«Eirik Vold […] burde bli dømt og fengslet.» Ramiro Cavero Uriona, Bolivias tidligere plan– og økonomiminister.

• Den definitive boken om Hugo Chávez’ Venezuela
• Eksklusivt intervju med den avdøde presidenten
 En uniformert sosialist, en rappkjeftet baseball-fan og lederfigur for omveltningen som forandret en hel verdensdel. Han var presidenten mediene elsket å hate. Men hvem var egentlig Hugo Chávez? Og hvorfor ble han de fattiges folkehelt og vant 17 valg på 14 år?
I Hugo Chávez. Revansjen møter vi helfrelste tilhengere, fanatiske motstandere og avmålte tvilere – og ikke minst: Hugo Chávez selv. Forfatter Eirik Vold er eneste nordmann som har intervjuet Chávez. Han tilbrakte et døgn sammen med presidenten i Ecuador og i Venezuelas Air Force One.
 Eirik Vold har bodd i Venezuela siden 2002 og kjenner landets kriker og kroker. Han undersøker mytene, beveger seg mellom overklasse og slum, og behandler landet historisk, politisk og personlig – et samfunn preget av klassehat og rasisme, men også solidaritet, kjærlighet og klissete salsahits.
«I går kom Djevelen hit. Akkurat hit. Og det lukter fortsatt svovel.» Hugo Chávez fra FNs talerstol dagen etter at president George W. Bush hadde stått der.

Følg denne lenken for å bestille boken:
http://www.manifest.no/eirik-vold-hugo-chavez-revansjen

Norske media og Venezuela: Inkompetanse eller aktive politisk innblanding!

Latin-Amerikagruppen i Bergen synes at det er på sin plass å reagere kraftig på norske medias dekning av politisk utvikling i Venezuela. Både generelt og spesifikt i forbindelse med dødsfallet til Hugo Chávez og den påfølgende presidentvalgkampen.

Når media beskriver valgkamp i Norge, Europa eller USA, skriver de for det meste om de politiske sakene som skiller de forskjellige partiene og analysere innholdet i partiprogrammene. Med andre ord skriver de om politikk og leverer analyser baserte på grundige gjennomgang av innhentet informasjon.

Så hvorfor, når det gjelder Venezuela, blir vi servert en karikaturbeskrivelse, som fokuserer på useriøse påstander og synsinger, eller fragmenter av uttalelser tatt fullstendig ut av sine kontekster? Ukritisk gjengivelse av opposisjonsmedias propagandaaktige artikler, der

Capriles Radonski fremstilles som en moderne og moderat demokrat og Nicolas Maduro som en latterlig, klovneaktige og autoritære busemann.

Nylig har flere norske medier, bl.a NRK, VG og Nettavisen, kommet med artikler om at presidentkandidat Nicolas Maduro har truet de som ikke stemmer på ham med en forbannelse, og at han er redd for et attentat som de to tidligere tjenestemenn fra USA, Roger Noriega og Otto Reich planlegger. Målet er å fremstille ham som både autoritær og en slags paranoid konspirasjonsteoritilhenger.

Det ser ut som norske journalister har bestemte seg for å følge ulvepakken og gir Nicolas Maduro samme behandling som de har gitt den nylig avdødd Hugo Chávez de siste 14 årene.

At Maduro sammenligner den nyliberale kontraoffensiven, som kommer til å bli innført skulle opposisjonen vinner valget, med en forbannelse er ikke en ubegrunnet trussel, bare spør folk i Hellas, Spania eller Portugal.

Hadde disse journalistene, istedenfor å håne og latterliggjøre Chávez og Maduro, gjort litt undersøkende journalistikk (som de er egentlig utdannet og betalt for), vil de snart ha funnet ut at paret Otto Reich og Roger Noriega ikke bare er harmløse, tidligere USA-ambassadør til Venezuela og en tidligere representant i OAS, men har blitt involvert i det mest av USAs destabiliserings virksomhet mot progressive og venstre regimer i Latin-Amerika de siste tre tiår. Fra Contras terror krig mot Nicaragua på 80-tallet til statskuppet i Honduras i 2009.

For de som er bedre kjent med Latin-Amerika er det ikke noe hemmelighet at ekstreme høyrenettverk med forbindelse til paramilitære i Colombia, El Salvador, Guatemala og Honduras, sammen med eksilcubanere og USAs etterretning er svært aktiv i regionen, som vi har sett nylig med bl.a gjenoppstanden av dødsskvadronene i Honduras.
Å latterliggjøre bekymringer som venstrepolitikere har for attentater er uverdig, og spiller på lag med høyresiden. Bare de siste 11 år har vi sett forsøk på å drepe både Hugo Chávez, Ecuadors Rafael Correa og Bolivias Evo Morales. Den sistnevnte av en konspirasjon som involverte folk med nær tilknytning til både Noriega og Reich, og den såkalte Human Rights Foundation til Thor Halvorssen jr. som står bak Oslo Freedom Forum.
Hadde ikke dette vært litt mer interessant for undersøkende, norske journalister å avsløre, istedenfor å fungere som støttespillere for høyresidens kampanje for å destabilisere endringsregimene i Venezuela, Bolivia og Ecuador, og USA forsøk på regimeskift?

Dave Watson

Uttalelse om NRK og norske ambassadøren

http://www.youtube.com/watch?v=dMP9f5OOP-c

A Song for Hugo Chávez

David Rovics: A Song for Hugo Chávez
http://www.youtube.com/watch?v=RxjRET2hJIE

Link to David Rovics nettside and tribute to Hugo Chávez:
http://songwritersnotebook.blogspot.no/2013/03/rip-commandante-hugo-chavez.html

Al Jazeera om media dekning av Venezuela under Hugo Chávez

Her er en lenke til et meget bra Al Jazeera program om media dekning av Venezuela under Hugo Chávez:
http://www.youtube.com/watch?v=dMP9f5OOP-c

Uttalelse fra Latin-Amerikagruppene i Norge sitt Landsmøte

Den latinamerikanske våren dør ikke med Chávez

Hugo Chávez døde tirsdag kveld, og Latin-Amerika mistet med det en av sine største ledere noensinne. Chávez har vært den viktigeste forkjemperen for en ny politisk retning i Latin-Amerika.

I Latin-Amerika har hans bolivarianske prosjekt for å øke det regionale samarbeidet og minske USAs innflytelse ført til dramatiske endringer. Latinamerikanske land fører for første gang en selvstendig økonomisk politikk, etter å ha fått denne diktert av de store internasjonale finansinstitusjonene i 30 år. Ved å endre grunnlovene skrevet under militærdiktaturene blir de fattige og marginaliserte nå virkelig inkludert i politiske beslutningssystemer. Omsider velger Latin-Amerika en retning som er uavhengig av europeiske og nordamerikanske interesser.

Den sosiale og demokratiske utviklingen har i vesten kommet i skyggen av en mediekampanje mot lederfigurene i de mest progressive landene, og særlig mot Chávez. Med avisoverskrifter og notiser basert på manipulert informasjon har presidenten blitt fremstilt som en diktator. Chávez har imidlertid vunnet flere valg og holdt flere folkeavstemninger i sine 14 år som statsmann enn statsledere i typiske vestlige demokratier. Valgdeltakelsen har økt betraktelig de senere årene. 80 prosent deltok i siste presidentvalg. Til sammenligning var valgdeltakelsen kun 39 prosent i Chile, et land som ofte blir omtalt som et forbilde for regionen.

Demoniseringen av Venezuelas statsleder i norsk og internasjonal presse bidrar også til at FN-statistikk som viser at Venezuela er ett av få land i verden som allerede har møtt flere av FNs tusenårsmål, ikke kommer frem. Ifølge offisielle tall har fattigdomsraten i Venezuela, målt ut fra inntekt, falt fra nesten 43 prosent av husholdningene i 1999 til 26 prosent i 2008. Ekstrem fattigdom har falt fra rundt 17 prosent til sju prosent i samme tidsrom, og de statlige utgiftene til sosiale tiltak har blitt mer enn tredoblet siden 1998. Mellom 2000 og 2009 ble spedbarnsdødeligheten og dødeligheten for barn under fem år nær halvert i Venezuela. Det fjerde tusenårsmålet om å redusere barnedødeligheten med 2/3 innen 2015 er derfor allerede nesten nådd.

Lignende utvikling ser man også i andre land med tilsvarende sosiale programmer. I Bolivia og Ecuador har deler av befolkningen som har vært politisk ekskluderte, nå blitt representerte, og sosiale programmer har blitt finansiert ved at statene har tatt kontroll over naturresurser. Tendenser til en lignende utvikling ser vi også i land som Brasil, Argentina og Nicaragua, hvor en stor del av landets fattige har blitt løftet inn i en voksende middelklasse.

Latin-Amerika huser 570 millioner mennesker, rundt halvparten av verdens petroleumsreserver og størsteparten av verdens vannressurser og biologisk mangfold. At flere land på kontinentet nå bruker politiske og demokratiske midler for å få kontroll over en del av disse ressursene og sørger for jevnere fordeling innad i sine land er en utfordring for mange med økonomiske interesser i Latin-Amerika. Det er også derfor norsk og internasjonal, så vel som latinamerikansk høyreside, vinner på å opprettholde en idé om at venstresidens presidenter i Latin-Amerika bare er klovner og diktatorer. For tilhengere av den nyliberalistiske drømmen som nå ligger i ruiner etter å ha forårsaket en global økonomisk krise, er suksessen til de latinamerikanske alternativene vanskelig å svelge.

Det er liten tvil om at Hugo Chávez har stått i spissen for den latinamerikanske våren, men æren er ikke hans alene. Sterke sosiale bevegelser, progressive partier og et tett og institusjonalisert samarbeid mellom regjeringer har bidratt til dagens positive utvikling i regionen. Disse vil videreføre kampen for et selvstendig velferdssamfunn. Mens en legende gravlegges, fortsetter den latinamerikanske våren sitt sprang.

Drapet på Hugo Chávez

Innlegg i Bergens Tidende 7. mars 2013:

Drapet på Hugo Chávez

President Hugo Chávez er død. Tirsdag 4. mars kom meldingen som venezuelanerne fleste fryktet mest. Internasjonalt har Chávez derimot blitt drept lenge før han måtte gi tapt for kreften, myrdet av en nesten samstemt internasjonal media.

En skandaløs heksejakt har pågått i nesten hele Chávez regjeringstid. 14 år med feilaktige fremstillinger og manipulerende desinformasjon om den politiske og sosiale utviklingen i Venezuela har skapt et inntrykk av Venezuela under Hugo Chávez som er så fjernt fra virkelighet som det går an å være, med nesten «Orwellian» proporsjoner. Spør en nesten hvilken som helst person en møter på gate hva de synes om Hugo Chávez vil svaret nesten unisont være; Galing, diktator, klovn.

Dette er kanskje ikke overraskende gitt hvem som eier de store multinasjonale mediakonsernene og hvilke interesser de representerer. Men også norske media har til en stor grad vært delaktig i denne svartmalingen. Som vi kan se i et lite tilbakeblikk over norske medias bidrag de siste årene:

Chávez vil innskrenke ytringsfriheten * Chávez har svekket demokratiet og menneskerettighetene * «Hold kjeft Chavez» er blitt ringetone * Stygge Chávez er blitt sexy - og farlig * Chávez stenger kritisk tv-stasjon * President Chávez militariserer Venezuela * Evig Din - Chávez skal få styre så lenge han vil * Chávez for alltid * Hugo Chávez trenger djevelutdrivelse * Chávez kritiserer paven * Chávez sparker ut amerikanske misjonærer
Og siste, for å skremme vettet av alle borgerlige sportsentusiaster: Chávez vil stenge golfbaner.

Vekk med personfokuset!
Siden tusenårsskiftet har man sett en utvikling i Latin-Amerika man kan kalle den latinamerikanske våren. Denne våren kjennetegnes av demokratiseringsprosesser og velferdsutvikling. Med stadig flere venstreorienterte regjeringer i regionen har sosiale bevegelser fått gjennomslag for sine krav om arbeidsplasser, allmenne velferdsgoder og økt kontroll over viktige naturressurser. Men Norske og internasjonale medier velger hovedsakelig kun å sette Hugo Chávez personlighet i søkelyset. Dette er problematisk og trekker fokus fra en rekke positive alternativer som vokser i hele Latin-Amerika med Venezuela i spissen.

Siden den latinamerikanske våren startet har mer enn 73 millioner mennesker blitt løftet ut av fattigdom i Latin-Amerika. Den sosiale politikken i land som Venezuela, Bolivia og Brasil har dermed klart det de nyliberale reformene på 1990-tallet ikke klarte; å skape økonomisk vekst som har gavnet flere enn bare den eksisterende økonomiske eliten. Når Latin-Amerika fortsatt har verdens største levekårsforskjeller er det nettopp fordi det historisk har vært forbudt for de fattige og for den politiske venstresiden å ha en aktiv politisk lederrolle. De ti siste årene har vist hvordan det for første gang i Latin-Amerikas historie skjer at folk får lov til å velge venstreorientert politikk, uten å bli kuppet og straffet med brutale militærdiktaturer. Dette har ikke skjedd fordi elitene har skiftet taktikk, men fordi av de 6 kuppforsøkene siden år 2000 har bare 3 lyktes, henholdsvis på Haiti (2004), i Honduras (2009) og sist gjennom det kamuflerte kuppet i Paraguay (2012), mens det har mislyktes i Venezuela (2002), i Bolivia (2008) og i Ecuador (2010). At folket slår ring om sine presidenter selv når høyresiden prøver å slå tilbake med sine gamle maktmidler viser en ny og positiv utvikling. Det er heller ikke president Chávez, president Morales eller president Correa som personer folk forsvarer, det er demokratisk valgte statsledere som representerer en politikk sosiale bevegelser og folket selv har vært med på å bygge opp.

Demoniseringen av Venezuelas statsleder i norsk og internasjonal presse drukner fort FN- statistikk som viser at Venezuela er ett av få land i verden som allerede har møtt flere av FNs tusenårsmål. Ifølge offisielle tall har fattigdomsraten i Venezuela, målt ut fra inntekt, falt fra nesten 43 prosent av husholdningene i 1999 til 26 prosent i 2008. Ekstrem fattigdom har falt fra rundt 17 prosent til 7 prosent i samme tidsrom, og de statlige utgiftene til sosiale tiltak har blitt mer enn tredoblet siden 1998. I tillegg ble mellom 2000 og 2009 spedbarnsdødeligheten og dødeligheten for barn under fem år nær halvert i Venezuela.

Tendensen fra tallene fra Venezuela ser man også i flere andre land i Latin-Amerika. En av årsakene til at fattigdomsnivået har sunket i flere land i Latin-Amerika er sosiale programmer bestående av store pengeoverføringer til universal og gratis utdanning. Barn fra fattige familier får utdanning og nye muligheter for å bygge en fremtid. En utdannet befolkning er en forutsetning for et velfungerende demokratisk samfunn. Den mest grunnleggende delen av utdanningen er oppbygningen av lese- og skriveferdigheter. I Latin-Amerika har alfabetiseringsnivået tradisjonelt sett vært lavt, men ved hjelp at økte statlige inntekter som blir brukt til blant annet alfabetiseringsprogrammer på tvers av landegrenser stiger nivået, og land som Venezuela, Bolivia og Nicaragua er erklært fullt alfabetiserte.

Ja, Chávez er en fargerik og kontroversiell figur, men uten politikken Venezuela har stått i spissen for de siste tiårene ville utviklingsprosessen som har ført til mer samfunnsdeltagelse og likere fordeling av ressurser i Latin-Amerika ikke blitt realisert. Venezuela er en pådrivende kraft og en uunnværlig politisk aktør i hele den positive politiske og sosiale endringsprosessen på kontinentet. Latin-Amerika som kontinent huser 570 millioner mennesker, rundt halvparten av verdens petroleumsreserver og størsteparten av verdens vannressurser og biomangfold. At flere land på kontinentet nå bruker politiske og demokratiske midler for å få kontroll over en del av disse ressursene og sørger for likere fordeling innad i sine land er en utfordring for mange med økonomiske interesser i Latin-Amerika. Det er også derfor norsk og internasjonal, så vel som latinamerikansk høyreside, vinner på å opprettholde en ide som at venstresidens presidenter i Latin-Amerika bare er klovner og diktatorer. Eksempler på vellykkede alternativer er noe av det verste som kan skje nå som den nyliberalistiske drømmen ligger i ruiner etter å ha forårsaket den verste økonomiske krisen i manns minne.

Vil man derimot høre de mer interessante historiene om hva som virkelig skjer i Latin-Amerika bør man legge fra seg personfokuset og se på de sosiale bevegelsene som nå er i ferd med å bygge opp en rekke alternativer basert på verdier som fokus på velferd, demokrati og rettferdig fordeling.

Dave Watson
Latin-Amerikagruppen i Bergen

Innlegget og påfølgende debatt finnes her:
http://blogg.bt.no/preik/2013/03/07/drapet-pa-hugo-chavez/

Oppretthald ambassaden i Caracas!

Oppretthald ambassaden i Caracas!

Rett før jul i fjor kom det fram at UD vil legge ned den norske ambassaden i Caracas, Venezuela. Latin-Amerikagruppa i Bergen (LAG-Bergen) er ueinig i dette og oppmodar den raudgrøne regjeringa til å oppretthalde ambassaden.

LAG-Bergen er noko overraska over meldinga om at ambassaden i Caracas vert vurdert nedlagt av Utanriksdepartementet. Hovudargumenta for nedlegginga ser ut for å vera at ambassaden i Bogota i Colombia skal etablerast på nytt og at sikkerheitssituasjonen i Venezuela vert sett på som utfordrande (kva no det måtte tyde?).

LAG-Bergen har ingenting i mot ein ambassade i Bogota, men me stiller oss kritiske og spørjande til at dei to representasjonane vert stilt opp mot kvarandre. Noreg har tidlegare vore tilstades i både Caracas og Bogota noko me bør halde fram med. Noreg har ein unik moglegheit til å dele sine erfaringar som velferdsstat med Venezuela og få deira erfaringar attende, i tillegg til kultur- og handelssamarbeid. Då er det viktig å ha ein ambassade i landet.

Venezuela er eit veldig viktig land i Latin-Amerika. Landet er ein leiande pådrivar for regional integrering og progressiv utvikling, gjennom dei sokalla bolivarianske prosessane. Dei venezuelanske styresmaktene er m.a. initiativtakarar til dei mellomstatlege organisasjonane UNASUR (Unión de Naciones Suramericanas, mellomstatleg handels- og samarbeidsunion) og CELAC (Comunidad de Estados Latinoamericanos y Caribeños, integrering av latin-amerikanske og karibiske land) som har bidrege til politisk og økonomisk samarbeid i regionen. Den regionale integreringa og oppbygginga av regionale institusjonar som ALBA (Alianza Bolivariana para los Pueblos de Nuestra América, sosial, politisk og økonomisk samarbeid i Latin
Amerika og Karibia), banksamarbeidet Banco del Sur, TV-samarbeidet

Telesur og frihandelssamarbeidet Mercosur - Venezuela er medlem av alle - har utan tvil bidrege til stabilitet, samarbeid og fred i Latin-Amerika.
Venezuela har vore banebrytande når det gjeld rettferdig fordeling av ressursar, kamp mot fattigdom, offentleg helseteneste, utdanning og storstilt bustadbygging for fattige. Venezuela er difor eit av få land som kjem til å oppfylle FNs tusenårsmål innan 2015. Venezuela bør vera eit samarbeidsland for Noreg og ikkje nedprioritert.

Nedlegging av ambassaden kan tolkast som ei geopolitisk handling og sende negative signal til omfordelingsprosjektet i Venezuela og andre progressive land i regionen som Ecuador og Bolivia. Difor må Noreg støtte opp om den progressive utviklinga i Latin-Amerika også ved å oppretthalde ambassaden i Caracas.

Ivar Jørdre, Latin-Amerikagruppa i Bergen

Civita og Venezuela

Å løpe ærend for kuppmakere og sabotører

I motsetning til flertallet av landets befolkning er Kristian Tonning Riise (BT 29.1) bekymret for demokrati i Venezuela. Folk fleste i dette landet er mest opptatt av helsetilstanden til deres president. De håper på en rask bedring for Hugo Chàvez slik at han kan returnere og fortsetter arbeidet, de på demokratisk vis har støttet opp om i over 14 år.

Befolkningen i Venezuela vet hvilken enorm utvikling Chávez har stått i bresjen for disse 14 årene, en utvikling som uten sidestykke har bidradd til å bekjempe fattigdom og øke livskvalitet for vanlige mennesker. Der en forsøker å bygge et nytt og rettferdig samfunn hvor landets ressurser kan komme hele befolkningen til gode, et eksempel som stadig flere av landene på kontinentet følger.

Dette passer Riise meget dårlig. Som en tilhenger av den nyliberale økonomiske fiaskoen som har lagt mest parten av Europa i ruiner har han hektet seg på høyre korstoget som målrettet motarbeider og undergraver de alternative eksperimentene i Latin-Amerika.

Riise synes antagelig at han vet mer en Venezuelas befolkning. For han er det opposisjonen som representerer demokratiet, han synes at de burde får sjansen til å slå mynt på presidentens helsetilstand for slik å få en politisk gevinst de ikke på demokratisk vis klarte under presidentvalget i fjor. Den «usikkerhet og forvirring» som BT har tidligere referert til, har blitt skapt av opposisjonen selv. De driver en målrettet destabiliseringskampanje, der de bombarderer folk med løgnaktige påstander, politiserer og feilaktige tolker grunnloven, og oppfordrer til demonstrasjoner og politisk streik.

Men dette er ikke rart tatt i betraktning opposisjonens rulleblad. Ødeleggende økonomisk sabotasje, kuppforsøk, voldelige demonstrasjoner og internasjonale desinformasjonskampanjer kjennetegner Venezuelas opposisjon. En liten elite som styrte landet i over to generasjoner, fordelte landets rikdom mellom seg og nordamerikanske multinasjonale selskaper, de får i dag flere millioner dollar i støtte av USA for å få til et regimeskift. Å løpe ærend for en slik opposisjon er ikke Riise mye til ære!

Riise bruker et pittoresk språk for å beskrive situasjonen i Venezuela. Han betegner det som «Kafkaiske» og absurd. Men jeg vil heller bruke uttrykket Orwellian for å beskrive hvordan man i en målrettet og langvarig internasjonal mediekampanje har klart å framstille et land som, til og med ekspresident Jimmy Carter innrømmer, har et av de beste demokratiske systemer i verden, som et diktatur. Og hvordan et land som har oppnådde de fleste av FNs tusenårsmål innen fattigdomsbekjempelse, helse og utdanning, lenge før fristen, betraktes som en «feilet stat».

I Spania, et land som følger standard nyliberale økonomisk politikk, ble det anslått at over 500 familier mistet hjemmene sine og ble kastet ut på gata hver eneste dag i fjor, mens i Venezuela i samme perioden ble i gjennomsnitt 570, for det meste lavinntektsfamilier, daglig plassert i romslige, moderne og sjenerøst subsidiert boliger. Dette er resultatet av den sosialistiske Bolivarianske prosessen som Riise og Civita jobber hardnakket med å kvitte seg med, før den smitter over til jordens fattige flertall i andre kontinenter.

Demokratiet i Venezuela lever i beste velgående. Mens jeg, derimot, er mest bekymret for hvorfor Riise er så syklig opptatt av å svartmale og skandalisere en av Latin-Amerikas mest populær, empatisk, hardtarbeidende og ikke minst morsomme presidenter, og dermed bidrar til å snu en prosess som har løftet millioner av mennesker ut av fattigdom og elendighet.

Dave Watson, Latin-Amerikagruppen i Bergen

BT vs Chávez, en sørgelig rekord

8. januar 2013
BT vs Chávez, en sørgelig rekord


Det er gått 14 år siden Hugo Chávez kom til makten i Venezuela. Han har stilt som presidentkandidat 4 ganger, og har vunnet samtlige valg med overveiende flertall. I disse 14 årene har det blitt satt i gang en enorm sosial utvikling som har kommet landets fattige flertall til gode. Venezuela er i dag et forbilde for mange utviklingsland og har vist at det finnes alternativer til den rå markedsliberalismen som har ført til økt fattigdom for flesteparten av jordas befolkning de siste 20 årene.

Men i disse 14 år har Bergens Tidende aldri kunnet finne spalteplass til å skrive noe positivt om landet. Istedenfor har de slått seg sammen med høyresidens hylekor, og videreformidlet alle slags usannheter og manipulert propaganda om en kvasediktator stat, uten pressefrihet og i økonomisk kaos.

Selv nå, når landets president lider av kreft med alvorlige komplikasjoner, er BT på hugget med sin løgnaktige journalisme. I en artikkel med tittel «Venezuela ber for sin dødssyke president» (7. januar) kan vi lese at «helsen hans er omgitt av en stor offisiell taushet» at visepresident mener at grunnloven «ikke behøver å bli ilagt stor betydning» og at «grunnloven faktisk er skrevet av Chávez selv»

Ser vi nærmere på disse påstandene, viser det seg at samtlige er usanne: Det gis jevnlig informasjon om presidentens helsetilstand på statlig fjernsyn, om hvilken type kreft, hvilken operasjon som er blitt gjort og hvilke komplikasjoner som har oppstått; visepresidenten har offentlig uttalt at det er kun grunnlovens bestemmelser som skal avgjøre presidentovergangen; og at det var en folkevalgt grunnlovsforfatning som skrev grunnloven, som deretter ble godkjent i en folkeavstemning med overveiende flertall. Så mange usannheter i et så lite avsnitt viser til noe mer enn journalistisk sløvhet.

Ja, BT har rett i at det er «usikkerhet og forvirring» i Venezuela, men den er skapt av opposisjonens forsøk på å utnytte presidentens helsetilstand for å få en politisk gevinst de ikke klarte på demokratisk vis på valgdagen 7. oktober. Sammen med deres allierte i privateide media, bombarderer de folk med løgnaktige påstander, politisert og feilaktige tolkninger av grunnloven, oppfordrer til demonstrasjoner, og til og med til nasjonal streik på innsettelses dag 10. januar. En målrettet destabiliseringskampanje som BT velger å ignorere i sin desinformerende reportasje.

Jeg skal avslutte med en positiv sak som viser noen av grunn til at flertallet av folk i Venezuela ber for sin «dødssyk president» og virkelig håper at han overlever og blir sittende minst seks år til:

I Spania, et land som følger en standard nyliberale økonomisk politikk, ble det anslått at over 500 familier mistet hjemmene sine og ble kastet ut på gata hver eneste dag i fjor, mens i Venezuela i samme perioden var i gjennomsnitt 570, for det meste lavinntektsfamilier daglig plassert i romslige, moderne boliger, sjenerøst subsidiert og med 20 års nedbetalingsavtaler. Noe for BT å rapportere om?

Dave Watson
Latin-Amerikagruppen i Bergen

Bergens Tidende- Besatt av Chávez!

To innlegg om Bergens Tidenes dekning av presidentvalg i Venezuela:

Bergens Tidende- Besatt av Chávez!

Jeg kom tilbake til Bergen mandag (15 oktober) etter en tre ukers opphold i Venezuela der har jeg fulgte presidentvalget på nært hold. Trygt hjem, men litt tynget av «jetlag», satt jeg meg ned for å lese Bergens Tidende. Der ble jeg møtt av et svært bilde av Hugo Chávez spredt over to sider med en nokså standard og velkjent (for norske media) overskrift; «Hugo Chávez er besatt av makten!»

Ja, enda en av BTs undersøkende journalister har klart å spore opp (eller visa versa) en representant fra opposisjonen, som står fram for å belyse avisens lesere om situasjonen i Venezuela med ubegrunnede påstander, forvrenginger og til tider regelrett løgn. Beskrivelsen er, mildt sagt, langt fra den virkeligheten jeg opplevde i landet de siste ukene.

Det er noe merkelig med dette landet. Et land som undertrykker sitt folk, forfølger og knebler all opposisjon. Et land hvor pressefrihet og ytringsfrihet ikke er tolerert, og fengslene fylles med de som kritiserer kvasi-diktatoren Hugo Chávez.

Journalisten, Anne M. Sørensen, synes sikkert at hun har klart å få til en ny og annerledes vinkling i den evige heksejakten for den «makt besatt» Hugoen. Dette fordi intervju objekt, Vladimir Villegas, er en «ekte» sosialist, til og med en som har tidligere blitt alliert med Chávez. Men det finnes dessverre mange opportunister i latinamerikanske politikk og det gjør dem enda mindre troverdige når påstandene deres ikke stemmer med fakta.

La oss ta en rask gjennomgang;
Sitat: «Frykten, sensuren og ikke minst, selvsensuren er betydelige faktorer i dette landet.»

Fakta: I ukene foran valg kunne jeg kjøpe et utall dagsaviser på åpne gater. Øverst på forsidene av de største avisene stod det oftest et stort bilde av en smilende Henrique Capriles Radonski, den fremste opposisjonskandidaten, med svært positiv overskrifter. Deretter fulgte en mengde mindre spalter med kritikk mot Hugo Chávez, og katastrofepregede reportasjer om landets tilstand.

Men hvor var ytringspoliti? Sensurstempler? Nedbrente avisstands?

Fakta: De private fjernsynskanalene fungerte som en gedigen propagandamaskin – for opposisjonen. Nyhetskanalen Globovision (eid av multimillionær Guillermo Zuloaga) erklærte åpen krig mot Chávez. En uke før valget bestod sendingene av nesten sammenhengende anti-Chávez «dokumentarer». For eksempel, to dager før valget kunne vi lære om skjebnen til de ansatte i RCTV, en kanal som mistet sin sendekonsesjon i 2007. Tårevåte scener med gråtende ansatte, melodramatisk bakgrunnsmusikk, og gjentatte klipp av en uniformert Hugo Chávez i truende positur. Ikke et ord om hvorfor RCTV mistet sin konsesjon; grove brudd på landets kringkastingslov og aktiv deltagelse i statskuppet mot Presidenten.

Men hvor var de blanke skjermene? Brutte sendinger? Ramponerte fjernsynsstudioer?

Sitat: «Chávez har dessuten opptrådt uten stans på alle tv-kanaler.»

Fakta: De statlige kanalene når rundt 10% av befolkning, mens de private, Chávez fiendtlige, bombarderer 90% av befolkning med svært grov propaganda i opp til 24 timer i døgn (Globovision). Opposisjons kandidat, Capriles Radonski, fikk fri tilgang til å formidle sitt budskap «uten stans!».

Fakta: Den Interamerikanske Menneskerettighetsdomstol (CIDH) forkastet en klage fra opposisjonsmedia i 2009, og konstaterte at: I Venezuela eksisterer full pressefrihet og ingen uregelmessigheter i statens forhold til media.

Fakta: Staten har lovpålagt rett til å sende 10 minutter hver dag på alle kanalene for å formidle informasjon om dens arbeid. Dette for å kunne svare på den svært ensidig, og lite profesjonelle informasjonsformidling fra disse kanalene.

10 minutter- «uten stans»?

Sosialdemokraten Capriles?
Vladimir Villegas påstår at han er sosialist, noe som virker underlig når han åpent støtter opposisjonskandidaten Capriles Radonski.

Opposisjons kampanjen presenterte Radonski som en sosialdemokrat, ja han sammenligner seg selv med Brasils tidligere så populære president «Lula» (ironisk nok har Lula sjøl sagt at Hugo Chávez er den beste president Venezuela noen gang har hatt!).

Faktumet er at Capriles Radonski tilhører en politisk opposisjon som i alle år har prøvd å sabotere og ødelegge alle initiativer til den «Bolivarianske» prosessen til president Hugo Chávez. Han er grunnleggeren av Primero Justicia, et politisk parti med åpen nyliberal ideologi. Capriles støttet statskuppet i 2002 og andre voldelige aksjoner for å sabotere økonomien.

Riktig nok gikk han til valg med lovnader om, ikke bare å beholde, men utvide og utbedre samtlige av regjeringens sosiale programmer (Los Misiones). Men dette var et kynisk politisk spill, fordi Capriles visste at dersom han gjekk til valg med et politisk løfte om å bygge ned de populære misjonene, ville det vært politisk selvmord.

Samtidig som han lovde å beholde og forbedre misjonene, skulle han kutte alle forbindelser og samarbeid med Cuba. Cuba har rundt 40 000 helse arbeidere i Venezuela, hvordan skulle disse erstattes? Ved å tvinge velstående venezuelanske leger til å flytte fra sine privatklinikker i overklasse bydelene til slumstrøkene for de fattige?

En indikasjon på hvor opptatt han egentlig har vært av disse sosiale «Misiones» ser vi når han tok over som guvernør i delstaten Miranda i 2008. To dager etter innsettelsen, og med voldelig metoder, stengte han skolene til utdanningsmisjonene «Robinson» og «Ribas» i delstadskapital, samt en integrert klinikk for diagnostikk drevet av Misjonen «Bario Adentro»

Ja, Venezuela er et merkelig land. Nesten ingenting stemmer med bildet vi blir presentert gjennom media!

Valgresultatet den siste uken, den tredje seieren på rad for Hugo Chávez, samtlige godkjent av bl.a. EU, Organisasjon av Amerikanske Stater, Carter Center og UNASUR, burde være en øyeåpner for den internasjonale media, BT inkluderte. Journalister og redaktører med den minste selvrespekt burde spørre seg selv om de virkelig gjøre et profesjonell og grundig arbeid i forhold til informasjonsformidling om Venezuela, eller om de fungere som nyttige idioter for landets reaksjonær opposisjon og deres mektige støttespillere i USA.

Dave Watson
Latin-Amerikagruppen i Bergen




Fra Hitler til Chávez!
Manipulasjon av fakta for å oppnå politiske mål har vært et nyttig redskap gjennom tidene, og media sin rolle i fabrikkering og formidling har vært avgjørende. Kjente eksempler er f.eks Riksdagsbrannen i Berlin i 1933, som ga Hitler anledning til å stramme grepet om makten, og et forfalsket nordvietnamesisk angrep i 1964 mot et av USAs krigsskip i Tonkinbukta som ble deretter brukt for å rettferdiggjøre krigen mot Nord-Vietnam.

I nyere tider har vi fiktive masseødeleggelsesvæpner i Irak og påstander om at Libyas president Gaddafi utstyrte leiesoldater med Viagra og kondomer til å bruke under massevoldtekter som ble brukt for å skape sympati for en NATO ledet angrepskrig i fjor. Ryktene ble spredt av USAs FN ambassadør og videreformidlet av media som fakta, men ingen menneskerettighetsorganisasjon har funnet bevis for dette.

Men ikke siden den kalde krigen tok slutt har denne formen for meningsskapende manipulasjon blitt mer intens, målrettet og langvarig enn mot Venezuela under president Hugo Chávez.

Spør vi en tilfeldig person i gate om Venezuela, en person som sannsynligvis vil ha vanskeligheter med å peke ut landet på et kart, så kan vi vente oss et skråsikkert svar; Diktaturstat uten pressefrihet, fengsler fylt med politiske fanger og en splitter gal president som strør rundt seg med oljepenger for å klamre seg til makten.

Så hvorfor den harniske heksejakt på Venezuela? Fordi de har begått en kardinalsynd; å velge en alternativ økonomisk- og sosial utviklingsmodell!

Noen fakta
*Venezuela har gjennomført 14 valg, alle internasjonalt anerkjent som frie og rettferdige. Valgdeltagelse er den høyeste i Latin-Amerika
*over 80 % av fjernsynskanaler er privateide og har et seertall for over 90 %
*har redusert fattigdom fra 49 til 27 %
*har Latin-Amerikas lavest ulikhet-Gini-koeffisient 0,394
*har Latin-Amerikas høyest minimumslønn
*utryddet analfabetisme
*Grunnskoleutdanning har økt fra 75 til 98 %, er gratis og barna får gratis uniform og skolemat
*har Sør Amerikas høyest prosent av universitetsstudenter, og deler ut gratisstipender for fattige studenter
*Gratis helsetjenester som nå dekker behov for over 90 % av befolkningen

Denne statistikken er bekreftet av UN og Verdens Bank og er bare en brøkdel av de utallige sosiale fremskrittene som er gjort de siste 14 år. Dette er ikke bagateller. Det har skjedd en sosial revolusjon i Venezuela som har forbedret livskvalitet for millioner av mennesker.

Diana Zaera (BT. 25.10) kritiserer meg for å prøve å bringe fram et mer virkelighetsnært bilde av Venezuela enn det som presenteres av media. Akkurat som media, ignorerer hun de enorme positive endringene som har skjedd, og fokuserer kun på de negative. Problemer som kriminalitet og korrupsjon har Venezuela til felles med flere land i regionen, de var der før Chávez kom til makt og har kompliserte og sammensatt årsaker som tar tid til å forandre. Grunnen til at folk er mest opptatt av disse problemene er at de fleste andre problemene som; fattigdom, arbeidsledighet, helse, utdanning osv. stort sett har blitt løst under Chávez.

Og hva har vært opposisjonens bidrag til denne ekstraordinære positive utviklingen? Jo, de har gjennomført et statskupp, sabotert oljeindustrien, dis-investert, stått for en enorm kapitalflukt, og sammen med sin allierte i Latin-Amerika, USA og Europa, drevet en konstant diskreditering og svartmalings kampanjer mot sitt eget hjemland. Hvem er det som egentlig har polarisert landet? Mens regjeringen har anstrengte seg for å bygge et inkluderende og rettferdig samfunn har opposisjonen konsekvent motarbeidet prosessen og forsvart sine egne snevre interesser mot fellesskapets interesser.

Dave Watson
Latin-Amerikagruppen i Bergen

Venezuelas Folk har Talt!

Tuesday, October 09, 2012    Venezuelas Folk har Talt!

Venezuelas Folk har Talt!Opposisjonens kandidat i Venezuela Henrique Capriles Radonski presenterte seg som “El candidato de la Unidad” - Enhets kandidat. Han spilte på påstanden om at presidenten,Hugo Chávez, har polarisert landet, at han er bare president for en del av befolkning, de fattige, mens Capriles skulle være president for alle venezuelanere. I intervjuer under valgkampanje sa han at han ønsket å styre landet som en mor styrer sitt hjem, han skal bry seg på hele familie, behandler alle likt, men selvfølgelig, gir ekstra oppmerksomhet til de svakeste. Dette er det nærmeste Capriles kom til en ideologisk deklarasjon. M.a.o. overdådig og innholdsfattige demagogi.Hvem har polarisert Venezuela?Ana Elisa Osorio, medlem av nasjonalstyret til regjeringsparti PSUV svarte elegant på tiltalen: “Venezuela har alltid vært polarisert. Problemet er at den ene parten har alltid vært usynlig; folket. Men i dag har de blitt gjort synlig, og stadig øver mer kontroll over maktapparatet. Klassekamp og skillet mellom de som har og de som aldri har hatt, de historiske ekskludert, eksisterer fremdeles, men forskjellen i dag er at de fattige har stilt krav, og er bevist på at et rettferdig samfunn er under oppbygging.Dette ble bekreftet i går, sondag 7. oktober da President Hugo Chávez ble gjenvalgt som landets president. Med 54% av stemmene, 10% mer en motkandidat Capriles, og 81% deltagelse har folket gitt en kontant NEI til oligarkiet og USAs intervensjonspolitikk i Latin-Amerika, og seks år til med det “Bolivarianske revolusjon”.The End of History?Valget er historisk, og ikke bare for Venezuela. Mens resten av verden følger den såkalt “Washington Konsensus” og utsetter befolkningen sin for ekstreme nyliberale innstramnings politikk, arbeidsledighet, elendighet og fattigdom, går en gruppe latin-amerikanske land, ledet av Venezuela, i motsatte retning. Ja, man kan si at historie har blitt oppstartet på nytt. Disse landene viser til at det er et alternativ, det er mange alternativer! Det er ikke “The End of History” det er heller enden for Francis Fukuyama, den endelige slutt for “Washington Consensus” og “There is no alternative”.Men det er også tiden for verdenssamfunn å slutte med den skammelige heksejakt, ledet av USA, på alle forsøk til å finne et mer menneskeligrettet, inkluderende og rettferdig modell for utvikling. En modell som plaserer vanlige menneske i senter og ikke økonomiske interesser til et lite, elite mindretall. Og ikke minst, er det tid for det internasjonale mediet til å innrømme at de har tatt grundig feil, at deres forsøk for å knekke et unikt eksperiment for å skape, opprettholde og videreføre sosiale tiltak og bygge et inklusivt, og deltagende demokratisk samfunn, har ikke lyktes.Venezuelas befolkning har talt! Nå må resten av verdenssamfunn rekke ut en hand og gir dem den respekt og støtte de trenger til å videreføre dette unike eksperiment i fred og ro, og uten utenlandsk intervensjon!

Dave

Wednesday, October 03, 2012  Venezuela foran århundres valg
Dette er noe merkelig med dette landet. Et land som undertrykker sitt folk, forfølger og knebler all opposisjon. Et land hvor pressefrihet og ytringsfrihet er ikke tolerert, og fengslene fylles med de som kritiserer Kvasi-diktatoren Hugo Chávez.Men vent, det er noe som ikke helt stemmer her.

På avisstands kan jeg kjøpe et utallig utvalg dagsaviser, de fleste tilhørende opposisjonen. Oppskriften i de største nasjonale avisene er et stort oppslag om opposisjonskandidaten Henrique Capriles Radonski, øverste på førstesiden; stort bilde og mega positivt overskrift. Deretter følger en mengde mindre spalter med kritisk innslag mot Hugo Chávez, og katastrofe preget reportasjer om landets tilstand.Men hvor er ytringspoliti? Sensurstempler? Nedbrent avisstands?

Kampanje avslutning til Capriles i Caracas søndag var en regelrett folkefest, hundretusener av, for det meste, rike og middelklasses tilhengere strømmet inn til byens sentrum fra de velstående østlige bydeler. Musikk, underholding og svulstige tall. Men hvor var opprørspoliti? Tåregass? Vannkanonene?

De private fjernsynskanalene (det overveiende flertall av TV kanaler støtter opposisjonen) fungerer som en gedigen propagandamaskin. Det er et daglig bombardement av opposisjonspropaganda.

Nyhetskanalen Globovision (eide av multimillionær Guillermo Zuloaga) har erklært åpen krig mot Chávez regjering. En uke før valget består sendinger av sammenhengende anti-Chávez “dokumentarer”. I går kunne vi lære om skjebne til de ansatte i RCTV, en kanal som mistet sin konsesjon i 2007. Tårevått scener me gråtende ansatte, melodramatiske bakgrunnsmusikk, og gjentatt klipp av en uniformert Hugo Chávez i truende positur. Ikke et ord om hvorfor RCTV mistet sin konsesjon; grove brud for landets kringskastings lov og aktiv deltagelse i statskuppet mot Chávez. Men hvor var de blanke skjermene? Brutte sendinger? Ramponerte fjernsynsstudioer?

Capriles=Lula?
Capriles Radonski tilhører en politisk opposisjon som har i alle år prøvd å sabotere og ødelegger alle initiativer til den “Bolivarianske” prosessen til president Hugo Chávez. Grunnleggeren av et politisk parti (Primero Justicia) med åpent nyliberal ideologi, og deltager i statskuppet i 2002. Men han går til valg med lovnader om å beholde samtlige av regjeringens sosiale programmer (Los Misiones). I tillegg skal de utvides og utbedres. Dette er et kynisk politisk spill, fordi Capriles vet at å gå til valg med en politikk for å nedbygge de populære misjonene vil har vært politisk selvmord.

Samtidig som han vil beholde og forbedrer misjonene, vil han kutte alle forbindelser og samarbeid med Cuba. Cuba har rundt 40 000 helse arbeidere i Venezuela, hvordan skal disse erstattes? Ved å tvinge velstående venezuelanske leger til å flytte fra sine privatklinikker i overklasses bydeler til fattige slummene? Nei det er noe som ikke stemmer her!

Opposisjons kampanje presentere Radonski som en sosialdemokrat, ja han til og med sammenligner seg selv med ekspresident “Lula” i Brasil (ironisk nok har Lula selv sagt at Hugo Chávez er den beste president Venezuela noen gang har hatt!) Ja, Venezuela er et merkelig land. Her nesten ingenting stemmer, i hvert fall ikke med det bildet vi blir presentert gjennom media!

Vi må håpe at på selv valgdagen, 7. oktober, et flertall klarer å avsløre det medieskapt bedrageri og får ting til å stemme virkelig i 6 år til!



Her er to innlegg i en debatt med Leif Marsteintredet fra september/oktober 2012 i Bergens Tidende

Marsteintredet fanget i generalenes labyrint

Leif Marsteintredet kommer med en nokså kraftig kritikk av en kronikk av Johannes Nymark om hvordan venstresiden i Latin-Amerika samler seg om en egen internasjonal politikk («Nymarks magiske realisme» BT 4.sept). Han beskylder Nymarks artikkel for å være «et usammenhengende sammensurium av unøyaktigheter, usannheter og udokumentert påstander», men selv leverer han en absurd utgytelse av lettvinte synsinger og kvasi-akademiske tolkninger uten fundament i Latinamerikansk virkelighet.

Han nevner tre grunner for at disse landene har samlet seg om en mer uavhengig internasjonal politikk. De første to er presist de som Nymark bringer fram i hans kronikk; at disse landene har demokratisk valgt regjeringer og at de står nær hverandre ideologisk. Med andre ord, demokratiske valgte progressive venstreregjeringer med stor folkelig støtte, som arbeider målrettet for en alternativ form for regional integrering og motsetter seg den tidligere hegemoniske «Washington Consensus», noe Marsteintredet nødig vil innrømme.

Marsteintredetets tredje grunn er så absurd at det ikke er verdig en «post doktor» akademiker som vil framstå som en slags Latin-Amerika ekspert. Han gjentar den for lengst dementerte påstanden om at USA er blitt mindre opptatt av regionen pga kommunismens fall og krigen mot terror.

Nymark tar i sin kronikk utgangspunkt i konflikten mellom Ecuador og Storbritannia over Wikileaks grunnleggeren Julian Assange. Hadde Marsteintredet brukt litt tid til å lese bare noen av de utallige frigitte dokumentene som USA ønsker å få Assange utlevert for, vil han forstå akkurat hvor dyp denne interessen egentlig er. Avsløringer fra US ambassader rundt om i Latin-Amerika om deres støtte til opposisjonsgrupper, kuppmakere og intern media, og om en målrettet destabiliserings politikk mot venstreregimene, viser et mønster som utenriksminister Hillary Clinton åpent beskriver som «Smart» politikk for regimeskift i land som velger alternativer til «The American Way».

Men dette har ikke Marsteintredet tid til mens han forskanser seg i sin akademiske høgborg for å finkjemme gamle grunnlover skrevet av autoritære regimer for å lete etter rettferdiggjørelser for kuppmakere. Leif Marsteintredet er dessuten mannen som noen dager etter statskupp i Honduras i 2009 oppfordret oss i en kronikk i BT til å lytte til kuppmakere fordi de «har faktisk en god sak»! Denne gode saken førte til massakrer, sensur, undertrykking, gjenopprettelse av dødsskvadronene fra 80-tallet og kontinentets desidert verst rekord for drap av journalister.

Jeg har blitt kjent med Johannes Nymark sitt arbeid i mange år, og måten han har brukt sitt akademiske kunnskap til praktisk nytte i solidaritetsarbeidet for de undertrykkede og forfulgte, under militærdiktaturene i Latin-Amerika på 70 og 80 tallet. Marsteintredet derimot bruker sine akademiske ferdigheter til å støtte og forsvarer en liten økonomisk og politisk elite, som bruker alle tilgjengelige former for udemokratisk (og tvilsomme «lovlige») metoder for å opprettholde sin kontroll over et stadig voksende og mer bevisst latinamerikanske folk, for å kunne berike seg på deres bekostning.

Dave Watson
Styremedlem i Latin-Amerikagruppen i Bergen


Look for the smoking gun!
Leiv Marsteintredet og jeg kan i hvert fall bli enig om en ting: at USA er «usedvanlig ineffektivt» (BT 11. september), enten det er i Vietnam, Irak eller Latin-Amerika. Der deres antatt mål er å skape fred, demokrati og stabilitet har de oftest skapt kaos, ustabilitet og diktaturregimer. Men da må en sette spørsmålstegn om disse målsetningene er virkelig sanne, eller om det er andre målsetninger som ligger til grunn.

Å påstå at USA ikke lenger er så interesserte i det som foregår i Latin-Amerika grenser til en overlagt historieforfalskning, spesielt når det kommer fra en antatt akademiker.

Bare i det siste par år har det blitt arrangert en rekke tverrpartiseminarer i Kongressen i USA for å diskutere hvordan de kan motarbeide trusselen fra venstresiden i Latin-Amerika. Kontoret for Regimeendringer som har fokus på Cuba, Venezuela og deres allierte har fått mangedoblet budsjettet under utenriksminister Hillary Clinton. Clinton informert selv kongressen om planene for sin nye strategi som hun kaller «Smart Power»; bruken av alle tilgjengelige midler for å oppnå strategisk mål; politisk, økonomisk, kulturelle, psykologisk, men også militært når andre metoder ikke oppnår de ønskede resultater.

Men hva er denne trusselen? Er det en reel trussel mot demokrati vi snakker om? I land som har et demokratisk overskudd som vi har ikke sett make til før i Latin-Amerika, målt i valgdeltagelse, plettfrie valgordninger og godkjenning fra internasjonale valgobservatører?

Nei! Trusselen er mot USAs økonomiske dominans. Og det er her Marsteintredet er et offer for det som han selv kaller «magiske realisme».

For å stave det ut enkelt for Marsteintredet: USA er en økonomisk og militær supermakt som konsumere mye mer en det de selv produserer, spesielt når det gjelder energi og råvarer. Dersom ikke USA har lett tilgang til disse ressursene, og for en billig pris, blir det slutten på over-konsumerings giganten, og dens enestående, imperialistisk hegemoni. M.a.o. USA gjør det de må for å opprettholde en ekstrem urettferdig fordeling av jordens ressurser til sin egen fordel.

Om Marsteintredet er så naiv at han tror USA ikke er så interesserte i Latin-Amerika lenger, og at dette har noe å gjøre med slutten på den Kalde Krigen og en «snillere» internasjonal politikk, burde han kanskje finne seg et annet arbeid som ikke krever analytisk innsikt i reelle økonomiske og politiske forhold.

Latin-Amerika er stedet hvor praktisk talt alle disse ressursene finnes i rikelig mengder, lett tilgjengelig og geografisk nært, med relativt stabile fungerende nasjonalstater (sammenlignet med Midtøsten og Afrika). Så lenge regimene på kontinentet følge den såkalt «Washington Konsensus» og praktiserer en klassisk nyliberal økonomisk politikk, hvor de tillater Nord Amerikanske multinasjonale selskaper å plyndre fellesgoder og utnytte billige arbeidskraft, er alt greit for USA. Men når de opptrer som Venezuela, Bolivia og Ecuador, ved å velge en alternativ politikk basert på fordeling av ressurser og universale velferdsordninger, betalt av profittene som tidligere forsvant nordover, er USAs intervensjonsmaskineri satt i full sving (uansett hvor opptatt de er med sin herjing i andre verdensdeler).

Venstrebølgen i Latin-Amerika er bevis for at USAs intervensjonspolitikken er mislykket, ikke for at USA ikke lenger er interessert i kontinentet. Befolkningen i land etter land har vist at de ikke ønsker regjeringer som følger USAs nyliberale politikken, som har utarmet kontinentet i over to tiår. At USA «fremtrer på en annen måte enn under den kalde krigen» betyr heller ikke at de ikke intervenerer lenger, eller at de har forandret sin målsetning.

Økonomiske interesser har lagt til grunn for stort sett alle USAs intervensjoner. Dette har vært slik helt fra begynnelsen av den Kalde krigen, med statskupp mot den demokratiske valgte Arbenz regjering i Guatemala i 1954, etter befaling fra multinasjonale frukt selskaper, og i kuppet mot den demokratiske valgt Allende regjeringen i Chile 11. september 1973, (Amerikas første 9/11) der multinasjonale selskaper som ITT var sterkt involvert, og helt fram til det nyeste kupp i Paraguay. Her var multinasjonale selskaper som Monsanto og Cargill misfornøyd med den nå styrtete president Lugos forsøk på å hindre avskoging, og deres utstrakte bruk av genmodifisert produkter og kjemikaler, og samarbeidet tett med de som avsatt landets president.

Som de sier på engelsk Marsteintredet «look for the smoking gun!»

Dave Watson
Styremedlem i Latin-Amerikagruppen i Bergen