mandag 23. november 2009

Underskriftskampanje som haster

Vi håper at flest mulig kan skrive under denne internasjonale kampanjen mot anerkjennelsen av valget i Honduras under kuppregimet. Det haster, underskriftslisten skal overrekkes fredag 27. november.

Lenken for å skrive under er: asp.hondureny@gmail.com
nettsiden til kampanje er: http://asph-declaracions.blogspot.com/

Call on international community to denounce and not to recognize the electoral farce in Honduras

The undersigned, social, political and supportive organizations and individuals, declare:

1. The coup in Honduras, initiated by Roberto Michelleti and his de facto regime with the accomplice participation of the USA, is already responsible for the murder of 21 people, there have been 4.234 formal complaints for violation of fundamental freedoms, 7 assassination attempts, 95 death threats, 133 torture cases, 615 injured persons due to repression, 1.987 illegal detentions, 2 kidnapping attempts and 114 political prisoners accused of sedition. And the numbers are increasing daily.

2. The coup makers maintain themselves in power showing their deep disdain for democracy and their total disregard for the sovereign rights of the people expressed through their vote.
Time has shown that the manoeuvres by both the US government and the Organization of American States (OAS), had no intention of defending democracy but only to postpone, hinder and finally to support those who are now planning the electoral farce.

3. By October 30th, the US government considered it opportune to manoeuvre and make possible an agreement between the government presided by Manuel Zelaya Rosales and the coup makers -the so called Tegucigalpa/San José Agreement- which would lead to legitimate the elections of November 29th, making it difficult in the short time remaining for the popular movement to have any possibilities of winning.

The coup makers have not complied with the agreement. The constitutional president remains in Brazil's embassy surrounded by the military and under threat of arrest, the repression goes on. In a gesture of unlimited cynicism, the US government has rushed to declare that they will recognize the elections. President Manuel Zelaya Rosales has denounced the total impunity with which the elections will take place. The Frente Nacional de Resistencia and other democratic forces have also declared that they will boycott the electoral farce.

4. The majority of the mass media, in the service of oligarchy, imperialism and translational companies, consider the crisis already resolved and wish to legitimate the elections. In spite of this coordinated effort by the media to make the crisis appear to be settled, the Honduran People's fight continues and reiterates their claims:

· Unconditional restitution of President Manuel Zelaya Rosales to the presidency of the Republic of Honduras, restoring the situation that existed before June 28th 2009.

· Non-recognition of electoral process on November 29th 2009.

· After the breach of constitutional order by the oligarchic political caste it is now more than ever neccessary to convoke a Constituent Assembly.

· Trial and punishment of the coup makers and their accomplices.

We the undersigned agree with these legitimate demands of the Honduran people and we call on the International institutions and governments not to send commissions of any kind or international observer missions, to maintain the political, economical and financial pressure on the military/civilian dictatorship imposed by oligarchy and imperialism, as well as not to recognize neither the illegitimate elections of November 29 nor the spurious authorities who seek to pass as representatives elected by the people.

¡Freedom for the People of Honduras!

Barcelona, November 2009.
Adhesions: asp.hondureny@gmail.com

lørdag 21. november 2009

Myter om kokain

MAKTKAMP: Norske medier er mikrofonstativ for Colombias narkobefengte regjering, som gir nabolandene skylda for sin egen kokaineksport.

«NR 82: Alvaro Uribe Velez – en colombiansk politiker og senator som samarbeider med Medellin-kartellet på høyt regjeringsnivå Æ...Å og er en nær personlig venn av Pablo Escobar.» Nei, dette er ikke en konspirasjonsteori om Colombias president Álvaro Uribe, og hans bånd til historiens mest berømte kokainkartell og narkobaron, postet på en obskur raddisblogg. Det er tvert imot en intern rapport fra USAs utenriksdepartement som lister opp de hundre viktigste kokaintoppene i Colombia, datert 1991, men holdt skjult helt til den ble avslørt i Newsweek i 2004. Det føres i dag en intens kamp i internasjonale rettsinstanser og medier om skyldfordelingen rundt Colombias kokaineksport, men merkelig nok blir rapporten aldri nevnt i norske massemedier. Også i Norge ødelegges menneskeliv av colombiansk kokain. Hvorfor holder mediene våre da tilbake informasjonen som er essensiell for å forstå et av vår tids største samfunnsproblemer?

HISTORIEN HAR VIST at informasjon fra amerikanske narkomyndigheter bør tas med en klype salt, spesielt når de utpeker politiske fiender som syndebukker. I dette tilfellet er det motsatt. Uribe er en svoren tilhenger av det frie marked og USAs viktigste allierte i et Latin-Amerika som har beveget seg farlig langt til venstre, sett fra Washingtons ståsted. At USAs myndigheter har dysset ned Uribes kokainskandale er slik sett ikke til å undresover. Men er det norske mediers jobb å holde informasjonen skjult for publikum, mens man samtidig fungerer som ukritisk mikrofonstativ hver gang den narkobefengte colombianske presidenten beskylder sine politiske motstandere i nabolandene Venezuela og Ecuador for sitt eget kokainproblem? Den internasjonale kampen mot narkotika er nemlig den store taperen når medienes politiske sympatier og antipatier skygger for faktabasert og avslørende journalistikk.
En stikkprøve av de tjue siste artiklene om temaet i norsk presse viser en virkelighetsforvrengelse som går langt over i det surrealistiske: Colombias paramilitære, som sammen med kartellene står bak nesten hele kokainomsetningen, nevnes ikke med ett eneste ord i noen av artiklene. Det gjør heller ikke de veldokumenterte båndene til Uribe-regjeringen.Dagbladet-saken «Chávez’ Venezuela nytt kokainsentrum» 23. juli i år er bare en av mangeartikler der Uribe, presidenten for verdens største kokaineksportør, opphøyes til sannhetsvitne og dommer overfor sin politiske fiende nummer en, Hugo Chávez. Når Dagens Næringsliv fastslår at «Chávez’ Venezuela har blitt et nøkkelpunkt» for kokaintrafikken, som om det var en faktaopplysning, «glemmer» de å nevne at både kokainen og anklagen kommer fra Colombia. Det ble store internasjonale overskrifter av USAs «kokainbeslag utenfor Venezuelas kyst». Men både kystvakten og mediene unnlot å nevne at kokainen var produsert i Colombia av colombianske karteller, smuglet i en colombiansk-registrert båt av colombianske statsborgere, og beslaglagt innenfor territoriet til øya Curacao i De nederlandske Antillene. Slik bidrar tilsynelatende nøytral nyhetsformidling til å frikjennekokainkartellene og feste kokainproblemet til Chávez, uten andre holdepunkter enn at bådeColombia og Curacao ligger i nærheten av Venezuela, noe Chávez vanskelig kan lastes for.

MEN LA OSS få fakta på plass. Under Uribes styre har Colombia produsert 2830 tonn kokain, mer enn alle verdens øvrige kokainprodusenter til sammen ifølge FNs narkostatistikk. Det amerikanske utenriksdepartementet stadfestet overfor New York Times at Colombia forsyner USA med 90 prosent av landets kokainforbruk. Fra amerikanske kokainforbrukere havner årlig 70 milliarder dollar, nesten et halvt norsk statsbudsjett, i lommene til kokainkartellene. Et historisk tilbakeblikk gjør det lettere å forstå hvordan kampen om kokainpengene er uløselig sammenvevd med den 500 år gamle politiske konflikten mellom samfunnslagene i det ekstremt klassedelte Colombia. Det var de store narkokartellene som gjorde kokain til en viktig økonomisk og politisk maktfaktor i Colombia og Latin-Amerika på 1970-tallet. Deretter kom de paramilitære, også kalt dødsskvadronene, med AUC i spissen. Colombias eliter hadde holdt venstresiden unna makten ved først å drepe favorittkandidat Gaitan foran presidentvalget i 1948, og deretter opprette dødsskvadronene som tvang sosialistene vekk fra politisk mobilisering og inn i geriljakrig i åra etter.Det var den gjenoppståtte frykten for sosialistisk valgseier som fikk maktelitene til å legge skepsisen til side og fri til kokainkartellene på 1980-tallet. Utryddelseskampanjen som tok livet av presidentkandidaten til venstrepartiet UP og rundt 4000 partimedlemmer, ble generalprøven på samarbeidet mellom de høyreekstreme paramilitære, kokainkartelleneog regjeringshæren.

I BORGERKRIGEN som fulgte har alle spilt skittent, og heller ikke venstregeriljaene går fri fra kokainøkonomi og menneskerettighetsbrudd. Men proporsjonene sier mye. I massegravene som er blitt undersøkt de siste åra anslås to prosent av likene å være ofre for geriljaene, mens de resterende 98 prosent ble drept av de paramilitære, ifølge den konservative avisa El Tiempo. Fordelingen av kokainprofitten antas å følge omtrent samme mønster, ettersom geriljaens inntekter hovedsakelig er fra råvaren, kokaplanten, mens det er de langt mer lønnsomme leddene, laboratorieframstilling, smugling og omsetning, som finansierer de paramilitære og kartellene. Og altså Uribe-klanen, skal vi tro USAs narkopoliti, DEA, som i 1997 beslagla kjemikalier til å framstille 500 tonn kokain fra Uribes valgkampmanager.Colombia er på verdenstoppen i drap på opposisjonelle journalister og fagforeningsaktivister. Men heller enn å gi venstresiden sikkerhetsgarantier for politisk deltakelse, forsøker Colombias makteliter å utrydde geriljaen. Det har gjort landet til verdens nest største flyktningeksportør og en destabiliserende belastning for hele regionen. Nå har altså Uribe, godt hjulpet av Washington og velvillig vestlig media, lyktes i å gi venstreregjeringene iEcuador og Venezuela skylden for både kokaineksport og borgerkrig i hans eget Colombia. Dermed forflyttes det internasjonale presset vekk fra narkokarteller, paramilitære og den gjennomkorrupte colombianske regjeringen og over på kontinentets venstreside, som allerede er drevet på defensiven med militærkuppet i Honduras og Colombias USA-støttede bombeangrep mot Ecuador i fjor.

KOKAINSPØRSMÅLET er komplekst, men det finnes altfor mye tilgjengelig informasjon til at mediene kan unnskyldes for å snu virkeligheten så til de grader på hodet. De siste åra har det haglet med skandaler, som bugner av tilståelser og ugjendrivelig bevismateriale. Seinest i forrige uke vedgikk en AUC-kommandant at organisasjonen, som offentlig har støttet Uribe, har drept 21 000 opposisjonelle med de mest groteske metoder og finansiert sin virksomhet ved kokainsmugling til USA. En tredjedel av kongressen og flere ministere fra Uribe-regjeringen sitter nå i fengsel for samarbeid med narkokartellene og AUC. Og når det gjelderVenezuelas påståtte rolle, er FN-statistikken krystallklar: Venezuela produserer null prosent av verdens kokain, og til tross for et enormt og uoversiktlig grenseområde mot Colombia går bare en liten brøkdel av den colombianske kokainen innom landet på veien til markedene i Europa og USA. Colombias paramilitære, som innrømmer storstilt kokainomsetning og massedrap på opposisjonelle, lovet i sin sid å drepe Hugo Chávez. Fredet av mediene gnir de seg nå i hendene og skipper rolig sine daglige kokainlaster til Europa og USA, mens norske og vestlige utenriksredaksjoner sparker løs mot favorittsyndebukken fra Venezuela.

Artikkel er skrevet av Eirik Vold og kom på trykk i Dagbladet 16. oktober

tirsdag 3. november 2009

Chávez Almighty!

Ved flere anledninger har Nettverkets folk skrevet til NRK og bedt dem om å prøve å være litt mer balansert i sin rapportering om Venezuela og Hugo Chávez. Det virker som om de har endelig begynt å ta hensyn til klagene våres.

På NRK tekst TV i går var det en nyhetsmelding om tørke i Venezuela og vann rasjonering (se under). Etter å beskrive de faktiske forholdene, avslutter meldingen med 3 forskjellige meninger om hvem som har ansvar for tørken.

1) Meteorologene konstatere at det er et resultat av naturfenomen ”El Nino”
2) Opposisjonen mener at det er Chávez sin skyld
3) Og Chávez selv mener det er kapitalismens ubarmhjertelighet

Problemet med slike ”balansert” reportasjer er at man må fremdeles velge mellom alternativene.

Jeg personlig kunne ha ønsket meg at alternativ nummer to var den riktige: At Chávez (grunnet alle makten han har akkumulert gjennom grunnlovsendringer) klarer å råde over naturkrefter og påvirker ”El Nino”.
Tenk hvilket våpen han nå har til å vende mot imperialisme!

NRK Tekst-TV mandag 2. november:

”Innbyggerne i Venezuelas hovedstad Caracas må regne med stopp i vanntilførselen opptil 48 timer per uke når det innføres vannrasjonering.

Tiltaket skyldes 25% nedgang i vannforsyningene til byen på grunn av tørken som har satt inn. Rasjoneringen vil vare til mai neste år.

Lokale meteorologer sier mindre nedbør skyldes værefenomenet El Nino som skal har skapt ørkenaktige forhold.

Andre mener president Hugo Chávez har skylden, men Chávez selv mener problemet er kapitalismens manglende medfølelse.”