Myter om kokain

MAKTKAMP: Norske medier er mikrofonstativ for Colombias narkobefengte regjering, som gir nabolandene skylda for sin egen kokaineksport.

«NR 82: Alvaro Uribe Velez – en colombiansk politiker og senator som samarbeider med Medellin-kartellet på høyt regjeringsnivå Æ...Å og er en nær personlig venn av Pablo Escobar.» Nei, dette er ikke en konspirasjonsteori om Colombias president Álvaro Uribe, og hans bånd til historiens mest berømte kokainkartell og narkobaron, postet på en obskur raddisblogg. Det er tvert imot en intern rapport fra USAs utenriksdepartement som lister opp de hundre viktigste kokaintoppene i Colombia, datert 1991, men holdt skjult helt til den ble avslørt i Newsweek i 2004. Det føres i dag en intens kamp i internasjonale rettsinstanser og medier om skyldfordelingen rundt Colombias kokaineksport, men merkelig nok blir rapporten aldri nevnt i norske massemedier. Også i Norge ødelegges menneskeliv av colombiansk kokain. Hvorfor holder mediene våre da tilbake informasjonen som er essensiell for å forstå et av vår tids største samfunnsproblemer?

HISTORIEN HAR VIST at informasjon fra amerikanske narkomyndigheter bør tas med en klype salt, spesielt når de utpeker politiske fiender som syndebukker. I dette tilfellet er det motsatt. Uribe er en svoren tilhenger av det frie marked og USAs viktigste allierte i et Latin-Amerika som har beveget seg farlig langt til venstre, sett fra Washingtons ståsted. At USAs myndigheter har dysset ned Uribes kokainskandale er slik sett ikke til å undresover. Men er det norske mediers jobb å holde informasjonen skjult for publikum, mens man samtidig fungerer som ukritisk mikrofonstativ hver gang den narkobefengte colombianske presidenten beskylder sine politiske motstandere i nabolandene Venezuela og Ecuador for sitt eget kokainproblem? Den internasjonale kampen mot narkotika er nemlig den store taperen når medienes politiske sympatier og antipatier skygger for faktabasert og avslørende journalistikk.
En stikkprøve av de tjue siste artiklene om temaet i norsk presse viser en virkelighetsforvrengelse som går langt over i det surrealistiske: Colombias paramilitære, som sammen med kartellene står bak nesten hele kokainomsetningen, nevnes ikke med ett eneste ord i noen av artiklene. Det gjør heller ikke de veldokumenterte båndene til Uribe-regjeringen.Dagbladet-saken «Chávez’ Venezuela nytt kokainsentrum» 23. juli i år er bare en av mangeartikler der Uribe, presidenten for verdens største kokaineksportør, opphøyes til sannhetsvitne og dommer overfor sin politiske fiende nummer en, Hugo Chávez. Når Dagens Næringsliv fastslår at «Chávez’ Venezuela har blitt et nøkkelpunkt» for kokaintrafikken, som om det var en faktaopplysning, «glemmer» de å nevne at både kokainen og anklagen kommer fra Colombia. Det ble store internasjonale overskrifter av USAs «kokainbeslag utenfor Venezuelas kyst». Men både kystvakten og mediene unnlot å nevne at kokainen var produsert i Colombia av colombianske karteller, smuglet i en colombiansk-registrert båt av colombianske statsborgere, og beslaglagt innenfor territoriet til øya Curacao i De nederlandske Antillene. Slik bidrar tilsynelatende nøytral nyhetsformidling til å frikjennekokainkartellene og feste kokainproblemet til Chávez, uten andre holdepunkter enn at bådeColombia og Curacao ligger i nærheten av Venezuela, noe Chávez vanskelig kan lastes for.

MEN LA OSS få fakta på plass. Under Uribes styre har Colombia produsert 2830 tonn kokain, mer enn alle verdens øvrige kokainprodusenter til sammen ifølge FNs narkostatistikk. Det amerikanske utenriksdepartementet stadfestet overfor New York Times at Colombia forsyner USA med 90 prosent av landets kokainforbruk. Fra amerikanske kokainforbrukere havner årlig 70 milliarder dollar, nesten et halvt norsk statsbudsjett, i lommene til kokainkartellene. Et historisk tilbakeblikk gjør det lettere å forstå hvordan kampen om kokainpengene er uløselig sammenvevd med den 500 år gamle politiske konflikten mellom samfunnslagene i det ekstremt klassedelte Colombia. Det var de store narkokartellene som gjorde kokain til en viktig økonomisk og politisk maktfaktor i Colombia og Latin-Amerika på 1970-tallet. Deretter kom de paramilitære, også kalt dødsskvadronene, med AUC i spissen. Colombias eliter hadde holdt venstresiden unna makten ved først å drepe favorittkandidat Gaitan foran presidentvalget i 1948, og deretter opprette dødsskvadronene som tvang sosialistene vekk fra politisk mobilisering og inn i geriljakrig i åra etter.Det var den gjenoppståtte frykten for sosialistisk valgseier som fikk maktelitene til å legge skepsisen til side og fri til kokainkartellene på 1980-tallet. Utryddelseskampanjen som tok livet av presidentkandidaten til venstrepartiet UP og rundt 4000 partimedlemmer, ble generalprøven på samarbeidet mellom de høyreekstreme paramilitære, kokainkartelleneog regjeringshæren.

I BORGERKRIGEN som fulgte har alle spilt skittent, og heller ikke venstregeriljaene går fri fra kokainøkonomi og menneskerettighetsbrudd. Men proporsjonene sier mye. I massegravene som er blitt undersøkt de siste åra anslås to prosent av likene å være ofre for geriljaene, mens de resterende 98 prosent ble drept av de paramilitære, ifølge den konservative avisa El Tiempo. Fordelingen av kokainprofitten antas å følge omtrent samme mønster, ettersom geriljaens inntekter hovedsakelig er fra råvaren, kokaplanten, mens det er de langt mer lønnsomme leddene, laboratorieframstilling, smugling og omsetning, som finansierer de paramilitære og kartellene. Og altså Uribe-klanen, skal vi tro USAs narkopoliti, DEA, som i 1997 beslagla kjemikalier til å framstille 500 tonn kokain fra Uribes valgkampmanager.Colombia er på verdenstoppen i drap på opposisjonelle journalister og fagforeningsaktivister. Men heller enn å gi venstresiden sikkerhetsgarantier for politisk deltakelse, forsøker Colombias makteliter å utrydde geriljaen. Det har gjort landet til verdens nest største flyktningeksportør og en destabiliserende belastning for hele regionen. Nå har altså Uribe, godt hjulpet av Washington og velvillig vestlig media, lyktes i å gi venstreregjeringene iEcuador og Venezuela skylden for både kokaineksport og borgerkrig i hans eget Colombia. Dermed forflyttes det internasjonale presset vekk fra narkokarteller, paramilitære og den gjennomkorrupte colombianske regjeringen og over på kontinentets venstreside, som allerede er drevet på defensiven med militærkuppet i Honduras og Colombias USA-støttede bombeangrep mot Ecuador i fjor.

KOKAINSPØRSMÅLET er komplekst, men det finnes altfor mye tilgjengelig informasjon til at mediene kan unnskyldes for å snu virkeligheten så til de grader på hodet. De siste åra har det haglet med skandaler, som bugner av tilståelser og ugjendrivelig bevismateriale. Seinest i forrige uke vedgikk en AUC-kommandant at organisasjonen, som offentlig har støttet Uribe, har drept 21 000 opposisjonelle med de mest groteske metoder og finansiert sin virksomhet ved kokainsmugling til USA. En tredjedel av kongressen og flere ministere fra Uribe-regjeringen sitter nå i fengsel for samarbeid med narkokartellene og AUC. Og når det gjelderVenezuelas påståtte rolle, er FN-statistikken krystallklar: Venezuela produserer null prosent av verdens kokain, og til tross for et enormt og uoversiktlig grenseområde mot Colombia går bare en liten brøkdel av den colombianske kokainen innom landet på veien til markedene i Europa og USA. Colombias paramilitære, som innrømmer storstilt kokainomsetning og massedrap på opposisjonelle, lovet i sin sid å drepe Hugo Chávez. Fredet av mediene gnir de seg nå i hendene og skipper rolig sine daglige kokainlaster til Europa og USA, mens norske og vestlige utenriksredaksjoner sparker løs mot favorittsyndebukken fra Venezuela.

Artikkel er skrevet av Eirik Vold og kom på trykk i Dagbladet 16. oktober