Ny Tid og Hugo Chavez
Hovedoppslaget i nr. 9/1007 er mangelen på etiske vurderinger for oljefondets investeringer. På første side figurerer Hugo Chávez mens han gir thumbs up. Overskriften er ”Norges sparegris”. I underoverskriften leser vi ”Vil du låne bort pensjonspengene dine til Hugo Chavez’ Venezuela, Kina, Israel, Russland og til krigen i Irak?” Siden Venezuelas president er den eneste nevnt ved navn og får æren av å pryde hele fremsiden forventer en å finne en grundig sak som avslører hva Chávez gjør med norske pensjonspenger. Men reportasjen handler knapt om Venezuela. Derimot får Torbjørn Røe Isaksen si at ”det er dumt å låne ut penger til Chavez”. Videre uttaler han på generelt grunnlag at vi ikke skal låne penger til regimer som undergraver demokratiet og bryter menneskerettighetene. Det er jeg helt enig i. Men slik som saken er bygget opp i sin helhet, blir det stående som åpenbart at Venezuela tilhører denne kategorien ”regimer”. For de andre landene brukes kilder fra Amnesty International og Fellesrådet for Afrika. Hvorfor står Røe-Isaksen som eneste kilde for Venezuela, når han vitterlig er en politiker på åpenbar ideologisk kollisjonskurs med Chavez-regjeringen, og flere ganger både har avslørt og uttalt at han egentlig ikke vet så mye om Venezuela? Gjelder ikke prinsippet om kildekritikk her?
Hovedoppslaget i nr. 9/1007 er mangelen på etiske vurderinger for oljefondets investeringer. På første side figurerer Hugo Chávez mens han gir thumbs up. Overskriften er ”Norges sparegris”. I underoverskriften leser vi ”Vil du låne bort pensjonspengene dine til Hugo Chavez’ Venezuela, Kina, Israel, Russland og til krigen i Irak?” Siden Venezuelas president er den eneste nevnt ved navn og får æren av å pryde hele fremsiden forventer en å finne en grundig sak som avslører hva Chávez gjør med norske pensjonspenger. Men reportasjen handler knapt om Venezuela. Derimot får Torbjørn Røe Isaksen si at ”det er dumt å låne ut penger til Chavez”. Videre uttaler han på generelt grunnlag at vi ikke skal låne penger til regimer som undergraver demokratiet og bryter menneskerettighetene. Det er jeg helt enig i. Men slik som saken er bygget opp i sin helhet, blir det stående som åpenbart at Venezuela tilhører denne kategorien ”regimer”. For de andre landene brukes kilder fra Amnesty International og Fellesrådet for Afrika. Hvorfor står Røe-Isaksen som eneste kilde for Venezuela, når han vitterlig er en politiker på åpenbar ideologisk kollisjonskurs med Chavez-regjeringen, og flere ganger både har avslørt og uttalt at han egentlig ikke vet så mye om Venezuela? Gjelder ikke prinsippet om kildekritikk her?
Det er nok mer salgbart å ha Chavez på forsiden enn Hu Jintao. Problemet er at det er useriøst å legge opp saken slik. Jeg har lenge fulgt norsk Venezuela-dekning, og registrer at landet stadig hyppigere fremstilles som et diktatur in spe, som et ekko fra amerikansk media. Særlig har det blitt omtalt at lisensen til den regjeringskritiske kanalen RCTV ikke blir fornyet og at Chavez ble tildelt dekretfullmakter fra nasjonalforsamlingen (NA). Men lisens-saken bunner i at RCTV deltok i kuppet i 2002- lang mer alvorlig enn grunnlaget for at P4 mistet lisensen. Videre gjelder dekretfullmakten 11 avgrensede områder, en praksis med presedens både i venezuelansk og andre lands politikk. NA kan annullere eller endre dekretlover, og det kreves kun 5 % av velgermassens underskrifter for å legge dem ut til folkeavstemning. Dette blir ikke nevnt. Omtales det at landets fattige har fått betydelig politisk innflytelse og velferdsøkning, er det i en bisetning som om det ikke er så interessant- men alle er rørende enig om at kampen mot fattigdom er vår tids største utfordring. Det blir heller ikke stilt spørsmål ved USAs kontinuerlige forsøk på å undergrave Chávez-regjeringen eller Venezuelas reaksjonære eliteopposisjon. En av kuppets støttespillere i 2002 var f. eks nylig på besøk til Høyre og ble intervjuet av Urix uten et eneste kritisk spørsmål stilt.
Medias oppgave er å være kritisk. Men også for Venezuela burde kravet om en etterrettelig og kildekritisk tilnærming gjelde. Med subtile grep hoppet Ny Tid bukk over dette. Det er trist for Venezuelas befolkning og useriøs journalistikk.
Iselin Åsedotter Strønen
MA i Utviklingsantropologi med feltarbeid fra Venezuela, produsent av den kommende dokumentarfilmen Caracas Close-Up
MA i Utviklingsantropologi med feltarbeid fra Venezuela, produsent av den kommende dokumentarfilmen Caracas Close-Up
Chávez og Pensjonsfond
Siste nummer av Ny Tid (9/2007) stilte det retoriske spørsmålet: Vil du låne bort pensjonspengene dine til Hugo Chávez’ Venezuela? Dette ble illustrerert med et bilde av Chávez over hele forsiden. Mitt umiddelbare svar er ja! Jeg kunne ikke tenke meg et mer fornuftig investeringsobjekt enn Hugo Chávez’ Venezuela.
Ny Tid kan gratuleres for å ha sluttet seg til en rekke norske publikasjoner som ser det som en viktig oppgave å fremstille Chávez som en udemokratisk versting. Dermed har bladet frivillig gått med på svertekampanjen regissert av USA. Det foregår intet mindre enn en mediakrig rettet mot et ulydig land som ønsker å stake ut en alternativ og mer rettferdig utvikling enn den som USA vil påtvinge regionen. Problemet med fremstillingen Ny Tid slutter seg til er at den har ideologiske hensikter. Man behøver ikke grave dypt for å skjønne at den stemmer dårlig med virkelighet. Dette reflekterer dårlig Ny Tids rykte som et seriøst og undersøkende tidsskrift.
Å finne etiske vurderinger for å ikke investere i Venezuela er en vanskelig oppgave. Ingen andre land på kontinentet har oppnådd det som Venezuela har under Chávez: 3 millioner fattige tatt opp i utdanningssystemet fra barne- til universitetsnivå. Ifølge UNESCO er Venezuela nå fri for analfabetisme. Over 600 helsestasjoner opprettet i fattige bydeler og på landsbygda. Dette har gitt 35 % av landets befolkning et helsetilbud de aldri før har hatt: 200 millioner gratis behandlinger frem til 2006. Subsidierte matvarer produsert av et nettverk av kooperativer forsyner 11 millioner mennesker. M.a.o. her er noe å investere i med god samvittighet, uten etiske betenkeligheter!
Ny Tids valg av kilde er oppsiktsvekkende: intet mindre enn Venezuelaeksperten Torbjørn Røe Isaksen. ”Det er dumt å låne ut penger til Chávez,” sier Isaksen. Jeg vil heller si at det er dumt av Ny Tid å spørre Isaksen om Venezuela. På et debattmøte i fjor innrømmet han selv at han visste grådig lite om Venezuela. Det virker ikke som han har blitt bedre opplyst i mellomtiden. At han i artikkelen sier han ikke kjenner til detaljene i saken setter et gedigent spørsmålstegn ved Ny Tids bruk av han som intervjuobjekt.
Det påstås at Chávez kan få sin vilje igjennom ved simpelthen å utstede ordrer. Her er det en forvrenging av fakta. Nasjonalforsamlingen vedtok å gi ham fullmakt til å vedta lover i et begrenset antall saker i 18 måneder, noe som skal gjøre det enklere å innføre reformene som ble lovet under valgkampen. Dette har blitt gjort før i Venezuela og praktiseres også i land som USA hvor kongressen gir presidenten fullmakter betegnet som ”fast track”. Venezuelas grunnlov åpner for tilbakekallelse av presidentvervet om folket mener han misbruker makten sin og disse fullmaktene kan tilbakekalles av Nasjonalforsamlingen.
Et slikt makkverk av en reportasje er ikke Ny Tid verdig. Redaktøren bør komme med en uforbeholden unnskyldning til Hugo Chávez og Venezuelas fattige flertall- 63 %- som støtter han og den Bolivarianske prosessen.
Dave Watson
Siste nummer av Ny Tid (9/2007) stilte det retoriske spørsmålet: Vil du låne bort pensjonspengene dine til Hugo Chávez’ Venezuela? Dette ble illustrerert med et bilde av Chávez over hele forsiden. Mitt umiddelbare svar er ja! Jeg kunne ikke tenke meg et mer fornuftig investeringsobjekt enn Hugo Chávez’ Venezuela.
Ny Tid kan gratuleres for å ha sluttet seg til en rekke norske publikasjoner som ser det som en viktig oppgave å fremstille Chávez som en udemokratisk versting. Dermed har bladet frivillig gått med på svertekampanjen regissert av USA. Det foregår intet mindre enn en mediakrig rettet mot et ulydig land som ønsker å stake ut en alternativ og mer rettferdig utvikling enn den som USA vil påtvinge regionen. Problemet med fremstillingen Ny Tid slutter seg til er at den har ideologiske hensikter. Man behøver ikke grave dypt for å skjønne at den stemmer dårlig med virkelighet. Dette reflekterer dårlig Ny Tids rykte som et seriøst og undersøkende tidsskrift.
Å finne etiske vurderinger for å ikke investere i Venezuela er en vanskelig oppgave. Ingen andre land på kontinentet har oppnådd det som Venezuela har under Chávez: 3 millioner fattige tatt opp i utdanningssystemet fra barne- til universitetsnivå. Ifølge UNESCO er Venezuela nå fri for analfabetisme. Over 600 helsestasjoner opprettet i fattige bydeler og på landsbygda. Dette har gitt 35 % av landets befolkning et helsetilbud de aldri før har hatt: 200 millioner gratis behandlinger frem til 2006. Subsidierte matvarer produsert av et nettverk av kooperativer forsyner 11 millioner mennesker. M.a.o. her er noe å investere i med god samvittighet, uten etiske betenkeligheter!
Ny Tids valg av kilde er oppsiktsvekkende: intet mindre enn Venezuelaeksperten Torbjørn Røe Isaksen. ”Det er dumt å låne ut penger til Chávez,” sier Isaksen. Jeg vil heller si at det er dumt av Ny Tid å spørre Isaksen om Venezuela. På et debattmøte i fjor innrømmet han selv at han visste grådig lite om Venezuela. Det virker ikke som han har blitt bedre opplyst i mellomtiden. At han i artikkelen sier han ikke kjenner til detaljene i saken setter et gedigent spørsmålstegn ved Ny Tids bruk av han som intervjuobjekt.
Det påstås at Chávez kan få sin vilje igjennom ved simpelthen å utstede ordrer. Her er det en forvrenging av fakta. Nasjonalforsamlingen vedtok å gi ham fullmakt til å vedta lover i et begrenset antall saker i 18 måneder, noe som skal gjøre det enklere å innføre reformene som ble lovet under valgkampen. Dette har blitt gjort før i Venezuela og praktiseres også i land som USA hvor kongressen gir presidenten fullmakter betegnet som ”fast track”. Venezuelas grunnlov åpner for tilbakekallelse av presidentvervet om folket mener han misbruker makten sin og disse fullmaktene kan tilbakekalles av Nasjonalforsamlingen.
Et slikt makkverk av en reportasje er ikke Ny Tid verdig. Redaktøren bør komme med en uforbeholden unnskyldning til Hugo Chávez og Venezuelas fattige flertall- 63 %- som støtter han og den Bolivarianske prosessen.
Dave Watson
Artikkel i Ny Tid finnes her: http://www.nytid.no/index.php?sk=urix&id=3981
OBS: Papir utgaven hadde en førstsides oppslagg med et stort bilde av Chávez
Disse innleggene har så langt ikke kommet på trykk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar