Vestleg media og Venezuela

Denne artikkelen ble sendt til Bergens Tidende (BT) som et svar til en nokså krass og ensidige leder i avisen. Svaret var at de ikke kunne finne plass til innlegget.

BTs rapportering om Venezuela har vært konsekvent anti-Chavez, og tar utgangspunkt i opposisjonens ensidige presentasjon av situasjon i landet. Det er en sjelden gang at man slippe inn med et krittisk innlegg.

For en avis som er så opptatt av ytringsfrihet i Venezuela bør de gå fram med et god eksempel og tillater litt ytringsfrihet på hjemmebane! (red)


Vestleg media og Venezuela
Tek ein utgangspunkt i BT sin leiar om Venezuela, laurdag 1. desember, så følger dei mykje av den stemninga som er i mange veslege media. Dei er kritiske til president Hugo Chávez og brukar han omlag eintydande med landet. Fordi det er stort sett HAN det dreier seg om når vestleg media, inkludert BT, prøver å omtale landet VENEZUELA. Vel er han ein veldig markant og profilert person, noko pressa alltid likar å skrive om, men det går an å ta seg litt journalistisk tid til å sjå på kva er det som verkeleg hender i landet. Men det orkar tydelegvis ikkje mange i pressa, dei tek ofte dei mange feiaktige påstandane til dei store nyhendebyråa, spleisar det saman med noko avisene sjølve finn på, og trur at lesarane deira alltid likar feite bokstavar. BT har også slike tendensar, om ikkje så grove overtramp som enkelte andre norske eller utanlandske aviser gjer. Eg vil oppfordre bladet til i artiklar å setje meir søkeljos på opposisjonen i Venezuela, spesielt deler av den og deira skitne triks. For kva er meininga med så meiningslaus ubalanse i framstillinga om Venezuela, der opposisjonen får brøkdeler av kritikken? Veit journalistar eigentleg kva opposisjonen har prøvd seg på i den tida Chávez har vore president, eller vil dei ikkje vite det?

I ein artikkel i BT, 4. desember, vert det skreve om historia til Chávez, men også her er fordreiinga merkbar når det vert skreve om kva lærdom presidenten skal ta etter valnederlaget. Då gjentek Frank Rossavik (som har skreve både leiaren og artikkelen) at Chávez gjerne vil verte attvald resten av livet. Eg forstår enno ikkje kvifor det ikkje går an å sjå realitetane bak reformframlegga. Det er ikkje Chávez som "evig president" som skulle stå i konstitusjonen, men mogelegheita til fleire periodar enn to. Men han måtte veljast av folket først! Akkurat som det ER mogeleg i Storbritannia, Frankrike, Italia, Sverige OG Noreg, osb. Er det diktatur i desse landa?

Ein annan påstand er at presidenten har lurt inn i framlegget kontroll over sentralbanken. Det er ikkje han personleg som skulle vera "onkel Skrue", men tanken var meir offentleg kontroll, ikkje så fristilt frå styresmaktene som vår bank er.
Til slutt påstandane om at desse såkalla "diktatoriske" framlegga var i ei pakke til folket i "glansa" papir. Der t.d. betre arbeidstilhøve for tilsette også utanfor statsbedriftene, lågare stemmerettsalder (16 år), normalarbeidsdag ned til 6 timar, styrking av demokratiet på arbeidsplassen med arbeidarråd, antidiskrimineringslover og til og med grunnlovsfesting av økonomisk støtte til opposisjonen, berre var til for manipulering. Kva om desse faktisk var eit framlegg om betre sosial-økonomiske og inkluderande deltaking i samfunnet? Om ein orkar lese i lovframlegget, finn ein dette i artikkelform.
No tapte lovpakka avtemninga med 51 prosent. Det tåler eit demokrati som Venezuela. Spørmålet vert om pressa vår tåler nye forsøk på inkluderande tiltak for det venezualanske folket. Dei treng då truleg "ei bøtte med kaldt vann i hodet" sjølve!

Ivar Jørdre, medlem av Venezuela-nettverket i Bergen

Splitter Venezuela?

Dette innlegget er et svar til artikkelen "Splitter Venezuela" i bilaget VG på Søndag 2. desember

Løgn og manipulering om Venezuela
VG (VG på søndag bilag 2.12) fremstår seg som en slags norsk utgave av opposisjonsmedia i Venezuela. ”Media Sucia” (Skittent media), som det kalles der borte. VG slutter seg til den årelange svertekampanjen mot den folkevalgte presidenten, ved bruk av løgn og manipulert informasjon. Artikkelen burde være et skoleeksempel for Pressens Faglige Utvalg for slett og forloren journalistikk.

Vi blir på forsiden av bilaget presentert med et stort bilde av Hugo Chávez og tittelen ”Splitter Venezuela”. Her er vi til å forstå innledningsvis at presidenten, som har vunnet 3 valg med to tredjedels flertall, er ansvarlig for å splitte landet. Dette gjelder ikke opposisjonen, som nekter å akseptere den folkevalgte statslederen og bruker alle midler, fra sabotasje og drapforsøk til statskupp, for å trosse folkets vilje.

Artikkelen begynner med påstanden: ”Hvis tilhengerne vinner valget i dag, kan han være president så lenge han vil.” M.a.o. en diktator. Men VG glemmer en viktig ting, han må velges første, dvs. han kan være president så lenge FOLKET vil. Tja akkurat som Gordon Brown, Nicolas Sarkozy, eller Jens Stoltenberg; diktatorer? Neppe.

Så brukes det to sider med en blanding av fakta og synsing for å bygge opp under påstanden om at Chávez er en maktgal populist som rakker ned på ytringsfrihet, en ”Tyrann gjennom popularitet”. Hadde VG-journalisten sett på de tosides annonsene i avisene de siste ukene før folkeavstemningen, med sitt skremselsbudskap ” Mødrer! de nye grunnlovsreformene vil ta fra deg Hus, Familie og Barn!” vil han raskt ha skjønte at det ikke er begrensning av ytringsfrihet i Venezuela. Tvert imot, det er et grovt misbruk av denne friheten! Desto verre er det at disse annonsene ble del-finansiert av nordamerikanske selskaper etter oppfordring fra USA sin ambassadør i Venezuela.

Til slutt ble vi servert dette: ”Da første meningsmåling visst at 60% var imot, la Chávez inn en rekke nye, fristende forslag som folket skal stemme over samtidig.”
Seriøst! Hvor har dere diktet dette opp fra?
Chávez la frem alle 33 endringsforslag som en pakke til Nasjonalforsamlingen 15 august. Han har ikke lagt til, eller endret en eneste av dem siden!

Jeg kan forstår at opposisjonsmedia i Venezuela er tjent med å drive en slik skitten journalistikk De representerer en klasse som har mistet sin økonomiske makt og privilegier etter at Chávez kom til makt og innført en fordelingspolitikk hvor alle borgere kan dra nytte av rikdommen fra landets ressurser. Men jeg skjønner ikke at VG kan være tjent med å produsere så elendig og løgnaktig journalistikk. De får jo ikke en gang økonomisk støtte fra Bush administrasjon, eller…..

Dave Watson

Hugo Chávez, ”keiseren med klær”!

Dette innlegget ble sendt til Dagbladet som respons til Einar Hagvaags nokså reaksjonære "nyhetsreportasje" om grunnlovsendringer i Venezuela. (reportasjen finnes her: http://www.dagbladet.no/tekstarkiv/artikkel.php?id=5001070074178&tag=item&words=kald%3Bprotest )

Hugo Chávez, ”keiseren med klær”!

Søndag 19 august kom det et svært bilde av fotografen Spencer Tunik i Dagbladet. Bildet var av 600 nakne mennesker på en sveitsisk isbre, og dekket nesten to sider av avisen. Vi kan bare håpe at sjokkeffekten av et slikt bilde tok lesernes oppmerksomhet vekk fra det makkverk av en nyhetsartikkel i spalten ved siden av. For min del er jeg mer opptatt av balansert og pålitelig informasjon i nyhetsformidlingen, enn bruk av nakne menneskekropper som redskap for å fremme miljøbevissthet. Jeg ble derfor kraftig provosert av den såkalte nyhetsreportasjen om grunnlovsendringer i Venezuela.

Under overskriften ”Keiser Hugo i Venezuela” presenterer Einar Hagvaag en subjektiv og meget feilaktig tolkning av forslagene til disse grunnlovsendringer, en artikkel som kunne ha vært verdig en plass i Pravda i dens glansdager under den Kalde Krigen. Man må spørre hvilken hensikt Hagvaag har med å skrive en så propagandistisk artikkel. Dette fordi hele innholdet er myntet til å skape et inntrykk blant leserne, som er det motsatte av virkeligheten i Venezuela.

Hvordan skal man tolke påstanden om at grunnloven ble ”egenhendig” skrevet av Chávez i 1999? Er Hagvaag kjent med at det var en folkevalgt grunnlovsforsamling som forfattet den nye grunnloven i 1999, og at den deretter ble vedtatt i en folkeavstemning?Og påstanden om at ”Chávez fritt kan stikke hånda ned i kassa til nasjonalbanken,” fordi han bruker inntektene fra oljen til å finansiere prosjekter som kommer landets fattige flertall til gode, er like skandaløst. Kanskje Hagvaag foretrekker det som var tilfellet før Chávez kom til makten, hvor brorparten av oljeinntektene forsvant ut av landet til de multinasjonale oljeselskapene, mens det som ble igjen ble fordelt blant en styrtrik korrupt liten elite.

Mens vi opplever en avdemokratisering i de fleste landene i verden (inkludert Norge), hvor mer og mer makt blir overført til ikke-valgte overnasjonale institusjoner, går Venezuela under Chávez inn for mer direkte demokrati. Forslagene til grunnlovsendringer sendes nå ut til alle husholdninger i landet og skal grundig diskuteres før en eventuelt folkeavstemning. Det er det Venezuelanske folket som til slutt skal bestemme om de ønsker disse endringer, ikke en internasjonal mediakampanje styrt av landets opposisjon og deres allierte i Washington.

Lik det eller ei, grunnloven i Venezuela er en av de mest demokratiske i verden. Den delegerer politisk og økonomisk makt til folket, og gir større kontroll over de folkevalgte. De 33 forslagene til endringer vil i hovedsak føre til en enda videre demokratisering, og folkelig kontroll over bestemmelsesprosessene.

Hvis ikke Hagvaag kan akseptere dette, bør han i hvert fall være snill og plassere sine fanatiske meninger hvor de hører hjemme - på debattsidene i avisen og ikke som en nyhetsreportasje!

Dave WatsonTidligere valgobservatør i Venezuela

Heltedyrkende norske venstresiden?

De følgende to innlegg kom på trykk i Klassekampen som et svar til Daniel Ims kronikk/innlegg om at den "Heltedyrkende" venstresiden i Norge bør høre på venstrefolk i Latin-Amerika:













SUBSTANSLØST OM VENEZUELA
Daniel Ims startet en debatt om ytringsfriheten i Venezuela med sitt innlegg "demokraten" Chávez? i Klassekampen. Det er allerede påvist at Ims villeder leserne på det groveste når han fremstiller profilerte nyliberalister som "venstreintelektuelle" og bruker det som argument for at selv ikke venstresiden i Latin-Amerika støtter Chávez. I sitt andre innlegg "Om høgreavvik" fastholder likevel Ims påstanden om at venstresida og Klassekampen "hyller" Chávez.

Ims problem er at ingen, verken i Klassekampen eller på venstresida mener at Chávez er ufeilbarlig eller at Venezuela er noe sosialistisk paradis. Når innleggene hans likevel renner over av ord som "heltar" og "tiljubling" er dette lite annet enn ufin stempling av meningsmotstandere gjennom konnotasjoner til 70-tallets persondyrkelse og sekterisme. Faktum er at rammene for den norske Venezuela-debatten settes av en ekstrem skjev mediedekning som konstruerer et "Chávez-diktatur" gjennom gjentakelsen av løgner som at Chávez "stenger medier" og "angriper ytringsfriheten". Dessverre har dette fullstendig avskjert muligheten for en konstruktiv og faktabasert diskusjon av utfordringer og feil som nødvendigvis oppstår i reformprosesser både i Venezuela og andre land på kontinentet med verdens største levekårsforskjeller.

I mangel på troverdige argumenter for sin påstand om at Venezuela er et diktatur maler Ims videre på at Tal Cual, avisen til hans sannhetsvitne Teodoro Petkoff, har blitt tildelt en relativt ubetydelig bot for å ha brutt loven som beskytter mindreårige ved å henge ut Chávez ni år gamle datter. Det mest interessante med dette er imidlertid kontrasten til presidenten selv som har blitt kalt "ape" og "zambo" (vanlige rasistiske betegnelser på folk av ikke-hvit opprinnelse), "gal" og "marginal" (som betyr fattiglus) og beskyldt for å være "seksuelt fiksert på Fidel Castro" i riksdekkende medier, uten at dette har ført til så mye som en bot. Ims viser en rørende, om enn noe skjevt fordelt omsorg, når han likevel lar seg indignere over at de som fremfører og sender slike ærekrenkelser blir "latterliggjort" av Chávez.

Jeg skal ikke dvele mer ved Ims' forsøk på å lansere Petkoff som sin egen "venstre intellektuelle" helt. Som tidligere nyliberal økonomiminister, presidentkandidat i 2006 og samtidig eier av en egen avis er imidlertid Petkoff et interessant eksempel på hvor ytringsmakten befinner seg etter 8 år med Chávez-regjering i Venezuela. Lederartikkelen i avisen hans fra den 12. april 2002, en ukritisk hyllest til det blodige militærkuppet mot Chávez dagen før, er også et svært interessant eksempel på hvordan denne makten forvaltes. Det faktum at ingen medier slapp til noen som var motstandere av kuppet sier også en del om hvem som ikke har ytringsmakt. Derfor er det ikke vanskelig å gi FN-organet UNESCO rett i at den enorme private eierkonsentrasjonen over latinamerikanske medier er usunn for demokratiet.

Ims har rett i at venstresida har hatt en tendens til å la formelle demokratiske rettigheter komme i skyggen av sosiale og økonomiske rettigheter. Men så lenge 1) ingen partier eller medier er blitt stengt eller forbudt, 2) Venezuelas valg er verdens mest overvåkede og 3) høyresida dominerer mediene og kan begå militærkupp stort sett ustraffet: kan vi ikke da tillate oss å støtte venezuelanernes rett til å velge sin egen regjering og ta avstand fra de som forsøker å styrte den, uten å bli stemplet som diktatorvenner eller heltedyrkere? Og når vi vet at Chávez forgjengere etterlot et samfunn med større levekårsforskjeller enn Sør-Afrika under apartheid, hvor barn døde av sult mens oljeindustrien pumpet opp verdier seks ganger større enn hele Marshallhjelpen; er det da utilgivelig om man bifaller økonomisk omfordeling og sosiale prosjekter til tross for at én høyreekstrem tv-kanal ikke fikk fornyet sin allmennkringkastingskonsesjon?

Ims avslutter med å avfeie Chávez som en "machofigur i uniform". Det at enkelte ser seg blind på klesstil og retorikk og synes Chávez er for "macho" bør imidlertid ikke hindre Klassekampen og venstresida i å konsentrere seg om fakta på bakken.

Eirik Vold



REDSEL FOR ET VELLYKKET ALTERNATIV
Ikke bare har Daniel Ims et problem med å identifisere venstresiden i Latin-Amerika han har et lignende problem her hjemme i Norge (KK26/6). Jeg lure på hvor denne heltedyrkende, ukritisk venstresiden befinner seg. Det virker som om det er noe høyresiden har diktet opp for å støtte opp om sine fattigslig argument om at Venezuela er blitt et diktatorstat under Hugo Chávez.

Innenfra den nokså heterogen venstresiden, har vi heller sett en vedvarende tilbakeholdenhet. Venstresiden i Norge har i mange år vært svært mistenksom overfor Cávez pga. hans populistisk lederstil og lite diplomatisk framgangsmåte. Dette har lammet venstresiden, spesielt innenfor anti-globaliserings og solidaritetsbevegelsen, fra å yte støtte til prosessen i Venezuela.

Dette som vi nå ser er at prosessen begynner å tale for seg selv. Resultatene er slående, spesielt innenfor helse, utdanning og fattigdomsbekjempelse. En alternativ utviglingsstrategi som vender ryggen til de rådende nyliberale oppskriftene, og som avslører hvilken fiasko ”Washington Consensus” her vært på kontinentet.

Det begynner å gå opp for folk at i Venezuela skjer det noe som er virkelig verdt å støtte opp om. Mistenksomhet (fremdeles til stede) ikke lenger hemmer på handling og flere organisasjoner på venstresiden har begynt å engasjere seg. Her kan venstresiden, ikke bare i Norge, støtte opp om en prosess som virkelig sørger for en omfordeling av resurser til de som har alltid blitt ekskludert, landets fattige flertall. Også innenfor lovverket og med full respekt for både menneske- og ytringsrettighetene. Heltedyrking sier Ims, Solidaritet vil de fleste sier.

Men høyresiden er nervøs. Et vellykket anti-nyliberal prosjekt! Dette går ikke! I årevis har de prøvd å bevise at prosessen er en økonomisk fiasko. Landets opposisjon har hjulpet til med statskupp og økonomisk sabotasje men prosessen (med økende folkelig støtte) suser fram! Den er vellykket, og enda verre (for høyresiden) den er smittsom. Den lar seg ikke isolerer og uskadeliggjøre.

Er det trusler på demokratiet som Ims er virkelig opptatt av, og ikke et opportunistisk forsøk å hale ned på den norske venstresiden? Jeg vil påstå at høyresiden er lite bekymret over demokratiets tilsand i Venezuela. Det de egentlig er bekymret over er at det alternativt eksperimentet i Venezuela skal lykkes!

Dave Watson
Ukortet utgave finnes på: http://venezuelalag-norge-dave.blogspot.com/

Innlegg av Ronald Mayora, Klassekampen 21. juni

Nok løgn
I det siste har ytringsfriheten i Venezuela vært gjenstand for debatt i Klassekampens spalter. Dette er både bra og viktig. Problemet er bare at nesten all kritikken, slik som den til Unge Venstres Erlend Sand, baserer seg på unøyaktigheter, feil og direkte løgn. I tillegg er debatten fullstendig løsrevet fra den spesielle historiske og politiske konteksten. Som venezuelaner synes jeg det er trist at nordmenn blir presentert et så skjevt bilde av det som foregår i landet mitt.

De nyliberale venezuelanske regjeringene klarte i løpet av 90-tallet å skape større sosiale og økonomiske forskjeller i Venezuela enn i Sør-Afrika under Apartheid-regimet. Dette gjenspeiles selvfølgelig også i landets mediebilde. Noen få rike, hvite familier kontrollerer nesten hele mediemarkedet. Venezuelanere av blandet svart og indiansk opprinnelse utgjør mer enn 70% av befolkningen. Likevel var vi fullstendig ekskludert, usynliggjort og stigmatisert i venezuelanske massemedier. Chávez ble valgt for å endre på dette sosioøkonomiske apartheidsystemet.

Erlend Sand, kritiserer SV's nestleder Audun Lysbakken for at han ikke ville fordømme den venezuelanske regjeringen for å ha «stengt» tv-kanalen RCTV, med begrunnelse at han ikke detaljene i saken godt nok. Det var nok heller Sand som burde satt seg inn i saken før han uttalte seg.

Sand skriver at «Chávez har stengt Venezuelas siste frie tv-kanal». RCTV fikk sin første konsesjon av den brutale diktatoren Pérez Jiménez på 50-tallet. Kanalens president Marcel Granier var blant de første til å møte opp i presidentpalasset og gratulere den selvutnevnte diktator Pedro Carmona som tok makten under det brutale militærkuppet mot Chávez i april 2002. Mens heksejakten på folkevalgte og andre kuppmotstandere raste som verst, bestemte Granier at ingen som støtter Chávez skulle vises eller komme til orde på kanalen hans. Kanalens produksjonssjef som ikke syntes denne ordren var etisk forsvarlig ble bedt om å pakke sakene. Kuppgeneralene ble derimot invitert til kanalens studio. Der fikk de anledning til å true alle som var motstandere av det gryende militærdiktaturet med at «all motstand er nytteløs og vil bli slått ned». De to eneste kanalene som ikke støttet kuppet var blitt stengt med militærmakt. Eieren av RCTV og de andre ”frie” private tv-kanalene nektet alle oss som ikke støttet kupp og diktatur både retten til å ytre oss og retten på informasjon.

Denne mediesituasjonen er selvfølgelig en fare for demokratiet og vi trenger heldigvis ikke Sands tillatelse for å forsøke å endre på den. Det å ikke fornye RCTVs allmennkringkastingskonsesjon og støtte opprettelsen av lokaltv-kanaler og radiostasjoner blant de fattige som aldri før hadde noen ytringsmakt er nemlig helt i tråd med grunnloven både i Venezuela og de fleste andre demokratier, inkludert Norge. Hvordan ville Unge Venstre reagert dersom for eksempel TV2 hadde misbrukt sin allmennkringkastingskonsesjon og sendt oppfordringer om å myrde statsministeren eller kongen?

Aldri i Venezuelas historie har det vært så mange kanaler til å protestere mot en regjering.
Under de «demokratiske» regimene som skapte Venezuelas sosioøkonomiske apartheidsystem hadde vi som protesterte verken tv-kanaler eller aviser. Venstrepartier ble forbudt, demonstranter ble drept og torturert, og aviser sensurert uten at det internasjonale samfunnet reagerte. Hvor var Unge Venstre da? Uansett hvor mange ganger Sand gjentar løgnene sine har ikke Chávez-regjeringen stengt eller forbudt en eneste tv-kanal, radiostasjon eller politisk parti. Selv de som forsøkte å innføre militærdiktatur gjennom statskupp, har fått gjøre dette stort sett ustraffet. Vi er millioner av venezuelanere som for første gang føler oss representert av en president etter valget av Hugo Chávez. Vi vet også å verdsette demokratiet, for etter å ha opplevd det brutale militærkuppet mot Chávez vet vi også hva det vil si å miste det. Vi har heller ikke glemt at det var mediene fremførte en falsk avskjedssøknad fra presidenten og kom med en rekke andre løgner for å lure oss til å godta kuppet og diktaturet i 2002. Kuppgeneralene takket derfor RCTV offentlig og sa at «mediene var vårt viktigste våpen» da de hadde styrtet Chávez. Sand skal vite at løgnene hans også blir tatt imot med takk av de som ønsker fortsatt fattigdom og undertrykkelse og som er villig til å bruke militærmakt for å ta fra oss både ytringsfriheten, demokratiet og håpet.


Ronald Mayora Synnes,
Teologistudent og medlem av Den Bolivarianske Sirkelen
ronald_mayora@hotmail.com

Tar turen til Venezuela, Sande!

Dette innlegget er et svar til Unge Venstres Erlend Sande sitt debattinnlegg i Klassekampen fredag 15. juni:

Tar turen til Venezuela, Sande!
Erlend Sande, sentralstyremedlem i Unge Venstre, kommer med enda en kraftsalve mot norske venstresiden i Klassekampen fredag 15. juni. Med utgangspunkt i den politiske situasjonen i Venezuela retter han skyts mot bl.a. Audun Lysbakken for ikke å kritisere Hugo Chávez for å ha ”nedlagt den siste opposisjonelle tv-kanalen” i landet. Samtidig lovpriser han Petter Eide for å være den eneste SV-eren som fordømmer Chávez for menneskerettighetsbrud.

Lysbakken er ærlig nok til å innrømme at han ikke kjenner godt nok til saken for å kunne uttale seg. Sande, til felles med flere andre som har stått frem i hylekoret mot Chávez den siste tiden, har åpenbart svært mangelfull kjennskap til saken, men uttaler seg likevel i krasse ordlag og tegner et bilde av den politiske utviklingen i Venezuela som er svært fjernt fra virkeligheten.

Til tross for at påstandene i Sandes første innlegg har blitt detaljert tilbakevist, gjentar han de på nytt. Han feier vekk kritikken og prøver å dekke over hans uvitenhet ved å generalisere om at han og Unge Venstre reagerer på alle former for menneskerettighetsbrud uansett om det kommer fra venstre eller høyre. Men her oppstår det to problemer:

1) Menneskerettighetsbrudd i Venezuela har ikke blitt påbevist (med mindre enn det er opposisjonens stenging av Chávez-sympatiserende media, forfølgelse av tidligere medlemmer av Chavez-regjeringen og dens tilhengere og oppløsning av alle demokratiske organer under deres kortlevd kuppet mot Chávez i 2002).
Og 2) jeg lette så hardt jeg kan, men finner jeg ikke et eneste debattinnlegg undertegnet Sande om andre land i regionen- som Colombia, Guatemala og Mexico der det under USA-vennlige høyreregjeringer pågår reelle grove menneskerettighetsbrudd.

Det er trist at folk som retter seg mot en karriere i politikk kan være så dårlig informert om viktige hendelser rundt om i verden. Det kan virke som om når de snakker om utenrikspolitikk i fjerne deler av verden som de flest her hjemme har lite kjennskap til, er det fritt fram for oppdiktede fremstillinger (som f. eks: ”nedleggelse av den siste opposisjonelle tv-kanalen i Venezuela”: en dramatisk påstand men totalt usant). Hadde Sande utalt seg så feilaktig om ting nærmere hjemme hadde han stått i fare for å miste sin politiske kredibilitet. Sande bedrar seg selv hvis han tror han har en god sak i ikke-fornyelsen av RCTVs lisens for å kritisere venstresiden. Et verre eksempel på brudd på ytringsfrihet ville ha vært vanskelig å finne, gitt kanalens grove brudd på sendevilkår som hadde utløst en stopp i lisenstildeling i ethvert land. Eller mener Sande virkelig at det offentlige eide bakkenettet bør brukes av kanaler som ikke bare støtter, men aktivt deltar i blodig militærkupp?

Min anbefaling til Sande er å ta en tur til Venezuela og med egne øyne se på en av de flere høyst aktive opposisjonskanalene- eller RCTV som fremdeles sender via kabel. Diskuter gjerne Venezuela, men en bør kunne forvente at politikere forholder seg til fakta og ikke hengir seg til ideologisk motiverte usannheter.

Dave Watson
Nettverk for Venezuela og tidligere valgobservatør i Venezuela

Ytringsfrihet eller de rikes ukrenkelige rett til å desinformere folket

Innlegget er et svar til kronikk i Klassekampen onsdag 13. juni (det kom på trykk i en nokså forkortet utgave i Klassekampen mandag 18. juni).

Ytringsfrihet eller de rikes ukrenkelige rett til å desinformere folket
Når et lite barn ikke vet forskjell mellom venstre og høyre er det en bagatell, når en universitetslektor ikke vet forskjell, er det grunn til bekymring. Et slik problem har Daniel Ims (klassekampen 13. juni) når han anbefaler venstresiden i Norge til å lytte til kritikken av Hugo Chávez som kommer fra venstresiden i Latin-Amerika og bruker som eksempel Sergio Ramírez (eks sandinist fra Nicaragua) og Teodoro Petkoff (venezuelansk opposisjonspolitikker). At disse to politikere en gang i en fjerne fortiden kunne betegnes som tilhørende venstresiden er jo riktig, men i dag har begge to posisjonert seg langt ut til høyre. Kan det være at Ims ikke har fulgt med venstredebatten i Latin-Amerika, eller er det et overlagt forsøk på å vill-lede leserne?

Teodoro Petkoff var finansminister i regjeringen til Rafael Caldera på 90-tallet og var ansvarlig for en ekstreme neoliberal politikk. Privatisering og avskaffelse av sosial stønad etter oppskrift fra Pengefondet og i tråd med den såkalt ”Washington Konsensus” kjennetegnet hans økonomisk politikk, noe som i stor grad førte til at Chávez vant presidentvalget i 1998.

Sergio Ramírez har også vært en varm tilhenger av neoliberal frimarkeds politikk i over et tiår. Ims skriver at ”Ramírez har ei sjeldsynt gåve for refleksjon og sjølvkritikk”. Problemet er at han bare oppdaget denne ”sjeldsynte gåva” etter at han hoppet av fra Sandinistpartiet fordi han tapte nominasjonsvalget som presidentkandidat.

Ellers er debattinnlegget til Ims en nokså uoriginal oppremsing av høyresidens skjeve fremstillinger, halvsannheter og regelrett løgner, som vi dessverre har blitt vant til i det norske medias dekning av Venezuela og Hugo Chávez. At disse fremstillinger har blitt tilbakevist gang etter gang virker ikke til å bekymre Ims og hans like, de bruker den utprøvde teknikken om at dersom en gjentar en løgn igjen og igjen, så blir det til slutt en akseptert sannhet. Derfor har vi den merkelig situasjonen hvor den av kontinentets president med største oppslutningen, som har vunnet tre presidentvalg, med stadig voksende flertall, som har innført den mest demokratiske grunnloven og med kontinentets mest aktive opposisjonsmedia, blir oppfattet som en diktator!

Et eksempel er når Ims refererer til botlegging av avisa til Petkoff for å ha kritisert Chávez. For det første var avisen botlagt for brudd på loven som beskytter mindreårige, Cávez ni år gammel datter ble hengt ut på det grovest i en artikkel i avisen, for det andre var boten, som Ims påstår tok nesten knekken på avisen, et bagatellmessig beløp på cirka kr.100 000. Denne må lett kunne dekkes inn av de enorme overføringer Bush administrasjon kanaliserer gjennom National Endowment for Democracy til opposisjons media (et favoritt redskap av CIA som har gitt økonomisk støtte til flere av de som ble involvert i statskuppet mot Chávez i 2002).

Hele mediedebatten har blitt styrt av høyresidens, og spesielt Bush administrasjon. Deres redsel er at det alternative eksperiment for en mer rettferdig fordelig av nasjonale ressurser som Hugo Chávez startet i 1999 skulle lykkes, og deretter smitte over til andre land i regionen og på den måten avslører hvilket ulykke den nyliberale modellen egentlig er. Kritikerne overser den enorme sosiale, politiske og økonomiske framgangen som har funnet sted i landet. Heller ikke har det vært fokus på opposisjonens udemokratisk, kriminelle og ødeleggende atferd (hvem var det som stengte alle kritisk media, oppløste alle de folkevalgte organene, til og med høyesterett, de to dager de overtok makten under det USA støttete kuppet i 2002? Og hvem var det som sabotert landets oljeindustri med et prislapp for over $7 milliarder?).

Media hagler med beskyldninger om at Venezuela er et diktatur, om økonomisk vanstyre, menneskerettighetsbrudd og nå innskrenking av ytringsfrihet. Men ser man nærmere på disse påstandene er det vanskelig å få dem til å stemme med virkeligheten. Et land som før Chávez tillot multinasjonale oljeselskapene å stikke av med brorparten av inntekten fra landets naturressursene og fordelte det som var igjen mellom et mindretal av landets rikeste familier, bruker i dag under Chávez de samme ressursene på helse, utdanning og sosiale tiltak for landets fattig flertall.

Når presidentene i land som USA, Frankrike og de fleste Latinamerikanske landene, bruker fullmakter til å gjennomføre usosial og regressiv nyliberalistisk politikk hører vi ikke et eneste lite pip. Når Venezuelas president derimot bruker de samme, desto mer begrensede, fullmakter for å fordype demokratiseringssprossen i landet hører vi en hylekor av beskyldinger om diktatur ifra høyresiden og deres allierte i Akersgata. Og når man tør å stå fram og avslører løgnene ble man hengt ut som heltedyrkere og naive, nyttige idioter. Det spørs hvem det er som er nyttige idioter og hvem sitt ærend de løper, for her er det ikke snakk om et edelt forsvar av ytringsfrihet, (et verre eksampel av ytringsfrihet enn RCTV saken kunne man umulig ha funnet) her dreier det seg om å forsvare de rikes ukrenkelig rett til å desinformere folket, og medias rolle i opprettholdelse av en urettferdig og undertrykkende verdensordning.

Dave Watson
Nettverk for Venezuela og tidligere valgobservatør i Venezuela