Civita og Venezuela

Å løpe ærend for kuppmakere og sabotører

I motsetning til flertallet av landets befolkning er Kristian Tonning Riise (BT 29.1) bekymret for demokrati i Venezuela. Folk fleste i dette landet er mest opptatt av helsetilstanden til deres president. De håper på en rask bedring for Hugo Chàvez slik at han kan returnere og fortsetter arbeidet, de på demokratisk vis har støttet opp om i over 14 år.

Befolkningen i Venezuela vet hvilken enorm utvikling Chávez har stått i bresjen for disse 14 årene, en utvikling som uten sidestykke har bidradd til å bekjempe fattigdom og øke livskvalitet for vanlige mennesker. Der en forsøker å bygge et nytt og rettferdig samfunn hvor landets ressurser kan komme hele befolkningen til gode, et eksempel som stadig flere av landene på kontinentet følger.

Dette passer Riise meget dårlig. Som en tilhenger av den nyliberale økonomiske fiaskoen som har lagt mest parten av Europa i ruiner har han hektet seg på høyre korstoget som målrettet motarbeider og undergraver de alternative eksperimentene i Latin-Amerika.

Riise synes antagelig at han vet mer en Venezuelas befolkning. For han er det opposisjonen som representerer demokratiet, han synes at de burde får sjansen til å slå mynt på presidentens helsetilstand for slik å få en politisk gevinst de ikke på demokratisk vis klarte under presidentvalget i fjor. Den «usikkerhet og forvirring» som BT har tidligere referert til, har blitt skapt av opposisjonen selv. De driver en målrettet destabiliseringskampanje, der de bombarderer folk med løgnaktige påstander, politiserer og feilaktige tolker grunnloven, og oppfordrer til demonstrasjoner og politisk streik.

Men dette er ikke rart tatt i betraktning opposisjonens rulleblad. Ødeleggende økonomisk sabotasje, kuppforsøk, voldelige demonstrasjoner og internasjonale desinformasjonskampanjer kjennetegner Venezuelas opposisjon. En liten elite som styrte landet i over to generasjoner, fordelte landets rikdom mellom seg og nordamerikanske multinasjonale selskaper, de får i dag flere millioner dollar i støtte av USA for å få til et regimeskift. Å løpe ærend for en slik opposisjon er ikke Riise mye til ære!

Riise bruker et pittoresk språk for å beskrive situasjonen i Venezuela. Han betegner det som «Kafkaiske» og absurd. Men jeg vil heller bruke uttrykket Orwellian for å beskrive hvordan man i en målrettet og langvarig internasjonal mediekampanje har klart å framstille et land som, til og med ekspresident Jimmy Carter innrømmer, har et av de beste demokratiske systemer i verden, som et diktatur. Og hvordan et land som har oppnådde de fleste av FNs tusenårsmål innen fattigdomsbekjempelse, helse og utdanning, lenge før fristen, betraktes som en «feilet stat».

I Spania, et land som følger standard nyliberale økonomisk politikk, ble det anslått at over 500 familier mistet hjemmene sine og ble kastet ut på gata hver eneste dag i fjor, mens i Venezuela i samme perioden ble i gjennomsnitt 570, for det meste lavinntektsfamilier, daglig plassert i romslige, moderne og sjenerøst subsidiert boliger. Dette er resultatet av den sosialistiske Bolivarianske prosessen som Riise og Civita jobber hardnakket med å kvitte seg med, før den smitter over til jordens fattige flertall i andre kontinenter.

Demokratiet i Venezuela lever i beste velgående. Mens jeg, derimot, er mest bekymret for hvorfor Riise er så syklig opptatt av å svartmale og skandalisere en av Latin-Amerikas mest populær, empatisk, hardtarbeidende og ikke minst morsomme presidenter, og dermed bidrar til å snu en prosess som har løftet millioner av mennesker ut av fattigdom og elendighet.

Dave Watson, Latin-Amerikagruppen i Bergen