Dundrende nederlag for den bolivarianske regjeringen
Den bolivarianske prosessen,
satt i gang av Hugo Chávez i 1998, har gått på sitt første nederlag. For
partiet PSUV er det et dundrende nederlag.
Vi venter fremdeles
på de endelige resultatene fra søndagens valg av ny nasjonalforsamling i
Venezuela. To av mandatene er fortsatt ikke tildelt, men MUD (opposisjonen) har
foreløpig vunnet 110 av totalt 167 mandater. Med 111 mandater vil MUD få
kvalifisert flertall i forsamlingen. Dette vil gjøre dem i stand til å utnevne
høyesterettsdommere, endre grunnloven og sette i gang en tilbakekallelsesreferendum
for å avsette presidenten. Dette skjer få uker etter den nyliberale
høyrekandidaten Mauricio Macri vant presidentvalget i Argentina og annonserte
at han skulle prioritere arbeidet for å isolere Venezuela og stenger landet ut
av handelssamarbeidet Mercosur.
Høyredreining har
fått mange til å spørre om Latin Amerika er på vei inn i et paradigmeskift, «El
Fin del Ciclo Progresista, slutten på det progressive tiåret. Etter tiår med
venstre- og sentrumsdominans i regionen og alternative fordelings- og
integreringsprosesser, har to økonomiske tungvektere i regionen tatt en markant
sving til høyre. Latin-Amerika kan gå inn i en periode der den nyliberale
ideologien etablerer seg på nytt. Den sosiale og økonomiske politikken til de
venstresentrumsorienterte endringsregimene kan reverseres. Alarmklokkene burde
ringe hos politiske ledere i disse venstreregjeringer.
Fra toppen til bunnen
Hvordan kan vi
forklare nederlaget til Hugo Chávez’ arvtakere Nicolas Maduro? Hvordan kan en
prosess som blant annet har ført til markant fattigdomsreduksjon, utryddet
analfabetisme, etablert universal og gratis helse og utdanning, og gitt 2,6
millioner studenter gratis universitetsutdanning, miste støtten fra akkurat de
menneskene den har hjulpet?
Vi kan selvfølgelige
vise til USAs kontinuerlig intervensjonspolitikken og de økonomiske, politiske,
diplomatiske og mediastyrte destabiliseringsstrategiene. Vi kan skylde på en
dypt udemokratisk opposisjon som konstant saboterer og undergraver landets
økonomi, oppfordrer til voldelige opptøyer og til og med statskupp. Vi kan også
peke til den internasjonale økonomiske krisen og stupende oljepriser som har rammet
Venezuela hardt de siste årene. Men dette gir oss ikke svaret på hvordan en
middelmådig opposisjon, uten et alternativt program eller politisk agenda
utover hat og hevn mot alle Chavistas, var i stand til å oppnå slike
resultater. Vi er nødt til å se nærmere på Maduro-regjeringens egne feil, og
svakheter og mangler i gjennomføringen av den bolivarianske prosessen.
Chávez alternativ
Hugo Chávez kom til
makta med enorm folkelig støtte grunnet en politisk plattform for reelle
endringer og et løfte om et alternativ til den nyliberale økonomiske modellen
som hadde herjet landet i over ti år. Med utgangspunkt i en ny progressiv,
antiimperialistisk og sosialt rettferdig grunnlov begynte alternativet å ta
form etter det feilslått kuppforsøk i 2002. I løpet av få år hadde det utviklet
seg til det Chávez kalte «sosialisme for det 21 århundre». De viktigste
komponenter nasjonalt var omfordelingspolitikk der overskuddet fra
oljeinntektene skulle brukes til å bekjempe fattigdom, bygge en bærekraftig
velferdsstat, bygge opp en nasjonal industri og landbruk for å gjøre Venezuela
mindre avhengig av olje, og utvikling av et deltagende demokratiske system
basert på selvstyrte lokalsamfunn, kalt consejos comunales. Internasjonalt
dreide det seg om uavhengighet, antiimperialisme, og økonomisk, politisk og
kulturell regional integrering.
Trass stor fremgang i
den internasjonale og regionale sfæren, med innføringen av den kontinentale
frihandelsavtalen ALCA/FTAA ble hindret, regionale samarbeid som ALBA, Unasur,
Celac og Telesur ble opprettet, og en regional utviklingsbank, Banco del Sur,
forsøkt etablert, var det ikke mulig å oppnå de nasjonale målsetningene.
Boliburguesía
Hovedproblemet var
verken opposisjonens sabotasje eller USAs intervensjonspolitikken, men en
stadig byråkratisering av prosessen, opportunismen og galopperende korrupsjon.
Interessene til det som ble kalt boliburguesía, det bolivarianske borgerskapet,
hindret utvikling av deltagende demokratiske organer. Kommunene ble sett på som
en konkurrerende trussel til deres maktbase. Mens Chávez med jevne mellomrom
klarte å korrigere og tvinge fram endringer, hadde Maduro verken autoritet
eller lojalitet fra makteliten innenfor sitt eget parti, PSUV, til å videreføre
prosessen. Oljeavhengighet ble aldri realisert og økonomien ble stadig mer, og
ikke mindre, avhengig av oljeinntekten. Industrialiseringsprosess og
matvareproduksjon måtte vike for økende import av basisvarene som ga åpning for
korrupsjon og valutaspekulasjon. Elendig økonomisk styring forverret effekten av
opposisjonens økonomisk sabotasje og den dyptgående internasjonale økonomisk
krisen. Folket måtte bære byrden av fallende levestandarder, varemangel og
hyperinflasjon.
Her stoppet prosessen
opp. Levestandarden, kjøpekraften og forventningene til folk flest vokste. Uten
sosial og politisk bevissthet, og reelle deltagende demokratiske organer som
myndiggjorde folk, hadde et avhengig forbrukssamfunn som var sårbare for
opposisjonens løfter om bedre økonomisk styring blitt skapt.
En prosess av selvkritikk
Prosesser, som er
eksperimenter basert på prøving og feiling, er nødt for å ha framdrift, og de
politiske aktørene må kunne være i stand til å lære av feil og korrigerer
politikken. Dette var en av Chávez store kvaliteter, og mens han levde hadde
grasrota en mektig alliert helt på topp i det politiske hierarki. I dag er det
ingen garanti for at den politiske eliten i PSUV vil lære av feilene.
Hvis
venstreregjeringer ikke begynner en prosess av selvkritikk, og prøver å
korrigere feilene, risikerer hele prosjektet til de progressive
endringsregimene å gå i oppløsning. Dette kan føre regionen ut i en langvarig
autoritær, udemokratisk og nyliberal epoke. En epoke der makteliten,
multinasjonale selskaper og USA forsøker å reversere de siste tiårs fordeling- og
integreringspolitikk.
Kontraoffensiven er i
full gang og det er lite sannsynlig at en byråkratisert, opportunistisk
partielite er i stand til å motarbeide den. Til dette trengs andre, mer
bevisste og kampvillige aktører; politisk og folkelige bevegelser, samkjørt og
integrert på tvers av grensene, med felles mål om reelle sosiale, økonomiske og
politiske endring.
Kontraoffensiven kan
ikke lykkes med å føre situasjon tilbake til det den var før disse
endringsprosessene ble satt i gang. Dagens folkebevegelser er bedre organisert,
mer bevisste betydning av den nyliberale modellen, mer selvbevisste og i bedre
stand til å konfrontere makteliten. Dette er noe som også kan føre til en mer
brutal reaksjon fra makteliten. De progressive aktørene i politiske og folkebevegelser
kommer til å bli motarbeidet av både deres egne, opportunister i PSUV ledelsen
og korrupte byråkrater, og av en forsterket opposisjon med utvidet politisk
påvirkningsmakt med flertall i nasjonalforsamling og blod på tennene. Dette har
skjedd før. Vi har eksempler fra FSLN-eliten i Nicaragua som var mer opptatt av
å sikre seg økonomisk fordeler når de tapte presidentvalget i 1990 (La Piñata)
enn å lære av feilene, alliere seg med grasrota og fører kampen videre. Noe som
har gjennomsyret Nicaraguas politikk helt fram til i dag.
Nå må internasjonal
solidaritet være forberedt på å handle og yte raskt og effektivt for å støtte
opp om krefter på grasrota som ønsker at ideene bak den bolivarianske prosessen
fortsetter.
Dave
Watson