I Venezuela skapes det historie!
Francis Fukuyama tok fullstendig feil(denne artikkelen kommer i Tidsskriftet LatinAmerika 1/2007)**
Etter Berlinmurens fall og oppløsningen av Sovjetunionen var det mange på venstresiden som godtok Francis Fukuyama sin berømte tese "the end of history" – om at historien hadde tatt slutt med kapitalismens seier over sovjetkommunismen. Venstresiden var lammet. Alle forsøk på å skape alternativer ble skrinlagt og flere venstrepartier begrenset seg til å kun arbeide for en snillere form for markedsliberalisme og for å bremse opp de mest ekstreme nyliberale tiltakene.
Gjennom hele 90-tallet virket det som om Fukuyama kanskje hadde rett og den såkalt ”Washington Consensus” fikk fritt leide til å herje med livene til millioner av mennesker verden over. Slik var det i hvert fall fram til Hugo Chávez’ bolivarianske revolusjon ble brakt inn på scenen i slutten av 1998. Plutselig var historien i gang igjen! Et alternativt paradigme var under utforming. Akkurat da ”klasse” som ideologisk begrep hadde blitt forvist til historiens kirkegård fikk verden se i all sin stygghet en virkelig klassekamp. Denne utfoldet seg i et land som tidligere hadde vært mest kjent for skjønnhetsdronninger og eksotisk turisme. Klassekampen ble utkjempet mellom en liten elite som hadde styrt landet siden diktaturets fall på 50-tallet, alliert med USA og støttet av lokale og internasjonale media, og et stadige mer bevisst fattig flertall som fram til da hadde vært ekskludert fra den politiske prosessen.
Flertallets fordel
Maktbalansen skiftet over til flertallets fordel under Chávez og dette avslørte nyliberalistenes egentlige forhold til demokrati. Liberaldemokrati er et svært godt redskap når en liten privilegert elite kan styre et land til sin egen fordel og ekskluderer flertallet av den fattige befolkningen. Men med en gang demokratiet virkelig begynner å fungere, når flertallet faktisk blir inkludert i prosessen og legger vekt bak sine krav om å få sin rettferdige del av det landet produserer, tja, da er ikke demokrati så ønskelig lenger! Da går man plutselig inn for statskupp med påfølgende nedleggelse av alle demokratiske organer, stenging av kritisk media, industristreik og bruk av paramilitære og andre destabiliserende uloveligheter og voldsbruk.
I månedsskiftet november/desember i fjor var jeg valgobservatør for Latin-Amerikagruppene i Norge under presidentvalget i Venezuela. Valget ble avviklet på eksemplarisk vis og godkjent av både EU, OAS (Organisasjonen av Amerikanske Stater) og de internasjonale observatørene som ble invitert av CNE (Venezuelas nasjonale valgråd). Under oppholdet ble jeg vitne til det som bare kan beskrives som en genuin bekreftelse av folkets ønsker om en videreføring og fordypning av den bolivarianske prosessen satt i gang av Hugo Chávez for over syv år siden.
Medias framstilling
Hvis man bare forholder seg til såkalt ”mainstream media” for informasjon vil man neppe kunne forstå hvilken reell demokratisk utvikling det er som foregår i Venezuela. Her blir vi servert et bilde av en autoritær kvasidiktator uten respekt for demokratisk spilleregler, som strør rundt seg med oljepenger for å opprettholde et populistisk jerngrep overfor befolkningen. Glemt er det at Chávez har vunnet tolv forskjellige valg siden han kom til makten i 1998 og glemt er hvilke fordeler den revolusjonære prosessen har gitt landets fattige flertall.
Når man for eksempel sammenligner medias omtaler av Luiz Inácio ”Lula” da Silva i Brasil og Chávez ser man tydelig hvor skjevt virkeligheten er blitt framstilt. Omtaler av Lula er stort sett positive og roser ham blant annet for sitt ”Null Sult”-program og kompromissene med landets økonomisk elite. Chavez er nesten utelukkede omtalt negativt, som en trussel for demokrati eller en politisk umoden klovn, og revolusjonsprosessen i Venezuela blir framstilt som en økonomisk fiasko. Her ser man et merkelig virkelighetsbrudd. For ser vi nærmere på hva disse to ledere egentlig har utført, så viser det seg at Lula, med sin forsiktige økonomiske og sosiale politikk, og med sitt gode forhold til de internasjonale pengeinstitusjonene IMF og Verdensbanken, langt i fra å oppnå Null Sult faktisk bare har servert masse flotte uttalelser, men Null Resultater. På den andre siden har Chavéz blitt banebrytende på områder som helse, utdanning, økonomisk utjevning, og har gitt mer reell, avgjørende demokratisk makt til befolkningen enn den noensinne har hatt før.
Historisk valg på flere måter
Man kunne tenkt seg at den historiske valgseieren tredje desember 2006 vil ha overbevist media at her er det virkelig en demokratisk prosess i gang. Seieren var historisk på flere måter. Aldri før i Venezuela har en president blitt valgt med så stor ledelse over den nærmeste motkandidaten, 63 prosent mot 37 prosent. Og valgdeltagelsen (74 prosent) har ikke vært større siden 80-tallet. På en tid hvor oppslutningen i alle land, med unntak av land som Brasil hvor det praktiseres obligatorisk stemmegivning, har vært på bunn-nivå har Chavéz i Venezuela gjenreist folkets tro i demokrati, og dette fordi han faktisk gjør det han lover.
Men slikt har vi blitt vant til med ”mainstream” media, og det er ikke rart når vi vet hvilke interesser de representerer. Verre er det med denne utbredte skepsisen blant mange som betegnes som progressive. Her tenker jeg på deler av venstresiden og solidaritets- og anti-globaliseringsbevegelser. Spesielt de som har blitt påvirket av teoriene til Toni Negri og Michael Hardt (Empire), og John Holloway (Change the World Without Taking Power) om at overtakelse av statsmakt er ikke veien å gå for å få til de grunnleggende strukturendringene som er nødvendig for et mer rettferdig og menneskelig rettet paradigme. Disse bruker ofte Zapatistenes sin kamp i Mexico som et eksempel på hvordan man skal bygge opp en grasrotmotstand til nyliberalisme, og ser med stor mistenksomhet på forsøk til å innføre endringer med ovenfra og-ned- eller statlige metoder.
Det er klokt å være mistenksom, men det skal ikke føre til et dogmatisk tro som utelukker andre muligheter. Etter nær åtte år med revolusjonære omveltninger i Venezuela er tiden moden for en revurdering av fasiten om at reelle endringer bare kan skje nedenfra. Det prosessen i Venezuela har vist tydelig er at det er en symbiose av grasrotorganisering og anvendelse av statsmakt som er kanskje den mest praktiske vei for å oppnå målene bevegelsen setter seg. Spesielt når man tar i betraktning hvor lite som egentlig er oppnådd etter 13 års kamp i Chiapas. Mexico er fremdeles en ledende nyliberal pådriver på kontinentet, frihandelsavtalen NAFTA har konsolidert seg, og til og med lovendringer til fordel for urbefolkningen har uteblitt.
Tid for å våkne!
Men nå er Venezuela under hardt angrep og det er tid for verdens progressive bevegelser å våkne opp til utfordringer som presenterer seg. En internasjonal mediekrig mot Chávez regime har blitt satt i gang, regissert av USA som et ledd i deres forsøk på å få til et regimeskifte i et land som de anser som skadelig for deres geopolitiske interesser. De har opprettet et kontor for regimeskifte i Venezuela, under Det Nasjonale Sikkerhetsråd ledet av Condoleezza Rice, hovedoppgaven er å opprettholde det negative mediebildet og isolere Venezuela internasjonalt. Nylig har en av haukene fra Reagans skitne krig mot Nicaragua, John Negroponte, blitt utnevnt som nestkommanderende i utenriksdepartementet. Under sin verifiseringsutspørring i Kongressen var han ikke nådig med sin betegnelse av Venezuela som en trussel for hele området, og at arbeidet for å motarbeide Chavéz regime skulle være en høyt prioritert sak fremover. Det kan tenkes at en slik prioritering vil føre til at den økonomiske støtten til en stadig mer rabiat opposisjon vil fortsette å øke betydelig.
Det virker som om de norske mediene har gått frivillig med på denne svertekampanjen. Positiv omtale av Chávez' regime er mangelvare både på fjernsyn og i avisene her til lands. Dette er meget beklagelig, fordi i vår informasjonsalder har vi lett tilgang til enorme mengder pålitelig informasjon som kan brukes til å danne et realistisk bilde av det som foregår rundt om i verden. Man kan for eksempel se rapportene fra UNESCO og UNDP om Venezuela som viser til den enorme framgangen i blant annet helse- og utdanningssektorene rettet primært mot landets fattige befolkning.
Ut av fattigdommen
Mer enn halvannen million mennesker har lært å lese og skrive, noe som gjør Venezuela sammen med Cuba til de eneste to land på kontinentet uten analfabetisme. Tre millioner fattige har blitt tatt opp i utdanningssystemet fra barneskole til universitetsnivå for å gjøre dem i stand til å komme ut av fattigdomsspiralen. Opprettelsen av over 600 helsestasjoner og klinikker i fattige bydeler og på landet har gitt 35 prosent av landets befolkning et helsetilbud som de aldri før har hatt. Subsidierte matvarer produsert av et integrert nettverk av kooperativer forsyner over én million mennesker på daglig basis. Man kunne lett fylle opp flere sider med slike positive omtaler av den bolivarianske prosessen.
Men det er ikke bare i Venezuela at prosessen satt i gang av Hugo Chavéz skaper håp. Smitteeffekten er tydelig i land som Bolivia og Ecuador hvor folket har klart å rive seg fra den undertrykkende passiviteteten som flere tiår med nyliberal politikk har forårsaket. Kontinentets fattige befolkning ser muligheten for en alternativ utviklingsmodell basert på et sosialistisk samarbeid. ”Sosialisme i det 21. århundre” er ikke lenger bare en utopisk drøm, det er et fungerende eksperiment som lar seg gjennomføre.
Dave Watson
**LatinAmerika sendes ut til alle LAG medlemmer i Norge 4 ganger i året, og det er mulig for personer og institusjoner som ikke er medlem i LAG å abonnere. Send e-post til:
latinamerika@gmail.com
