Vestleg media og Venezuela

Denne artikkelen ble sendt til Bergens Tidende (BT) som et svar til en nokså krass og ensidige leder i avisen. Svaret var at de ikke kunne finne plass til innlegget.

BTs rapportering om Venezuela har vært konsekvent anti-Chavez, og tar utgangspunkt i opposisjonens ensidige presentasjon av situasjon i landet. Det er en sjelden gang at man slippe inn med et krittisk innlegg.

For en avis som er så opptatt av ytringsfrihet i Venezuela bør de gå fram med et god eksempel og tillater litt ytringsfrihet på hjemmebane! (red)


Vestleg media og Venezuela
Tek ein utgangspunkt i BT sin leiar om Venezuela, laurdag 1. desember, så følger dei mykje av den stemninga som er i mange veslege media. Dei er kritiske til president Hugo Chávez og brukar han omlag eintydande med landet. Fordi det er stort sett HAN det dreier seg om når vestleg media, inkludert BT, prøver å omtale landet VENEZUELA. Vel er han ein veldig markant og profilert person, noko pressa alltid likar å skrive om, men det går an å ta seg litt journalistisk tid til å sjå på kva er det som verkeleg hender i landet. Men det orkar tydelegvis ikkje mange i pressa, dei tek ofte dei mange feiaktige påstandane til dei store nyhendebyråa, spleisar det saman med noko avisene sjølve finn på, og trur at lesarane deira alltid likar feite bokstavar. BT har også slike tendensar, om ikkje så grove overtramp som enkelte andre norske eller utanlandske aviser gjer. Eg vil oppfordre bladet til i artiklar å setje meir søkeljos på opposisjonen i Venezuela, spesielt deler av den og deira skitne triks. For kva er meininga med så meiningslaus ubalanse i framstillinga om Venezuela, der opposisjonen får brøkdeler av kritikken? Veit journalistar eigentleg kva opposisjonen har prøvd seg på i den tida Chávez har vore president, eller vil dei ikkje vite det?

I ein artikkel i BT, 4. desember, vert det skreve om historia til Chávez, men også her er fordreiinga merkbar når det vert skreve om kva lærdom presidenten skal ta etter valnederlaget. Då gjentek Frank Rossavik (som har skreve både leiaren og artikkelen) at Chávez gjerne vil verte attvald resten av livet. Eg forstår enno ikkje kvifor det ikkje går an å sjå realitetane bak reformframlegga. Det er ikkje Chávez som "evig president" som skulle stå i konstitusjonen, men mogelegheita til fleire periodar enn to. Men han måtte veljast av folket først! Akkurat som det ER mogeleg i Storbritannia, Frankrike, Italia, Sverige OG Noreg, osb. Er det diktatur i desse landa?

Ein annan påstand er at presidenten har lurt inn i framlegget kontroll over sentralbanken. Det er ikkje han personleg som skulle vera "onkel Skrue", men tanken var meir offentleg kontroll, ikkje så fristilt frå styresmaktene som vår bank er.
Til slutt påstandane om at desse såkalla "diktatoriske" framlegga var i ei pakke til folket i "glansa" papir. Der t.d. betre arbeidstilhøve for tilsette også utanfor statsbedriftene, lågare stemmerettsalder (16 år), normalarbeidsdag ned til 6 timar, styrking av demokratiet på arbeidsplassen med arbeidarråd, antidiskrimineringslover og til og med grunnlovsfesting av økonomisk støtte til opposisjonen, berre var til for manipulering. Kva om desse faktisk var eit framlegg om betre sosial-økonomiske og inkluderande deltaking i samfunnet? Om ein orkar lese i lovframlegget, finn ein dette i artikkelform.
No tapte lovpakka avtemninga med 51 prosent. Det tåler eit demokrati som Venezuela. Spørmålet vert om pressa vår tåler nye forsøk på inkluderande tiltak for det venezualanske folket. Dei treng då truleg "ei bøtte med kaldt vann i hodet" sjølve!

Ivar Jørdre, medlem av Venezuela-nettverket i Bergen

Splitter Venezuela?

Dette innlegget er et svar til artikkelen "Splitter Venezuela" i bilaget VG på Søndag 2. desember

Løgn og manipulering om Venezuela
VG (VG på søndag bilag 2.12) fremstår seg som en slags norsk utgave av opposisjonsmedia i Venezuela. ”Media Sucia” (Skittent media), som det kalles der borte. VG slutter seg til den årelange svertekampanjen mot den folkevalgte presidenten, ved bruk av løgn og manipulert informasjon. Artikkelen burde være et skoleeksempel for Pressens Faglige Utvalg for slett og forloren journalistikk.

Vi blir på forsiden av bilaget presentert med et stort bilde av Hugo Chávez og tittelen ”Splitter Venezuela”. Her er vi til å forstå innledningsvis at presidenten, som har vunnet 3 valg med to tredjedels flertall, er ansvarlig for å splitte landet. Dette gjelder ikke opposisjonen, som nekter å akseptere den folkevalgte statslederen og bruker alle midler, fra sabotasje og drapforsøk til statskupp, for å trosse folkets vilje.

Artikkelen begynner med påstanden: ”Hvis tilhengerne vinner valget i dag, kan han være president så lenge han vil.” M.a.o. en diktator. Men VG glemmer en viktig ting, han må velges første, dvs. han kan være president så lenge FOLKET vil. Tja akkurat som Gordon Brown, Nicolas Sarkozy, eller Jens Stoltenberg; diktatorer? Neppe.

Så brukes det to sider med en blanding av fakta og synsing for å bygge opp under påstanden om at Chávez er en maktgal populist som rakker ned på ytringsfrihet, en ”Tyrann gjennom popularitet”. Hadde VG-journalisten sett på de tosides annonsene i avisene de siste ukene før folkeavstemningen, med sitt skremselsbudskap ” Mødrer! de nye grunnlovsreformene vil ta fra deg Hus, Familie og Barn!” vil han raskt ha skjønte at det ikke er begrensning av ytringsfrihet i Venezuela. Tvert imot, det er et grovt misbruk av denne friheten! Desto verre er det at disse annonsene ble del-finansiert av nordamerikanske selskaper etter oppfordring fra USA sin ambassadør i Venezuela.

Til slutt ble vi servert dette: ”Da første meningsmåling visst at 60% var imot, la Chávez inn en rekke nye, fristende forslag som folket skal stemme over samtidig.”
Seriøst! Hvor har dere diktet dette opp fra?
Chávez la frem alle 33 endringsforslag som en pakke til Nasjonalforsamlingen 15 august. Han har ikke lagt til, eller endret en eneste av dem siden!

Jeg kan forstår at opposisjonsmedia i Venezuela er tjent med å drive en slik skitten journalistikk De representerer en klasse som har mistet sin økonomiske makt og privilegier etter at Chávez kom til makt og innført en fordelingspolitikk hvor alle borgere kan dra nytte av rikdommen fra landets ressurser. Men jeg skjønner ikke at VG kan være tjent med å produsere så elendig og løgnaktig journalistikk. De får jo ikke en gang økonomisk støtte fra Bush administrasjon, eller…..

Dave Watson

Hugo Chávez, ”keiseren med klær”!

Dette innlegget ble sendt til Dagbladet som respons til Einar Hagvaags nokså reaksjonære "nyhetsreportasje" om grunnlovsendringer i Venezuela. (reportasjen finnes her: http://www.dagbladet.no/tekstarkiv/artikkel.php?id=5001070074178&tag=item&words=kald%3Bprotest )

Hugo Chávez, ”keiseren med klær”!

Søndag 19 august kom det et svært bilde av fotografen Spencer Tunik i Dagbladet. Bildet var av 600 nakne mennesker på en sveitsisk isbre, og dekket nesten to sider av avisen. Vi kan bare håpe at sjokkeffekten av et slikt bilde tok lesernes oppmerksomhet vekk fra det makkverk av en nyhetsartikkel i spalten ved siden av. For min del er jeg mer opptatt av balansert og pålitelig informasjon i nyhetsformidlingen, enn bruk av nakne menneskekropper som redskap for å fremme miljøbevissthet. Jeg ble derfor kraftig provosert av den såkalte nyhetsreportasjen om grunnlovsendringer i Venezuela.

Under overskriften ”Keiser Hugo i Venezuela” presenterer Einar Hagvaag en subjektiv og meget feilaktig tolkning av forslagene til disse grunnlovsendringer, en artikkel som kunne ha vært verdig en plass i Pravda i dens glansdager under den Kalde Krigen. Man må spørre hvilken hensikt Hagvaag har med å skrive en så propagandistisk artikkel. Dette fordi hele innholdet er myntet til å skape et inntrykk blant leserne, som er det motsatte av virkeligheten i Venezuela.

Hvordan skal man tolke påstanden om at grunnloven ble ”egenhendig” skrevet av Chávez i 1999? Er Hagvaag kjent med at det var en folkevalgt grunnlovsforsamling som forfattet den nye grunnloven i 1999, og at den deretter ble vedtatt i en folkeavstemning?Og påstanden om at ”Chávez fritt kan stikke hånda ned i kassa til nasjonalbanken,” fordi han bruker inntektene fra oljen til å finansiere prosjekter som kommer landets fattige flertall til gode, er like skandaløst. Kanskje Hagvaag foretrekker det som var tilfellet før Chávez kom til makten, hvor brorparten av oljeinntektene forsvant ut av landet til de multinasjonale oljeselskapene, mens det som ble igjen ble fordelt blant en styrtrik korrupt liten elite.

Mens vi opplever en avdemokratisering i de fleste landene i verden (inkludert Norge), hvor mer og mer makt blir overført til ikke-valgte overnasjonale institusjoner, går Venezuela under Chávez inn for mer direkte demokrati. Forslagene til grunnlovsendringer sendes nå ut til alle husholdninger i landet og skal grundig diskuteres før en eventuelt folkeavstemning. Det er det Venezuelanske folket som til slutt skal bestemme om de ønsker disse endringer, ikke en internasjonal mediakampanje styrt av landets opposisjon og deres allierte i Washington.

Lik det eller ei, grunnloven i Venezuela er en av de mest demokratiske i verden. Den delegerer politisk og økonomisk makt til folket, og gir større kontroll over de folkevalgte. De 33 forslagene til endringer vil i hovedsak føre til en enda videre demokratisering, og folkelig kontroll over bestemmelsesprosessene.

Hvis ikke Hagvaag kan akseptere dette, bør han i hvert fall være snill og plassere sine fanatiske meninger hvor de hører hjemme - på debattsidene i avisen og ikke som en nyhetsreportasje!

Dave WatsonTidligere valgobservatør i Venezuela

Heltedyrkende norske venstresiden?

De følgende to innlegg kom på trykk i Klassekampen som et svar til Daniel Ims kronikk/innlegg om at den "Heltedyrkende" venstresiden i Norge bør høre på venstrefolk i Latin-Amerika:













SUBSTANSLØST OM VENEZUELA
Daniel Ims startet en debatt om ytringsfriheten i Venezuela med sitt innlegg "demokraten" Chávez? i Klassekampen. Det er allerede påvist at Ims villeder leserne på det groveste når han fremstiller profilerte nyliberalister som "venstreintelektuelle" og bruker det som argument for at selv ikke venstresiden i Latin-Amerika støtter Chávez. I sitt andre innlegg "Om høgreavvik" fastholder likevel Ims påstanden om at venstresida og Klassekampen "hyller" Chávez.

Ims problem er at ingen, verken i Klassekampen eller på venstresida mener at Chávez er ufeilbarlig eller at Venezuela er noe sosialistisk paradis. Når innleggene hans likevel renner over av ord som "heltar" og "tiljubling" er dette lite annet enn ufin stempling av meningsmotstandere gjennom konnotasjoner til 70-tallets persondyrkelse og sekterisme. Faktum er at rammene for den norske Venezuela-debatten settes av en ekstrem skjev mediedekning som konstruerer et "Chávez-diktatur" gjennom gjentakelsen av løgner som at Chávez "stenger medier" og "angriper ytringsfriheten". Dessverre har dette fullstendig avskjert muligheten for en konstruktiv og faktabasert diskusjon av utfordringer og feil som nødvendigvis oppstår i reformprosesser både i Venezuela og andre land på kontinentet med verdens største levekårsforskjeller.

I mangel på troverdige argumenter for sin påstand om at Venezuela er et diktatur maler Ims videre på at Tal Cual, avisen til hans sannhetsvitne Teodoro Petkoff, har blitt tildelt en relativt ubetydelig bot for å ha brutt loven som beskytter mindreårige ved å henge ut Chávez ni år gamle datter. Det mest interessante med dette er imidlertid kontrasten til presidenten selv som har blitt kalt "ape" og "zambo" (vanlige rasistiske betegnelser på folk av ikke-hvit opprinnelse), "gal" og "marginal" (som betyr fattiglus) og beskyldt for å være "seksuelt fiksert på Fidel Castro" i riksdekkende medier, uten at dette har ført til så mye som en bot. Ims viser en rørende, om enn noe skjevt fordelt omsorg, når han likevel lar seg indignere over at de som fremfører og sender slike ærekrenkelser blir "latterliggjort" av Chávez.

Jeg skal ikke dvele mer ved Ims' forsøk på å lansere Petkoff som sin egen "venstre intellektuelle" helt. Som tidligere nyliberal økonomiminister, presidentkandidat i 2006 og samtidig eier av en egen avis er imidlertid Petkoff et interessant eksempel på hvor ytringsmakten befinner seg etter 8 år med Chávez-regjering i Venezuela. Lederartikkelen i avisen hans fra den 12. april 2002, en ukritisk hyllest til det blodige militærkuppet mot Chávez dagen før, er også et svært interessant eksempel på hvordan denne makten forvaltes. Det faktum at ingen medier slapp til noen som var motstandere av kuppet sier også en del om hvem som ikke har ytringsmakt. Derfor er det ikke vanskelig å gi FN-organet UNESCO rett i at den enorme private eierkonsentrasjonen over latinamerikanske medier er usunn for demokratiet.

Ims har rett i at venstresida har hatt en tendens til å la formelle demokratiske rettigheter komme i skyggen av sosiale og økonomiske rettigheter. Men så lenge 1) ingen partier eller medier er blitt stengt eller forbudt, 2) Venezuelas valg er verdens mest overvåkede og 3) høyresida dominerer mediene og kan begå militærkupp stort sett ustraffet: kan vi ikke da tillate oss å støtte venezuelanernes rett til å velge sin egen regjering og ta avstand fra de som forsøker å styrte den, uten å bli stemplet som diktatorvenner eller heltedyrkere? Og når vi vet at Chávez forgjengere etterlot et samfunn med større levekårsforskjeller enn Sør-Afrika under apartheid, hvor barn døde av sult mens oljeindustrien pumpet opp verdier seks ganger større enn hele Marshallhjelpen; er det da utilgivelig om man bifaller økonomisk omfordeling og sosiale prosjekter til tross for at én høyreekstrem tv-kanal ikke fikk fornyet sin allmennkringkastingskonsesjon?

Ims avslutter med å avfeie Chávez som en "machofigur i uniform". Det at enkelte ser seg blind på klesstil og retorikk og synes Chávez er for "macho" bør imidlertid ikke hindre Klassekampen og venstresida i å konsentrere seg om fakta på bakken.

Eirik Vold



REDSEL FOR ET VELLYKKET ALTERNATIV
Ikke bare har Daniel Ims et problem med å identifisere venstresiden i Latin-Amerika han har et lignende problem her hjemme i Norge (KK26/6). Jeg lure på hvor denne heltedyrkende, ukritisk venstresiden befinner seg. Det virker som om det er noe høyresiden har diktet opp for å støtte opp om sine fattigslig argument om at Venezuela er blitt et diktatorstat under Hugo Chávez.

Innenfra den nokså heterogen venstresiden, har vi heller sett en vedvarende tilbakeholdenhet. Venstresiden i Norge har i mange år vært svært mistenksom overfor Cávez pga. hans populistisk lederstil og lite diplomatisk framgangsmåte. Dette har lammet venstresiden, spesielt innenfor anti-globaliserings og solidaritetsbevegelsen, fra å yte støtte til prosessen i Venezuela.

Dette som vi nå ser er at prosessen begynner å tale for seg selv. Resultatene er slående, spesielt innenfor helse, utdanning og fattigdomsbekjempelse. En alternativ utviglingsstrategi som vender ryggen til de rådende nyliberale oppskriftene, og som avslører hvilken fiasko ”Washington Consensus” her vært på kontinentet.

Det begynner å gå opp for folk at i Venezuela skjer det noe som er virkelig verdt å støtte opp om. Mistenksomhet (fremdeles til stede) ikke lenger hemmer på handling og flere organisasjoner på venstresiden har begynt å engasjere seg. Her kan venstresiden, ikke bare i Norge, støtte opp om en prosess som virkelig sørger for en omfordeling av resurser til de som har alltid blitt ekskludert, landets fattige flertall. Også innenfor lovverket og med full respekt for både menneske- og ytringsrettighetene. Heltedyrking sier Ims, Solidaritet vil de fleste sier.

Men høyresiden er nervøs. Et vellykket anti-nyliberal prosjekt! Dette går ikke! I årevis har de prøvd å bevise at prosessen er en økonomisk fiasko. Landets opposisjon har hjulpet til med statskupp og økonomisk sabotasje men prosessen (med økende folkelig støtte) suser fram! Den er vellykket, og enda verre (for høyresiden) den er smittsom. Den lar seg ikke isolerer og uskadeliggjøre.

Er det trusler på demokratiet som Ims er virkelig opptatt av, og ikke et opportunistisk forsøk å hale ned på den norske venstresiden? Jeg vil påstå at høyresiden er lite bekymret over demokratiets tilsand i Venezuela. Det de egentlig er bekymret over er at det alternativt eksperimentet i Venezuela skal lykkes!

Dave Watson
Ukortet utgave finnes på: http://venezuelalag-norge-dave.blogspot.com/

Innlegg av Ronald Mayora, Klassekampen 21. juni

Nok løgn
I det siste har ytringsfriheten i Venezuela vært gjenstand for debatt i Klassekampens spalter. Dette er både bra og viktig. Problemet er bare at nesten all kritikken, slik som den til Unge Venstres Erlend Sand, baserer seg på unøyaktigheter, feil og direkte løgn. I tillegg er debatten fullstendig løsrevet fra den spesielle historiske og politiske konteksten. Som venezuelaner synes jeg det er trist at nordmenn blir presentert et så skjevt bilde av det som foregår i landet mitt.

De nyliberale venezuelanske regjeringene klarte i løpet av 90-tallet å skape større sosiale og økonomiske forskjeller i Venezuela enn i Sør-Afrika under Apartheid-regimet. Dette gjenspeiles selvfølgelig også i landets mediebilde. Noen få rike, hvite familier kontrollerer nesten hele mediemarkedet. Venezuelanere av blandet svart og indiansk opprinnelse utgjør mer enn 70% av befolkningen. Likevel var vi fullstendig ekskludert, usynliggjort og stigmatisert i venezuelanske massemedier. Chávez ble valgt for å endre på dette sosioøkonomiske apartheidsystemet.

Erlend Sand, kritiserer SV's nestleder Audun Lysbakken for at han ikke ville fordømme den venezuelanske regjeringen for å ha «stengt» tv-kanalen RCTV, med begrunnelse at han ikke detaljene i saken godt nok. Det var nok heller Sand som burde satt seg inn i saken før han uttalte seg.

Sand skriver at «Chávez har stengt Venezuelas siste frie tv-kanal». RCTV fikk sin første konsesjon av den brutale diktatoren Pérez Jiménez på 50-tallet. Kanalens president Marcel Granier var blant de første til å møte opp i presidentpalasset og gratulere den selvutnevnte diktator Pedro Carmona som tok makten under det brutale militærkuppet mot Chávez i april 2002. Mens heksejakten på folkevalgte og andre kuppmotstandere raste som verst, bestemte Granier at ingen som støtter Chávez skulle vises eller komme til orde på kanalen hans. Kanalens produksjonssjef som ikke syntes denne ordren var etisk forsvarlig ble bedt om å pakke sakene. Kuppgeneralene ble derimot invitert til kanalens studio. Der fikk de anledning til å true alle som var motstandere av det gryende militærdiktaturet med at «all motstand er nytteløs og vil bli slått ned». De to eneste kanalene som ikke støttet kuppet var blitt stengt med militærmakt. Eieren av RCTV og de andre ”frie” private tv-kanalene nektet alle oss som ikke støttet kupp og diktatur både retten til å ytre oss og retten på informasjon.

Denne mediesituasjonen er selvfølgelig en fare for demokratiet og vi trenger heldigvis ikke Sands tillatelse for å forsøke å endre på den. Det å ikke fornye RCTVs allmennkringkastingskonsesjon og støtte opprettelsen av lokaltv-kanaler og radiostasjoner blant de fattige som aldri før hadde noen ytringsmakt er nemlig helt i tråd med grunnloven både i Venezuela og de fleste andre demokratier, inkludert Norge. Hvordan ville Unge Venstre reagert dersom for eksempel TV2 hadde misbrukt sin allmennkringkastingskonsesjon og sendt oppfordringer om å myrde statsministeren eller kongen?

Aldri i Venezuelas historie har det vært så mange kanaler til å protestere mot en regjering.
Under de «demokratiske» regimene som skapte Venezuelas sosioøkonomiske apartheidsystem hadde vi som protesterte verken tv-kanaler eller aviser. Venstrepartier ble forbudt, demonstranter ble drept og torturert, og aviser sensurert uten at det internasjonale samfunnet reagerte. Hvor var Unge Venstre da? Uansett hvor mange ganger Sand gjentar løgnene sine har ikke Chávez-regjeringen stengt eller forbudt en eneste tv-kanal, radiostasjon eller politisk parti. Selv de som forsøkte å innføre militærdiktatur gjennom statskupp, har fått gjøre dette stort sett ustraffet. Vi er millioner av venezuelanere som for første gang føler oss representert av en president etter valget av Hugo Chávez. Vi vet også å verdsette demokratiet, for etter å ha opplevd det brutale militærkuppet mot Chávez vet vi også hva det vil si å miste det. Vi har heller ikke glemt at det var mediene fremførte en falsk avskjedssøknad fra presidenten og kom med en rekke andre løgner for å lure oss til å godta kuppet og diktaturet i 2002. Kuppgeneralene takket derfor RCTV offentlig og sa at «mediene var vårt viktigste våpen» da de hadde styrtet Chávez. Sand skal vite at løgnene hans også blir tatt imot med takk av de som ønsker fortsatt fattigdom og undertrykkelse og som er villig til å bruke militærmakt for å ta fra oss både ytringsfriheten, demokratiet og håpet.


Ronald Mayora Synnes,
Teologistudent og medlem av Den Bolivarianske Sirkelen
ronald_mayora@hotmail.com

Tar turen til Venezuela, Sande!

Dette innlegget er et svar til Unge Venstres Erlend Sande sitt debattinnlegg i Klassekampen fredag 15. juni:

Tar turen til Venezuela, Sande!
Erlend Sande, sentralstyremedlem i Unge Venstre, kommer med enda en kraftsalve mot norske venstresiden i Klassekampen fredag 15. juni. Med utgangspunkt i den politiske situasjonen i Venezuela retter han skyts mot bl.a. Audun Lysbakken for ikke å kritisere Hugo Chávez for å ha ”nedlagt den siste opposisjonelle tv-kanalen” i landet. Samtidig lovpriser han Petter Eide for å være den eneste SV-eren som fordømmer Chávez for menneskerettighetsbrud.

Lysbakken er ærlig nok til å innrømme at han ikke kjenner godt nok til saken for å kunne uttale seg. Sande, til felles med flere andre som har stått frem i hylekoret mot Chávez den siste tiden, har åpenbart svært mangelfull kjennskap til saken, men uttaler seg likevel i krasse ordlag og tegner et bilde av den politiske utviklingen i Venezuela som er svært fjernt fra virkeligheten.

Til tross for at påstandene i Sandes første innlegg har blitt detaljert tilbakevist, gjentar han de på nytt. Han feier vekk kritikken og prøver å dekke over hans uvitenhet ved å generalisere om at han og Unge Venstre reagerer på alle former for menneskerettighetsbrud uansett om det kommer fra venstre eller høyre. Men her oppstår det to problemer:

1) Menneskerettighetsbrudd i Venezuela har ikke blitt påbevist (med mindre enn det er opposisjonens stenging av Chávez-sympatiserende media, forfølgelse av tidligere medlemmer av Chavez-regjeringen og dens tilhengere og oppløsning av alle demokratiske organer under deres kortlevd kuppet mot Chávez i 2002).
Og 2) jeg lette så hardt jeg kan, men finner jeg ikke et eneste debattinnlegg undertegnet Sande om andre land i regionen- som Colombia, Guatemala og Mexico der det under USA-vennlige høyreregjeringer pågår reelle grove menneskerettighetsbrudd.

Det er trist at folk som retter seg mot en karriere i politikk kan være så dårlig informert om viktige hendelser rundt om i verden. Det kan virke som om når de snakker om utenrikspolitikk i fjerne deler av verden som de flest her hjemme har lite kjennskap til, er det fritt fram for oppdiktede fremstillinger (som f. eks: ”nedleggelse av den siste opposisjonelle tv-kanalen i Venezuela”: en dramatisk påstand men totalt usant). Hadde Sande utalt seg så feilaktig om ting nærmere hjemme hadde han stått i fare for å miste sin politiske kredibilitet. Sande bedrar seg selv hvis han tror han har en god sak i ikke-fornyelsen av RCTVs lisens for å kritisere venstresiden. Et verre eksempel på brudd på ytringsfrihet ville ha vært vanskelig å finne, gitt kanalens grove brudd på sendevilkår som hadde utløst en stopp i lisenstildeling i ethvert land. Eller mener Sande virkelig at det offentlige eide bakkenettet bør brukes av kanaler som ikke bare støtter, men aktivt deltar i blodig militærkupp?

Min anbefaling til Sande er å ta en tur til Venezuela og med egne øyne se på en av de flere høyst aktive opposisjonskanalene- eller RCTV som fremdeles sender via kabel. Diskuter gjerne Venezuela, men en bør kunne forvente at politikere forholder seg til fakta og ikke hengir seg til ideologisk motiverte usannheter.

Dave Watson
Nettverk for Venezuela og tidligere valgobservatør i Venezuela

Ytringsfrihet eller de rikes ukrenkelige rett til å desinformere folket

Innlegget er et svar til kronikk i Klassekampen onsdag 13. juni (det kom på trykk i en nokså forkortet utgave i Klassekampen mandag 18. juni).

Ytringsfrihet eller de rikes ukrenkelige rett til å desinformere folket
Når et lite barn ikke vet forskjell mellom venstre og høyre er det en bagatell, når en universitetslektor ikke vet forskjell, er det grunn til bekymring. Et slik problem har Daniel Ims (klassekampen 13. juni) når han anbefaler venstresiden i Norge til å lytte til kritikken av Hugo Chávez som kommer fra venstresiden i Latin-Amerika og bruker som eksempel Sergio Ramírez (eks sandinist fra Nicaragua) og Teodoro Petkoff (venezuelansk opposisjonspolitikker). At disse to politikere en gang i en fjerne fortiden kunne betegnes som tilhørende venstresiden er jo riktig, men i dag har begge to posisjonert seg langt ut til høyre. Kan det være at Ims ikke har fulgt med venstredebatten i Latin-Amerika, eller er det et overlagt forsøk på å vill-lede leserne?

Teodoro Petkoff var finansminister i regjeringen til Rafael Caldera på 90-tallet og var ansvarlig for en ekstreme neoliberal politikk. Privatisering og avskaffelse av sosial stønad etter oppskrift fra Pengefondet og i tråd med den såkalt ”Washington Konsensus” kjennetegnet hans økonomisk politikk, noe som i stor grad førte til at Chávez vant presidentvalget i 1998.

Sergio Ramírez har også vært en varm tilhenger av neoliberal frimarkeds politikk i over et tiår. Ims skriver at ”Ramírez har ei sjeldsynt gåve for refleksjon og sjølvkritikk”. Problemet er at han bare oppdaget denne ”sjeldsynte gåva” etter at han hoppet av fra Sandinistpartiet fordi han tapte nominasjonsvalget som presidentkandidat.

Ellers er debattinnlegget til Ims en nokså uoriginal oppremsing av høyresidens skjeve fremstillinger, halvsannheter og regelrett løgner, som vi dessverre har blitt vant til i det norske medias dekning av Venezuela og Hugo Chávez. At disse fremstillinger har blitt tilbakevist gang etter gang virker ikke til å bekymre Ims og hans like, de bruker den utprøvde teknikken om at dersom en gjentar en løgn igjen og igjen, så blir det til slutt en akseptert sannhet. Derfor har vi den merkelig situasjonen hvor den av kontinentets president med største oppslutningen, som har vunnet tre presidentvalg, med stadig voksende flertall, som har innført den mest demokratiske grunnloven og med kontinentets mest aktive opposisjonsmedia, blir oppfattet som en diktator!

Et eksempel er når Ims refererer til botlegging av avisa til Petkoff for å ha kritisert Chávez. For det første var avisen botlagt for brudd på loven som beskytter mindreårige, Cávez ni år gammel datter ble hengt ut på det grovest i en artikkel i avisen, for det andre var boten, som Ims påstår tok nesten knekken på avisen, et bagatellmessig beløp på cirka kr.100 000. Denne må lett kunne dekkes inn av de enorme overføringer Bush administrasjon kanaliserer gjennom National Endowment for Democracy til opposisjons media (et favoritt redskap av CIA som har gitt økonomisk støtte til flere av de som ble involvert i statskuppet mot Chávez i 2002).

Hele mediedebatten har blitt styrt av høyresidens, og spesielt Bush administrasjon. Deres redsel er at det alternative eksperiment for en mer rettferdig fordelig av nasjonale ressurser som Hugo Chávez startet i 1999 skulle lykkes, og deretter smitte over til andre land i regionen og på den måten avslører hvilket ulykke den nyliberale modellen egentlig er. Kritikerne overser den enorme sosiale, politiske og økonomiske framgangen som har funnet sted i landet. Heller ikke har det vært fokus på opposisjonens udemokratisk, kriminelle og ødeleggende atferd (hvem var det som stengte alle kritisk media, oppløste alle de folkevalgte organene, til og med høyesterett, de to dager de overtok makten under det USA støttete kuppet i 2002? Og hvem var det som sabotert landets oljeindustri med et prislapp for over $7 milliarder?).

Media hagler med beskyldninger om at Venezuela er et diktatur, om økonomisk vanstyre, menneskerettighetsbrudd og nå innskrenking av ytringsfrihet. Men ser man nærmere på disse påstandene er det vanskelig å få dem til å stemme med virkeligheten. Et land som før Chávez tillot multinasjonale oljeselskapene å stikke av med brorparten av inntekten fra landets naturressursene og fordelte det som var igjen mellom et mindretal av landets rikeste familier, bruker i dag under Chávez de samme ressursene på helse, utdanning og sosiale tiltak for landets fattig flertall.

Når presidentene i land som USA, Frankrike og de fleste Latinamerikanske landene, bruker fullmakter til å gjennomføre usosial og regressiv nyliberalistisk politikk hører vi ikke et eneste lite pip. Når Venezuelas president derimot bruker de samme, desto mer begrensede, fullmakter for å fordype demokratiseringssprossen i landet hører vi en hylekor av beskyldinger om diktatur ifra høyresiden og deres allierte i Akersgata. Og når man tør å stå fram og avslører løgnene ble man hengt ut som heltedyrkere og naive, nyttige idioter. Det spørs hvem det er som er nyttige idioter og hvem sitt ærend de løper, for her er det ikke snakk om et edelt forsvar av ytringsfrihet, (et verre eksampel av ytringsfrihet enn RCTV saken kunne man umulig ha funnet) her dreier det seg om å forsvare de rikes ukrenkelig rett til å desinformere folket, og medias rolle i opprettholdelse av en urettferdig og undertrykkende verdensordning.

Dave Watson
Nettverk for Venezuela og tidligere valgobservatør i Venezuela

Et par innlegg fra Nettverk for Venezuela

Opposisjonen bruker en hver anledning til å spre usanheter

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

Leserbrev til Stavanger Aftenblad 4.juni

Tendensiøs dekning av Venezuela

Undertegnede ble forrige uke intervjuet av Stavanger Aftenblad i forbindelse med Latin-Amerikagruppene (LAG) sin holdning til situasjonen i Venezuela. Men artikkelen som kom på trykk den 1. juni d.å., med tittelen "Støtter Hugo Chavez uansett", gir et feilaktig bilde av det vi står for.

LAG støtter ikke Venezuelas regjering "uansett", men gir en betinget støtte med utgangspunkt i politikken som faktisk blir ført: Det rike oljelandet har de siste årene opprettet en rekke velferdsordninger som har løftet millioner ut av fattigdom. Helse, utdanning, industriutvikling, miljøvern og kampen mot diskriminering er noen av områdene hvor det har skjedd store fremskritt. Venezuela har blitt en ledende kraft i kampen for latinamerikansk integrasjon. President Chavez har vunnet valg etter valg med internasjonale observatører til stede, og har brukt støtten til å arbeide for å erstatte de gamle, korrupte maktinstitusjonene med nye som fremmer mangfold og deltakende demokrati.

Artikkelen i Stavanger Aftenblad gjentar mediemyten om at RCTV har blitt "stengt", selv om vi har sagt tydelig - både under intervjuet og i pressemeldingen som var foranledningen til dette - at dette ikke medfører riktighet. Det som har skjedd er at kanalens konsesjon til å drive som allmennkringkaster, dvs. sende på det nasjonale bakkenettet i Venezuela, har løpt ut og ikke blir fornyet. RCTV kan og vil sende videre via kabel, satellitt og internett, og er således ikke mer "stengt" enn satellittkanalen TV 3 kan sies å være det i Norge.

RCTV har stått for en lang rekke brudd på konsesjonsbestemmelsene, bl.a. visning av alkoholreklame som er forbudt i landet. Mest tungtveiende når søknad om fornyelse skulle vurderes var likevel kanalens aktive deltakelse under statskuppet i 2002. Dens ledelse holdt møter med kuppmakerne før og under innføringen av kuppregimet - hvor alle uavhengige medier ble forbudt og de demokratiske og rettsstatlige institusjoner ble oppløst. RCTV viste bl.a. et falskt avskjedsbrev fra presidenten og et falskt videoklipp som skulle forestille regjeringsstøttespillere som skjøt mot demonstranter, for slik å skape støtte til kuppmakerne.

To mektige familier med intime bånd seg i mellom eier fortsatt de dominerende mediene i Venezuela. Regjeringen har gjort det klart at den ikke vil utfordre disse tilstandene gjennom sensur, men gjennom å skape alternativer. Derfor har regjeringen bl.a. satset tungt på utbygging av gratis internett til fattige (i sterk kontrast til totalitære regimer som forsøker å begrense nettilgangen), og på pressestøtte til uavhengige medier. Over 70% av media i Venezuela er fortsatt under kontroll av opposisjonen.

Vi håper at Stavanger Aftenblad i fremtiden bidrar til å få frem flere perspektiver på situasjonen i Venezuela, snarere enn å komme med det vi opplever som en tendensiøs fremstilling av oss som stiller kritiske spørsmål ved mediedekningen av Venezuela.

Even Sandvik Underlid,

medlem av Samordningsgruppen for Venezuela i LAG og masterstudent i Spansk- og Latinamerikastudier ved UiB.

Debattinnlegg til BT, BA og Ny Tid

Venezuela og media

Venazuela har i likheit med andre latinamerikanske land ei lang og interessant historie, men som ofte har vore brulagt med vanskelege høve. Før spanjolane kom var Venezuela eit urfolksland, men vart etterkvart den første permanente spanske kolonien i Sør-Amerika i byrjinga av 1500-talet. På tidleg 1800-tal gjorde landet seg fri frå spanjolane under leiing av Simón Bolívar. Dette er viktig å hugse når ein talar om dagens Venezuela. Noko av det dei såkalla bolivarianske sirklar bygger på i sin sosialisme er nettopp denne historie.

Etter at Hugo Chavez vart president med 80 prosent av stemmene i 1999 har opposisjonen med dei rike familiane i spissen gjort det dei kan for å sabotera den folkevalde nasjonalforsamlinga. I påsken 2002 var det nettopp dette oligarkiet med kuppmakaren Pedro Carmona i spissen, som prøvde å ta makta med USA-støtte. Forsøket varte i to døger, Chavez vart attinnsett av folkemassane og lojale innan hæren. Den gongen takka kuppmakaren Carmona i beste sendetid TV-stasjonen RCTV for støtta under kuppet. Ukunna i media er stor om dette.I desse dagar har Chavez i følge norsk media stengt ein populær TV-kanal og for alvor prova at han er ein diktator. I denne kampanjen mot Venezuela av enkelte media skal me fåast til å tru at dette er eit reelt maktmisbruk frå styresmaktene si side. Noko det ikkje er, men ein ikkje-fornya konsesjon etter at den førre konsesjonsperioden gjekk ut!

Styresmaktene gjer då, som i Noreg, ei heilskapsvurdering om perioden skal fornyast eller ikkje. Kanalen det gjeld heiter nemleg RCTV og støtta fullt ut statskuppet i 2002. Kanalen si leiing deltok aktivt i planlegginga av kuppet både før og under avsettinga av Chavez. Om ikkje dette fakta skal takast med i konsesjonsvurderinga, så veit ikkje eg!

Når ein kanal får inndrege sin konsesjon til å sende på bakkenettet, så også i RCTV sitt tilfelle, er det ofte grunna noko så praktisk som begrensa plass i dette nettet. I Venezuela er det for tida berre plass til fire kanaler. Kanalen kan framleis sende både på satelitt, kabel og Internett. Ein ny tv-kanal skal taka over etter RCTV på bakkenettet og skal i følge styresmaktene inkludera opposisjonen, noko RCTV ikkje gjorde. Dei slepte ikkje til Chavez-tilhengarar i debattar i det heile.

Ei mediaskisme til slutt...det vart påstått at det var "titusener" som demonstrerte mot Chavez og "hundretalls" av hans tilhengere som feira avgjersla, dette i følge Reuters. Slike byråer stolar mange i media på. I informasjonen på venezuelanalysis.com kan ein finne ut, som det ofte er, at oppslutningstala akkurat er motsett av kva dei store byråa, inkl. CNN og ofte BBC fortel oss. Kvifor det? Ja, ein kan lure litt på den saka, ikkje sant?

Utfordringa vert at norske journalistar tek i bruk litt meir undersøkande metodar i sitt arbeid, også i tilhøvet Venezuela!

Ivar Jørdre,

medlem av Venezuela-nettverket

Fakta om RCTV

I løpet av de siste dagene har det vært en del i norsk media om tilbaketrekkingen av lisensen til TV-kanalen RCTV. Mye av det som skrives er upresist, og jevnt over fremstilles regjeringens handling som en trussel for ytringsfriheten. Under er fakta rundt saken, sakset fra Venezuela Information Centre.

Se også Venezuelaanalysis for kommentarer og analyser.


The truth about RCTV - a VIC briefing


In recent weeks a number of press articles have claimed that Venezuelan President Hugo Chávez is closing down the TV station RCTV and that this is a sign of increasing censorship and restrictions to the freedom of expression in Venezuela.

­These are false allegations, circulated by opponents of the Chávez government as part of a politically motivated campaign to undermine support for the government. The truth about RCTV is very different and below the Venezuela Information Centre outlines the facts.

1) Is the Venezuelan government shutting down the RCTV Station?

Contrary to some reports, the RCTV station is not being closed down. Rather, the Venezuelan government has chosen not to renew RCTV’s licence to broadcast via Venezuela’s Channel Two when this expires on 27 May. RCTV will continue to be able to operate freely in Venezuela on the public airwaves on cable and on satellite, as will the many TV and radio stations that RCTV owner Empresas 1BC runs across Venezuela[i]. 2) Why has the government decided not to renew RCTV’s licence?

As with other democracies, Venezuelan law allows the government the right to grant broadcast licences, renew them or let them expire. The government has made the decision not to renew because of RCTV’s violation of numerous laws – most notably the active support it gave to a military coup in April 2002 to overthrow the democratically-elected Chávez government.

In addition to its violation of laws that prohibit the incitement of political violence, RCTV has not co-operated with tax laws and has failed to pay fines issued by the Telecommunications Commission.
RCTV’s involvement in the 2002 coup
In April 2002, a violent military coup temporarily overthrew the democratically-elected government of President Hugo Chávez. At least 13 people were killed and in the 48 hours that the coup plotters held power there was violent repression against those protesting for Chávez’s return and many were shot at by the police. The coup plotters overturned key components of Venezuela’s democratic constitution - closing down the elected National Assembly, the Supreme Court and other state institutions. Sections of Venezuela’s private media – including RCTV – played an active role in supporting this coup which became known as the world’s first ‘media coup’. One of the coup leaders Vice-Admiral Victor Ramirez Perez, underlined the key role of the media in organising the coup, stating, “We had a deadly weapon – the media.” The media’s role is highlighted in the documentaries, The Revolution Will Not be Televised and the new John Pilger film The War on Democracy.[ii]

RCTV’s specific involvement included running adverts encouraging the public to take to the streets and to overthrow the democratically elected president.[iii] As www.venezuelanalysis.com highlighted, RCTV was the first to broadcast the false claim that Chávez’s supporters were shooting at opposition demonstrators, which then served as a justification for high level military generals to declare their disobedience to the government[iv] and RCTV also showed exclusive interviews with coup plotters.

RCTV’s involvement was publicly highlighted on a television chat show the day after the coup, where journalists and military plotters boasted of their collaboration in creating a violent confrontation that could be used to justify the overthrow of the government. In this exchange, one conspirator says: "I must thank Venevision and RCTV" for the role it played[v]. RCTV's participation was so extensive that its production manager, Andrés Izarra, who opposed the coup, immediately resigned so as not to become an accomplice.

In addition to direct misrepresentation of events, RCTV also censored news reporting to try to stop the public from finding out what was really happening. RCTV's owner Marcel Granier ordered on the day of the coup and the following day that there was to be "No information on Chávez, his followers, his ministers, and all others" on the station. [vi] A managing producer of one of the station's news programmes affirmed this when testifying to the Venezuelan National Assembly. Instead, in the days of the coup, when hundreds of thousands of people took to the streets to demand the return of President Chavez, RCTV showed only cartoons[vii]. This is in clear violation of regulations contained in Article 58 of the Venezuelan Constitution that guarantee Venezuelan citizens a right to "true and accurate information".

In no country would it be the case that media outlets which have not only called for, but also played a key role in organising the violent overthrow of a democratic government, would have their licence to broadcast renewed.

Following their support for the April 2002 military coup, sections of the media have continued to go beyond just expressing criticism of the democratic Venezuelan government by calling for its overthrow. For example, just a few months after the April 2002 military coup, a sabotage of the oil industry – Venezuela’s main source of revenue ­– was organised by industry employers with the intention of creating severe economic hardship that would lead to the overthrow of the Chavez government. It lasted for two months and saw Venezuela’s economy shrink in the first and second quarters of 2003 by 15 percent and 25 percent respectively. Again, the four main TV stations, including RCTV, ran a propaganda war against Chavez including broadcasting 17,600 ‘advertisements’ in support of the sabotage. Many of these were paid for by the TV stations themselves.[viii]

3) Is the non-renewal of the licence legal and have other governments made similar decisions? Most countries regard the TV and radio airwaves as a public space that has to be regulated through laws and codes of conduct. Governments or delegated bodies are empowered to take action against any broadcaster that fails in its legally prescribed responsibilities.

Across the world, decisions not to renew licences to those who have violated these requirements are not unusual. A report by J. David Carracedo published in the magazine Diagonal on 21 countries, including the US and in Europe, found that there have been at least 236 closures, revocations, and non-renewals of radio and TV licences. [ix] In addition research conducted by the Venezuelan Ministry of Telecommunications shows that over 600 TV broadcasting licences have not been renewed all around the world.

In Venezuela, the regulations are based on Article 156 of the Venezuelan Constitution, the Organic Law of Telecommunications (2000) and the Law of Social Responsibility in Radio and Television (2004) Similarly, there are requirements on broadcasters in the US and Britain.

In the US, laws have long established standards to which all broadcasters must adhere. These are maintained by the Federal Communications Commission (FCC) which controls licensing and programming. The FCC has regularly denied licence renewals based on these standards and as an article in the Houston Chronicle noted, “it’s doubtful [RCTV’s] actions would last more than a few minutes with the FCC.”[x]

In Britain, TV and radio must adhere to the Broadcasting Code which embodies objectives that Parliament set down in the Communications Act of 2003. This states that “Material likely to encourage or incite the commission of crime or to lead to disorder must not be included in television or radio services”[xi] and that “Broadcasters must use their best endeavors so as not to broadcast material that could endanger lives.”[xii] RCTV’s role in the coup would have clearly violated these laws.

4) Will alternative views still be able to be expressed in Venezuela?Much of the reporting of the non-renewal of the RCTV licence has implied that this station is a lone critical voice of the Chavez government. This could not be further from the truth.

It is estimated that 95 percent of the Venezuelan media is in opposition to President Chávez, and on a daily basis produces vitriolic ‘news pieces’ as well as editorials against the government.[xiii]. The private Venezuelan media includes five major television channels –Venevisión, RCTV, Globovisión, Televen and CMT – which control at least 90 percent of the TV market, with smaller private stations controlling another five percent.[xiv] In addition all of the country’s 118 newspaper companies, both regional and national, are held in private hands, as are 99 percent of radio stations.[xv]

Venezuela’s media enjoys the freedom to report and express opinions without government interference. Despite the clear violations of laws and active support for the overthrowing of a democratic government, not a single TV or radio station has been closed by the government since President Chávez was elected in 1998.

However, two television channels have been shut down temporarily for political reasons, not by the government, but by opponents of President Chavez. One was the public station, Channel 8, which was shut down by the junta responsible for the coup as part of concerted efforts to prevent the truth from getting out. The second is the case of alternative station Catia TV, which was closed in July 2003 by the former Metropolitan Area Mayor, Alfredo Peña, an anti-Chávez member of the opposition and supporter of the April 2002 coup[xvi].

In fact, since the election of the President Chávez, the diversity of media has expanded. Venezuela’s Telecommunications Minister, Jesse Chacón, recently pointed out that during the Chávez presidency the number of TV channels have increased from 30 to 78 and the number of FM radio broadcasters from 368 to 617 since 1999.

5) What will replace RCTV on Channel Two?

In addition to RCTV’s failure to meet basic public interest standards, the Venezuelan government has also said that it has chosen to grant the licence to another broadcaster in order to democratise both access to and the content of the airwaves.

A new television station TEVES (Venezuelan Social Television) will begin airing on Channel Two once RCTV’s licence expires. Government Minister Jesse Chacon has said that TEVES will be similar in concept to that of European public service broadcasting, with the aim of creating space for diverse programming. He explained that the new channel will “break the editorial line that exists in the TV business, where the owner of the medium is the owner of the message” with independent TV producers creating the programmes for the new channel.[xvii] The Venezuelan Director of Public Policy of the Ministry of Communication and Information, Luisana Colomine, added that “Any person can participate in its production and no one will be excluded for belonging to one political party or another… That's part of the idea of public service”. [xviii]

--------------------------------------------------------------------------------

[i] Hugo Chávez and RCTV: Censorship or a legitimate decision? 7 February 2007 at http://www.venezuelanalysis.com/articles.php?artno=1954[ii] The Revolution Will Not Be Televised can be viewed at http://video.google.com/videoplay?docid=5832390545689805144 or a copy can be requested by e-mailing

' );
//-->
info@vicuk.org
This email address is being protected from spam bots, you need Javascript enabled to view it
. For more information on The War on Democracy see www.johnpilger.com[iii] Press Freedoms in Venezuela: The Case of RCTV. Venezuela Information Office press release at www.rethinkvenezuela.com/downloads/RCTV.htm[iv] The footage which claimed to show Chavez supporters firing on innocent demonstrators, was actually scenes of pro-government demonstrators defending themselves while under fire from trained snipers who were killing people as shown in the film Llaguno Bridge: Keys to a Massacre at http://www.youtube.com/watch?v=u9wU0OIIEmY[v] In the film The Revolution Will Not Be Televised. [vi] Press Freedoms in Venezuela: The Case of RCTV Venezuela Information Office press release at www.rethinkvenezuela.com/downloads/RCTV.htm.[vii] Press Freedoms in Venezuela: The Case of RCTV Venezuela Information Office press release at www.rethinkvenezuela.com/downloads/RCTV.htm[vii] Venezuelan Government Will Not Renew “Coup-Plotting” TV Station’s License 3 January 2007 at www.venezuelanalysis.com/news.php?newsno=2182[viii] Eva Gollinger quoted in www.coha.org/NEW_PRESS_RELEASES/New_Press_Releases_2005/05.47_Telesur_ the_one.htm[ix] See the full report http://www.rebelion.org/docs/47853.pdf[x] Jones, Bart “Chavez as Castro? It’s not that simple in Venezuela,” Houston Chronicle, February 7, 2007. [xi] Section 3.1 of the OFCOM Broadcasting Code, available at http://www.ofcom.org.uk/tv/ifi/codes/bcode/ofcom-broadcasting-code.pdf[xii] Section 3.6 of the OFCOM Broadcasting Code, available at http://www.ofcom.org.uk/tv/ifi/codes/bcode/ofcom-broadcasting-code.pdf[xiii] Press release from Council on Hemispheric Affairs 19 January 2007 http://www.coha.org/2007/01/19/hugo-chavez-the-media-and-everybody-else[xiv] Press release from Council on Hemispheric Affairs 19 January 2007 http://www.coha.org/2007/01/19/hugo-chavez-the-media-and-everybody-else[xv] Press Freedoms in Venezuela: The Case of RCTV. Venezuela Information Office press release at www.rethinkvenezuela.com/downloads/RCTV.htm[xvi] http://www.aporrea.org/actualidad/n8281.html[xvii] See Telecom Minister: New Channel Will Be First True Public TV in Venezuela, March 29 2007, www.venezuelanalysis.com/news.php?newsno=2254[xviii] Interview with Panorama, available at http://www.venezuelanalysis.com/news.php?newsno=2296

Åpent møte onsdag 18. april

Åpnet møte om Venezuela.

Åpnet møte om Venezuela.
Chavez har vunnet valget men sterke krefter vil ha han avsatt. Venezuela må ha fortsatt internasjonal støtte for å beholde deres president.
Latin- Amerikagruppene i Oslo ser sterk behov for å fokusere og samarbeide med flere aktører til støtte for Venezuela og Chavez.

Temaer som tas opp:
- "Consejos communales" - kommuneråd (desentraliseringspolitikken som går ut på å gi ressurser og myndighet til det organiserte lokalsamfunnet)
- Kvinners rolle i revolusjonen
- Veien videre for sosialisme for de 21. århundre
- Hvorfor skal Chavez styre via dekret?
- Hva skjedde egentlig under presidentvalget?

Deltakere fra Venezuela:
Ronald Barney: organisator av deltagende budsjettering, lærer på Mision Robinson (alfabetiseringsprogram), koordinator av ungdomsbevegelsen Frente Fransisco de Miranda, koordinator av folkelig deltakelse (poder popular) og kommuneråd (consejos kommunales) gjennom Alcaldia Major (delstatsadministrasjonen).
Luis Rangel: sosiolog, grasrotaktivist, medlem av ledelsen av Movimiento Revolucionario Tupamaro i Caracas.
William Rodríguez: grasrotaktivist, koordinator av kommuneråd (consejos comunales), helsekomiteer og komiteer for urbane jordreformer, politisk rådgiver for bydelsbyråd i Caracas.
Gretel Castro: ansvarlig for den Bolivarianske Skolen for sosial formasjon (escuela bolivariana de formacion popular), studerer kommunikasjon, jobber i MINPADES, Departementet for folkelig deltakelse og sosial utvikling

Arrangør: LAG Oslo og Bergen og Circulo Bolivariano.

Sted: Sagene samfunnshus, i OsloDato:

fredag 30. mars 2007 Tid: Kl: 18:00-20:00

Kontaktperson: Beth Maria Furrevik- GomesE-post: solbrasil@hotmail.com

Ny Tid og Hugo Chavez: To motinnlegg

Ny Tid og Hugo Chavez
Hovedoppslaget i nr. 9/1007 er mangelen på etiske vurderinger for oljefondets investeringer. På første side figurerer Hugo Chávez mens han gir thumbs up. Overskriften er ”Norges sparegris”. I underoverskriften leser vi ”Vil du låne bort pensjonspengene dine til Hugo Chavez’ Venezuela, Kina, Israel, Russland og til krigen i Irak?” Siden Venezuelas president er den eneste nevnt ved navn og får æren av å pryde hele fremsiden forventer en å finne en grundig sak som avslører hva Chávez gjør med norske pensjonspenger. Men reportasjen handler knapt om Venezuela. Derimot får Torbjørn Røe Isaksen si at ”det er dumt å låne ut penger til Chavez”. Videre uttaler han på generelt grunnlag at vi ikke skal låne penger til regimer som undergraver demokratiet og bryter menneskerettighetene. Det er jeg helt enig i. Men slik som saken er bygget opp i sin helhet, blir det stående som åpenbart at Venezuela tilhører denne kategorien ”regimer”. For de andre landene brukes kilder fra Amnesty International og Fellesrådet for Afrika. Hvorfor står Røe-Isaksen som eneste kilde for Venezuela, når han vitterlig er en politiker på åpenbar ideologisk kollisjonskurs med Chavez-regjeringen, og flere ganger både har avslørt og uttalt at han egentlig ikke vet så mye om Venezuela? Gjelder ikke prinsippet om kildekritikk her?

Det er nok mer salgbart å ha Chavez på forsiden enn Hu Jintao. Problemet er at det er useriøst å legge opp saken slik. Jeg har lenge fulgt norsk Venezuela-dekning, og registrer at landet stadig hyppigere fremstilles som et diktatur in spe, som et ekko fra amerikansk media. Særlig har det blitt omtalt at lisensen til den regjeringskritiske kanalen RCTV ikke blir fornyet og at Chavez ble tildelt dekretfullmakter fra nasjonalforsamlingen (NA). Men lisens-saken bunner i at RCTV deltok i kuppet i 2002- lang mer alvorlig enn grunnlaget for at P4 mistet lisensen. Videre gjelder dekretfullmakten 11 avgrensede områder, en praksis med presedens både i venezuelansk og andre lands politikk. NA kan annullere eller endre dekretlover, og det kreves kun 5 % av velgermassens underskrifter for å legge dem ut til folkeavstemning. Dette blir ikke nevnt. Omtales det at landets fattige har fått betydelig politisk innflytelse og velferdsøkning, er det i en bisetning som om det ikke er så interessant- men alle er rørende enig om at kampen mot fattigdom er vår tids største utfordring. Det blir heller ikke stilt spørsmål ved USAs kontinuerlige forsøk på å undergrave Chávez-regjeringen eller Venezuelas reaksjonære eliteopposisjon. En av kuppets støttespillere i 2002 var f. eks nylig på besøk til Høyre og ble intervjuet av Urix uten et eneste kritisk spørsmål stilt.

Medias oppgave er å være kritisk. Men også for Venezuela burde kravet om en etterrettelig og kildekritisk tilnærming gjelde. Med subtile grep hoppet Ny Tid bukk over dette. Det er trist for Venezuelas befolkning og useriøs journalistikk.

Iselin Åsedotter Strønen
MA i Utviklingsantropologi med feltarbeid fra Venezuela, produsent av den kommende dokumentarfilmen Caracas Close-Up

Chávez og Pensjonsfond
Siste nummer av Ny Tid (9/2007) stilte det retoriske spørsmålet: Vil du låne bort pensjonspengene dine til Hugo Chávez’ Venezuela? Dette ble illustrerert med et bilde av Chávez over hele forsiden. Mitt umiddelbare svar er ja! Jeg kunne ikke tenke meg et mer fornuftig investeringsobjekt enn Hugo Chávez’ Venezuela.

Ny Tid kan gratuleres for å ha sluttet seg til en rekke norske publikasjoner som ser det som en viktig oppgave å fremstille Chávez som en udemokratisk versting. Dermed har bladet frivillig gått med på svertekampanjen regissert av USA. Det foregår intet mindre enn en mediakrig rettet mot et ulydig land som ønsker å stake ut en alternativ og mer rettferdig utvikling enn den som USA vil påtvinge regionen. Problemet med fremstillingen Ny Tid slutter seg til er at den har ideologiske hensikter. Man behøver ikke grave dypt for å skjønne at den stemmer dårlig med virkelighet. Dette reflekterer dårlig Ny Tids rykte som et seriøst og undersøkende tidsskrift.

Å finne etiske vurderinger for å ikke investere i Venezuela er en vanskelig oppgave. Ingen andre land på kontinentet har oppnådd det som Venezuela har under Chávez: 3 millioner fattige tatt opp i utdanningssystemet fra barne- til universitetsnivå. Ifølge UNESCO er Venezuela nå fri for analfabetisme. Over 600 helsestasjoner opprettet i fattige bydeler og på landsbygda. Dette har gitt 35 % av landets befolkning et helsetilbud de aldri før har hatt: 200 millioner gratis behandlinger frem til 2006. Subsidierte matvarer produsert av et nettverk av kooperativer forsyner 11 millioner mennesker. M.a.o. her er noe å investere i med god samvittighet, uten etiske betenkeligheter!

Ny Tids valg av kilde er oppsiktsvekkende: intet mindre enn Venezuelaeksperten Torbjørn Røe Isaksen. ”Det er dumt å låne ut penger til Chávez,” sier Isaksen. Jeg vil heller si at det er dumt av Ny Tid å spørre Isaksen om Venezuela. På et debattmøte i fjor innrømmet han selv at han visste grådig lite om Venezuela. Det virker ikke som han har blitt bedre opplyst i mellomtiden. At han i artikkelen sier han ikke kjenner til detaljene i saken setter et gedigent spørsmålstegn ved Ny Tids bruk av han som intervjuobjekt.

Det påstås at Chávez kan få sin vilje igjennom ved simpelthen å utstede ordrer. Her er det en forvrenging av fakta. Nasjonalforsamlingen vedtok å gi ham fullmakt til å vedta lover i et begrenset antall saker i 18 måneder, noe som skal gjøre det enklere å innføre reformene som ble lovet under valgkampen. Dette har blitt gjort før i Venezuela og praktiseres også i land som USA hvor kongressen gir presidenten fullmakter betegnet som ”fast track”. Venezuelas grunnlov åpner for tilbakekallelse av presidentvervet om folket mener han misbruker makten sin og disse fullmaktene kan tilbakekalles av Nasjonalforsamlingen.

Et slikt makkverk av en reportasje er ikke Ny Tid verdig. Redaktøren bør komme med en uforbeholden unnskyldning til Hugo Chávez og Venezuelas fattige flertall- 63 %- som støtter han og den Bolivarianske prosessen.

Dave Watson

Artikkel i Ny Tid finnes her: http://www.nytid.no/index.php?sk=urix&id=3981

OBS: Papir utgaven hadde en førstsides oppslagg med et stort bilde av Chávez

Disse innleggene har så langt ikke kommet på trykk.

Venezuelas Fremtid:
Folkelig deltakelse i den Bolivarianske revolusjon


Vi får besøk av flere representanter for grasrotbevegelser i Venezuela. Hovedtemaet vil være folkelig deltakelse under den Bolivarianske revolusjon. Vi vil også komme inn på den aktuelle politiske situasjon, Chávez’ rolle og status for sosiale og politiske reformer i landet.

Etter møtet samles vi på Bergen Travel Hotel (tidligere Bergen Gjestehus) i Vestre Torgg. 20A for en uformell øl og venezuelansk musikk!!

Tirsdag 20.mars kl. 19.30
Speilsalen, Det Akademiske Kvarter

Litt om deltagere:

Ronald Barney: organisator av deltagende budsjettering, lærer på Mision Robinson (alfabetiseringsprogram), koordinator av ungdomsbevegelsen Frente Fransisco de Miranda, koordinator av folkelig deltakelse (poder popular) og kommuneråd (consejos kommunales) gjennom Alcaldia Major (delstatsadministrasjonen).
Luis Rangel: sosiolog, grasrotaktivist, medlem av ledelsen av Movimiento Revolucionario Tupamaro i Caracas.
William Rodríguez: grasrotaktivist, koordinator av kommuneråd (consejos comunales), helsekomiteer og komiteer for urbane jordreformer, politisk rådgiver for bydelsbyråd i Caracas.
Gretel Castro: ansvarlig for den Bolivarianske Skolen for sosial formasjon (escuela bolivariana de formacion popular), studerer kommunikasjon, jobber i MINPADES, Departementet for folkelig deltakelse og sosial utvikling.

I Venezuela skapes det historie!

I Venezuela skapes det historie!
Francis Fukuyama tok fullstendig feil

(denne artikkelen kommer i Tidsskriftet LatinAmerika 1/2007)**

Etter Berlinmurens fall og oppløsningen av Sovjetunionen var det mange på venstresiden som godtok Francis Fukuyama sin berømte tese "the end of history" – om at historien hadde tatt slutt med kapitalismens seier over sovjetkommunismen. Venstresiden var lammet. Alle forsøk på å skape alternativer ble skrinlagt og flere venstrepartier begrenset seg til å kun arbeide for en snillere form for markedsliberalisme og for å bremse opp de mest ekstreme nyliberale tiltakene.

Gjennom hele 90-tallet virket det som om Fukuyama kanskje hadde rett og den såkalt ”Washington Consensus” fikk fritt leide til å herje med livene til millioner av mennesker verden over. Slik var det i hvert fall fram til Hugo Chávez’ bolivarianske revolusjon ble brakt inn på scenen i slutten av 1998. Plutselig var historien i gang igjen! Et alternativt paradigme var under utforming. Akkurat da ”klasse” som ideologisk begrep hadde blitt forvist til historiens kirkegård fikk verden se i all sin stygghet en virkelig klassekamp. Denne utfoldet seg i et land som tidligere hadde vært mest kjent for skjønnhetsdronninger og eksotisk turisme. Klassekampen ble utkjempet mellom en liten elite som hadde styrt landet siden diktaturets fall på 50-tallet, alliert med USA og støttet av lokale og internasjonale media, og et stadige mer bevisst fattig flertall som fram til da hadde vært ekskludert fra den politiske prosessen.

Flertallets fordel

Maktbalansen skiftet over til flertallets fordel under Chávez og dette avslørte nyliberalistenes egentlige forhold til demokrati. Liberaldemokrati er et svært godt redskap når en liten privilegert elite kan styre et land til sin egen fordel og ekskluderer flertallet av den fattige befolkningen. Men med en gang demokratiet virkelig begynner å fungere, når flertallet faktisk blir inkludert i prosessen og legger vekt bak sine krav om å få sin rettferdige del av det landet produserer, tja, da er ikke demokrati så ønskelig lenger! Da går man plutselig inn for statskupp med påfølgende nedleggelse av alle demokratiske organer, stenging av kritisk media, industristreik og bruk av paramilitære og andre destabiliserende uloveligheter og voldsbruk.

I månedsskiftet november/desember i fjor var jeg valgobservatør for Latin-Amerikagruppene i Norge under presidentvalget i Venezuela. Valget ble avviklet på eksemplarisk vis og godkjent av både EU, OAS (Organisasjonen av Amerikanske Stater) og de internasjonale observatørene som ble invitert av CNE (Venezuelas nasjonale valgråd). Under oppholdet ble jeg vitne til det som bare kan beskrives som en genuin bekreftelse av folkets ønsker om en videreføring og fordypning av den bolivarianske prosessen satt i gang av Hugo Chávez for over syv år siden.

Medias framstilling

Hvis man bare forholder seg til såkalt ”mainstream media” for informasjon vil man neppe kunne forstå hvilken reell demokratisk utvikling det er som foregår i Venezuela. Her blir vi servert et bilde av en autoritær kvasidiktator uten respekt for demokratisk spilleregler, som strør rundt seg med oljepenger for å opprettholde et populistisk jerngrep overfor befolkningen. Glemt er det at Chávez har vunnet tolv forskjellige valg siden han kom til makten i 1998 og glemt er hvilke fordeler den revolusjonære prosessen har gitt landets fattige flertall.

Når man for eksempel sammenligner medias omtaler av Luiz Inácio ”Lula” da Silva i Brasil og Chávez ser man tydelig hvor skjevt virkeligheten er blitt framstilt. Omtaler av Lula er stort sett positive og roser ham blant annet for sitt ”Null Sult”-program og kompromissene med landets økonomisk elite. Chavez er nesten utelukkede omtalt negativt, som en trussel for demokrati eller en politisk umoden klovn, og revolusjonsprosessen i Venezuela blir framstilt som en økonomisk fiasko. Her ser man et merkelig virkelighetsbrudd. For ser vi nærmere på hva disse to ledere egentlig har utført, så viser det seg at Lula, med sin forsiktige økonomiske og sosiale politikk, og med sitt gode forhold til de internasjonale pengeinstitusjonene IMF og Verdensbanken, langt i fra å oppnå Null Sult faktisk bare har servert masse flotte uttalelser, men Null Resultater. På den andre siden har Chavéz blitt banebrytende på områder som helse, utdanning, økonomisk utjevning, og har gitt mer reell, avgjørende demokratisk makt til befolkningen enn den noensinne har hatt før.

Historisk valg på flere måter

Man kunne tenkt seg at den historiske valgseieren tredje desember 2006 vil ha overbevist media at her er det virkelig en demokratisk prosess i gang. Seieren var historisk på flere måter. Aldri før i Venezuela har en president blitt valgt med så stor ledelse over den nærmeste motkandidaten, 63 prosent mot 37 prosent. Og valgdeltagelsen (74 prosent) har ikke vært større siden 80-tallet. På en tid hvor oppslutningen i alle land, med unntak av land som Brasil hvor det praktiseres obligatorisk stemmegivning, har vært på bunn-nivå har Chavéz i Venezuela gjenreist folkets tro i demokrati, og dette fordi han faktisk gjør det han lover.

Men slikt har vi blitt vant til med ”mainstream” media, og det er ikke rart når vi vet hvilke interesser de representerer. Verre er det med denne utbredte skepsisen blant mange som betegnes som progressive. Her tenker jeg på deler av venstresiden og solidaritets- og anti-globaliseringsbevegelser. Spesielt de som har blitt påvirket av teoriene til Toni Negri og Michael Hardt (Empire), og John Holloway (Change the World Without Taking Power) om at overtakelse av statsmakt er ikke veien å gå for å få til de grunnleggende strukturendringene som er nødvendig for et mer rettferdig og menneskelig rettet paradigme. Disse bruker ofte Zapatistenes sin kamp i Mexico som et eksempel på hvordan man skal bygge opp en grasrotmotstand til nyliberalisme, og ser med stor mistenksomhet på forsøk til å innføre endringer med ovenfra og-ned- eller statlige metoder.

Det er klokt å være mistenksom, men det skal ikke føre til et dogmatisk tro som utelukker andre muligheter. Etter nær åtte år med revolusjonære omveltninger i Venezuela er tiden moden for en revurdering av fasiten om at reelle endringer bare kan skje nedenfra. Det prosessen i Venezuela har vist tydelig er at det er en symbiose av grasrotorganisering og anvendelse av statsmakt som er kanskje den mest praktiske vei for å oppnå målene bevegelsen setter seg. Spesielt når man tar i betraktning hvor lite som egentlig er oppnådd etter 13 års kamp i Chiapas. Mexico er fremdeles en ledende nyliberal pådriver på kontinentet, frihandelsavtalen NAFTA har konsolidert seg, og til og med lovendringer til fordel for urbefolkningen har uteblitt.

Tid for å våkne!

Men nå er Venezuela under hardt angrep og det er tid for verdens progressive bevegelser å våkne opp til utfordringer som presenterer seg. En internasjonal mediekrig mot Chávez regime har blitt satt i gang, regissert av USA som et ledd i deres forsøk på å få til et regimeskifte i et land som de anser som skadelig for deres geopolitiske interesser. De har opprettet et kontor for regimeskifte i Venezuela, under Det Nasjonale Sikkerhetsråd ledet av Condoleezza Rice, hovedoppgaven er å opprettholde det negative mediebildet og isolere Venezuela internasjonalt. Nylig har en av haukene fra Reagans skitne krig mot Nicaragua, John Negroponte, blitt utnevnt som nestkommanderende i utenriksdepartementet. Under sin verifiseringsutspørring i Kongressen var han ikke nådig med sin betegnelse av Venezuela som en trussel for hele området, og at arbeidet for å motarbeide Chavéz regime skulle være en høyt prioritert sak fremover. Det kan tenkes at en slik prioritering vil føre til at den økonomiske støtten til en stadig mer rabiat opposisjon vil fortsette å øke betydelig.

Det virker som om de norske mediene har gått frivillig med på denne svertekampanjen. Positiv omtale av Chávez' regime er mangelvare både på fjernsyn og i avisene her til lands. Dette er meget beklagelig, fordi i vår informasjonsalder har vi lett tilgang til enorme mengder pålitelig informasjon som kan brukes til å danne et realistisk bilde av det som foregår rundt om i verden. Man kan for eksempel se rapportene fra UNESCO og UNDP om Venezuela som viser til den enorme framgangen i blant annet helse- og utdanningssektorene rettet primært mot landets fattige befolkning.

Ut av fattigdommen

Mer enn halvannen million mennesker har lært å lese og skrive, noe som gjør Venezuela sammen med Cuba til de eneste to land på kontinentet uten analfabetisme. Tre millioner fattige har blitt tatt opp i utdanningssystemet fra barneskole til universitetsnivå for å gjøre dem i stand til å komme ut av fattigdomsspiralen. Opprettelsen av over 600 helsestasjoner og klinikker i fattige bydeler og på landet har gitt 35 prosent av landets befolkning et helsetilbud som de aldri før har hatt. Subsidierte matvarer produsert av et integrert nettverk av kooperativer forsyner over én million mennesker på daglig basis. Man kunne lett fylle opp flere sider med slike positive omtaler av den bolivarianske prosessen.

Men det er ikke bare i Venezuela at prosessen satt i gang av Hugo Chavéz skaper håp. Smitteeffekten er tydelig i land som Bolivia og Ecuador hvor folket har klart å rive seg fra den undertrykkende passiviteteten som flere tiår med nyliberal politikk har forårsaket. Kontinentets fattige befolkning ser muligheten for en alternativ utviklingsmodell basert på et sosialistisk samarbeid. ”Sosialisme i det 21. århundre” er ikke lenger bare en utopisk drøm, det er et fungerende eksperiment som lar seg gjennomføre.

Dave Watson

**LatinAmerika sendes ut til alle LAG medlemmer i Norge 4 ganger i året, og det er mulig for personer og institusjoner som ikke er medlem i LAG å abonnere. Send e-post til: latinamerika@gmail.com

En kommentar om norsk media, Venezuelansk RCTV vs. norsk P4 og Statoil

Falske premisser for Venezuela-debatt

Av Even Sandvik Underlid, Masterstudent i Spansk- og Latinamerikastudier og medlem av Bevegelsen for Sosialisme, Februar 2007

Venezuelas president Hugo Chavez har blitt en ny medieyndling, og debatten går friskt om hva mannen egentlig står for, for eksempel blant bloggere og i avisenes leserbrevspalter. Det er bra. Men det er et problem at aviser som Dagbladet og Aftenposten sprer misforståelser som blir stående som premisser for debatten.Kritikken mot Venezuela har de siste månedene gått særlig på to forhold. For det første, den påståtte stengningen av tv-kanalen RCTV. Først det tekniske: Kanalen blir ikke stengt. Den mister konsesjonen til å sende på landets bakkenett, et begrenset tilbud der det bare er plass til noen få kanaler som i andre land. RCTV kan fortsatt sende per satellitt, kabel og internett, og således følges av en stor og fort voksende del av befolkningen i Venezuela som har tilgang til disse mediene. Dessuten er det ikke snakk om å oppheve konsesjonen. Den går nemlig ut i mai, og blir enkelt og greit ikke fornyet fordi kanalen har brutt sine sendeforpliktelser. For noen år siden skjedde noe liknende i Norge: Radiokanalen P4 måtte gi plass for Kanal 24 på sendenettet. Men i dette tilfellet ligger atskillig grovere brudd på konsesjonsreglene til grunn for beslutningen. Ledelsen i RCTV deltok under planleggingen av statskuppet i 2002 som førte til at Hugo Chavez ble avsatt i 48 timer. For å skape støtte til kuppmakerne, kringkastet RCTV manipulerte tv-bilder som forestilte Chavez-lojale soldater som skjøt mot fredelige demonstranter. Når Chavez kom tilbake til presidentpalasset etter å ha vært kidnappet i to dager, prioriterte kanalen å vise filmen ”Pretty Woman” i stedet for å omtale hendelsene.Dersom det var slik at regjeringen i Venezuela ville stenge alle medier som utgjør en opposisjon til dens politikk, ja, da ville man ha en stor jobb foran seg. Andre privateide og Chavez-kritiske tv-kanaler vil fortsatt ha kontroll over mesteparten av sendenettet i landet. Venezuela har en sterk opposisjonspresse som tøyer grensene for ytringsfriheten på et vis vi ikke er vant med i Norge.

Man skal være forsiktig med å uten videre sammenlikne Chavez’ politiske prosjekt med andre revolusjonsforsøk opp gjennom tidene: Den venezuelanske sosialismen oppstår i et land som har langt sterkere tradisjoner for ytringsfrihet enn for eksempel Cuba under Batista eller Russland under Tsaren. Regjeringen snakker om blandingsøkonomi, bygger ut institusjoner for deltakende demokrati (etter modell fra bl.a. Brasil) og fremhever betydningen av et oppgjør med ”østblokksosialismen”. Dens faktisk handlinger peker i retning av at den vil arbeide for bedre informasjonstilgang til samfunnsborgerne, ikke dårligere. En storstilt satsning på utdanning gir den jevne innbygger større muligheter til å ta del i den politiske debatten og å stille kritiske spørsmål. Regjeringen bygger ut internettkaféer i landets fattigstrøk for å gi folk bedre informasjonstilgang – merk kontrasten til for eksempel undertrykkelsesregimet i Kina, som søker å begrense adgangen til nettet.Det andre forholdet Venezuelas regjering jevnlig blir kritisert for, er innføringen av en ny lov som gir president Hugo Chavez utstrakte fullmakter. Dagbladet går så langt som til å omtale Chavez som ”diktator” på lederplass med henvisning til denne loven. Det er en svært drøy påstand. Hvorfor unnlater så mange norske aviser å nevne at fullmaktene er tidsbegrenset, og bare skal gjelde i 18 måneder fremover? De samme avisene sier heller ingenting om at det gis rom for liknende fullmakter både i den nåværende og den gamle venezuelanske grunnloven, og at tre presidenter har benyttet seg av denne muligheten de siste tiårene. Og Chavez har ved tidligere anledninger fått liknende fullmakter som han har overholdt på eksemplarisk vis. De nye fullmaktene har blitt gitt med tanke på at Chavez skal gjennomføre om lag 60 konkrete tiltak som han lovet under valgkampen i fjor, det er ikke snakk om at han skal styre etter spontane innfall slik man kunne få inntrykk av gjennom tabloidenes fremstilling. En talsperson for USAs regjering sa nylig følgende om den samme fullmaktsloven som Dagbladet omtaler som et forsøk på å innføre diktatur: "It's something valid under the constitution (and) as with any tool of democracy, it depends on how it is used". Man kan stille seg spørsmålet om hvorfor norsk presse plutselig velger å gå lengre enn Bush-administrasjonen i sin svartmaling av situasjonen i Venezuela. Hørte jeg noen si ”Statoil”?

Morgenbladets bomskudd

I februar 2007 tente Morgenbladet på lederplass på alle varsellamper hva Venezuela angår:

Heil Hugo?

Varsellampene blinker i epileptisk hastighet nå som Venezuelas president Hugo Chávez denne uken ble gitt fullmakter til å styre etter egen vilje de neste 18 månedene, uten å måtte gå veien om nasjonalforsamlingen for å få vedtatt nye lover. Demokratisk valgte diktatorer har vi sett før: Den umåtelig populære Adolf Hitler ble valgt til tysk rikskansler i 1933.I Caracas var den opposisjonelle avisredaktøren (og tidligere presidentkandidaten) Teodoro Petkoff raskt ute med å advare mot at de nye lovene i praksis vil gjøre Chávez til en ny keiser. For riktig å understreke poenget hadde avisen Tal Cual utstyrt forsiden med et foto fra Chaplins filmklassiker Diktatoren. Tittelen lød "Heil Hugo!". Det skal bli interessant å følge med på hvordan Chávez reagerer: Ytringsfriheten kommer til å bli lakmusprøven for denne autoritære velgjøreren fremover. Chávez har allerede varslet at han ikke vil fornye lisensen til tv-kanalen RCTV, som har vært kritiske til regjeringens politikk. Enda flere varsellamper blinker.

Les resten av lederen:

http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20070202/OLEDER/102020016&SearchID=73273061705415

Iselin Åsedotter Strønen, medlem av Latin-Amerikagruppene i Norge og Master i Utviklingsantropologi med feltarbeid fra Venezuela sendte følgende debattinnlegg. Det kom ikke inn:

Etterrettelighet om Venezuela, takk!

Som om det var bestilt fra de mest rabiate opposisjonstilhengere i Venezuela sammenlikner Morgenbladet på lederplass (2/2) Hugo Chávez med Hitler og gjør seg til dommedagsprofeter over demokratiets undergang i Venezuela. ”Epileptiske varsellamper” blinker på grunn av dekretfullmaktene Chávez ble tildelt av Nasjonalforsamlingen. Men er det grunn for det?

- Det ikke første gang dette blir brukt. Pérez 1973, Luchini 1984 og Velasquez 1993 gjorde det samme.
- Dekretfullmaktene er gitt innenfor ti avgrensede områder, sanksjonert av Nasjonalforsamlingen.
- Chávez skal ikke sitte på sitt kammers alene og skrive lover, de skal i stor grad utarbeides av de respektive ansvarlige organer (skattelover av skattemyndigheter osv).
- Lovene er underlagt den svært detaljerte venezuelanske grunnloven, og noen må også godkjennes av Høyesterett.
- Dekretlover blir lagt ut til folkeavstemning dersom 5 % av registrerte velgere krever det.
- Nasjonalforsamlingen kan modifisere eller annullere disse lovene om ønskelig.

Så hvorfor gjør Chávez og Nasjonalforsamlingen dette? Jeg kom nettopp tilbake fra Caracas for annen gang på et år, og folk er utålmodige. De ønsker omfattende reformer for å få bukt med korrupsjon og ineffektivitet i byråkrati og statsapparat, for å gi rom til mer politisk makt nedenifra, for å styrke skattevesenet, infrastruktur, forskning, rettsvesenet, velferdstjenester.Det kan være uheldig, ikke minst for Venezuelas internasjonale omdømme, at reformene blir gjennomført på denne måten. Men enten en liker det eller ikke så stemte 63 % av venezuelanere for Chávez’ løfte om omfattende radikale reformer. Det er det de nå får.



Varsellampene til MB blinker også for ytringsfriheten i Venezuela. Vel. Fem av sju nasjonale TV-kanaler er opposisjonsstyrt (med 90 % av markedet), den store majoriteten av aviser er opposisjonsstyrt. De har kalt Chávez for gal, pervers, narkotrafikant, Hitler, Idi Amin og Moussolini i årevis uten konsekvenser. (Samt for apekatt, for å demonstrere deres sofistikerte sinnelag). Flere internasjonale kommentatorer omtaler venezuelansk opposisjonsmedia, eid og styrt av den tidligere kleptokratiske eliten, som et av de mest reaksjonære i verden. MB skriver at kanalen RCTVs lisens som går ut i mai ikke blir fornyet, uten å nevne den relevante opplysningen at RCTV var direkte involvert i kuppet i 2002. RCTV har åpenbart ikke innfridd sine forpliktelser om å levere sannferdig og etterrettelig informasjon som nedfelt i enhver lisenstildeling, ergo velger regjeringen å ikke fornye lisensen. De kan fritt sende videre via kabel, satellitt og internett. Hadde den norske regjeringen fornyet lisensen til TV2 dersom den åpent hadde oppfordret til å styrte Jens Stoltenberg, og direkte deltok i forsøket på å gjøre dette? Eller hadde de kanskje grepet inn på et tidligere tidspunkt?

Videre omtaler Morgenbladet Venezuelas samarbeid med Iran. Både Venezuela og Iran er OPEC-medlemmer og har åpenbare felles økonomiske interesser. Begge er også godt plassert på USA sin skyteskive, og har dermed interesse av å danne en felles front. Men det er ikke nødvendigvis slik at fordi om et land omgås et udemokratisk regime så er det udemokratisk selv. Om en skulle begynne å vurdere storpolitikk på den måten hadde ingen, inkludert Norge, kommet særlig heldig ut.



Tilfellet Venezuela er komplekst og det er vanskelig å holde tungen rett i munnen. Venezuelansk media er stort sett svært partisk enten i den ene eller andre retningen. Internasjonal mainstream media, særlig i USA, har vært gjennomgående kritisk; til tider latterliggjørende, til tider fiendtlig. I Venezuela pågår det utvilsomt et stort og uoversiktlig politisk prosjekt som kan virke både fremmed og urovekkende for de som ikke kjenner konteksten, og enda verre for de som er på ideologisk kollisjonskurs. Desto større grunn for å tilby offentligheten etterrettelig informasjon satt i en sammenheng. Denne gangen feilet Morgenbladet total.

.