Dundrende nederlag for den bolivarianske regjeringen

Den bolivarianske prosessen, satt i gang av Hugo Chávez i 1998, har gått på sitt første nederlag. For partiet PSUV er det et dundrende nederlag.

Vi venter fremdeles på de endelige resultatene fra søndagens valg av ny nasjonalforsamling i Venezuela. To av mandatene er fortsatt ikke tildelt, men MUD (opposisjonen) har foreløpig vunnet 110 av totalt 167 mandater. Med 111 mandater vil MUD få kvalifisert flertall i forsamlingen. Dette vil gjøre dem i stand til å utnevne høyesterettsdommere, endre grunnloven og sette i gang en tilbakekallelsesreferendum for å avsette presidenten. Dette skjer få uker etter den nyliberale høyrekandidaten Mauricio Macri vant presidentvalget i Argentina og annonserte at han skulle prioritere arbeidet for å isolere Venezuela og stenger landet ut av handelssamarbeidet Mercosur.

Høyredreining har fått mange til å spørre om Latin Amerika er på vei inn i et paradigmeskift, «El Fin del Ciclo Progresista, slutten på det progressive tiåret. Etter tiår med venstre- og sentrumsdominans i regionen og alternative fordelings- og integreringsprosesser, har to økonomiske tungvektere i regionen tatt en markant sving til høyre. Latin-Amerika kan gå inn i en periode der den nyliberale ideologien etablerer seg på nytt. Den sosiale og økonomiske politikken til de venstresentrumsorienterte endringsregimene kan reverseres. Alarmklokkene burde ringe hos politiske ledere i disse venstreregjeringer.

 

Fra toppen til bunnen

Hvordan kan vi forklare nederlaget til Hugo Chávez’ arvtakere Nicolas Maduro? Hvordan kan en prosess som blant annet har ført til markant fattigdomsreduksjon, utryddet analfabetisme, etablert universal og gratis helse og utdanning, og gitt 2,6 millioner studenter gratis universitetsutdanning, miste støtten fra akkurat de menneskene den har hjulpet?  

Vi kan selvfølgelige vise til USAs kontinuerlig intervensjonspolitikken og de økonomiske, politiske, diplomatiske og mediastyrte destabiliseringsstrategiene. Vi kan skylde på en dypt udemokratisk opposisjon som konstant saboterer og undergraver landets økonomi, oppfordrer til voldelige opptøyer og til og med statskupp. Vi kan også peke til den internasjonale økonomiske krisen og stupende oljepriser som har rammet Venezuela hardt de siste årene. Men dette gir oss ikke svaret på hvordan en middelmådig opposisjon, uten et alternativt program eller politisk agenda utover hat og hevn mot alle Chavistas, var i stand til å oppnå slike resultater. Vi er nødt til å se nærmere på Maduro-regjeringens egne feil, og svakheter og mangler i gjennomføringen av den bolivarianske prosessen.

Chávez alternativ

Hugo Chávez kom til makta med enorm folkelig støtte grunnet en politisk plattform for reelle endringer og et løfte om et alternativ til den nyliberale økonomiske modellen som hadde herjet landet i over ti år. Med utgangspunkt i en ny progressiv, antiimperialistisk og sosialt rettferdig grunnlov begynte alternativet å ta form etter det feilslått kuppforsøk i 2002. I løpet av få år hadde det utviklet seg til det Chávez kalte «sosialisme for det 21 århundre». De viktigste komponenter nasjonalt var omfordelingspolitikk der overskuddet fra oljeinntektene skulle brukes til å bekjempe fattigdom, bygge en bærekraftig velferdsstat, bygge opp en nasjonal industri og landbruk for å gjøre Venezuela mindre avhengig av olje, og utvikling av et deltagende demokratiske system basert på selvstyrte lokalsamfunn, kalt consejos comunales. Internasjonalt dreide det seg om uavhengighet, antiimperialisme, og økonomisk, politisk og kulturell regional integrering.

Trass stor fremgang i den internasjonale og regionale sfæren, med innføringen av den kontinentale frihandelsavtalen ALCA/FTAA ble hindret, regionale samarbeid som ALBA, Unasur, Celac og Telesur ble opprettet, og en regional utviklingsbank, Banco del Sur, forsøkt etablert, var det ikke mulig å oppnå de nasjonale målsetningene.

Boliburguesía

Hovedproblemet var verken opposisjonens sabotasje eller USAs intervensjonspolitikken, men en stadig byråkratisering av prosessen, opportunismen og galopperende korrupsjon. Interessene til det som ble kalt boliburguesía, det bolivarianske borgerskapet, hindret utvikling av deltagende demokratiske organer. Kommunene ble sett på som en konkurrerende trussel til deres maktbase. Mens Chávez med jevne mellomrom klarte å korrigere og tvinge fram endringer, hadde Maduro verken autoritet eller lojalitet fra makteliten innenfor sitt eget parti, PSUV, til å videreføre prosessen. Oljeavhengighet ble aldri realisert og økonomien ble stadig mer, og ikke mindre, avhengig av oljeinntekten. Industrialiseringsprosess og matvareproduksjon måtte vike for økende import av basisvarene som ga åpning for korrupsjon og valutaspekulasjon. Elendig økonomisk styring forverret effekten av opposisjonens økonomisk sabotasje og den dyptgående internasjonale økonomisk krisen. Folket måtte bære byrden av fallende levestandarder, varemangel og hyperinflasjon.

Her stoppet prosessen opp. Levestandarden, kjøpekraften og forventningene til folk flest vokste. Uten sosial og politisk bevissthet, og reelle deltagende demokratiske organer som myndiggjorde folk, hadde et avhengig forbrukssamfunn som var sårbare for opposisjonens løfter om bedre økonomisk styring blitt skapt.

En prosess av selvkritikk

Prosesser, som er eksperimenter basert på prøving og feiling, er nødt for å ha framdrift, og de politiske aktørene må kunne være i stand til å lære av feil og korrigerer politikken. Dette var en av Chávez store kvaliteter, og mens han levde hadde grasrota en mektig alliert helt på topp i det politiske hierarki. I dag er det ingen garanti for at den politiske eliten i PSUV vil lære av feilene.

Hvis venstreregjeringer ikke begynner en prosess av selvkritikk, og prøver å korrigere feilene, risikerer hele prosjektet til de progressive endringsregimene å gå i oppløsning. Dette kan føre regionen ut i en langvarig autoritær, udemokratisk og nyliberal epoke. En epoke der makteliten, multinasjonale selskaper og USA forsøker å reversere de siste tiårs fordeling- og integreringspolitikk.

Kontraoffensiven er i full gang og det er lite sannsynlig at en byråkratisert, opportunistisk partielite er i stand til å motarbeide den. Til dette trengs andre, mer bevisste og kampvillige aktører; politisk og folkelige bevegelser, samkjørt og integrert på tvers av grensene, med felles mål om reelle sosiale, økonomiske og politiske endring.

Kontraoffensiven kan ikke lykkes med å føre situasjon tilbake til det den var før disse endringsprosessene ble satt i gang. Dagens folkebevegelser er bedre organisert, mer bevisste betydning av den nyliberale modellen, mer selvbevisste og i bedre stand til å konfrontere makteliten. Dette er noe som også kan føre til en mer brutal reaksjon fra makteliten. De progressive aktørene i politiske og folkebevegelser kommer til å bli motarbeidet av både deres egne, opportunister i PSUV ledelsen og korrupte byråkrater, og av en forsterket opposisjon med utvidet politisk påvirkningsmakt med flertall i nasjonalforsamling og blod på tennene. Dette har skjedd før. Vi har eksempler fra FSLN-eliten i Nicaragua som var mer opptatt av å sikre seg økonomisk fordeler når de tapte presidentvalget i 1990 (La Piñata) enn å lære av feilene, alliere seg med grasrota og fører kampen videre. Noe som har gjennomsyret Nicaraguas politikk helt fram til i dag.

Nå må internasjonal solidaritet være forberedt på å handle og yte raskt og effektivt for å støtte opp om krefter på grasrota som ønsker at ideene bak den bolivarianske prosessen fortsetter.

Dave Watson

OFF-menneskerettighetsforum for hvem?

 

Fredag 22. mai 2015
Marianne Gulli

En diskusjon rundt Oslo Freedom Forum handler om hvordan og hvem Norge og norske organisasjoner bidrar til å legitimere og fremme som menneskerettighetsaktører.

Human Rights Foundation og Oslo Freedom Forum går hånd i hånd, stiftelse er initiativtaker til forumet.

HRFS VERDIGRUNNLAG
 Fra Human Rights Foundation (HRF) sine egne dokumenter kan vi lese følgende: “The Foundations purpose is to unite people, regardless of their political, cultural and ideological orientations – in their common cause of defending human rights and promoting liberal democracy in the Americas”.
Praksisen til HRF står imidlertid i kontrast til deres egen formålsparagraf, der de altså fremstiller seg som politiske nøytrale, med et fokus på hele Amerika. Dersom man søker opp pressemeldinger om Latin-Amerika på deres hjemmeside, er det enkelt og se hvilke land som stadig dukker opp (Cuba, Venezuela, Ecuador, Bolivia), og kritikken mot landene er gjennomgående lik for alle.
HRF ble grunnlagt med støtte fra den konservative finansmannen Charles Hoeflich, som var med i støttekommitteen for Ronald Reagan, ansvarlig for mye av de verste forbrytelsene mot menneskerettigheter i Sentral-Amerikas nyere historie. Ifølge Tor Halvorsen Mendoza tok ikke HRF vanskelige beslutninger uten å konsultere Hoefich.
Stiftelsen var i utgangspunktet en liten og til dels ukjent USA-basert aktør med et kontroversielt virke i Latin Amerika. De bestod av en liten gruppe mennesker med en klar politisk agenda.
Organisasjonen er kritisert for å underminere FN og FNs definisjon av menneskerettigheter. Flere innledere er kritisert for grove menneskerettighetsbrudd og flere har brukt konferansen til å framføre budskap som er problematiske i en menneskerettighetskontekst.

HRF SNEVRE POLITISKE AGENDA
I Latin Amerika retter Human Rights Foundation fokuset utelukkende mot et fåtall utvalgte land, samtidig som de utelater flere land med alvorlige menneskerettighetssituasjoner. Ut fra de landene og sakene de tar opp, nettverkene de opererer i og de gjestene som blir invitert til OFF er det ingen tvil om hvor de står i Latin-Amerikas politiske landskap.
Det kan stilles spørsmålstegn ved hvorvidt flere av de inviterte i det hele tatt kan presenteres som menneskerettighetsforkjempere. Videre har HRF i stor grad rettet en ensidig kritikk og anklager mot venstreorienterte regjeringer, basert på unyanserte eller feilaktige historier. Deltakerne det gjelder blir likevel presentert av HRF som frihetshelter og menneskerettighetshelter.
Siden OFF ble organisert første gang har forumet unnlatt å ta opp, for eksempel menneskerettighetssituasjonen i Guatemala, Colombia, Honduras (eller Mexico), militarisering i de nevnte landene, særlig knyttet til urfolkssamfunn og utvinningsindustri, situasjonen for urfolk i Latin-Amerika generelt, fagforeningsaktivister og andre sivilsamfunnsaktører for å nevne noen.
Med en så tydelig politisk agenda er det problematisk at HRF og OFF blir behandlet som politisk nøytrale aktører. At menneskerettighetsaktører kan ha en politisk agenda er naturlig, men det er derimot ikke like naturlig at representanter for en og samme politiske agenda får sette preg på en konferanse som, jfr. forumlederen selv, skal være politisk nøytral.
Man kan være uenige i politikken til myndighetene i et land. Vi mener imidlertid det er problematisk og useriøst å gå så langt som å kalle landene eller deres presidenter for diktatorer. Spesielt ille blir det når alle land har valg på sine folkevalgte, flere har fått bekreftet sin støtte i befolkningen opptil flere ganger.
Les pamfletten "Med menneskerettar som forkleding" for mer informasjon om OFFs latinamerikanske gjester.

HALVORSENS UTTALELSER I MEDIA
Forumslederen har kommet med en rekke medieuttalelser med bekymringsverdige standpunkt i viktige menneskerettighetssaker.

• mot fredsforhandlingene i Colombia («fredsforhandlingene i Colombia er en farse»). Her argumenterer han blant annet for at FARC ikke er en verdig dialogpartner i forhandlingene.
• HRF, Halvorssen og OFF overser grove Menneskerettighetsbrudd i latinamerikanske land med myndigheter som står HRF politisk nær. Halvorsen har blant annet uttalt at han foreløpig ikke har noen plan om å følge spesielt med på Guatemala i og med at det først vil skje når HRF oppfatter at det foregår brudd på ytringsfriheten. For oss som kjenner Guatemala er dette et høyst problematisk utsagn, bl.a. med tanke på den omfattende og strukturelle kriminaliseringen av sosial protest som foregår.
• Halvorsen har beskyldt Norge for å finansiere Hamas
• Halvorssen har skrevet at rasisme ikke er et problem i Venezuela. Anerkjente forskere og statistikk om ulikhet i landet viser at rasisme er et utbredd problem i Venezuela
• Halvorssen har skrevet at han er i mot vår tradisjon i Norge med åpenhet hva gjelder inntekt og skatt, og håper praksisen tar slutt.
• sympatisert med klimaskeptikere og liberal våpenpolitikk.
• Det kan også nevnes at Halvorsen har trakassert og opptrådt truende mot norske forskere og journalister som kritiserer han, OFF og HRF. Dette er en utvikling ingen ønsker seg i Norge og som norske organisasjoner ikke bør akseptere.

TVILSOMME METODER
Saker og relevant informasjon blir presentert på selektivt, unyansert eller feilaktig vis, for å sverte visse land og endringsprosesser. Samtidig blir det tiet om andre saker, som ikke vies oppmerksomhet i det hele tatt.
HRF har ikke presentert deltakerne med det fulle bildet og har fremstilt disse misvisende, og med mangelfull informasjon ovenfor publikum
Andre aktiviteter viser også bruk av tvilsomme metoder. For eksempel, i 2013 organiserte OFF en avstemming om «Årets diktator ». Aktiviteten ble presentert til internasjonale media av OFF som et initiativ av studentparlamentet ved UiO. Studentparlamentet visste imidlertid ikke noe om dette arrangementet, og hadde aldri blitt spurt om å delta. Det viser seg at dette var initiativet til en enkelt forsker og en håndfull av hennes studenter.
Halvorssen har senere skrevet at Universitet i Oslo støtter OFF og HRF, noe som ikke stemmer. UiO har aldri støttet organisasjonen eller forumet.
OFF, HRF og Halvorssen presenterer media og presse i Latin Amerika som om de kan sammenlignes med norske media. Det er bredt dokumentert at konsentrerte eierskap av media i Latin Amerika er et problem for pressefrihet og for demokratiet. Dette problemet har vært gjenstand for forskning og debatt i mange latinamerikanske land og det finnes mange bøker og vitenskapelig artikler om tema. Så sent som i 2013 var dette et tema som ble inkludert i den største nordiske forskningskonferansen på Latin Amerika (NOLAN). HRF har tydelige forbindelser med noen av de større mediehusene i Ecuador og Venezuela, igjen med tydelig politiske agendaer.

DOBBELTSPILL: TVILSOMME GJESTER, UDEMOKRATISKE BEVEGELSER OG NETTVERKSBYGNING
OFF har blitt kritisert for å fremstille tvilsomme gjester fra Latin Amerika som menneskerettighetsforkjempere og frihetshelter, uten å gi fullstendig informasjon om disse, og uten å være åpen om tilknytning til udemokratiske bevegelser i Latin Amerika. Slik er OFF med på å legitimere disse som menneskerettighetsaktører. Ved å delta på et stort arrangement i fredprisbyen Oslo og med viktige menneskerettighetsaktører involvert, får disse deltakerne økt legitimitet i Latin Amerika og ellers i verden. Samtidig bidrar deres tilstedeværelse til å delegitimere de virkelige menneskerettighetsforkjemperne fra andre land, som deltar på forumet.
Kandidatene HRF har presentert på OFF er ikke tilfeldig utvalgt, de kommer fra det samme nettverket. Dette nettverket går utover talerne, og inkluderer også gjestene på forumet som kommer til Norge uten å bli annonsert og med det formål å drive nettverksarbeid opp mot forumets deltakere og norske myndigheter. OFF legitimerer med dette tvilsomme aktører. Dette går langt ut over forskjeller i ideologi og politiske standpunkt, dette handler om uærlige og tvilsomme metoder.

FINANSIERINGSKILDER
Frem til 2010 var det ikke åpenhet om hvor Human Rights Foundation fikk midlene sine fra, og få visste noe om deres virke. Nylig har de lagt ut en liste over givere på hjemmesiden sin. Det er en liste med mange enkeltnavn og uten ytterligere informasjon, samt noen organisasjoner, deriblant de norske. Listen ble sist oppdatert i 2011. Organisasjonens siste årsrapport er også fra 2011. HRF sier imidlertid at de ikke kan liste alle donorer, da det er mange donorer som ønsker å forbli anonyme.
En tysk journalist har avslørt at organisasjoner som Sarah Scaife Foundation, The Lynde and Harry Bradley Foundation and Donor Capital fund er blant donorene til HRF. Journalisten skriver at «These groups have variously been major donors to the Islamophobic film Obsession, Daniel Pipes’ Middle East Forum, Frank Gaffney’s Center for Security Policy and the David Horowitz Freedom Center which sponsors Robert Spencer. All of these figures and groups were named in the Center of American Progress’s 2011 report “Fear, Inc.” as being key players in “the Islamophobia network in America.”
Ønsker vi en slik aktør i Norge med så mye definisjonsmakt og handlingsrom?

Marianne Gulli
Styreleder i LAG

Innlegg i Ny Tid i forbindelse med Oslo Freedom Forum

Menneskerettigheter som et ideologisk redskap

av Dave Watson — 27/05/2015 01:15·

Thor Halvorssen jr. fortsetter sitt ideologiske korstog mot de progressive endringsregimene i Latin-Amerika – finansiert med norske skattebetaleres penger.
Oslo Freedom Forum (OFF) går av stabelen 25. mai. Som tidligere ser vi at det godt gjemt blant en del genuine menneskerettighetsforkjempere dukker opp noen tvilsomme, politisk motiverte aktører. OFF har ved tidligere anledninger brukt norske skattebetaleres penger til å presentere både kuppmakere og aktive støttespillere til kuppregimer i Latin-Amerika som om de var frihetsforkjempere. Organisasjonen som står bak OFF, Human Rights Foundation (HRF), har hatt flere aktive medlemmer med tilknyting til ekstreme miljøer i Latin-Amerika, som har vært delaktige i kupp og kuppforsøk i henholdsvis Honduras og Bolivia. Representanter for organisasjonen har blant annet oppfordret til vold for å styrte Venezuelas lovlig valgte regjering. Det har også blitt hevdet at HRF har en del tvilsom finansiering de holder hemmelig – deriblant høyrevridde, islamfiendtlige organisasjoner samt organisasjoner med tilknytning til USAs etterretningsorganisasjon CIA.¹
I et kynisk forsøk på å utnytte sympatien med ofrene etter terrorangrepet på Charlie Hebdo i Paris tidligere i år, har Thor Halvorssen i år invitert den venezuelanske karikaturtegneren Rayma Suprani til OFF. Under tittelen «Living in Truth» presenterer de Suprani som en politisk karikaturtegner forfulgt av regjeringen, sensurert og oppsagt som følge av hennes kritikk av regjeringen i Venezuela.
Living on lies. Men heller enn å være en systemkritiker eller menneskerettighetsforkjemper, er Rayma Suprani en ideologisk motivert politisk aktivist: en aktiv medspiller i høyreopposisjonens udemokratiske forsøk på regimeskifte.

Supramis karikaturtegninger er ofte preget av rasistiske holdninger.

Suprami ble oppsagt fordi hun konstant utfordret avisens administrasjon, drev personlig angrep på ledelsen og foretok respektløse handlinger mot sine overordnede. Selv valgte hun å fremstille seg som en martyr som sensureres av myndighetene. Realiteten er at tegningene hennes aldri har blitt sensurert. Hun påstår at regjeringen står bak eierskiftet i avisen hun fikk sparken fra. Men det er ingen tegn på at de nye eierne (et spansk investeringsselskap) har endret avisens antiregjeringsposisjon. Ingen andre av de åpent regjeringsfiendtlige redaktørene og journalistene har blitt oppsagt, og avisen trykker fremdeles regjeringskritiske artikler og kommentarer.
Supramis karikaturtegninger er ofte preget av rasistiske holdninger – som når hun fremstiller fattige regjeringstilhengere som aper eller hunder. Andre kunstnere har stilt spørsmål ved hvorvidt hun egentlig kan betraktes som en satirisk karikaturtegner, siden tegningene er preget av overdreven politisk propaganda mot regjeringen. Suprani har blitt beskrevet av tidligere arbeidskolleger som innbilsk og nedlatende, og det sies at de radikale og aggressive holdningene portrettert i hennes tegninger, gjenspeiler hennes syn på livet. Hennes arbeid er i virkeligheten en trist refleksjon av standarden i Venezuelas opposisjonsjournalistikk. I likhet med Oslo Freedom Forum lever Rayma Suprani på løgner og billig propaganda.
Det virker som om Oslo Freedom Forum ønsker å utnytte sympatien etter terrorangrepet mot Charlie Hebdo på et kynisk og manipulerende vis, for å fôre sin ideologiske krigføring mot Latin-Amerikas progressive venstreregimer. Det er derfor ufattelig at pålitelige norske organisasjoner som Amnesty Norge, Fritt Ord, Nobel Fredssenter og Plan Norge fremdeles støtter og deltar i Thor Halvorssens flaggskip. De bidrar til å legitimere den manipulerende, ideologiske misbruken av menneskerettigheter samt Halvorssens skjulte politiske formål. På toppen av det hele er det skandaløst at utenriksminister Børge Brende gir forumet en offentlig godkjenning, i og med sin deltagelse som åpningstaler.

¹http://electronicintifada.net/content/oslo-freedom-forum-founders-ties-
islamophobes-who-inspired-mass-killer-
anders-breivik/12451

Se også tekst om Aleksander Boyd (ved Human Rights Foundations London-kontor 2008–2009) på http://www.theguardian.com/commentisfree/2007/sep/01/
friendsinlowplaces

---

Watson er styremedlem i Latinamerikagruppen (LAG) i Bergen. dwatson@online.no.

Underskriftskampanje for Venezuela

Følg denne lenken for å skrive under:

https://www.change.org/p/presidente-de-ee-uu-barack-obama-retiro-inmediato-de-la-orden-ejecutiva-en-contra-de-Venezuela

Retiro inmediato de la Orden Ejecutiva en contra de Venezuela

---

 

21,047

Supporters

OBAMA, VENEZUELA NO ES UNA AMENAZA 
         Nosotros, amantes de la paz, hacemos un llamado al gobierno de EEUU para que asuma sus obligaciones internacionales en cuanto al respeto a la autodeterminación de los pueblos y el derecho de los mismos a decidir libremente su camino.
         El día 9 de marzo fuimos sorprendidos con la Orden Ejecutiva dictada por el presidente Obama a través de la cual se “declara una emergencia nacional con respecto a la amenaza inusual y extraordinaria para  la seguridad nacional y la política exterior de Estados Unidos representada por la situación en Venezuela.”
         Sorprende aún más que esta declaración se haga 2 días después de que la Unión de Naciones del Sur, órgano de integración regional, estuviera en Venezuela y se reuniera con todos los poderes públicos de ese país y con varios representantes de los diversos partidos que componen la oposición venezolana, y que significó un espaldarazo a la democracia de Venezuela y a las elecciones parlamentarias previstas para finales del año.
         Destacamos, además, que la presencia del Secretario General de la UNASUR y de los Cancilleres de Ecuador, Colombia, Brasil y Uruguay, se produce por iniciativa del propio Presidente de la República Bolivariana de Venezuela, quien desde comienzos del año ha pedido la participación de este organismo para que facilite un diálogo con el gobierno de EEUU.
         Ni las sanciones, ni los bloqueos, ni las agresiones armadas son los caminos para un diálogo verdadero. La historia ha demostrado, como lo admitiera el gobierno de Obama el pasado 17 de diciembre en relación con Cuba, que esas son políticas ineficientes que sólo causan daños a los pueblos.
         Nosotros, amantes de la PAZ y acérrimos enemigos de la GUERRA, nos oponemos a estas acciones y hacemos un llamado a que el Presidente Barack Obama retire la Orden Ejecutiva contra Venezuela y normalice las relaciones diplomáticas con el gobierno legítimamente electo del Presidente Nicolás Maduro, con base en el respeto mutuo y el principio de no injerencia en los asuntos internos de los países.
_____________
OBAMA, VENEZUELA IS NOT A THREAT
Venezuela, a peace-loving nation, calls on the U.S. government to fulfill its international obligations regarding the respect for a country’s self-determination and the right of its people to freely choose their own path.
On March 9, we were surprised by the Executive Order issued by President Obama in which he declares "a national emergency with respect to the unusual and extraordinary threat to the national security and foreign policy of the United States represented by the situation in Venezuela."
Even more surprising is the fact that this statement was made two days after a delegation from the Union of South American Nations (UNASUR), a regional integration body, visited Venezuela and met with the Venezuelan authorities as well as several representatives from the various parties that comprise the Venezuelan opposition. UNASUR showed great support for democracy in Venezuela and for the parliamentary elections scheduled for later this year.
It is important to highlight that the visit of the Secretary General of UNASUR and the Foreign Ministers of Ecuador, Colombia, Brazil and Uruguay, took place at the invitation of the President of the Bolivarian Republic of Venezuela, who earlier this year requested the participation of this body to facilitate a dialogue with the US government.
Sanctions, blockades and armed aggressions are no substitute for genuine dialogue. History has shown, as the Obama administration admitted last December 17 with regard to Cuba, that these are ineffective measures that succeed only in causing harm to innocent people.
Venezuela, a peace-loving and anti-war nation, rejects these actions and calls on President Barack Obama to repeal the Executive Order against Venezuela and normalize diplomatic relations with the legitimately elected government of President Nicolás Maduro and reaffirm the principles of mutual respect and non-interference in the internal affairs of countries.

Letter to

Presidente de EE.UU. Barack Obama

Retiro inmediato de la Orden Ejecutiva en contra de Venezuela