SUBSTANSLØST OM VENEZUELA
Daniel Ims startet en debatt om ytringsfriheten i Venezuela med sitt innlegg "demokraten" Chávez? i Klassekampen. Det er allerede påvist at Ims villeder leserne på det groveste når han fremstiller profilerte nyliberalister som "venstreintelektuelle" og bruker det som argument for at selv ikke venstresiden i Latin-Amerika støtter Chávez. I sitt andre innlegg "Om høgreavvik" fastholder likevel Ims påstanden om at venstresida og Klassekampen "hyller" Chávez.
Ims problem er at ingen, verken i Klassekampen eller på venstresida mener at Chávez er ufeilbarlig eller at Venezuela er noe sosialistisk paradis. Når innleggene hans likevel renner over av ord som "heltar" og "tiljubling" er dette lite annet enn ufin stempling av meningsmotstandere gjennom konnotasjoner til 70-tallets persondyrkelse og sekterisme. Faktum er at rammene for den norske Venezuela-debatten settes av en ekstrem skjev mediedekning som konstruerer et "Chávez-diktatur" gjennom gjentakelsen av løgner som at Chávez "stenger medier" og "angriper ytringsfriheten". Dessverre har dette fullstendig avskjert muligheten for en konstruktiv og faktabasert diskusjon av utfordringer og feil som nødvendigvis oppstår i reformprosesser både i Venezuela og andre land på kontinentet med verdens største levekårsforskjeller.
I mangel på troverdige argumenter for sin påstand om at Venezuela er et diktatur maler Ims videre på at Tal Cual, avisen til hans sannhetsvitne Teodoro Petkoff, har blitt tildelt en relativt ubetydelig bot for å ha brutt loven som beskytter mindreårige ved å henge ut Chávez ni år gamle datter. Det mest interessante med dette er imidlertid kontrasten til presidenten selv som har blitt kalt "ape" og "zambo" (vanlige rasistiske betegnelser på folk av ikke-hvit opprinnelse), "gal" og "marginal" (som betyr fattiglus) og beskyldt for å være "seksuelt fiksert på Fidel Castro" i riksdekkende medier, uten at dette har ført til så mye som en bot. Ims viser en rørende, om enn noe skjevt fordelt omsorg, når han likevel lar seg indignere over at de som fremfører og sender slike ærekrenkelser blir "latterliggjort" av Chávez.
Jeg skal ikke dvele mer ved Ims' forsøk på å lansere Petkoff som sin egen "venstre intellektuelle" helt. Som tidligere nyliberal økonomiminister, presidentkandidat i 2006 og samtidig eier av en egen avis er imidlertid Petkoff et interessant eksempel på hvor ytringsmakten befinner seg etter 8 år med Chávez-regjering i Venezuela. Lederartikkelen i avisen hans fra den 12. april 2002, en ukritisk hyllest til det blodige militærkuppet mot Chávez dagen før, er også et svært interessant eksempel på hvordan denne makten forvaltes. Det faktum at ingen medier slapp til noen som var motstandere av kuppet sier også en del om hvem som ikke har ytringsmakt. Derfor er det ikke vanskelig å gi FN-organet UNESCO rett i at den enorme private eierkonsentrasjonen over latinamerikanske medier er usunn for demokratiet.
Ims har rett i at venstresida har hatt en tendens til å la formelle demokratiske rettigheter komme i skyggen av sosiale og økonomiske rettigheter. Men så lenge 1) ingen partier eller medier er blitt stengt eller forbudt, 2) Venezuelas valg er verdens mest overvåkede og 3) høyresida dominerer mediene og kan begå militærkupp stort sett ustraffet: kan vi ikke da tillate oss å støtte venezuelanernes rett til å velge sin egen regjering og ta avstand fra de som forsøker å styrte den, uten å bli stemplet som diktatorvenner eller heltedyrkere? Og når vi vet at Chávez forgjengere etterlot et samfunn med større levekårsforskjeller enn Sør-Afrika under apartheid, hvor barn døde av sult mens oljeindustrien pumpet opp verdier seks ganger større enn hele Marshallhjelpen; er det da utilgivelig om man bifaller økonomisk omfordeling og sosiale prosjekter til tross for at én høyreekstrem tv-kanal ikke fikk fornyet sin allmennkringkastingskonsesjon?
Ims avslutter med å avfeie Chávez som en "machofigur i uniform". Det at enkelte ser seg blind på klesstil og retorikk og synes Chávez er for "macho" bør imidlertid ikke hindre Klassekampen og venstresida i å konsentrere seg om fakta på bakken.
Eirik Vold
REDSEL FOR ET VELLYKKET ALTERNATIV
Ikke bare har Daniel Ims et problem med å identifisere venstresiden i Latin-Amerika han har et lignende problem her hjemme i Norge (KK26/6). Jeg lure på hvor denne heltedyrkende, ukritisk venstresiden befinner seg. Det virker som om det er noe høyresiden har diktet opp for å støtte opp om sine fattigslig argument om at Venezuela er blitt et diktatorstat under Hugo Chávez.
Innenfra den nokså heterogen venstresiden, har vi heller sett en vedvarende tilbakeholdenhet. Venstresiden i Norge har i mange år vært svært mistenksom overfor Cávez pga. hans populistisk lederstil og lite diplomatisk framgangsmåte. Dette har lammet venstresiden, spesielt innenfor anti-globaliserings og solidaritetsbevegelsen, fra å yte støtte til prosessen i Venezuela.
Dette som vi nå ser er at prosessen begynner å tale for seg selv. Resultatene er slående, spesielt innenfor helse, utdanning og fattigdomsbekjempelse. En alternativ utviglingsstrategi som vender ryggen til de rådende nyliberale oppskriftene, og som avslører hvilken fiasko ”Washington Consensus” her vært på kontinentet.
Det begynner å gå opp for folk at i Venezuela skjer det noe som er virkelig verdt å støtte opp om. Mistenksomhet (fremdeles til stede) ikke lenger hemmer på handling og flere organisasjoner på venstresiden har begynt å engasjere seg. Her kan venstresiden, ikke bare i Norge, støtte opp om en prosess som virkelig sørger for en omfordeling av resurser til de som har alltid blitt ekskludert, landets fattige flertall. Også innenfor lovverket og med full respekt for både menneske- og ytringsrettighetene. Heltedyrking sier Ims, Solidaritet vil de fleste sier.
Men høyresiden er nervøs. Et vellykket anti-nyliberal prosjekt! Dette går ikke! I årevis har de prøvd å bevise at prosessen er en økonomisk fiasko. Landets opposisjon har hjulpet til med statskupp og økonomisk sabotasje men prosessen (med økende folkelig støtte) suser fram! Den er vellykket, og enda verre (for høyresiden) den er smittsom. Den lar seg ikke isolerer og uskadeliggjøre.
Er det trusler på demokratiet som Ims er virkelig opptatt av, og ikke et opportunistisk forsøk å hale ned på den norske venstresiden? Jeg vil påstå at høyresiden er lite bekymret over demokratiets tilsand i Venezuela. Det de egentlig er bekymret over er at det alternativt eksperimentet i Venezuela skal lykkes!
Dave Watson
Ukortet utgave finnes på: http://venezuelalag-norge-dave.blogspot.com/
