-tallet virket det som om Fukuyama kanskje hadde rett og den såkalt ”Washington Consensus” fikk fritt leide til å herje med livene til millioner av mennesker verden over. Slik var det i hvert fall fram til Hugo Chávez’ bolivarianske revolusjon ble brakt inn på scenen i slutten av 1998. Plutselig var historien i gang igjen! Et alternativt paradigme var under utforming. Akkurat da ”klasse” som ideologisk begrep hadde blitt forvist til historiens kirkegård fikk verden se i all sin stygghet en virkelig klassekamp. Denne utfoldet seg i et land som tidligere hadde vært mest kjent for skjønnhetsdronninger og eksotisk turisme. Klassekampen ble utkjempet mellom en liten elite som hadde styrt landet siden diktaturets fall på 50-tallet, alliert med USA og støttet av lokale og internasjonale media, og et stadige mer bevisst fattig flertall som fram til da hadde vært ekskludert fra den politiske prosessen.

Flertallets fordel

Maktbalansen skiftet over til flertallets fordel under Chávez og dette avslørte nyliberalistenes egentlige forhold til demokrati. Liberaldemokrati er et svært godt redskap når en liten privilegert elite kan styre et land til sin egen fordel og ekskluderer flertallet av den fattige befolkningen. Men med en gang demokratiet virkelig begynner å fungere, når flertallet faktisk blir inkludert i prosessen og legger vekt bak sine krav om å få sin rettferdige del av det landet produserer, tja, da er ikke demokrati så ønskelig lenger! Da går man plutselig inn for statskupp med påfølgende nedleggelse av alle demokratiske organer, stenging av kritisk media, industristreik og bruk av paramilitære og andre destabiliserende uloveligheter og voldsbruk.

I månedsskiftet november/desember i fjor var jeg valgobservatør for Latin-Amerikagruppene i Norge under presidentvalget i Venezuela. Valget ble avviklet på eksemplarisk vis og godkjent av både EU, OAS (Organisasjonen av Amerikanske Stater) og de internasjonale observatørene som ble invitert av CNE (Venezuelas nasjonale valgråd). Under oppholdet ble jeg vitne til det som bare kan beskrives som en genuin bekreftelse av folkets ønsker om en videreføring og fordypning av den bolivarianske prosessen satt i gang av Hugo Chávez for over syv år siden.

Medias framstilling

Hvis man bare forholder seg til såkalt ”mainstream media” for informasjon vil man neppe kunne forstå hvilken reell demokratisk utvikling det er som foregår i Venezuela. Her blir vi servert et bilde av en autoritær kvasidiktator uten respekt for demokratisk spilleregler, som strør rundt seg med oljepenger for å opprettholde et populistisk jerngrep overfor befolkningen. Glemt er det at Chávez har vunnet tolv forskjellige valg siden han kom til makten i 1998 og glemt er hvilke fordeler den revolusjonære prosessen har gitt landets fattige flertall.

Når man for eksempel sammenligner medias omtaler av Luiz Inácio ”Lula” da Silva i Brasil og Chávez ser man tydelig hvor skjevt virkeligheten er blitt framstilt. Omtaler av Lula er stort sett positive og roser ham blant annet for sitt ”Null Sult”-program og kompromissene med landets økonomisk elite. Chavez er nesten utelukkede omtalt negativt, som en trussel for demokrati eller en politisk umoden klovn, og revolusjonsprosessen i Venezuela blir framstilt som en økonomisk fiasko. Her ser man et merkelig virkelighetsbrudd. For ser vi nærmere på hva disse to ledere egentlig har utført, så viser det seg at Lula, med sin forsiktige økonomiske og sosiale politikk, og med sitt gode forhold til de internasjonale pengeinstitusjonene IMF og Verdensbanken, langt i fra å oppnå Null Sult faktisk bare har servert masse flotte uttalelser, men Null Resultater. På den andre siden har Chavéz blitt banebrytende på områder som helse, utdanning, økonomisk utjevning, og har gitt mer reell, avgjørende demokratisk makt til befolkningen enn den noensinne har hatt før.

Historisk valg på flere måter

Man kunne tenkt seg at den historiske valgseieren tredje desember 2006 vil ha overbevist media at her er det virkelig en demokratisk prosess i gang. Seieren var historisk på flere måter. Aldri før i Venezuela har en president blitt valgt med så stor ledelse over den nærmeste motkandidaten, 63 prosent mot 37 prosent. Og valgdeltagelsen (74 prosent) har ikke vært større siden 80-tallet. På en tid hvor oppslutningen i alle land, med unntak av land som Brasil hvor det praktiseres obligatorisk stemmegivning, har vært på bunn-nivå har Chavéz i Venezuela gjenreist folkets tro i demokrati, og dette fordi han faktisk gjør det han lover.

Men slikt har vi blitt vant til med ”mainstream” media, og det er ikke rart når vi vet hvilke interesser de representerer. Verre er det med denne utbredte skepsisen blant mange som betegnes som progressive. Her tenker jeg på deler av venstresiden og solidaritets- og anti-globaliseringsbevegelser. Spesielt de som har blitt påvirket av teoriene til Toni Negri og Michael Hardt (Empire), og John Holloway (Change the World Without Taking Power) om at overtakelse av statsmakt er ikke veien å gå for å få til de grunnleggende strukturendringene som er nødvendig for et mer rettferdig og menneskelig rettet paradigme. Disse bruker ofte Zapatistenes sin kamp i Mexico som et eksempel på hvordan man skal bygge opp en grasrotmotstand til nyliberalisme, og ser med stor mistenksomhet på forsøk til å innføre endringer med ovenfra og-ned- eller statlige metoder.

Det er klokt å være mistenksom, men det skal ikke føre til et dogmatisk tro som utelukker andre muligheter. Etter nær åtte år med revolusjonære omveltninger i Venezuela er tiden moden for en revurdering av fasiten om at reelle endringer bare kan skje nedenfra. Det prosessen i Venezuela har vist tydelig er at det er en symbiose av grasrotorganisering og anvendelse av statsmakt som er kanskje den mest praktiske vei for å oppnå målene bevegelsen setter seg. Spesielt når man tar i betraktning hvor lite som egentlig er oppnådd etter 13 års kamp i Chiapas. Mexico er fremdeles en ledende nyliberal pådriver på kontinentet, frihandelsavtalen NAFTA har konsolidert seg, og til og med lovendringer til fordel for urbefolkningen har uteblitt.

Tid for å våkne!

Men nå er Venezuela under hardt angrep og det er tid for verdens progressive bevegelser å våkne opp til utfordringer som presenterer seg. En internasjonal mediekrig mot Chávez regime har blitt satt i gang, regissert av USA som et ledd i deres forsøk på å få til et regimeskifte i et land som de anser som skadelig for deres geopolitiske interesser. De har opprettet et kontor for regimeskifte i Venezuela, under Det Nasjonale Sikkerhetsråd ledet av Condoleezza Rice, hovedoppgaven er å opprettholde det negative mediebildet og isolere Venezuela internasjonalt. Nylig har en av haukene fra Reagans skitne krig mot Nicaragua, John Negroponte, blitt utnevnt som nestkommanderende i utenriksdepartementet. Under sin verifiseringsutspørring i Kongressen var han ikke nådig med sin betegnelse av Venezuela som en trussel for hele området, og at arbeidet for å motarbeide Chavéz regime skulle være en høyt prioritert sak fremover. Det kan tenkes at en slik prioritering vil føre til at den økonomiske støtten til en stadig mer rabiat opposisjon vil fortsette å øke betydelig.

Det virker som om de norske mediene har gått frivillig med på denne svertekampanjen. Positiv omtale av Chávez' regime er mangelvare både på fjernsyn og i avisene her til lands. Dette er meget beklagelig, fordi i vår informasjonsalder har vi lett tilgang til enorme mengder pålitelig informasjon som kan brukes til å danne et realistisk bilde av det som foregår rundt om i verden. Man kan for eksempel se rapportene fra UNESCO og UNDP om Venezuela som viser til den enorme framgangen i blant annet helse- og utdanningssektorene rettet primært mot landets fattige befolkning.

Ut av fattigdommen

Mer enn halvannen million mennesker har lært å lese og skrive, noe som gjør Venezuela sammen med Cuba til de eneste to land på kontinentet uten analfabetisme. Tre millioner fattige har blitt tatt opp i utdanningssystemet fra barneskole til universitetsnivå for å gjøre dem i stand til å komme ut av fattigdomsspiralen. Opprettelsen av over 600 helsestasjoner og klinikker i fattige bydeler og på landet har gitt 35 prosent av landets befolkning et helsetilbud som de aldri før har hatt. Subsidierte matvarer produsert av et integrert nettverk av kooperativer forsyner over én million mennesker på daglig basis. Man kunne lett fylle opp flere sider med slike positive omtaler av den bolivarianske prosessen.

Men det er ikke bare i Venezuela at prosessen satt i gang av Hugo Chavéz skaper håp. Smitteeffekten er tydelig i land som Bolivia og Ecuador hvor folket har klart å rive seg fra den undertrykkende passiviteteten som flere tiår med nyliberal politikk har forårsaket. Kontinentets fattige befolkning ser muligheten for en alternativ utviklingsmodell basert på et sosialistisk samarbeid. ”Sosialisme i det 21. århundre” er ikke lenger bare en utopisk drøm, det er et fungerende eksperiment som lar seg gjennomføre.

Dave Watson

**LatinAmerika sendes ut til alle LAG medlemmer i Norge 4 ganger i året, og det er mulig for personer og institusjoner som ikke er medlem i LAG å abonnere. Send e-post til: latinamerika@gmail.com

En kommentar om norsk media, Venezuelansk RCTV vs. norsk P4 og Statoil

2007-02-23T18:04:00.000+01:00

Falske premisser for Venezuela-debatt

Av Even Sandvik Underlid, Masterstudent i Spansk- og Latinamerikastudier og medlem av Bevegelsen for Sosialisme, Februar 2007

Venezuelas president Hugo Chavez har blitt en ny medieyndling, og debatten går friskt om hva mannen egentlig står for, for eksempel blant bloggere og i avisenes leserbrevspalter. Det er bra. Men det er et problem at aviser som Dagbladet og Aftenposten sprer misforståelser som blir stående som premisser for debatten.Kritikken mot Venezuela har de siste månedene gått særlig på to forhold. For det første, den påståtte stengningen av tv-kanalen RCTV. Først det tekniske: Kanalen blir ikke stengt. Den mister konsesjonen til å sende på landets bakkenett, et begrenset tilbud der det bare er plass til noen få kanaler som i andre land. RCTV kan fortsatt sende per satellitt, kabel og internett, og således følges av en stor og fort voksende del av befolkningen i Venezuela som har tilgang til disse mediene. Dessuten er det ikke snakk om å oppheve konsesjonen. Den går nemlig ut i mai, og blir enkelt og greit ikke fornyet fordi kanalen har brutt sine sendeforpliktelser. For noen år siden skjedde noe liknende i Norge: Radiokanalen P4 måtte gi plass for Kanal 24 på sendenettet. Men i dette tilfellet ligger atskillig grovere brudd på konsesjonsreglene til grunn for beslutningen. Ledelsen i RCTV deltok under planleggingen av statskuppet i 2002 som førte til at Hugo Chavez ble avsatt i 48 timer. For å skape støtte til kuppmakerne, kringkastet RCTV manipulerte tv-bilder som forestilte Chavez-lojale soldater som skjøt mot fredelige demonstranter. Når Chavez kom tilbake til presidentpalasset etter å ha vært kidnappet i to dager, prioriterte kanalen å vise filmen ”Pretty Woman” i stedet for å omtale hendelsene.Dersom det var slik at regjeringen i Venezuela ville stenge alle medier som utgjør en opposisjon til dens politikk, ja, da ville man ha en stor jobb foran seg. Andre privateide og Chavez-kritiske tv-kanaler vil fortsatt ha kontroll over mesteparten av sendenettet i landet. Venezuela har en sterk opposisjonspresse som tøyer grensene for ytringsfriheten på et vis vi ikke er vant med i Norge.

Man skal være forsiktig med å uten videre sammenlikne Chavez’ politiske prosjekt med andre revolusjonsforsøk opp gjennom tidene: Den venezuelanske sosialismen oppstår i et land som har langt sterkere tradisjoner for ytringsfrihet enn for eksempel Cuba under Batista eller Russland under Tsaren. Regjeringen snakker om blandingsøkonomi, bygger ut institusjoner for deltakende demokrati (etter modell fra bl.a. Brasil) og fremhever betydningen av et oppgjør med ”østblokksosialismen”. Dens faktisk handlinger peker i retning av at den vil arbeide for bedre informasjonstilgang til samfunnsborgerne, ikke dårligere. En storstilt satsning på utdanning gir den jevne innbygger større muligheter til å ta del i den politiske debatten og å stille kritiske spørsmål. Regjeringen bygger ut internettkaféer i landets fattigstrøk for å gi folk bedre informasjonstilgang – merk kontrasten til for eksempel undertrykkelsesregimet i Kina, som søker å begrense adgangen til nettet.Det andre forholdet Venezuelas regjering jevnlig blir kritisert for, er innføringen av en ny lov som gir president Hugo Chavez utstrakte fullmakter. Dagbladet går så langt som til å omtale Chavez som ”diktator” på lederplass med henvisning til denne loven. Det er en svært drøy påstand. Hvorfor unnlater så mange norske aviser å nevne at fullmaktene er tidsbegrenset, og bare skal gjelde i 18 måneder fremover? De samme avisene sier heller ingenting om at det gis rom for liknende fullmakter både i den nåværende og den gamle venezuelanske grunnloven, og at tre presidenter har benyttet seg av denne muligheten de siste tiårene. Og Chavez har ved tidligere anledninger fått liknende fullmakter som han har overholdt på eksemplarisk vis. De nye fullmaktene har blitt gitt med tanke på at Chavez skal gjennomføre om lag 60 konkrete tiltak som han lovet under valgkampen i fjor, det er ikke snakk om at han skal styre etter spontane innfall slik man kunne få inntrykk av gjennom tabloidenes fremstilling. En talsperson for USAs regjering sa nylig følgende om den samme fullmaktsloven som Dagbladet omtaler som et forsøk på å innføre diktatur: "It's something valid under the constitution (and) as with any tool of democracy, it depends on how it is used". Man kan stille seg spørsmålet om hvorfor norsk presse plutselig velger å gå lengre enn Bush-administrasjonen i sin svartmaling av situasjonen i Venezuela. Hørte jeg noen si ”Statoil”?

Morgenbladets bomskudd

2007-02-23T17:08:00.000+01:00

I februar 2007 tente Morgenbladet på lederplass på alle varsellamper hva Venezuela angår:

Heil Hugo?

Varsellampene blinker i epileptisk hastighet nå som Venezuelas president Hugo Chávez denne uken ble gitt fullmakter til å styre etter egen vilje de neste 18 månedene, uten å måtte gå veien om nasjonalforsamlingen for å få vedtatt nye lover. Demokratisk valgte diktatorer har vi sett før: Den umåtelig populære Adolf Hitler ble valgt til tysk rikskansler i 1933.I Caracas var den opposisjonelle avisredaktøren (og tidligere presidentkandidaten) Teodoro Petkoff raskt ute med å advare mot at de nye lovene i praksis vil gjøre Chávez til en ny keiser. For riktig å understreke poenget hadde avisen Tal Cual utstyrt forsiden med et foto fra Chaplins filmklassiker Diktatoren. Tittelen lød "Heil Hugo!". Det skal bli interessant å følge med på hvordan Chávez reagerer: Ytringsfriheten kommer til å bli lakmusprøven for denne autoritære velgjøreren fremover. Chávez har allerede varslet at han ikke vil fornye lisensen til tv-kanalen RCTV, som har vært kritiske til regjeringens politikk. Enda flere varsellamper blinker.

Les resten av lederen:

http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20070202/OLEDER/102020016&SearchID=73273061705415

Iselin Åsedotter Strønen, medlem av Latin-Amerikagruppene i Norge og Master i Utviklingsantropologi med feltarbeid fra Venezuela sendte følgende debattinnlegg. Det kom ikke inn:

Etterrettelighet om Venezuela, takk!

Som om det var bestilt fra de mest rabiate opposisjonstilhengere i Venezuela sammenlikner Morgenbladet på lederplass (2/2) Hugo Chávez med Hitler og gjør seg til dommedagsprofeter over demokratiets undergang i Venezuela. ”Epileptiske varsellamper” blinker på grunn av dekretfullmaktene Chávez ble tildelt av Nasjonalforsamlingen. Men er det grunn for det?

- Det ikke første gang dette blir brukt. Pérez 1973, Luchini 1984 og Velasquez 1993 gjorde det samme.
- Dekretfullmaktene er gitt innenfor ti avgrensede områder, sanksjonert av Nasjonalforsamlingen.
- Chávez skal ikke sitte på sitt kammers alene og skrive lover, de skal i stor grad utarbeides av de respektive ansvarlige organer (skattelover av skattemyndigheter osv).
- Lovene er underlagt den svært detaljerte venezuelanske grunnloven, og noen må også godkjennes av Høyesterett.
- Dekretlover blir lagt ut til folkeavstemning dersom 5 % av registrerte velgere krever det.
- Nasjonalforsamlingen kan modifisere eller annullere disse lovene om ønskelig.

Så hvorfor gjør Chávez og Nasjonalforsamlingen dette? Jeg kom nettopp tilbake fra Caracas for annen gang på et år, og folk er utålmodige. De ønsker omfattende reformer for å få bukt med korrupsjon og ineffektivitet i byråkrati og statsapparat, for å gi rom til mer politisk makt nedenifra, for å styrke skattevesenet, infrastruktur, forskning, rettsvesenet, velferdstjenester.Det kan være uheldig, ikke minst for Venezuelas internasjonale omdømme, at reformene blir gjennomført på denne måten. Men enten en liker det eller ikke så stemte 63 % av venezuelanere for Chávez’ løfte om omfattende radikale reformer. Det er det de nå får.

Varsellampene til MB blinker også for ytringsfriheten i Venezuela. Vel. Fem av sju nasjonale TV-kanaler er opposisjonsstyrt (med 90 % av markedet), den store majoriteten av aviser er opposisjonsstyrt. De har kalt Chávez for gal, pervers, narkotrafikant, Hitler, Idi Amin og Moussolini i årevis uten konsekvenser. (Samt for apekatt, for å demonstrere deres sofistikerte sinnelag). Flere internasjonale kommentatorer omtaler venezuelansk opposisjonsmedia, eid og styrt av den tidligere kleptokratiske eliten, som et av de mest reaksjonære i verden. MB skriver at kanalen RCTVs lisens som går ut i mai ikke blir fornyet, uten å nevne den relevante opplysningen at RCTV var direkte involvert i kuppet i 2002. RCTV har åpenbart ikke innfridd sine forpliktelser om å levere sannferdig og etterrettelig informasjon som nedfelt i enhver lisenstildeling, ergo velger regjeringen å ikke fornye lisensen. De kan fritt sende videre via kabel, satellitt og internett. Hadde den norske regjeringen fornyet lisensen til TV2 dersom den åpent hadde oppfordret til å styrte Jens Stoltenberg, og direkte deltok i forsøket på å gjøre dette? Eller hadde de kanskje grepet inn på et tidligere tidspunkt?

Videre omtaler Morgenbladet Venezuelas samarbeid med Iran. Både Venezuela og Iran er OPEC-medlemmer og har åpenbare felles økonomiske interesser. Begge er også godt plassert på USA sin skyteskive, og har dermed interesse av å danne en felles front. Men det er ikke nødvendigvis slik at fordi om et land omgås et udemokratisk regime så er det udemokratisk selv. Om en skulle begynne å vurdere storpolitikk på den måten hadde ingen, inkludert Norge, kommet særlig heldig ut.

Tilfellet Venezuela er komplekst og det er vanskelig å holde tungen rett i munnen. Venezuelansk media er stort sett svært partisk enten i den ene eller andre retningen. Internasjonal mainstream media, særlig i USA, har vært gjennomgående kritisk; til tider latterliggjørende, til tider fiendtlig. I Venezuela pågår det utvilsomt et stort og uoversiktlig politisk prosjekt som kan virke både fremmed og urovekkende for de som ikke kjenner konteksten, og enda verre for de som er på ideologisk kollisjonskurs. Desto større grunn for å tilby offentligheten etterrettelig informasjon satt i en sammenheng. Denne gangen feilet Morgenbladet total.

.

Venezuela og Latin-Amerikagruppene Norge i Studvest

2007-02-23T17:01:00.000+01:00

I Studvest mr. 12/06 hadde Jonas Gade Kristensen en kronikk i Studvest der han kritiserte Latin-Amerikagruppene i Norge sin støtte til Venezuela:

«Gratulerer» med valget i Venezuela

I ren oppgitthet etter å ha lest innlegg på Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) sine hjemmesider er jeg dessverre bare nødt til å skrive ut litt frustrasjon.
Sist jeg snakket med noen fra LAG om Venezuela, det er nok ca tre år siden, så fikk jeg høre at dere ikke enda hadde gjort dere opp en klar mening om Chávez. Siden den gang har han konsentrert makten i presidentembetet, strammet inn kontrollen over domstolene og begrenset pressefriheten. Dette har tydeligvis overbevist LAG om at han jobber for en styrking av demokratiet i Venezuela, og dere har tatt ham til deres bryst. Gratulerer.
Les resten av kronikken: http://www.studvest.no/ytringar.php?seksjon=lesarbrev&art_id=5717

Hvorpå Halldis Hobæk og Martin Lindland i Latin-Amerikagruppen i Bergen svarte:

Gratulerer, Venezuela!

I STUDVEST 6. desember gratulerer Jonas Gade Christensen Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) med valget i Venezuela, og ber oss forklare hvorfor vi er positive til at den nåværende venezuelanske regjeringen ledet av Hugo Chávez har fått mandat til å fortsette.
Vi mener at Venezuela har fått altfor lite oppmerksomhet i Norge i forhold til viktigheten av utviklingen i landet. De medieoppslagene som har kommet har, med enkelte hederlige unntak, framstilt situasjonen i Venezuela på en måte som avviker betydelig fra våre analyser. Trolig bunner en god del av den negative oppmerksomheten Chávez sin regjering har fått, i ideologiske og politiske uenigheter. Det er naturlig at mennesker som søker til høyresiden er mindre enn gjennomsnittlig begeistret for en erklært sosialistisk regjering. Dette har vi ingen problemer med å forstå. Men når ideologiske uenigheter brukes til å spre direkte løgner, er det en annen sak.

CHRISTENSEN HEVDER at Chávez har fått hele 22 ganger mer medieoppmerksomhet i venezuelanske medier enn den tapende kandidaten, Rosales. Dette stemmer ikke. Mediesituasjonen i Venezuela er svært spesiell og ekstremt polarisert. De private TV-kanalene, eid og støttet av landets rikeste menn, var sterkt delaktige i kuppforsøket mot Chávez i 2002, og har fortsatt den samme kampanjen mot Chávez siden. Rapporten til EUs valgobservatør viser at mens Chávez fikk 86 prosent av oppmerksomheten i den viktigste statlige kanalen, fikk han henholdsvis 35 og 29 prosent i de største private kanalene. Rapporten sier videre at journalistikken i disse mediene er sterkt partisk. Både i statlige og private medier var oppmerksomheten som ble tildelt «motkandidaten» til gode negativ. Mens de statlige mediene favoriserte Chávez, gav alle de store private mediene tilsvarende positiv oppmerksomhet til sin kandidat, Rosales. Christensens påstand om at Chávez kontrollerte media gjennom valgkampen har dermed lite med virkeligheten i Venezuela å gjøre.

MER ENN 200 valgobservatører fra EU, Organisasjonen for amerikanske stater (OAS), Carter-senteret og Mercosur, fulgte valget for å se at alt gikk riktig for seg. Med en valgdeltakelse på 75 prosent fikk Chávez 7,3 millioner stemmer (63 prosent av alle avgitte stemmer) - dobbelt så mange som i 2000, og tre millioner flere enn Rosales. Alle observatørene har godkjent valget, og resultatet er så klart at det ikke er noen grunn til å stille spørsmål om hvorvidt Chávez er en demokratisk og legitimt valgt president i Venezuela. Med Latin-Amerikas politiske historie i mente, burde et godkjent demokratisk valg være noe å glede seg over uansett politisk overbevisning hos tilskuerne. Det sentrale spørsmålet er likevel hva det er som er så revolusjonerende annerledes og positivt med den venezuelanske regjeringen av i dag. Venezuelansk politikk var i 40 år kontrollert av det sosialdemokratiske og det kristendemokratiske partiet, gjennom en pakt fra 1958 som effektivt ekskluderte alle venstrekrefter fra det politiske systemet. I 1998 klarte valgkoalisjonen til Chávez å bryte med topartisystemet på bakgrunn av bred folkelig misnøye med det korrupte og undertrykkende styret i landet. Massakren i Caracas i 1989, der rundt tusen mennesker ble drept etter protester mot plutselige nyliberale reformer og manglende demokrati, og den daværende regjeringas manglende vilje til å stille de skyldige til ansvar, er sterkt tilstede i folks bevissthet. Det var de fattige som måtte betale for regjeringens IMF-ledet reformprogram, og det er de fattige som har gitt Chávez seier i valget, både i 1998 og 2006.

DEN VIKTIGSTE endringen etter Chávez har vært en utstrakt demokratisering av det venezuelanske samfunnet. Tidligere ekskluderte svarte, urbefolkning og fattige har fått en stemme i systemet. Rasismen og den klassemessige diskrimineringen ligger tykt i det venezuelanske samfunnet, som i resten av Latin-Amerika. Ved å gi fattige muligheten til å lære å lese og ta seg en utdanning, har de fattiges selvrespekt og tro på demokratiet økt betydelig. I 2005 foretrakk 76 prosent av befolkningen et demokratisk styre, mot 62 prosent i 1996. Da Chávez tok over regjeringsmakta i 1999, levde 43 prosent av husholdningene under fattigdomsgrensen. I 2006 var tallet 34 prosent. Når det gjelder ekstrem fattigdom, sank prosentandelen fra 17 til ti i samme periode. Samtidig har analfabetismen sunket fra ni til fem prosent og HDI-verdien økt fra 0,74 til 0,81. Selv om statistikkene også viser at enkelte av verdiene har variert gjennom perioden, kan vi spore en tydelig positiv trend. For første gang har Venezuela en president som ene og alene sitter ved makten takket være de fattige. For første gang er de en maktfaktor å regne med. For første gang har Venezuela et politisk system som inkluderer alle klasser. Dette er i sannhet en revolusjonær utvikling, på linje med Arbeiderpartiets gjennombrudd i norsk politikk i sin tid. Og det er ingen tvil om at endringene som nå skjer i Venezuela har utgangspunkt i en bred, folkelig støtte. Det er de fattige og deres sosiale bevegelser som sitter med det sterkeste kortet nå. Våre kontakter i disse bevegelsene har sagt klart fra om at «om Chávez ikke leverer, så gir vi ham sparken». På direkte spørsmål om hva de ville gjøre om presidenten skulle prøve å bruke makten til egen fordel, gir de samme svar. Chávez har ikke noe annet valg enn å fortsette det han kaller «revolusjonen». Det er der han har sitt maktgrunnlag.

LATIN-AMERIKAGRUPPENE i Norge (LAG) gir heller ikke Chávez sin regjering ukritisk støtte. Det er ikke alt regjeringen gjør som vi er enige i. På samme måte som vi ikke er enige i alt den norske regjeringen gjør. Men: Vi støtter de store linjene og den politiske retningen på reformene i landet. Den omfattende demokratiseringen og sosiale reformer som faktisk fungerer, er for oss gode grunner til å feire valgresultatet, og for å støtte fortsatt utvikling i samme retning.
I likhet med de fleste andre land i Latin-Amerika har flertallet av befolkningen i Venezuela, siden landet ble uavhengig, vært undertrykt av sine egne eliter, med god hjelp fra myndighetene i USA. Denne situasjonen er nå i ferd med å forandre seg. Dette gir håp om en bedre framtid, både i dette landet og på hele det latin-amerikanske kontinentet.
SÅ GRATULERER med valget, Venezuela!

BTs korrespondents mildt sagt merkelige Venezueladekning

2007-02-23T16:36:00.000+01:00

BTs Frank Rossavik var tilstede i Caracas under presidentvalget i 2006. Han sendte hjem to reportasjer:

30.12.2006:

En farlig helt

Hugo Chávez er en helt for Venezuelas fattige, og for alle verdens USA-hatende raddiser. Men hva slags samfunn skaper han?

Les resten av artikkelen:

http://www.bt.no/meninger/kommentar/rossavik/article319717.ece

og

05.12.2006:

Mer av den tvilsomme medisinen
«Stem mot djevelen», skrålte Hugo Chávez, og fikk det som han ville. Men hornene på sin egen isse ser han ikke.

Les resten av artikkelen:

http://www.bt.no/meninger/kommentar/rossavik/article320853.ece

Dave Watson fra Latin-Amerikagruppen i Bergen var en del av det internasjonale valgobservatørkorpset som var tilstede under valget. Han mener at Rossaviks rapportering fra Caracas var både feilaktig og tendiensiøs . Debattinnlegg under ble sendt til Bergens Tidende men ble avvist:

Bergens Tidende og mediekrigen mot Venezuela
I november/desember i fjor var jeg valgobservatør under presidentvalget i Venezuela for Latin-Amerikagruppene i Norge. Der var jeg vitne til en historisk seier for den sittende presidenten Hugo Chávez Frías. Valget ble avviklet på eksemplarisk vis og godkjent av både EU, OAS (Organisasjon av Amerikanske Stater) og de internasjonale observatører som ble invitert av CNE (landets nasjonale valgråd). Jeg oppholdt meg i landet over flere uker både før, under og etter valget og var vitne til det som kan bare beskrives som en genuin bekreftelse av folkets ønsker for en videreføring og fordypning av den Bolivarianske prosessen satt i gang av Hugo Chávez for syv år siden.Seieren var historisk, aldri før i Venezuela har en president blitt valgt med en så stor ledelse over den nærmeste motkandidaten 63 % mot 37 %. Og valgdeltagelsen på 74 % har ikke vært større siden 80-tallet, en god del høyere enn gjennomsnittet på kontinentet.

Tenk hvilken overraskelse det var å komme hjem til Bergen og lese oppslagene i min lokalavis om valget. "Mer av den tvilsomme medisinen" og "En farlig helt" var blant overskriftene som ble presentert. Men det er dessverre denne typen ideologiske betegnet rapportering vi har kommet til å forvente fra den såkalt "mainstream" media når det gjelder Venezuela. Det praktiseres en form for omvendt solidaritet hvor media fremstiller meninger til landets rike elite og bagatelliserer de enorme endringer som har kommet landets fattige flertal til gode.

Denne internasjonale mediekrigen mot Chávez regime har blitt satt i gang og regissert av USA som et ledd i deres forsøk på å få til et regimeskifte i et land som de anser som skadelig for deres geopolitiske interesser. Det har til og med blitt opprettet et kontor for regimeskifte i Venezuela, under Det Nasjonale Sikkerhetsråd Condoleezza Rice, som hovedoppgaven er å opprettholde det negative mediebildet og isolere Venezuela internasjonalt.Det virker som om det norske mediet, inkludert Bergens Tidende, har gått frivillig med i denne svertekampanjen. Positiv omtale av Chávez regime er en mangelvare både på fjernsyn og i avisene her til lands. Dette synes jeg er meget beklagelig, fordi i vår informasjonsalder har vi lett tilgang til enorme mengder pålitelig informasjon som kan brukes til å danne et realistisk bilde av det som foregår rundt om i verden. Man kan for eksempel se rapportene fra UNESCO og UNDP om Venezuela som viser til den enorme framgangen i bl.a. helse- og utdanningssektorene rettet primært mot landets fattige befolkning.Mer enn en og et halv million mennesker har lært å lese og skrive, som gjør Venezuela sammen med Cuba til de eneste to land på kontinentet uten analfabetisme. Tre millioner fattige har blitt tatt opp i utdanningssystemet fra barne- til universitetsnivå for å gjøre dem i stand til å kunne komme ut av fattigdomsspiralen. Opprettelsen av over 600 helsestasjoner og klinikker i fattige bydeler, og på landet har gitt 35% av landets befolkning et helsetilbud som de aldri før har hatt, 200 millioner konsultasjoner og behandlinger frem til 2006. Subsidierte matvarer produsert av et integrert nettverk av kooperativer forsyner over 1 million mennesker på daglig basis. Tja, man kunne fylle opp flere sider med slike positive omtaler av den Bolivarianske prosessen uten problem.Men dette betegner BT journalist Frank Rossavik som å "strø om seg med oljepenger i slumområdene". Bedre var det sikkert før, i Rossavik sin øyne, når flernasjonale oljeselskaper stakk av med størstedelen av landets inntekter, og landets elite brukte resten til sin egen luksustilværelse.

De fattige ble marginalisert og ekskludert fra den demokratiske prosessen, og når de prøvde å demonstrere sin misnøye ble de brutalt slått ned av sikkerhetsstyrkene.Det er dette som er så vanskelig for eliten i opposisjon å akseptere. I dag er det faktisk flertalet som bestemmer. Plutselig er ikke demokrati så veldig attraktivt lenger. Nå gjør de alt mulig for å sabotere denne prosessen, fra sabotasje av oljeindustri som har kostet landets økonomi 13 milliarder dollar bare i direkte tap (indirekte skade er nesten umulige å kalkulere) til statskupp og bruk av colombianske paramilitære for å likvidere presidenten. Opposisjonens presidentkandidat, Manuel Rosales, som har tidligere referert til landets fattige som parasitter, var en av de som i 2002 skrev under kuppmakernes diktat som oppløste alle landets demokratiske organer og stengte opposisjonskritiske media (noe som Chávez, på tross av all propaganda, har aldri gjort). Under valgkampen ble Rosales plutselig til de fattiges venn, og en bekjemper for demokrati. Og når meningsmålingene fremdeles visste en 20% forsprang for Cháves, så laget opposisjonen falske meningsmålinger og spredde ubegrunnede rykter om valgfusk med god hjelp fra de privateide fjernsynskanaler og aviser.Opposisjonens trumfkort var å tilby folk ”Mi Negra” et minibankkort der eieren skulle kunne få utbetalt fra en, til en og en halv minstelønn hver måned. Hver gang Rosales holdte en valgmøte økte omfang og verdien på ”Mi Negra” som i utgangspunk var et tilbud til fattige arbeidsledige. Til slutt kunne nesten alle få utlevert kortet, fra fattige arbeidsledige, husmødre, studenter, soldater, ja til og med folk fra middelklassen. Over 2 millioner av disse minibankkortene ble delt ut under valgkampen og Rosales lovte at den dagen han tok skrittet over dørterskelen til Presidentpallaset vil disse ble aktivert! Et bedre eksempel kunne ikke Rossavik fått på å ”strø om seg med oljepenger”!Rossavik vil ha oss til å tro at han i utgangspunkt var positivt innstilt til Hugo Cávez, men at nå etter at han har reist rundt i landet og "blitt kjent med folk" har kommet på mer fornuftige tanker. Blitt kjent med hvilke folk må en spørre? I hvert fall ikke flertallet. Jeg vil påstå at Frank Rossavik aldri har hatt et positivt forhold til Hugo Chávez. Det sannsynlige er at han, til like med TV2s Gerhard Helskog og Aftenpostens Arne Halvorsen, reiste til Venezuela med en eneste oppdrag; det å oppsøke de negative sidene av den revolusjonære prosessen i landet, uansett hvor bagatellmessige, for å kunne blåse disse opp hinsides alle proporsjoner, og for slik å kunne overskygge det som uten tvil er den mest positiv og spennende utvikling på det Latinamerikanske kontinentet i dag.Helskog ignorerer den enorme framgangen i landets helsetilbud til de fattige og konsentrerer seg om et sykehus han har besøkt som mangler penger til medisin (nei det var ikke Helseregion Øst denne gangen, men i Caracas) som om den var representativ for hele landet. Rossavik serverer oss perler om bråkbiler som kjører rundt med databasestyrte veikart og skrur opp og ned volumet ettersom de kjører forbi regjeringsfiendtlige eller vennlige hus, for å vise hvor udemokratisk regimet i Venezuela er. En mer absurd og lite troverdig måte å utrykke sine Chávez-fiendtlige holdninger på er det vanskelig å forestille seg.

Ved å avslutte sin oppsummering av valget, forteller Rossavik oss, i alle sin visdom, at "folket som bor i Latin-Amerika trenger kjedeligere - og bedre - ledere." Les; ledere som følger spillereglene til den såkalte "Washington Consensus" og oppskriftene til Det internasjonale Pengefondet. Ledere som opprettholder den nyliberale status quo og USAs rett til å bestemme deres økonomiske og politiske utvikling. Ledere som fordømmer flertallet av kontinentets befolkning til en stadig økende kløft mellom fattige og rike, akkurat som i "the Good Old Days" før Chávez kom til makt..Feil Herr Rossavik, folket som bor i Latin-Amerika er virkelig i desperat behov av en behov for en Bolivariansk revolusjon!

....................................

Dave Watson var ikke den eneste som reagerte på Rossaviks reportasjer. Også Åsne Hagen skrev et debattinnlegg som ble trykket i BT 18.12.06.

Langsiktig politikk i Venezuela

Under tittelen ”Mer av den tvilsomme medisinen” gir Frank Rossavik i BT 6/12 uttrykk for bekymring over gjenvalget av Hugo Chávez som president i Venezuela. Når Rossavik skriver at Chávez ”gjør sitt ytterste for å få George W. Bush («djevelen») til å miste besinnelsen og sende inn tropper”, synes jeg det er urovekkende – ikke at Chávez utfordrer USAs hegemoni, men at det er blitt en akseptert selvfølge at USA ser det som sin oppgave å diktere Venezuelas politiske framtid. Administrasjonen i USA har aldri gått av veien for å undergrave legitime regimer som truer deres økonomiske og strategiske interesser. I den forbindelse reagerer jeg på følgende utsagn fra Rossavik: ”Før i tiden kunne USA ordne opp i obsternasige naboland ved å støtte et militærkupp eller gjennomføre en kjapp invasjon. Men nå som landene i det alt vesentlige er demokratier, er det ikke like lett.” Denne analysen er i beste fall overfladisk, og tjener kun til å rettferdiggjøre tidligere amerikanske operasjoner. Chile var vitterlig et demokrati i 1973, uten at det var til synderlig hinder for et USA-støttet kupp mot den demokratisk valgte presidenten Salvador Allende. Rossavik påstår at Latin-Amerika lider under ”manglende kultur for langsiktig utvikling”, men overser at de latinamerikanske landene helt siden avkoloniseringen har forhandlet om sin egen framtid i skyggen av en ekspanderende stormakt.

USAs rolle i regionen begrenser fremdeles handlingsrommet for enhver regjering som ikke danser etter deres pipe. The Independent fra 10/12 siterer Mark Weisbrot fra Centre for Economic and Policy Research, som tror den store oppslutningen om Chávez i Venezuela skyldes at han langt på vei har innfridd løfter om fordeling av landets rikdom. ”Å dele ut statens penger til fattige skaper heller ikke sosialt rettferdig utvikling på sikt – ikke alene,” skriver Rossavik i BT. Dette dreier seg imidlertid ikke bare om kortsiktig offentlig forbruk eller en løpsk seddelpresse (slik man kan få inntrykk av når Rossavik hevder at Chávez ”strør om seg med oljepenger i slumområdene”). Det viktigste instrumentet for den chavistiske bevegelsen er en rekke ”misiones Bolivarianas”, konkrete prosjekter som organiserer og engasjerer store deler av befolkningen. Tiltak som subsidiering av basismatvarer, utbygging av gratis helsetjenester og voksenopplæring er strukturelle grep som vil ha betydning for hvordan samfunnet utvikler seg. Uansett hva man ellers måtte mene om Chávez er han Venezuelas folkevalgte president. Opposisjonen i Venezuela får betydelig sympati utenfra; med det USA-støttede kuppforsøket mot Chávez fra 2002 friskt i minne er det imidlertid all grunn til å spørre hvem som trekker i trådene. Når USA holder fingrene av fatet for øyeblikket, skyldes det neppe respekt for demokratiet i regionen – snarere at amerikanske styrker står til knes i trøbbel på andre fronter.

Høyres tvilsomme venner

2007-02-23T03:36:00.000+01:00

Eirik Vold, Klassekampen 2007

Kur mot kreft i høyres hus

I dag har jeg bestemt meg for å snakke om noe hyggelig. Jeg skal snakke om kreft. Ikke en hvilken som helst kreftsvulst, men en som jeg og mange med meg, har fulgt med stor interesse, og i mitt eget tilfelle ikke uten en viss entusiasme, i mange år nå. Første gang tyske vitenskapsmenn oppdaget at det jeg nå snakker om faktisk er en form for kreft var tidlig på 1970-tallet i Chile. Den gang oppdaget de svulsten i tide. Det fløt riktignok mye blod under operasjonen, men sammen med lokale og amerikanske eksperter klarte de å komme kreften til livs.

Men jeg snakker om en nyere kreftsvulst nå og den har ikke bare spredt seg. Enkelte steder ser den også ut til å ha fordypet seg. Blitt mer ondartet liksom.
Hvordan jeg fikk denne interessen for en kreftsvulst? Vel det var først her om dagen i selveste Høyres Hus jeg ble fortalt at det jeg har sett på nært hold, med egne øyne; beskrevet over flerfoldige spaltemetre og diskutert til stemmen ble sår og hes, ja til og med på selveste rikskringkastingen ved et par anledninger, rett og slett er en kreftsvulst. Og det var Høyres inviterte eksperter, amerikaneren Joseph Agostini, fra International Republican Institute, IRI, og den venezuelanske eksguvernøren Henrique Salas, som stod for åpenbaringen. –Venstredreiningen som sprer seg i Latin-Amerika er en kreftsvulst, forkynnet de foran publikum som var samlet til "Latin-Amerika-aften" på høyre-vis.
De som hadde beriket vokabularet til høyres latinamerikanske trosfrender med denne perlen av en politisk metafor var tyske nazister som etter å ha flyktet fra det utakknemlige etterkrigs-Europa fortsatte kampen mot sosialismen i Chile. Og sammen med CIA og frelseren Pinochets menn ble de altså i 1973 kvitt kreftsvulsten Salvador Allende og hans sosialistiske regjeringskoalisjon.

Men nå er det Salas og Agostini og deres allierte som har tatt over staffettpinnen, og ingen kan beskylde dem for å fare forsiktig fram mot den nye og raskt voksende sykdomstilfellet, som først ble oppdaget i Venezuela i 1999. For mens blodet fløt i gatene og heksejakten på regjeringsmedlemmer og sympatisører var i full gang under militærkuppforsøket mot Chávez i 2002 sendte IRI gratulasjoner til kuppmakerne. Og den som befant seg inne i presidentpalasset og fikk lese den trivelige faxen fra sjefen til Agostini, jo det var Salas det. I Colombia vedgikk høyresidens leiemordere nylig å ha dumpet 1100 venstreopposisjonelle i massegraver, og å ha myrdet den venezuelanske statsadvokaten som etterforsket det nevnte kuppforsøket som de to gjestene i Høyres Hus aktivt tok del i og støttet opp om. Og etter å ha hørt talene om den nye sosialistiske kreftsvulsten i Latin-Amerika tok en rørt Inge Lønning ordet og lovet at nå skulle også Høyre kaste seg inn i kampen mot dem som ved å stemme på feil parti tråkker utenfor konservatismens smale sti på kontinentet med verdens største levekårsforskjeller. Spørsmålet er om ikke Lønning og vennene hans er for sent ute. Jeg vet det høres rart ut, men jeg håper faktisk at kreften har kommet for langt.

TV2 og Aftenposten står til stryk

2007-02-23T03:33:00.000+01:00

Eirik Vold og Eva Sapiezynska, 2005

Helskog, Halvorsen og Venezuela

Etter Gerhard Helskogs reportasjer på TV2s om kaos og forfall i Chávez´ Venezuela utrykte selv norske ambassaden i Caracas bekymring over eventuelle politiske konsekvenser. Aftenposten på sin side fortsetter å kalle den eneste presidenten som frivillig legger sitt mandat ut til folkeavstemning midt i presidentperioden for diktator.

Det finnes mange som forsøker å g i et balansert bilde av de gode og dårlige sidene ved den politiske prosessen som finner sted i Venezuela. Aftenposten og TV2s ”Venezuelaeksperter” Arne Halvorsen og Gerhard Helskog tilhører definitivt ikke denne gruppen. Likevel har de gjennom sine respektive medier en formidabel innflytelse over det lille en gjennomsnittsnordmann mener om saken. Vi har sett nærmere på hvordan denne innflytelsen brukes.

Aftenpostens korstog
La oss begynne den 11. april 2002, da Chávez ble avsatt i et militærkupp. Allerede da tonet Aftenposten flagg. I en ”faktaboks” til denne nyhetssaken den 12. april presenterte man den selvutnevnte diktatoren Pedro Carmona, som en ”diplomatisk problemløser”. Dette etter at han med et pennestrøk, noen tanks og trusler om å bombe presidentpalasset, hadde oppløst alle demokratiske institusjoner og hentet flere folkevalgte ut av sine hjem om natten og kastet dem i fengsel uten lov og dom. Chávez på sin side, som da satt fengslet, fikk i sin faktaboks, tittelen ”populistisk kuppmaker”. Når man i tillegg tar i betrakting at samtlige av Venezuelas store private TV-kanaler leste opp en fabrikkert avskjedssøknad der Chávez tok på seg skylden for det hele og søkte asyl på Cuba, blir det tydelig hvordan kampanjen mot landets regjering til tider når ”orwellske” høyder. Chávez ble dagen etter gjeninnsatt etter et massivt ikke-voldelig opprør. Siden den gang, etter at regjeringen i løpet av syv år har oppnådd 11 valgseire, alle godkjent av internasjonale observatører og noen av dem med rekordstore stemmetall, har Aftenpostens nye ”Venezuela-ekspert”, Arne Halvorsen fortsatt å fortelle oss om ”diktatoren” Chávez. I artikkelen ”Chávez angriper ytringsfriheten” (Aftenposten 8. november 2004) beskriver Halvorsen hvordan den ”folkevalgte diktatoren” Chávez har tilegnet seg totalitær makt landet. Blant de mange fantasifulle påstandene som brukes for å underbygge dette, finner vi ”beskyldningen” om at Chávez kontrollerer de væpnede styrkene. Halvorsen lar seg altså ikke affisere av at det ligger i selve definisjonen av den republikanske statsformen at den valgte presidenten er øverstkommanderende for hæren. Kanskje ønsker han seg heller tilbake til dagene i april 2002 da denne ”totalitære” praksisen opphørte å eksistere under ”den diplomatiske problemsløseren” Carmonas to dager lange diktatur. I samme artikkel beskyldes også Chávez for å kontrollere landets dommere. Journalisten har tydeligvis glemt at høyesterett i landet frikjente alle de som under den velregisserte tv-sendingen, sett av millioner, innstiftet diktaturet under det nevnte statskuppet, fordi det ”ikke fantes bevis for at et kupp hadde funnet sted”. En måned senere serverer Halvorsen artikkelen, ”Forbud mot politisk debatt før kl. (Aftenposten 8. desember 2004). Overskriften sier det meste. For alle som har slått på et tv-apparat i Venezuela og sett hvordan samtlige private tv-kanalene mellom såpeoperaer og reality-show unisont hamrer løs på regjeringen fra morgen til kveld, framstår dette som fullstendig absurd. Påstandene om ”diktatorisk makt” og ord som ”populist”, ”aggressiv” og ”konfrontasjon” gjentas som et mantra hver gang Halvorsen skriver om Chávez, (f. eks Aftenposten 6. desember 2005) og journalisten synes tydeligvis ikke Aftenpostens lesere fortjener å bli presentert noen begrunnelse for beskyldningene. I blant har Halvorsen, fra sin base i Rio de Janeiro, Brasil, glimtet til med detaljrike skildringer av tomme butikklokaler i hovedstaden Caracas og et næringsliv fullstendig kvalt av regjeringens politikk og økonomisk krise. Venezuela har de siste årene imidlertid opplevd sterk økonomisk vekst, noe som gjenspeiles i travel økonomisk aktivitet. De undertegnede, som har tilbrakt mesteparten av de siste årene i landets hektiske hovedstad, fikk slik bekreftet at den ser svært annerledes ut på nært hold enn gjennom et martiniglass fra strandkanten i Rio.

Uredelig journalistikk
TV2 viste den 23. oktober i fjor en reportasje av Helskog om helsesystemet i Venezuela. Dette er et interessant tema og et av de områdene hvor den venezuelanske regjeringen har oppnådd oppsiktsvekkende resultater. Tillat oss å utdype: Programmet ”barrio adentro”, er et stor-skala helseprosjekt som ble til i samarbeid mellom myndighetene og det organiserte sivilsamfunnet. Finansiert til dels av penger fra oljeindustrien, går dette ut på å plassere ut klinikker i slumforstedene hvor over halvparten av landets befolkning holder til, og i fjell- og jungelområder bebodd blant annet av landets underprivilegerte urbefolkning. Klinikkene som delvis er bemannet av kubanske leger, med ekspertise på sykdommer som er typiske for fattige lag av befolkningen, har etter hvert blitt oppgradert med stadig mer avansert utstyr. Flere millioner fattige, som aldri hadde håp om å kunne betale seg fram i behandlingskøen på de offentlige sykehusene og enda mindre i en privat klinikk, har nå for første gang i historien tilgang på et tilpasset, dog langt fra perfekt, helsetilbud i lokalsamfunnet. Omfanget og resultatene av dette prosjektet har gjort det til modell for flere regjeringer og en kampsak for sosiale bevegelser på det latinamerikanske kontinentet.

Men det er ikke et ord om ”barrio adentro” i Helskogs reportasje. Helskog intervjuet en lege om mangler på sykehuset. I Venezuela er det imidlertid ingen hemmelighet at medisinsk utstyr fra de offentlige sykehusene ofte ”havner” i de ansatte legenes private klinikker. Og private klinikker er det nok av. Ingen steder i verden er det så god tilgang på plastisk kirurgi som her, noe overklassens menn og kvinner vet å benytte seg av. Da staten prøvde å pålegge de offentlig ansatte legene å dedikere noe av sin arbeidstid til helseprogrammet ute i de fattige bydelene, møtte den et legelaug på krigsstien, noe som siden har komplisert situasjonen på sykehusene noe. Dette er selvfølgelig ikke alene årsaken til at det dypt underutviklede Venezuela, til tross for en positiv utvikling de siste årene, fortsatt ikke har gode nok offentlige sykehus. Men kraftig økte offentlige helsebudsjetter i tillegg til det nevnte prosjektet indikerer at Chávez´ ”korrupsjon og vanstyre” kanskje heller ikke er hele årsaken, slik TV2s nyhetsanker imidlertid fastslår uten fnugg av tvil. Det kan tenkes at over 300 år med brutalt kolonivelde og de påfølgende nesten 200 år med korrupte regimer, som regjerte uten tanke på landets millioner av fattige, også har en viss betydning for dagens situasjon. Men Helskog har antakelig ikke gjort så mange kritiske undersøkelser av medisintilgangen i andre u-land, så hans undren over hvorfor de venezuelanske sykehus er så langt unna vår hjemlige standard kan kanskje unnskyldes.

Helskog, som er tydelig misfornøyd med at president Chávez ikke tilpasset agendaen sin mer til det celebre besøket fra TV2, kan i innslaget, allerede før han får presidenten i tale fortelle oss at ”det er nesten umulig å stille et eneste kritisk spørsmål”. Hvorpå han via tolk forklarer Chávez at det mangler medisiner på et sykehus, og så spør hvorfor. Presidenten, som ikke vet hvilket sykehus det dreier seg om, benekter ikke riktigheten av nordmannens observasjon, selv om den, dersom den skulle være sannferdig, åpenbart ikke er representativ. Omgitt av pressende journalister forsøker Chávez derimot å gi et bilde av landets helsepolitikk og hvordan man for første gang sørger for adekvate helsetjenester til landets fattige majoritet. For norske seere som ikke forstår spansk og ikke kjenner til situasjonen i Venezuela er det vanskelig å se det dypt urettferdige i hvordan TV2 journalisten avfeier det hele med at ”han (Chávez) begynner å snakke om noe helt annet”. Helskog bestemmer at det norske folk ikke skal få høre om dette prosjektet, som har fanget oppmerksomheten til helsemyndigheter og sosiale bevegelser i hele den fattige delen av verden, og avbryter intervjuet umiddelbart i det presidenten kommer inn på temaet. Det er av åpenbare grunner alltid folksomt med journalister og sikkerhetsfolk rundt president Chávez, men at Helskog skal ha blitt ”dyttet vekk”, slik han forklarer TV2s seere med indignert mine, akkurat i det presidenten begynner å fortelle om sitt favorittema er nok en sannhet med modifikasjoner.
Helskog ramser så opp problemer som fattigdom og korrupsjon og resonnerer seg fram til at dette ene og alene skyldes Chávez politikk.

TV2-reportasjen ble vist på en privat TV-kanal i Venezuela og vakte oppsikt på grunn av sin ekstremt skjeve framstilling av situasjonen i landet. Selv norske ambassaden i Caracas uttrykte bekymring over eventuelle politiske konsekvenser.
Fem dager etter dette innslaget hvor TV2s nyhetsanker fastslår at ”de enorme oljeinntektene kommer ikke folket til gode” følger kanalen opp med en ny Helskog-reportasje fra Venezuela. Her slås det fast at ”de enorme oljeinntektene spyles inn i staten” og at dette forårsaker inflasjon og arbeidsløshet. Pengene som ”spyles inn i staten” går altså i stor grad til helse og utdanningssektoren, noe som ikke er direkte inflasjonsdrivende. At enkelte tiltak som øker de fattiges kjøpekraft, samt økonomisk vekst i landet, fører til en viss prisvekst er derimot vanskelig å unngå. Det hører imidlertid historien til at inflasjonen er mer enn halvert i forhold til nivået før Chávez kom til makten, og det til tross for at landet på det tidspunktet brukte minimale ressurser på sosiale prosjekter. Dersom Helskog vet hvordan man kan bekjempe akutt fattigdom med oljeinntekter uten at dette skal føre til den minste inflasjon bør han dele dette med verden og en nobelpris vil ikke være mye forlangt til gjengjeld.

Venezuela er langt fra rampelyset i norsk media. Ikke desto mindre er det, med sin ledende rolle i venstredreiningen i Latin-Amerika, viktig. Mens venezuelanere flest kjemper med å få endene til å møtes, nå med litt mer håp enn før, og holder storpolitikkens problemer på armlengdes avstand med Salsarytmer og såpeopera, truer USA stadig med sanksjoner, i verste fall en militær invasjon, mot det lille landet. Det ville være direkte trist om massiv feilinformasjon av den typen Aftenposten og TV2 bedriver skulle føre til at nordmenn vil applaudere en slik aggresjon.