En kommentar om norsk media, Venezuelansk RCTV vs. norsk P4 og Statoil

Falske premisser for Venezuela-debatt

Av Even Sandvik Underlid, Masterstudent i Spansk- og Latinamerikastudier og medlem av Bevegelsen for Sosialisme, Februar 2007

Venezuelas president Hugo Chavez har blitt en ny medieyndling, og debatten går friskt om hva mannen egentlig står for, for eksempel blant bloggere og i avisenes leserbrevspalter. Det er bra. Men det er et problem at aviser som Dagbladet og Aftenposten sprer misforståelser som blir stående som premisser for debatten.Kritikken mot Venezuela har de siste månedene gått særlig på to forhold. For det første, den påståtte stengningen av tv-kanalen RCTV. Først det tekniske: Kanalen blir ikke stengt. Den mister konsesjonen til å sende på landets bakkenett, et begrenset tilbud der det bare er plass til noen få kanaler som i andre land. RCTV kan fortsatt sende per satellitt, kabel og internett, og således følges av en stor og fort voksende del av befolkningen i Venezuela som har tilgang til disse mediene. Dessuten er det ikke snakk om å oppheve konsesjonen. Den går nemlig ut i mai, og blir enkelt og greit ikke fornyet fordi kanalen har brutt sine sendeforpliktelser. For noen år siden skjedde noe liknende i Norge: Radiokanalen P4 måtte gi plass for Kanal 24 på sendenettet. Men i dette tilfellet ligger atskillig grovere brudd på konsesjonsreglene til grunn for beslutningen. Ledelsen i RCTV deltok under planleggingen av statskuppet i 2002 som førte til at Hugo Chavez ble avsatt i 48 timer. For å skape støtte til kuppmakerne, kringkastet RCTV manipulerte tv-bilder som forestilte Chavez-lojale soldater som skjøt mot fredelige demonstranter. Når Chavez kom tilbake til presidentpalasset etter å ha vært kidnappet i to dager, prioriterte kanalen å vise filmen ”Pretty Woman” i stedet for å omtale hendelsene.Dersom det var slik at regjeringen i Venezuela ville stenge alle medier som utgjør en opposisjon til dens politikk, ja, da ville man ha en stor jobb foran seg. Andre privateide og Chavez-kritiske tv-kanaler vil fortsatt ha kontroll over mesteparten av sendenettet i landet. Venezuela har en sterk opposisjonspresse som tøyer grensene for ytringsfriheten på et vis vi ikke er vant med i Norge.

Man skal være forsiktig med å uten videre sammenlikne Chavez’ politiske prosjekt med andre revolusjonsforsøk opp gjennom tidene: Den venezuelanske sosialismen oppstår i et land som har langt sterkere tradisjoner for ytringsfrihet enn for eksempel Cuba under Batista eller Russland under Tsaren. Regjeringen snakker om blandingsøkonomi, bygger ut institusjoner for deltakende demokrati (etter modell fra bl.a. Brasil) og fremhever betydningen av et oppgjør med ”østblokksosialismen”. Dens faktisk handlinger peker i retning av at den vil arbeide for bedre informasjonstilgang til samfunnsborgerne, ikke dårligere. En storstilt satsning på utdanning gir den jevne innbygger større muligheter til å ta del i den politiske debatten og å stille kritiske spørsmål. Regjeringen bygger ut internettkaféer i landets fattigstrøk for å gi folk bedre informasjonstilgang – merk kontrasten til for eksempel undertrykkelsesregimet i Kina, som søker å begrense adgangen til nettet.Det andre forholdet Venezuelas regjering jevnlig blir kritisert for, er innføringen av en ny lov som gir president Hugo Chavez utstrakte fullmakter. Dagbladet går så langt som til å omtale Chavez som ”diktator” på lederplass med henvisning til denne loven. Det er en svært drøy påstand. Hvorfor unnlater så mange norske aviser å nevne at fullmaktene er tidsbegrenset, og bare skal gjelde i 18 måneder fremover? De samme avisene sier heller ingenting om at det gis rom for liknende fullmakter både i den nåværende og den gamle venezuelanske grunnloven, og at tre presidenter har benyttet seg av denne muligheten de siste tiårene. Og Chavez har ved tidligere anledninger fått liknende fullmakter som han har overholdt på eksemplarisk vis. De nye fullmaktene har blitt gitt med tanke på at Chavez skal gjennomføre om lag 60 konkrete tiltak som han lovet under valgkampen i fjor, det er ikke snakk om at han skal styre etter spontane innfall slik man kunne få inntrykk av gjennom tabloidenes fremstilling. En talsperson for USAs regjering sa nylig følgende om den samme fullmaktsloven som Dagbladet omtaler som et forsøk på å innføre diktatur: "It's something valid under the constitution (and) as with any tool of democracy, it depends on how it is used". Man kan stille seg spørsmålet om hvorfor norsk presse plutselig velger å gå lengre enn Bush-administrasjonen i sin svartmaling av situasjonen i Venezuela. Hørte jeg noen si ”Statoil”?