Innlegget er et svar til kronikk i Klassekampen onsdag 13. juni (det kom på trykk i en nokså forkortet utgave i Klassekampen mandag 18. juni).
Ytringsfrihet eller de rikes ukrenkelige rett til å desinformere folket
Når et lite barn ikke vet forskjell mellom venstre og høyre er det en bagatell, når en universitetslektor ikke vet forskjell, er det grunn til bekymring. Et slik problem har Daniel Ims (klassekampen 13. juni) når han anbefaler venstresiden i Norge til å lytte til kritikken av Hugo Chávez som kommer fra venstresiden i Latin-Amerika og bruker som eksempel Sergio Ramírez (eks sandinist fra Nicaragua) og Teodoro Petkoff (venezuelansk opposisjonspolitikker). At disse to politikere en gang i en fjerne fortiden kunne betegnes som tilhørende venstresiden er jo riktig, men i dag har begge to posisjonert seg langt ut til høyre. Kan det være at Ims ikke har fulgt med venstredebatten i Latin-Amerika, eller er det et overlagt forsøk på å vill-lede leserne?
Teodoro Petkoff var finansminister i regjeringen til Rafael Caldera på 90-tallet og var ansvarlig for en ekstreme neoliberal politikk. Privatisering og avskaffelse av sosial stønad etter oppskrift fra Pengefondet og i tråd med den såkalt ”Washington Konsensus” kjennetegnet hans økonomisk politikk, noe som i stor grad førte til at Chávez vant presidentvalget i 1998.
Sergio Ramírez har også vært en varm tilhenger av neoliberal frimarkeds politikk i over et tiår. Ims skriver at ”Ramírez har ei sjeldsynt gåve for refleksjon og sjølvkritikk”. Problemet er at han bare oppdaget denne ”sjeldsynte gåva” etter at han hoppet av fra Sandinistpartiet fordi han tapte nominasjonsvalget som presidentkandidat.
Ellers er debattinnlegget til Ims en nokså uoriginal oppremsing av høyresidens skjeve fremstillinger, halvsannheter og regelrett løgner, som vi dessverre har blitt vant til i det norske medias dekning av Venezuela og Hugo Chávez. At disse fremstillinger har blitt tilbakevist gang etter gang virker ikke til å bekymre Ims og hans like, de bruker den utprøvde teknikken om at dersom en gjentar en løgn igjen og igjen, så blir det til slutt en akseptert sannhet. Derfor har vi den merkelig situasjonen hvor den av kontinentets president med største oppslutningen, som har vunnet tre presidentvalg, med stadig voksende flertall, som har innført den mest demokratiske grunnloven og med kontinentets mest aktive opposisjonsmedia, blir oppfattet som en diktator!
Et eksempel er når Ims refererer til botlegging av avisa til Petkoff for å ha kritisert Chávez. For det første var avisen botlagt for brudd på loven som beskytter mindreårige, Cávez ni år gammel datter ble hengt ut på det grovest i en artikkel i avisen, for det andre var boten, som Ims påstår tok nesten knekken på avisen, et bagatellmessig beløp på cirka kr.100 000. Denne må lett kunne dekkes inn av de enorme overføringer Bush administrasjon kanaliserer gjennom National Endowment for Democracy til opposisjons media (et favoritt redskap av CIA som har gitt økonomisk støtte til flere av de som ble involvert i statskuppet mot Chávez i 2002).
Hele mediedebatten har blitt styrt av høyresidens, og spesielt Bush administrasjon. Deres redsel er at det alternative eksperiment for en mer rettferdig fordelig av nasjonale ressurser som Hugo Chávez startet i 1999 skulle lykkes, og deretter smitte over til andre land i regionen og på den måten avslører hvilket ulykke den nyliberale modellen egentlig er. Kritikerne overser den enorme sosiale, politiske og økonomiske framgangen som har funnet sted i landet. Heller ikke har det vært fokus på opposisjonens udemokratisk, kriminelle og ødeleggende atferd (hvem var det som stengte alle kritisk media, oppløste alle de folkevalgte organene, til og med høyesterett, de to dager de overtok makten under det USA støttete kuppet i 2002? Og hvem var det som sabotert landets oljeindustri med et prislapp for over $7 milliarder?).
Media hagler med beskyldninger om at Venezuela er et diktatur, om økonomisk vanstyre, menneskerettighetsbrudd og nå innskrenking av ytringsfrihet. Men ser man nærmere på disse påstandene er det vanskelig å få dem til å stemme med virkeligheten. Et land som før Chávez tillot multinasjonale oljeselskapene å stikke av med brorparten av inntekten fra landets naturressursene og fordelte det som var igjen mellom et mindretal av landets rikeste familier, bruker i dag under Chávez de samme ressursene på helse, utdanning og sosiale tiltak for landets fattig flertall.
Når presidentene i land som USA, Frankrike og de fleste Latinamerikanske landene, bruker fullmakter til å gjennomføre usosial og regressiv nyliberalistisk politikk hører vi ikke et eneste lite pip. Når Venezuelas president derimot bruker de samme, desto mer begrensede, fullmakter for å fordype demokratiseringssprossen i landet hører vi en hylekor av beskyldinger om diktatur ifra høyresiden og deres allierte i Akersgata. Og når man tør å stå fram og avslører løgnene ble man hengt ut som heltedyrkere og naive, nyttige idioter. Det spørs hvem det er som er nyttige idioter og hvem sitt ærend de løper, for her er det ikke snakk om et edelt forsvar av ytringsfrihet, (et verre eksampel av ytringsfrihet enn RCTV saken kunne man umulig ha funnet) her dreier det seg om å forsvare de rikes ukrenkelig rett til å desinformere folket, og medias rolle i opprettholdelse av en urettferdig og undertrykkende verdensordning.
Dave Watson
Nettverk for Venezuela og tidligere valgobservatør i Venezuela
Når et lite barn ikke vet forskjell mellom venstre og høyre er det en bagatell, når en universitetslektor ikke vet forskjell, er det grunn til bekymring. Et slik problem har Daniel Ims (klassekampen 13. juni) når han anbefaler venstresiden i Norge til å lytte til kritikken av Hugo Chávez som kommer fra venstresiden i Latin-Amerika og bruker som eksempel Sergio Ramírez (eks sandinist fra Nicaragua) og Teodoro Petkoff (venezuelansk opposisjonspolitikker). At disse to politikere en gang i en fjerne fortiden kunne betegnes som tilhørende venstresiden er jo riktig, men i dag har begge to posisjonert seg langt ut til høyre. Kan det være at Ims ikke har fulgt med venstredebatten i Latin-Amerika, eller er det et overlagt forsøk på å vill-lede leserne?
Teodoro Petkoff var finansminister i regjeringen til Rafael Caldera på 90-tallet og var ansvarlig for en ekstreme neoliberal politikk. Privatisering og avskaffelse av sosial stønad etter oppskrift fra Pengefondet og i tråd med den såkalt ”Washington Konsensus” kjennetegnet hans økonomisk politikk, noe som i stor grad førte til at Chávez vant presidentvalget i 1998.
Sergio Ramírez har også vært en varm tilhenger av neoliberal frimarkeds politikk i over et tiår. Ims skriver at ”Ramírez har ei sjeldsynt gåve for refleksjon og sjølvkritikk”. Problemet er at han bare oppdaget denne ”sjeldsynte gåva” etter at han hoppet av fra Sandinistpartiet fordi han tapte nominasjonsvalget som presidentkandidat.
Ellers er debattinnlegget til Ims en nokså uoriginal oppremsing av høyresidens skjeve fremstillinger, halvsannheter og regelrett løgner, som vi dessverre har blitt vant til i det norske medias dekning av Venezuela og Hugo Chávez. At disse fremstillinger har blitt tilbakevist gang etter gang virker ikke til å bekymre Ims og hans like, de bruker den utprøvde teknikken om at dersom en gjentar en løgn igjen og igjen, så blir det til slutt en akseptert sannhet. Derfor har vi den merkelig situasjonen hvor den av kontinentets president med største oppslutningen, som har vunnet tre presidentvalg, med stadig voksende flertall, som har innført den mest demokratiske grunnloven og med kontinentets mest aktive opposisjonsmedia, blir oppfattet som en diktator!
Et eksempel er når Ims refererer til botlegging av avisa til Petkoff for å ha kritisert Chávez. For det første var avisen botlagt for brudd på loven som beskytter mindreårige, Cávez ni år gammel datter ble hengt ut på det grovest i en artikkel i avisen, for det andre var boten, som Ims påstår tok nesten knekken på avisen, et bagatellmessig beløp på cirka kr.100 000. Denne må lett kunne dekkes inn av de enorme overføringer Bush administrasjon kanaliserer gjennom National Endowment for Democracy til opposisjons media (et favoritt redskap av CIA som har gitt økonomisk støtte til flere av de som ble involvert i statskuppet mot Chávez i 2002).
Hele mediedebatten har blitt styrt av høyresidens, og spesielt Bush administrasjon. Deres redsel er at det alternative eksperiment for en mer rettferdig fordelig av nasjonale ressurser som Hugo Chávez startet i 1999 skulle lykkes, og deretter smitte over til andre land i regionen og på den måten avslører hvilket ulykke den nyliberale modellen egentlig er. Kritikerne overser den enorme sosiale, politiske og økonomiske framgangen som har funnet sted i landet. Heller ikke har det vært fokus på opposisjonens udemokratisk, kriminelle og ødeleggende atferd (hvem var det som stengte alle kritisk media, oppløste alle de folkevalgte organene, til og med høyesterett, de to dager de overtok makten under det USA støttete kuppet i 2002? Og hvem var det som sabotert landets oljeindustri med et prislapp for over $7 milliarder?).
Media hagler med beskyldninger om at Venezuela er et diktatur, om økonomisk vanstyre, menneskerettighetsbrudd og nå innskrenking av ytringsfrihet. Men ser man nærmere på disse påstandene er det vanskelig å få dem til å stemme med virkeligheten. Et land som før Chávez tillot multinasjonale oljeselskapene å stikke av med brorparten av inntekten fra landets naturressursene og fordelte det som var igjen mellom et mindretal av landets rikeste familier, bruker i dag under Chávez de samme ressursene på helse, utdanning og sosiale tiltak for landets fattig flertall.
Når presidentene i land som USA, Frankrike og de fleste Latinamerikanske landene, bruker fullmakter til å gjennomføre usosial og regressiv nyliberalistisk politikk hører vi ikke et eneste lite pip. Når Venezuelas president derimot bruker de samme, desto mer begrensede, fullmakter for å fordype demokratiseringssprossen i landet hører vi en hylekor av beskyldinger om diktatur ifra høyresiden og deres allierte i Akersgata. Og når man tør å stå fram og avslører løgnene ble man hengt ut som heltedyrkere og naive, nyttige idioter. Det spørs hvem det er som er nyttige idioter og hvem sitt ærend de løper, for her er det ikke snakk om et edelt forsvar av ytringsfrihet, (et verre eksampel av ytringsfrihet enn RCTV saken kunne man umulig ha funnet) her dreier det seg om å forsvare de rikes ukrenkelig rett til å desinformere folket, og medias rolle i opprettholdelse av en urettferdig og undertrykkende verdensordning.
Dave Watson
Nettverk for Venezuela og tidligere valgobservatør i Venezuela
2 kommentarer:
Hei Dave. Det hadde vært interessant om du også kunne kommentere/imøtegå kritikken fra Ims om at lokalrådene er dominert av regjeringen?
stå på!
stian, lag Tromsø
Hei Stian!
Er det egentlig noe å kommentere? Ims, felles med de fleste kritikere av Chávez regjering, slenger ut såkalt ”one liners”, ”unsubstantiated” påstander som tar ting som i utgangspunkt er positiv og fremstiller dem som det direkte motsatte, som negative, udemokratisk eller manipulativt.
Hva er en Consejo Nacional (lokalråde)? Det er et forsøk å gi folk kontroll over deres lokal utvikling ved å promotere deltagende demokrati på grasrotnivå. Positiv, ikke sant?
Hvordan fungere de? Befolkningen i et geografisk begrensede område (bestående av mellom 200 og 400 familier i byer og minst 20 på landet) danner en Consejo Nacional og møter regelmessig for å bestemme over prioriteringer i bruk av ressurser for lokal utvikling. Det er en myndiggjøring av folket. Positivt, ikke sant?
Hvem bestemmer? Alle de som er bosatt i en Consejo Nacional som er over 15 år får deltar i bestemmelse prosess. De velger sine egne representanter annen hvert år, med hemmelig stemmegivning, til verv i forskjellige komiteer; Helse, utdanning, bolig, kultur, økonomi osv. Positivt, ikke sant?
Hvor kommer penger fra? Fra staten, fylkene og kommunene samt et fond for desentralisering (FIDES), en utviklingsfond fra den statlige oljeindustrien og inntekt fra egne lokal økonomisk aktiviteter. Positivt, ikke sant?
Et annet viktig mål for Consejos Nacionales er å prøve å motarbeide den inngrodde korrupsjonen i det offentlige sektoren. Her vil folk kunne ha innsyn og kontroll over bruk av offentlig økonomisk midler. De skal også være utgangspunkt for igangsetting av ”recall” prosesser hvor korrupsjon eller uduggelighet er oppdaget i den offentlig sektor. Positivt, ikke sant?
Er de dominert av regjeringen? Hvordan? Fordi de får største del av deres økonomiske ressurser fra Statlige institusjoner? Hvor eller skulle de ha fått det fra? Kan regjeringen virkelig tar kontroll over tusenvis av grupperinger av noen få hundre personer delte over hele landet, og detaljstyre dem? De som stiller til valg for de forskjellige verv i Consejos Comunales har ikke lov til å ha andre folkevalgte verv. I de fattige bydelene og på landet kan man regne med at flertalet av de Consejos Nasjonales vil bli regjerings vennlige (et sted mellom 60 og 70%). Er det dette Ims mener når han sier at de blir dominert eller direkte underlagt regjering.
Hadde Ims kommet med konkrete eksempler og bevisbar forhold kunne man har svart på dem. Men dette er kritikerer av Cháves regjering ikke interessert i. Dette som forgår her er en internasjonal media kampanje basert på antydninger og manipulasjon av fakta for å sverte et forsøk på et alternativ til USAs dominerende økonomisk, politisk og sosialt (ikke til å glemme kulturelle) hegemonisk modellen.
For all del må vi kritisere forhold som er krittiskverdig og har reservasjoner til Chávez populistisk lederstil. Men vi må aldri glemme at det som prøves å innføre i Venezuela er revolusjonært, lykkes det, så vil det har en farlig smitteeffekt med skadelig konsekvenser for verdens dominerende maktelite. Det er ikke noen tilfeldighet i denne svertekampanje mot Venezuela. Klarer disse fremstillinger om diktator, innskrenking av ytringsfrihet, menneskerettighetsbrud, støtte for terrorisme osv. å feste seg blant folk blir det desto enklere å isolere og uskadeliggjøre dette eksperimentet.
Er LAG en solidaritetsorganisasjon? Da må vi handler solidarisk! Vi må støtte de venezuelanske folkets rett til å bestemme selv over deres utvikling uten innblanding utenfra (husk at også den Norske Bondevik regjeringen støttet opposisjon økonomisk, det selv samme opposisjon som ble involvert i statskuppet i 2002!).
Eller er vi bare en samling politisk korrekt synsere som ikke tør å engasjere oss i annet enn de snille, ”safe” sakene? Tilskuerer som sitter og venter for den perfekte nedifra opp, folkestyrte bevegelsen til å overbevise makteliten til å gi fra seg sine fordeler og reddistribuere ressursene på en rettferdige måte? Da må vi jammen sitte lenge!
Dave
Legg inn en kommentar