Innlegg av Ronald Mayora, Klassekampen 21. juni

Nok løgn
I det siste har ytringsfriheten i Venezuela vært gjenstand for debatt i Klassekampens spalter. Dette er både bra og viktig. Problemet er bare at nesten all kritikken, slik som den til Unge Venstres Erlend Sand, baserer seg på unøyaktigheter, feil og direkte løgn. I tillegg er debatten fullstendig løsrevet fra den spesielle historiske og politiske konteksten. Som venezuelaner synes jeg det er trist at nordmenn blir presentert et så skjevt bilde av det som foregår i landet mitt.

De nyliberale venezuelanske regjeringene klarte i løpet av 90-tallet å skape større sosiale og økonomiske forskjeller i Venezuela enn i Sør-Afrika under Apartheid-regimet. Dette gjenspeiles selvfølgelig også i landets mediebilde. Noen få rike, hvite familier kontrollerer nesten hele mediemarkedet. Venezuelanere av blandet svart og indiansk opprinnelse utgjør mer enn 70% av befolkningen. Likevel var vi fullstendig ekskludert, usynliggjort og stigmatisert i venezuelanske massemedier. Chávez ble valgt for å endre på dette sosioøkonomiske apartheidsystemet.

Erlend Sand, kritiserer SV's nestleder Audun Lysbakken for at han ikke ville fordømme den venezuelanske regjeringen for å ha «stengt» tv-kanalen RCTV, med begrunnelse at han ikke detaljene i saken godt nok. Det var nok heller Sand som burde satt seg inn i saken før han uttalte seg.

Sand skriver at «Chávez har stengt Venezuelas siste frie tv-kanal». RCTV fikk sin første konsesjon av den brutale diktatoren Pérez Jiménez på 50-tallet. Kanalens president Marcel Granier var blant de første til å møte opp i presidentpalasset og gratulere den selvutnevnte diktator Pedro Carmona som tok makten under det brutale militærkuppet mot Chávez i april 2002. Mens heksejakten på folkevalgte og andre kuppmotstandere raste som verst, bestemte Granier at ingen som støtter Chávez skulle vises eller komme til orde på kanalen hans. Kanalens produksjonssjef som ikke syntes denne ordren var etisk forsvarlig ble bedt om å pakke sakene. Kuppgeneralene ble derimot invitert til kanalens studio. Der fikk de anledning til å true alle som var motstandere av det gryende militærdiktaturet med at «all motstand er nytteløs og vil bli slått ned». De to eneste kanalene som ikke støttet kuppet var blitt stengt med militærmakt. Eieren av RCTV og de andre ”frie” private tv-kanalene nektet alle oss som ikke støttet kupp og diktatur både retten til å ytre oss og retten på informasjon.

Denne mediesituasjonen er selvfølgelig en fare for demokratiet og vi trenger heldigvis ikke Sands tillatelse for å forsøke å endre på den. Det å ikke fornye RCTVs allmennkringkastingskonsesjon og støtte opprettelsen av lokaltv-kanaler og radiostasjoner blant de fattige som aldri før hadde noen ytringsmakt er nemlig helt i tråd med grunnloven både i Venezuela og de fleste andre demokratier, inkludert Norge. Hvordan ville Unge Venstre reagert dersom for eksempel TV2 hadde misbrukt sin allmennkringkastingskonsesjon og sendt oppfordringer om å myrde statsministeren eller kongen?

Aldri i Venezuelas historie har det vært så mange kanaler til å protestere mot en regjering.
Under de «demokratiske» regimene som skapte Venezuelas sosioøkonomiske apartheidsystem hadde vi som protesterte verken tv-kanaler eller aviser. Venstrepartier ble forbudt, demonstranter ble drept og torturert, og aviser sensurert uten at det internasjonale samfunnet reagerte. Hvor var Unge Venstre da? Uansett hvor mange ganger Sand gjentar løgnene sine har ikke Chávez-regjeringen stengt eller forbudt en eneste tv-kanal, radiostasjon eller politisk parti. Selv de som forsøkte å innføre militærdiktatur gjennom statskupp, har fått gjøre dette stort sett ustraffet. Vi er millioner av venezuelanere som for første gang føler oss representert av en president etter valget av Hugo Chávez. Vi vet også å verdsette demokratiet, for etter å ha opplevd det brutale militærkuppet mot Chávez vet vi også hva det vil si å miste det. Vi har heller ikke glemt at det var mediene fremførte en falsk avskjedssøknad fra presidenten og kom med en rekke andre løgner for å lure oss til å godta kuppet og diktaturet i 2002. Kuppgeneralene takket derfor RCTV offentlig og sa at «mediene var vårt viktigste våpen» da de hadde styrtet Chávez. Sand skal vite at løgnene hans også blir tatt imot med takk av de som ønsker fortsatt fattigdom og undertrykkelse og som er villig til å bruke militærmakt for å ta fra oss både ytringsfriheten, demokratiet og håpet.


Ronald Mayora Synnes,
Teologistudent og medlem av Den Bolivarianske Sirkelen
ronald_mayora@hotmail.com

Tar turen til Venezuela, Sande!

Dette innlegget er et svar til Unge Venstres Erlend Sande sitt debattinnlegg i Klassekampen fredag 15. juni:

Tar turen til Venezuela, Sande!
Erlend Sande, sentralstyremedlem i Unge Venstre, kommer med enda en kraftsalve mot norske venstresiden i Klassekampen fredag 15. juni. Med utgangspunkt i den politiske situasjonen i Venezuela retter han skyts mot bl.a. Audun Lysbakken for ikke å kritisere Hugo Chávez for å ha ”nedlagt den siste opposisjonelle tv-kanalen” i landet. Samtidig lovpriser han Petter Eide for å være den eneste SV-eren som fordømmer Chávez for menneskerettighetsbrud.

Lysbakken er ærlig nok til å innrømme at han ikke kjenner godt nok til saken for å kunne uttale seg. Sande, til felles med flere andre som har stått frem i hylekoret mot Chávez den siste tiden, har åpenbart svært mangelfull kjennskap til saken, men uttaler seg likevel i krasse ordlag og tegner et bilde av den politiske utviklingen i Venezuela som er svært fjernt fra virkeligheten.

Til tross for at påstandene i Sandes første innlegg har blitt detaljert tilbakevist, gjentar han de på nytt. Han feier vekk kritikken og prøver å dekke over hans uvitenhet ved å generalisere om at han og Unge Venstre reagerer på alle former for menneskerettighetsbrud uansett om det kommer fra venstre eller høyre. Men her oppstår det to problemer:

1) Menneskerettighetsbrudd i Venezuela har ikke blitt påbevist (med mindre enn det er opposisjonens stenging av Chávez-sympatiserende media, forfølgelse av tidligere medlemmer av Chavez-regjeringen og dens tilhengere og oppløsning av alle demokratiske organer under deres kortlevd kuppet mot Chávez i 2002).
Og 2) jeg lette så hardt jeg kan, men finner jeg ikke et eneste debattinnlegg undertegnet Sande om andre land i regionen- som Colombia, Guatemala og Mexico der det under USA-vennlige høyreregjeringer pågår reelle grove menneskerettighetsbrudd.

Det er trist at folk som retter seg mot en karriere i politikk kan være så dårlig informert om viktige hendelser rundt om i verden. Det kan virke som om når de snakker om utenrikspolitikk i fjerne deler av verden som de flest her hjemme har lite kjennskap til, er det fritt fram for oppdiktede fremstillinger (som f. eks: ”nedleggelse av den siste opposisjonelle tv-kanalen i Venezuela”: en dramatisk påstand men totalt usant). Hadde Sande utalt seg så feilaktig om ting nærmere hjemme hadde han stått i fare for å miste sin politiske kredibilitet. Sande bedrar seg selv hvis han tror han har en god sak i ikke-fornyelsen av RCTVs lisens for å kritisere venstresiden. Et verre eksempel på brudd på ytringsfrihet ville ha vært vanskelig å finne, gitt kanalens grove brudd på sendevilkår som hadde utløst en stopp i lisenstildeling i ethvert land. Eller mener Sande virkelig at det offentlige eide bakkenettet bør brukes av kanaler som ikke bare støtter, men aktivt deltar i blodig militærkupp?

Min anbefaling til Sande er å ta en tur til Venezuela og med egne øyne se på en av de flere høyst aktive opposisjonskanalene- eller RCTV som fremdeles sender via kabel. Diskuter gjerne Venezuela, men en bør kunne forvente at politikere forholder seg til fakta og ikke hengir seg til ideologisk motiverte usannheter.

Dave Watson
Nettverk for Venezuela og tidligere valgobservatør i Venezuela

Ytringsfrihet eller de rikes ukrenkelige rett til å desinformere folket

Innlegget er et svar til kronikk i Klassekampen onsdag 13. juni (det kom på trykk i en nokså forkortet utgave i Klassekampen mandag 18. juni).

Ytringsfrihet eller de rikes ukrenkelige rett til å desinformere folket
Når et lite barn ikke vet forskjell mellom venstre og høyre er det en bagatell, når en universitetslektor ikke vet forskjell, er det grunn til bekymring. Et slik problem har Daniel Ims (klassekampen 13. juni) når han anbefaler venstresiden i Norge til å lytte til kritikken av Hugo Chávez som kommer fra venstresiden i Latin-Amerika og bruker som eksempel Sergio Ramírez (eks sandinist fra Nicaragua) og Teodoro Petkoff (venezuelansk opposisjonspolitikker). At disse to politikere en gang i en fjerne fortiden kunne betegnes som tilhørende venstresiden er jo riktig, men i dag har begge to posisjonert seg langt ut til høyre. Kan det være at Ims ikke har fulgt med venstredebatten i Latin-Amerika, eller er det et overlagt forsøk på å vill-lede leserne?

Teodoro Petkoff var finansminister i regjeringen til Rafael Caldera på 90-tallet og var ansvarlig for en ekstreme neoliberal politikk. Privatisering og avskaffelse av sosial stønad etter oppskrift fra Pengefondet og i tråd med den såkalt ”Washington Konsensus” kjennetegnet hans økonomisk politikk, noe som i stor grad førte til at Chávez vant presidentvalget i 1998.

Sergio Ramírez har også vært en varm tilhenger av neoliberal frimarkeds politikk i over et tiår. Ims skriver at ”Ramírez har ei sjeldsynt gåve for refleksjon og sjølvkritikk”. Problemet er at han bare oppdaget denne ”sjeldsynte gåva” etter at han hoppet av fra Sandinistpartiet fordi han tapte nominasjonsvalget som presidentkandidat.

Ellers er debattinnlegget til Ims en nokså uoriginal oppremsing av høyresidens skjeve fremstillinger, halvsannheter og regelrett løgner, som vi dessverre har blitt vant til i det norske medias dekning av Venezuela og Hugo Chávez. At disse fremstillinger har blitt tilbakevist gang etter gang virker ikke til å bekymre Ims og hans like, de bruker den utprøvde teknikken om at dersom en gjentar en løgn igjen og igjen, så blir det til slutt en akseptert sannhet. Derfor har vi den merkelig situasjonen hvor den av kontinentets president med største oppslutningen, som har vunnet tre presidentvalg, med stadig voksende flertall, som har innført den mest demokratiske grunnloven og med kontinentets mest aktive opposisjonsmedia, blir oppfattet som en diktator!

Et eksempel er når Ims refererer til botlegging av avisa til Petkoff for å ha kritisert Chávez. For det første var avisen botlagt for brudd på loven som beskytter mindreårige, Cávez ni år gammel datter ble hengt ut på det grovest i en artikkel i avisen, for det andre var boten, som Ims påstår tok nesten knekken på avisen, et bagatellmessig beløp på cirka kr.100 000. Denne må lett kunne dekkes inn av de enorme overføringer Bush administrasjon kanaliserer gjennom National Endowment for Democracy til opposisjons media (et favoritt redskap av CIA som har gitt økonomisk støtte til flere av de som ble involvert i statskuppet mot Chávez i 2002).

Hele mediedebatten har blitt styrt av høyresidens, og spesielt Bush administrasjon. Deres redsel er at det alternative eksperiment for en mer rettferdig fordelig av nasjonale ressurser som Hugo Chávez startet i 1999 skulle lykkes, og deretter smitte over til andre land i regionen og på den måten avslører hvilket ulykke den nyliberale modellen egentlig er. Kritikerne overser den enorme sosiale, politiske og økonomiske framgangen som har funnet sted i landet. Heller ikke har det vært fokus på opposisjonens udemokratisk, kriminelle og ødeleggende atferd (hvem var det som stengte alle kritisk media, oppløste alle de folkevalgte organene, til og med høyesterett, de to dager de overtok makten under det USA støttete kuppet i 2002? Og hvem var det som sabotert landets oljeindustri med et prislapp for over $7 milliarder?).

Media hagler med beskyldninger om at Venezuela er et diktatur, om økonomisk vanstyre, menneskerettighetsbrudd og nå innskrenking av ytringsfrihet. Men ser man nærmere på disse påstandene er det vanskelig å få dem til å stemme med virkeligheten. Et land som før Chávez tillot multinasjonale oljeselskapene å stikke av med brorparten av inntekten fra landets naturressursene og fordelte det som var igjen mellom et mindretal av landets rikeste familier, bruker i dag under Chávez de samme ressursene på helse, utdanning og sosiale tiltak for landets fattig flertall.

Når presidentene i land som USA, Frankrike og de fleste Latinamerikanske landene, bruker fullmakter til å gjennomføre usosial og regressiv nyliberalistisk politikk hører vi ikke et eneste lite pip. Når Venezuelas president derimot bruker de samme, desto mer begrensede, fullmakter for å fordype demokratiseringssprossen i landet hører vi en hylekor av beskyldinger om diktatur ifra høyresiden og deres allierte i Akersgata. Og når man tør å stå fram og avslører løgnene ble man hengt ut som heltedyrkere og naive, nyttige idioter. Det spørs hvem det er som er nyttige idioter og hvem sitt ærend de løper, for her er det ikke snakk om et edelt forsvar av ytringsfrihet, (et verre eksampel av ytringsfrihet enn RCTV saken kunne man umulig ha funnet) her dreier det seg om å forsvare de rikes ukrenkelig rett til å desinformere folket, og medias rolle i opprettholdelse av en urettferdig og undertrykkende verdensordning.

Dave Watson
Nettverk for Venezuela og tidligere valgobservatør i Venezuela

Et par innlegg fra Nettverk for Venezuela

Opposisjonen bruker en hver anledning til å spre usanheter

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

Leserbrev til Stavanger Aftenblad 4.juni

Tendensiøs dekning av Venezuela

Undertegnede ble forrige uke intervjuet av Stavanger Aftenblad i forbindelse med Latin-Amerikagruppene (LAG) sin holdning til situasjonen i Venezuela. Men artikkelen som kom på trykk den 1. juni d.å., med tittelen "Støtter Hugo Chavez uansett", gir et feilaktig bilde av det vi står for.

LAG støtter ikke Venezuelas regjering "uansett", men gir en betinget støtte med utgangspunkt i politikken som faktisk blir ført: Det rike oljelandet har de siste årene opprettet en rekke velferdsordninger som har løftet millioner ut av fattigdom. Helse, utdanning, industriutvikling, miljøvern og kampen mot diskriminering er noen av områdene hvor det har skjedd store fremskritt. Venezuela har blitt en ledende kraft i kampen for latinamerikansk integrasjon. President Chavez har vunnet valg etter valg med internasjonale observatører til stede, og har brukt støtten til å arbeide for å erstatte de gamle, korrupte maktinstitusjonene med nye som fremmer mangfold og deltakende demokrati.

Artikkelen i Stavanger Aftenblad gjentar mediemyten om at RCTV har blitt "stengt", selv om vi har sagt tydelig - både under intervjuet og i pressemeldingen som var foranledningen til dette - at dette ikke medfører riktighet. Det som har skjedd er at kanalens konsesjon til å drive som allmennkringkaster, dvs. sende på det nasjonale bakkenettet i Venezuela, har løpt ut og ikke blir fornyet. RCTV kan og vil sende videre via kabel, satellitt og internett, og er således ikke mer "stengt" enn satellittkanalen TV 3 kan sies å være det i Norge.

RCTV har stått for en lang rekke brudd på konsesjonsbestemmelsene, bl.a. visning av alkoholreklame som er forbudt i landet. Mest tungtveiende når søknad om fornyelse skulle vurderes var likevel kanalens aktive deltakelse under statskuppet i 2002. Dens ledelse holdt møter med kuppmakerne før og under innføringen av kuppregimet - hvor alle uavhengige medier ble forbudt og de demokratiske og rettsstatlige institusjoner ble oppløst. RCTV viste bl.a. et falskt avskjedsbrev fra presidenten og et falskt videoklipp som skulle forestille regjeringsstøttespillere som skjøt mot demonstranter, for slik å skape støtte til kuppmakerne.

To mektige familier med intime bånd seg i mellom eier fortsatt de dominerende mediene i Venezuela. Regjeringen har gjort det klart at den ikke vil utfordre disse tilstandene gjennom sensur, men gjennom å skape alternativer. Derfor har regjeringen bl.a. satset tungt på utbygging av gratis internett til fattige (i sterk kontrast til totalitære regimer som forsøker å begrense nettilgangen), og på pressestøtte til uavhengige medier. Over 70% av media i Venezuela er fortsatt under kontroll av opposisjonen.

Vi håper at Stavanger Aftenblad i fremtiden bidrar til å få frem flere perspektiver på situasjonen i Venezuela, snarere enn å komme med det vi opplever som en tendensiøs fremstilling av oss som stiller kritiske spørsmål ved mediedekningen av Venezuela.

Even Sandvik Underlid,

medlem av Samordningsgruppen for Venezuela i LAG og masterstudent i Spansk- og Latinamerikastudier ved UiB.

Debattinnlegg til BT, BA og Ny Tid

Venezuela og media

Venazuela har i likheit med andre latinamerikanske land ei lang og interessant historie, men som ofte har vore brulagt med vanskelege høve. Før spanjolane kom var Venezuela eit urfolksland, men vart etterkvart den første permanente spanske kolonien i Sør-Amerika i byrjinga av 1500-talet. På tidleg 1800-tal gjorde landet seg fri frå spanjolane under leiing av Simón Bolívar. Dette er viktig å hugse når ein talar om dagens Venezuela. Noko av det dei såkalla bolivarianske sirklar bygger på i sin sosialisme er nettopp denne historie.

Etter at Hugo Chavez vart president med 80 prosent av stemmene i 1999 har opposisjonen med dei rike familiane i spissen gjort det dei kan for å sabotera den folkevalde nasjonalforsamlinga. I påsken 2002 var det nettopp dette oligarkiet med kuppmakaren Pedro Carmona i spissen, som prøvde å ta makta med USA-støtte. Forsøket varte i to døger, Chavez vart attinnsett av folkemassane og lojale innan hæren. Den gongen takka kuppmakaren Carmona i beste sendetid TV-stasjonen RCTV for støtta under kuppet. Ukunna i media er stor om dette.I desse dagar har Chavez i følge norsk media stengt ein populær TV-kanal og for alvor prova at han er ein diktator. I denne kampanjen mot Venezuela av enkelte media skal me fåast til å tru at dette er eit reelt maktmisbruk frå styresmaktene si side. Noko det ikkje er, men ein ikkje-fornya konsesjon etter at den førre konsesjonsperioden gjekk ut!

Styresmaktene gjer då, som i Noreg, ei heilskapsvurdering om perioden skal fornyast eller ikkje. Kanalen det gjeld heiter nemleg RCTV og støtta fullt ut statskuppet i 2002. Kanalen si leiing deltok aktivt i planlegginga av kuppet både før og under avsettinga av Chavez. Om ikkje dette fakta skal takast med i konsesjonsvurderinga, så veit ikkje eg!

Når ein kanal får inndrege sin konsesjon til å sende på bakkenettet, så også i RCTV sitt tilfelle, er det ofte grunna noko så praktisk som begrensa plass i dette nettet. I Venezuela er det for tida berre plass til fire kanaler. Kanalen kan framleis sende både på satelitt, kabel og Internett. Ein ny tv-kanal skal taka over etter RCTV på bakkenettet og skal i følge styresmaktene inkludera opposisjonen, noko RCTV ikkje gjorde. Dei slepte ikkje til Chavez-tilhengarar i debattar i det heile.

Ei mediaskisme til slutt...det vart påstått at det var "titusener" som demonstrerte mot Chavez og "hundretalls" av hans tilhengere som feira avgjersla, dette i følge Reuters. Slike byråer stolar mange i media på. I informasjonen på venezuelanalysis.com kan ein finne ut, som det ofte er, at oppslutningstala akkurat er motsett av kva dei store byråa, inkl. CNN og ofte BBC fortel oss. Kvifor det? Ja, ein kan lure litt på den saka, ikkje sant?

Utfordringa vert at norske journalistar tek i bruk litt meir undersøkande metodar i sitt arbeid, også i tilhøvet Venezuela!

Ivar Jørdre,

medlem av Venezuela-nettverket

Fakta om RCTV

I løpet av de siste dagene har det vært en del i norsk media om tilbaketrekkingen av lisensen til TV-kanalen RCTV. Mye av det som skrives er upresist, og jevnt over fremstilles regjeringens handling som en trussel for ytringsfriheten. Under er fakta rundt saken, sakset fra Venezuela Information Centre.

Se også Venezuelaanalysis for kommentarer og analyser.


The truth about RCTV - a VIC briefing


In recent weeks a number of press articles have claimed that Venezuelan President Hugo Chávez is closing down the TV station RCTV and that this is a sign of increasing censorship and restrictions to the freedom of expression in Venezuela.

­These are false allegations, circulated by opponents of the Chávez government as part of a politically motivated campaign to undermine support for the government. The truth about RCTV is very different and below the Venezuela Information Centre outlines the facts.

1) Is the Venezuelan government shutting down the RCTV Station?

Contrary to some reports, the RCTV station is not being closed down. Rather, the Venezuelan government has chosen not to renew RCTV’s licence to broadcast via Venezuela’s Channel Two when this expires on 27 May. RCTV will continue to be able to operate freely in Venezuela on the public airwaves on cable and on satellite, as will the many TV and radio stations that RCTV owner Empresas 1BC runs across Venezuela[i]. 2) Why has the government decided not to renew RCTV’s licence?

As with other democracies, Venezuelan law allows the government the right to grant broadcast licences, renew them or let them expire. The government has made the decision not to renew because of RCTV’s violation of numerous laws – most notably the active support it gave to a military coup in April 2002 to overthrow the democratically-elected Chávez government.

In addition to its violation of laws that prohibit the incitement of political violence, RCTV has not co-operated with tax laws and has failed to pay fines issued by the Telecommunications Commission.
RCTV’s involvement in the 2002 coup
In April 2002, a violent military coup temporarily overthrew the democratically-elected government of President Hugo Chávez. At least 13 people were killed and in the 48 hours that the coup plotters held power there was violent repression against those protesting for Chávez’s return and many were shot at by the police. The coup plotters overturned key components of Venezuela’s democratic constitution - closing down the elected National Assembly, the Supreme Court and other state institutions. Sections of Venezuela’s private media – including RCTV – played an active role in supporting this coup which became known as the world’s first ‘media coup’. One of the coup leaders Vice-Admiral Victor Ramirez Perez, underlined the key role of the media in organising the coup, stating, “We had a deadly weapon – the media.” The media’s role is highlighted in the documentaries, The Revolution Will Not be Televised and the new John Pilger film The War on Democracy.[ii]

RCTV’s specific involvement included running adverts encouraging the public to take to the streets and to overthrow the democratically elected president.[iii] As www.venezuelanalysis.com highlighted, RCTV was the first to broadcast the false claim that Chávez’s supporters were shooting at opposition demonstrators, which then served as a justification for high level military generals to declare their disobedience to the government[iv] and RCTV also showed exclusive interviews with coup plotters.

RCTV’s involvement was publicly highlighted on a television chat show the day after the coup, where journalists and military plotters boasted of their collaboration in creating a violent confrontation that could be used to justify the overthrow of the government. In this exchange, one conspirator says: "I must thank Venevision and RCTV" for the role it played[v]. RCTV's participation was so extensive that its production manager, Andrés Izarra, who opposed the coup, immediately resigned so as not to become an accomplice.

In addition to direct misrepresentation of events, RCTV also censored news reporting to try to stop the public from finding out what was really happening. RCTV's owner Marcel Granier ordered on the day of the coup and the following day that there was to be "No information on Chávez, his followers, his ministers, and all others" on the station. [vi] A managing producer of one of the station's news programmes affirmed this when testifying to the Venezuelan National Assembly. Instead, in the days of the coup, when hundreds of thousands of people took to the streets to demand the return of President Chavez, RCTV showed only cartoons[vii]. This is in clear violation of regulations contained in Article 58 of the Venezuelan Constitution that guarantee Venezuelan citizens a right to "true and accurate information".

In no country would it be the case that media outlets which have not only called for, but also played a key role in organising the violent overthrow of a democratic government, would have their licence to broadcast renewed.

Following their support for the April 2002 military coup, sections of the media have continued to go beyond just expressing criticism of the democratic Venezuelan government by calling for its overthrow. For example, just a few months after the April 2002 military coup, a sabotage of the oil industry – Venezuela’s main source of revenue ­– was organised by industry employers with the intention of creating severe economic hardship that would lead to the overthrow of the Chavez government. It lasted for two months and saw Venezuela’s economy shrink in the first and second quarters of 2003 by 15 percent and 25 percent respectively. Again, the four main TV stations, including RCTV, ran a propaganda war against Chavez including broadcasting 17,600 ‘advertisements’ in support of the sabotage. Many of these were paid for by the TV stations themselves.[viii]

3) Is the non-renewal of the licence legal and have other governments made similar decisions? Most countries regard the TV and radio airwaves as a public space that has to be regulated through laws and codes of conduct. Governments or delegated bodies are empowered to take action against any broadcaster that fails in its legally prescribed responsibilities.

Across the world, decisions not to renew licences to those who have violated these requirements are not unusual. A report by J. David Carracedo published in the magazine Diagonal on 21 countries, including the US and in Europe, found that there have been at least 236 closures, revocations, and non-renewals of radio and TV licences. [ix] In addition research conducted by the Venezuelan Ministry of Telecommunications shows that over 600 TV broadcasting licences have not been renewed all around the world.

In Venezuela, the regulations are based on Article 156 of the Venezuelan Constitution, the Organic Law of Telecommunications (2000) and the Law of Social Responsibility in Radio and Television (2004) Similarly, there are requirements on broadcasters in the US and Britain.

In the US, laws have long established standards to which all broadcasters must adhere. These are maintained by the Federal Communications Commission (FCC) which controls licensing and programming. The FCC has regularly denied licence renewals based on these standards and as an article in the Houston Chronicle noted, “it’s doubtful [RCTV’s] actions would last more than a few minutes with the FCC.”[x]

In Britain, TV and radio must adhere to the Broadcasting Code which embodies objectives that Parliament set down in the Communications Act of 2003. This states that “Material likely to encourage or incite the commission of crime or to lead to disorder must not be included in television or radio services”[xi] and that “Broadcasters must use their best endeavors so as not to broadcast material that could endanger lives.”[xii] RCTV’s role in the coup would have clearly violated these laws.

4) Will alternative views still be able to be expressed in Venezuela?Much of the reporting of the non-renewal of the RCTV licence has implied that this station is a lone critical voice of the Chavez government. This could not be further from the truth.

It is estimated that 95 percent of the Venezuelan media is in opposition to President Chávez, and on a daily basis produces vitriolic ‘news pieces’ as well as editorials against the government.[xiii]. The private Venezuelan media includes five major television channels –Venevisión, RCTV, Globovisión, Televen and CMT – which control at least 90 percent of the TV market, with smaller private stations controlling another five percent.[xiv] In addition all of the country’s 118 newspaper companies, both regional and national, are held in private hands, as are 99 percent of radio stations.[xv]

Venezuela’s media enjoys the freedom to report and express opinions without government interference. Despite the clear violations of laws and active support for the overthrowing of a democratic government, not a single TV or radio station has been closed by the government since President Chávez was elected in 1998.

However, two television channels have been shut down temporarily for political reasons, not by the government, but by opponents of President Chavez. One was the public station, Channel 8, which was shut down by the junta responsible for the coup as part of concerted efforts to prevent the truth from getting out. The second is the case of alternative station Catia TV, which was closed in July 2003 by the former Metropolitan Area Mayor, Alfredo Peña, an anti-Chávez member of the opposition and supporter of the April 2002 coup[xvi].

In fact, since the election of the President Chávez, the diversity of media has expanded. Venezuela’s Telecommunications Minister, Jesse Chacón, recently pointed out that during the Chávez presidency the number of TV channels have increased from 30 to 78 and the number of FM radio broadcasters from 368 to 617 since 1999.

5) What will replace RCTV on Channel Two?

In addition to RCTV’s failure to meet basic public interest standards, the Venezuelan government has also said that it has chosen to grant the licence to another broadcaster in order to democratise both access to and the content of the airwaves.

A new television station TEVES (Venezuelan Social Television) will begin airing on Channel Two once RCTV’s licence expires. Government Minister Jesse Chacon has said that TEVES will be similar in concept to that of European public service broadcasting, with the aim of creating space for diverse programming. He explained that the new channel will “break the editorial line that exists in the TV business, where the owner of the medium is the owner of the message” with independent TV producers creating the programmes for the new channel.[xvii] The Venezuelan Director of Public Policy of the Ministry of Communication and Information, Luisana Colomine, added that “Any person can participate in its production and no one will be excluded for belonging to one political party or another… That's part of the idea of public service”. [xviii]

--------------------------------------------------------------------------------

[i] Hugo Chávez and RCTV: Censorship or a legitimate decision? 7 February 2007 at http://www.venezuelanalysis.com/articles.php?artno=1954[ii] The Revolution Will Not Be Televised can be viewed at http://video.google.com/videoplay?docid=5832390545689805144 or a copy can be requested by e-mailing

' );
//-->
info@vicuk.org
This email address is being protected from spam bots, you need Javascript enabled to view it
. For more information on The War on Democracy see www.johnpilger.com[iii] Press Freedoms in Venezuela: The Case of RCTV. Venezuela Information Office press release at www.rethinkvenezuela.com/downloads/RCTV.htm[iv] The footage which claimed to show Chavez supporters firing on innocent demonstrators, was actually scenes of pro-government demonstrators defending themselves while under fire from trained snipers who were killing people as shown in the film Llaguno Bridge: Keys to a Massacre at http://www.youtube.com/watch?v=u9wU0OIIEmY[v] In the film The Revolution Will Not Be Televised. [vi] Press Freedoms in Venezuela: The Case of RCTV Venezuela Information Office press release at www.rethinkvenezuela.com/downloads/RCTV.htm.[vii] Press Freedoms in Venezuela: The Case of RCTV Venezuela Information Office press release at www.rethinkvenezuela.com/downloads/RCTV.htm[vii] Venezuelan Government Will Not Renew “Coup-Plotting” TV Station’s License 3 January 2007 at www.venezuelanalysis.com/news.php?newsno=2182[viii] Eva Gollinger quoted in www.coha.org/NEW_PRESS_RELEASES/New_Press_Releases_2005/05.47_Telesur_ the_one.htm[ix] See the full report http://www.rebelion.org/docs/47853.pdf[x] Jones, Bart “Chavez as Castro? It’s not that simple in Venezuela,” Houston Chronicle, February 7, 2007. [xi] Section 3.1 of the OFCOM Broadcasting Code, available at http://www.ofcom.org.uk/tv/ifi/codes/bcode/ofcom-broadcasting-code.pdf[xii] Section 3.6 of the OFCOM Broadcasting Code, available at http://www.ofcom.org.uk/tv/ifi/codes/bcode/ofcom-broadcasting-code.pdf[xiii] Press release from Council on Hemispheric Affairs 19 January 2007 http://www.coha.org/2007/01/19/hugo-chavez-the-media-and-everybody-else[xiv] Press release from Council on Hemispheric Affairs 19 January 2007 http://www.coha.org/2007/01/19/hugo-chavez-the-media-and-everybody-else[xv] Press Freedoms in Venezuela: The Case of RCTV. Venezuela Information Office press release at www.rethinkvenezuela.com/downloads/RCTV.htm[xvi] http://www.aporrea.org/actualidad/n8281.html[xvii] See Telecom Minister: New Channel Will Be First True Public TV in Venezuela, March 29 2007, www.venezuelanalysis.com/news.php?newsno=2254[xviii] Interview with Panorama, available at http://www.venezuelanalysis.com/news.php?newsno=2296

Åpent møte onsdag 18. april

Åpnet møte om Venezuela.

Åpnet møte om Venezuela.
Chavez har vunnet valget men sterke krefter vil ha han avsatt. Venezuela må ha fortsatt internasjonal støtte for å beholde deres president.
Latin- Amerikagruppene i Oslo ser sterk behov for å fokusere og samarbeide med flere aktører til støtte for Venezuela og Chavez.

Temaer som tas opp:
- "Consejos communales" - kommuneråd (desentraliseringspolitikken som går ut på å gi ressurser og myndighet til det organiserte lokalsamfunnet)
- Kvinners rolle i revolusjonen
- Veien videre for sosialisme for de 21. århundre
- Hvorfor skal Chavez styre via dekret?
- Hva skjedde egentlig under presidentvalget?

Deltakere fra Venezuela:
Ronald Barney: organisator av deltagende budsjettering, lærer på Mision Robinson (alfabetiseringsprogram), koordinator av ungdomsbevegelsen Frente Fransisco de Miranda, koordinator av folkelig deltakelse (poder popular) og kommuneråd (consejos kommunales) gjennom Alcaldia Major (delstatsadministrasjonen).
Luis Rangel: sosiolog, grasrotaktivist, medlem av ledelsen av Movimiento Revolucionario Tupamaro i Caracas.
William Rodríguez: grasrotaktivist, koordinator av kommuneråd (consejos comunales), helsekomiteer og komiteer for urbane jordreformer, politisk rådgiver for bydelsbyråd i Caracas.
Gretel Castro: ansvarlig for den Bolivarianske Skolen for sosial formasjon (escuela bolivariana de formacion popular), studerer kommunikasjon, jobber i MINPADES, Departementet for folkelig deltakelse og sosial utvikling

Arrangør: LAG Oslo og Bergen og Circulo Bolivariano.

Sted: Sagene samfunnshus, i OsloDato:

fredag 30. mars 2007 Tid: Kl: 18:00-20:00

Kontaktperson: Beth Maria Furrevik- GomesE-post: solbrasil@hotmail.com