Drapet på Hugo Chávez
President Hugo Chávez er død. Tirsdag 4. mars kom meldingen som venezuelanerne fleste fryktet mest. Internasjonalt har Chávez derimot blitt drept lenge før han måtte gi tapt for kreften, myrdet av en nesten samstemt internasjonal media.
En skandaløs heksejakt har pågått i nesten hele Chávez regjeringstid. 14 år med feilaktige fremstillinger og manipulerende desinformasjon om den politiske og sosiale utviklingen i Venezuela har skapt et inntrykk av Venezuela under Hugo Chávez som er så fjernt fra virkelighet som det går an å være, med nesten «Orwellian» proporsjoner. Spør en nesten hvilken som helst person en møter på gate hva de synes om Hugo Chávez vil svaret nesten unisont være; Galing, diktator, klovn.
Dette er kanskje ikke overraskende gitt hvem som eier de store multinasjonale mediakonsernene og hvilke interesser de representerer. Men også norske media har til en stor grad vært delaktig i denne svartmalingen. Som vi kan se i et lite tilbakeblikk over norske medias bidrag de siste årene:
Chávez vil innskrenke ytringsfriheten * Chávez har svekket demokratiet og menneskerettighetene * «Hold kjeft Chavez» er blitt ringetone * Stygge Chávez er blitt sexy - og farlig * Chávez stenger kritisk tv-stasjon * President Chávez militariserer Venezuela * Evig Din - Chávez skal få styre så lenge han vil * Chávez for alltid * Hugo Chávez trenger djevelutdrivelse * Chávez kritiserer paven * Chávez sparker ut amerikanske misjonærer
Og siste, for å skremme vettet av alle borgerlige sportsentusiaster: Chávez vil stenge golfbaner.
Vekk med personfokuset!
Siden tusenårsskiftet har man sett en utvikling i Latin-Amerika man kan kalle den latinamerikanske våren. Denne våren kjennetegnes av demokratiseringsprosesser og velferdsutvikling. Med stadig flere venstreorienterte regjeringer i regionen har sosiale bevegelser fått gjennomslag for sine krav om arbeidsplasser, allmenne velferdsgoder og økt kontroll over viktige naturressurser. Men Norske og internasjonale medier velger hovedsakelig kun å sette Hugo Chávez personlighet i søkelyset. Dette er problematisk og trekker fokus fra en rekke positive alternativer som vokser i hele Latin-Amerika med Venezuela i spissen.
Siden den latinamerikanske våren startet har mer enn 73 millioner mennesker blitt løftet ut av fattigdom i Latin-Amerika. Den sosiale politikken i land som Venezuela, Bolivia og Brasil har dermed klart det de nyliberale reformene på 1990-tallet ikke klarte; å skape økonomisk vekst som har gavnet flere enn bare den eksisterende økonomiske eliten. Når Latin-Amerika fortsatt har verdens største levekårsforskjeller er det nettopp fordi det historisk har vært forbudt for de fattige og for den politiske venstresiden å ha en aktiv politisk lederrolle. De ti siste årene har vist hvordan det for første gang i Latin-Amerikas historie skjer at folk får lov til å velge venstreorientert politikk, uten å bli kuppet og straffet med brutale militærdiktaturer. Dette har ikke skjedd fordi elitene har skiftet taktikk, men fordi av de 6 kuppforsøkene siden år 2000 har bare 3 lyktes, henholdsvis på Haiti (2004), i Honduras (2009) og sist gjennom det kamuflerte kuppet i Paraguay (2012), mens det har mislyktes i Venezuela (2002), i Bolivia (2008) og i Ecuador (2010). At folket slår ring om sine presidenter selv når høyresiden prøver å slå tilbake med sine gamle maktmidler viser en ny og positiv utvikling. Det er heller ikke president Chávez, president Morales eller president Correa som personer folk forsvarer, det er demokratisk valgte statsledere som representerer en politikk sosiale bevegelser og folket selv har vært med på å bygge opp.
Demoniseringen av Venezuelas statsleder i norsk og internasjonal presse drukner fort FN- statistikk som viser at Venezuela er ett av få land i verden som allerede har møtt flere av FNs tusenårsmål. Ifølge offisielle tall har fattigdomsraten i Venezuela, målt ut fra inntekt, falt fra nesten 43 prosent av husholdningene i 1999 til 26 prosent i 2008. Ekstrem fattigdom har falt fra rundt 17 prosent til 7 prosent i samme tidsrom, og de statlige utgiftene til sosiale tiltak har blitt mer enn tredoblet siden 1998. I tillegg ble mellom 2000 og 2009 spedbarnsdødeligheten og dødeligheten for barn under fem år nær halvert i Venezuela.
Tendensen fra tallene fra Venezuela ser man også i flere andre land i Latin-Amerika. En av årsakene til at fattigdomsnivået har sunket i flere land i Latin-Amerika er sosiale programmer bestående av store pengeoverføringer til universal og gratis utdanning. Barn fra fattige familier får utdanning og nye muligheter for å bygge en fremtid. En utdannet befolkning er en forutsetning for et velfungerende demokratisk samfunn. Den mest grunnleggende delen av utdanningen er oppbygningen av lese- og skriveferdigheter. I Latin-Amerika har alfabetiseringsnivået tradisjonelt sett vært lavt, men ved hjelp at økte statlige inntekter som blir brukt til blant annet alfabetiseringsprogrammer på tvers av landegrenser stiger nivået, og land som Venezuela, Bolivia og Nicaragua er erklært fullt alfabetiserte.
Ja, Chávez er en fargerik og kontroversiell figur, men uten politikken Venezuela har stått i spissen for de siste tiårene ville utviklingsprosessen som har ført til mer samfunnsdeltagelse og likere fordeling av ressurser i Latin-Amerika ikke blitt realisert. Venezuela er en pådrivende kraft og en uunnværlig politisk aktør i hele den positive politiske og sosiale endringsprosessen på kontinentet. Latin-Amerika som kontinent huser 570 millioner mennesker, rundt halvparten av verdens petroleumsreserver og størsteparten av verdens vannressurser og biomangfold. At flere land på kontinentet nå bruker politiske og demokratiske midler for å få kontroll over en del av disse ressursene og sørger for likere fordeling innad i sine land er en utfordring for mange med økonomiske interesser i Latin-Amerika. Det er også derfor norsk og internasjonal, så vel som latinamerikansk høyreside, vinner på å opprettholde en ide som at venstresidens presidenter i Latin-Amerika bare er klovner og diktatorer. Eksempler på vellykkede alternativer er noe av det verste som kan skje nå som den nyliberalistiske drømmen ligger i ruiner etter å ha forårsaket den verste økonomiske krisen i manns minne.
Vil man derimot høre de mer interessante historiene om hva som virkelig skjer i Latin-Amerika bør man legge fra seg personfokuset og se på de sosiale bevegelsene som nå er i ferd med å bygge opp en rekke alternativer basert på verdier som fokus på velferd, demokrati og rettferdig fordeling.
Dave Watson
Latin-Amerikagruppen i Bergen
Innlegget og påfølgende debatt finnes her:
http://blogg.bt.no/preik/2013/03/07/drapet-pa-hugo-chavez/
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar