Tuesday, October 09, 2012 Venezuelas Folk har Talt!
Venezuelas Folk har Talt!Opposisjonens kandidat i Venezuela Henrique Capriles Radonski presenterte seg som “El candidato de la Unidad” - Enhets kandidat. Han spilte på påstanden om at presidenten,Hugo Chávez, har polarisert landet, at han er bare president for en del av befolkning, de fattige, mens Capriles skulle være president for alle venezuelanere. I intervjuer under valgkampanje sa han at han ønsket å styre landet som en mor styrer sitt hjem, han skal bry seg på hele familie, behandler alle likt, men selvfølgelig, gir ekstra oppmerksomhet til de svakeste. Dette er det nærmeste Capriles kom til en ideologisk deklarasjon. M.a.o. overdådig og innholdsfattige demagogi.Hvem har polarisert Venezuela?Ana Elisa Osorio, medlem av nasjonalstyret til regjeringsparti PSUV svarte elegant på tiltalen: “Venezuela har alltid vært polarisert. Problemet er at den ene parten har alltid vært usynlig; folket. Men i dag har de blitt gjort synlig, og stadig øver mer kontroll over maktapparatet. Klassekamp og skillet mellom de som har og de som aldri har hatt, de historiske ekskludert, eksisterer fremdeles, men forskjellen i dag er at de fattige har stilt krav, og er bevist på at et rettferdig samfunn er under oppbygging.Dette ble bekreftet i går, sondag 7. oktober da President Hugo Chávez ble gjenvalgt som landets president. Med 54% av stemmene, 10% mer en motkandidat Capriles, og 81% deltagelse har folket gitt en kontant NEI til oligarkiet og USAs intervensjonspolitikk i Latin-Amerika, og seks år til med det “Bolivarianske revolusjon”.The End of History?Valget er historisk, og ikke bare for Venezuela. Mens resten av verden følger den såkalt “Washington Konsensus” og utsetter befolkningen sin for ekstreme nyliberale innstramnings politikk, arbeidsledighet, elendighet og fattigdom, går en gruppe latin-amerikanske land, ledet av Venezuela, i motsatte retning. Ja, man kan si at historie har blitt oppstartet på nytt. Disse landene viser til at det er et alternativ, det er mange alternativer! Det er ikke “The End of History” det er heller enden for Francis Fukuyama, den endelige slutt for “Washington Consensus” og “There is no alternative”.Men det er også tiden for verdenssamfunn å slutte med den skammelige heksejakt, ledet av USA, på alle forsøk til å finne et mer menneskeligrettet, inkluderende og rettferdig modell for utvikling. En modell som plaserer vanlige menneske i senter og ikke økonomiske interesser til et lite, elite mindretall. Og ikke minst, er det tid for det internasjonale mediet til å innrømme at de har tatt grundig feil, at deres forsøk for å knekke et unikt eksperiment for å skape, opprettholde og videreføre sosiale tiltak og bygge et inklusivt, og deltagende demokratisk samfunn, har ikke lyktes.Venezuelas befolkning har talt! Nå må resten av verdenssamfunn rekke ut en hand og gir dem den respekt og støtte de trenger til å videreføre dette unike eksperiment i fred og ro, og uten utenlandsk intervensjon!
Dave
Wednesday, October 03, 2012 Venezuela foran århundres valg
Dette er noe merkelig med dette landet. Et land som undertrykker sitt folk, forfølger og knebler all opposisjon. Et land hvor pressefrihet og ytringsfrihet er ikke tolerert, og fengslene fylles med de som kritiserer Kvasi-diktatoren Hugo Chávez.Men vent, det er noe som ikke helt stemmer her.
På avisstands kan jeg kjøpe et utallig utvalg dagsaviser, de fleste tilhørende opposisjonen. Oppskriften i de største nasjonale avisene er et stort oppslag om opposisjonskandidaten Henrique Capriles Radonski, øverste på førstesiden; stort bilde og mega positivt overskrift. Deretter følger en mengde mindre spalter med kritisk innslag mot Hugo Chávez, og katastrofe preget reportasjer om landets tilstand.Men hvor er ytringspoliti? Sensurstempler? Nedbrent avisstands?
Kampanje avslutning til Capriles i Caracas søndag var en regelrett folkefest, hundretusener av, for det meste, rike og middelklasses tilhengere strømmet inn til byens sentrum fra de velstående østlige bydeler. Musikk, underholding og svulstige tall. Men hvor var opprørspoliti? Tåregass? Vannkanonene?
De private fjernsynskanalene (det overveiende flertall av TV kanaler støtter opposisjonen) fungerer som en gedigen propagandamaskin. Det er et daglig bombardement av opposisjonspropaganda.
Nyhetskanalen Globovision (eide av multimillionær Guillermo Zuloaga) har erklært åpen krig mot Chávez regjering. En uke før valget består sendinger av sammenhengende anti-Chávez “dokumentarer”. I går kunne vi lære om skjebne til de ansatte i RCTV, en kanal som mistet sin konsesjon i 2007. Tårevått scener me gråtende ansatte, melodramatiske bakgrunnsmusikk, og gjentatt klipp av en uniformert Hugo Chávez i truende positur. Ikke et ord om hvorfor RCTV mistet sin konsesjon; grove brud for landets kringskastings lov og aktiv deltagelse i statskuppet mot Chávez. Men hvor var de blanke skjermene? Brutte sendinger? Ramponerte fjernsynsstudioer?
Capriles=Lula?
Capriles Radonski tilhører en politisk opposisjon som har i alle år prøvd å sabotere og ødelegger alle initiativer til den “Bolivarianske” prosessen til president Hugo Chávez. Grunnleggeren av et politisk parti (Primero Justicia) med åpent nyliberal ideologi, og deltager i statskuppet i 2002. Men han går til valg med lovnader om å beholde samtlige av regjeringens sosiale programmer (Los Misiones). I tillegg skal de utvides og utbedres. Dette er et kynisk politisk spill, fordi Capriles vet at å gå til valg med en politikk for å nedbygge de populære misjonene vil har vært politisk selvmord.
Samtidig som han vil beholde og forbedrer misjonene, vil han kutte alle forbindelser og samarbeid med Cuba. Cuba har rundt 40 000 helse arbeidere i Venezuela, hvordan skal disse erstattes? Ved å tvinge velstående venezuelanske leger til å flytte fra sine privatklinikker i overklasses bydeler til fattige slummene? Nei det er noe som ikke stemmer her!
Opposisjons kampanje presentere Radonski som en sosialdemokrat, ja han til og med sammenligner seg selv med ekspresident “Lula” i Brasil (ironisk nok har Lula selv sagt at Hugo Chávez er den beste president Venezuela noen gang har hatt!) Ja, Venezuela er et merkelig land. Her nesten ingenting stemmer, i hvert fall ikke med det bildet vi blir presentert gjennom media!
Vi må håpe at på selv valgdagen, 7. oktober, et flertall klarer å avsløre det medieskapt bedrageri og får ting til å stemme virkelig i 6 år til!
Her er to innlegg i en debatt med Leif Marsteintredet fra september/oktober 2012 i Bergens Tidende
Marsteintredet fanget i generalenes labyrint
Leif Marsteintredet kommer med en nokså kraftig kritikk av en kronikk av Johannes Nymark om hvordan venstresiden i Latin-Amerika samler seg om en egen internasjonal politikk («Nymarks magiske realisme» BT 4.sept). Han beskylder Nymarks artikkel for å være «et usammenhengende sammensurium av unøyaktigheter, usannheter og udokumentert påstander», men selv leverer han en absurd utgytelse av lettvinte synsinger og kvasi-akademiske tolkninger uten fundament i Latinamerikansk virkelighet.
Han nevner tre grunner for at disse landene har samlet seg om en mer uavhengig internasjonal politikk. De første to er presist de som Nymark bringer fram i hans kronikk; at disse landene har demokratisk valgt regjeringer og at de står nær hverandre ideologisk. Med andre ord, demokratiske valgte progressive venstreregjeringer med stor folkelig støtte, som arbeider målrettet for en alternativ form for regional integrering og motsetter seg den tidligere hegemoniske «Washington Consensus», noe Marsteintredet nødig vil innrømme.
Marsteintredetets tredje grunn er så absurd at det ikke er verdig en «post doktor» akademiker som vil framstå som en slags Latin-Amerika ekspert. Han gjentar den for lengst dementerte påstanden om at USA er blitt mindre opptatt av regionen pga kommunismens fall og krigen mot terror.
Nymark tar i sin kronikk utgangspunkt i konflikten mellom Ecuador og Storbritannia over Wikileaks grunnleggeren Julian Assange. Hadde Marsteintredet brukt litt tid til å lese bare noen av de utallige frigitte dokumentene som USA ønsker å få Assange utlevert for, vil han forstå akkurat hvor dyp denne interessen egentlig er. Avsløringer fra US ambassader rundt om i Latin-Amerika om deres støtte til opposisjonsgrupper, kuppmakere og intern media, og om en målrettet destabiliserings politikk mot venstreregimene, viser et mønster som utenriksminister Hillary Clinton åpent beskriver som «Smart» politikk for regimeskift i land som velger alternativer til «The American Way».
Men dette har ikke Marsteintredet tid til mens han forskanser seg i sin akademiske høgborg for å finkjemme gamle grunnlover skrevet av autoritære regimer for å lete etter rettferdiggjørelser for kuppmakere. Leif Marsteintredet er dessuten mannen som noen dager etter statskupp i Honduras i 2009 oppfordret oss i en kronikk i BT til å lytte til kuppmakere fordi de «har faktisk en god sak»! Denne gode saken førte til massakrer, sensur, undertrykking, gjenopprettelse av dødsskvadronene fra 80-tallet og kontinentets desidert verst rekord for drap av journalister.
Jeg har blitt kjent med Johannes Nymark sitt arbeid i mange år, og måten han har brukt sitt akademiske kunnskap til praktisk nytte i solidaritetsarbeidet for de undertrykkede og forfulgte, under militærdiktaturene i Latin-Amerika på 70 og 80 tallet. Marsteintredet derimot bruker sine akademiske ferdigheter til å støtte og forsvarer en liten økonomisk og politisk elite, som bruker alle tilgjengelige former for udemokratisk (og tvilsomme «lovlige») metoder for å opprettholde sin kontroll over et stadig voksende og mer bevisst latinamerikanske folk, for å kunne berike seg på deres bekostning.
Dave Watson
Styremedlem i Latin-Amerikagruppen i Bergen
Look for the smoking gun!
Leiv Marsteintredet og jeg kan i hvert fall bli enig om en ting: at USA er «usedvanlig ineffektivt» (BT 11. september), enten det er i Vietnam, Irak eller Latin-Amerika. Der deres antatt mål er å skape fred, demokrati og stabilitet har de oftest skapt kaos, ustabilitet og diktaturregimer. Men da må en sette spørsmålstegn om disse målsetningene er virkelig sanne, eller om det er andre målsetninger som ligger til grunn.
Å påstå at USA ikke lenger er så interesserte i det som foregår i Latin-Amerika grenser til en overlagt historieforfalskning, spesielt når det kommer fra en antatt akademiker.
Bare i det siste par år har det blitt arrangert en rekke tverrpartiseminarer i Kongressen i USA for å diskutere hvordan de kan motarbeide trusselen fra venstresiden i Latin-Amerika. Kontoret for Regimeendringer som har fokus på Cuba, Venezuela og deres allierte har fått mangedoblet budsjettet under utenriksminister Hillary Clinton. Clinton informert selv kongressen om planene for sin nye strategi som hun kaller «Smart Power»; bruken av alle tilgjengelige midler for å oppnå strategisk mål; politisk, økonomisk, kulturelle, psykologisk, men også militært når andre metoder ikke oppnår de ønskede resultater.
Men hva er denne trusselen? Er det en reel trussel mot demokrati vi snakker om? I land som har et demokratisk overskudd som vi har ikke sett make til før i Latin-Amerika, målt i valgdeltagelse, plettfrie valgordninger og godkjenning fra internasjonale valgobservatører?
Nei! Trusselen er mot USAs økonomiske dominans. Og det er her Marsteintredet er et offer for det som han selv kaller «magiske realisme».
For å stave det ut enkelt for Marsteintredet: USA er en økonomisk og militær supermakt som konsumere mye mer en det de selv produserer, spesielt når det gjelder energi og råvarer. Dersom ikke USA har lett tilgang til disse ressursene, og for en billig pris, blir det slutten på over-konsumerings giganten, og dens enestående, imperialistisk hegemoni. M.a.o. USA gjør det de må for å opprettholde en ekstrem urettferdig fordeling av jordens ressurser til sin egen fordel.
Om Marsteintredet er så naiv at han tror USA ikke er så interesserte i Latin-Amerika lenger, og at dette har noe å gjøre med slutten på den Kalde Krigen og en «snillere» internasjonal politikk, burde han kanskje finne seg et annet arbeid som ikke krever analytisk innsikt i reelle økonomiske og politiske forhold.
Latin-Amerika er stedet hvor praktisk talt alle disse ressursene finnes i rikelig mengder, lett tilgjengelig og geografisk nært, med relativt stabile fungerende nasjonalstater (sammenlignet med Midtøsten og Afrika). Så lenge regimene på kontinentet følge den såkalt «Washington Konsensus» og praktiserer en klassisk nyliberal økonomisk politikk, hvor de tillater Nord Amerikanske multinasjonale selskaper å plyndre fellesgoder og utnytte billige arbeidskraft, er alt greit for USA. Men når de opptrer som Venezuela, Bolivia og Ecuador, ved å velge en alternativ politikk basert på fordeling av ressurser og universale velferdsordninger, betalt av profittene som tidligere forsvant nordover, er USAs intervensjonsmaskineri satt i full sving (uansett hvor opptatt de er med sin herjing i andre verdensdeler).
Venstrebølgen i Latin-Amerika er bevis for at USAs intervensjonspolitikken er mislykket, ikke for at USA ikke lenger er interessert i kontinentet. Befolkningen i land etter land har vist at de ikke ønsker regjeringer som følger USAs nyliberale politikken, som har utarmet kontinentet i over to tiår. At USA «fremtrer på en annen måte enn under den kalde krigen» betyr heller ikke at de ikke intervenerer lenger, eller at de har forandret sin målsetning.
Økonomiske interesser har lagt til grunn for stort sett alle USAs intervensjoner. Dette har vært slik helt fra begynnelsen av den Kalde krigen, med statskupp mot den demokratiske valgte Arbenz regjering i Guatemala i 1954, etter befaling fra multinasjonale frukt selskaper, og i kuppet mot den demokratiske valgt Allende regjeringen i Chile 11. september 1973, (Amerikas første 9/11) der multinasjonale selskaper som ITT var sterkt involvert, og helt fram til det nyeste kupp i Paraguay. Her var multinasjonale selskaper som Monsanto og Cargill misfornøyd med den nå styrtete president Lugos forsøk på å hindre avskoging, og deres utstrakte bruk av genmodifisert produkter og kjemikaler, og samarbeidet tett med de som avsatt landets president.
Som de sier på engelsk Marsteintredet «look for the smoking gun!»
Dave Watson
Styremedlem i Latin-Amerikagruppen i Bergen
