Eirik Vold og Eva Sapiezynska, 2005
Helskog, Halvorsen og Venezuela
Etter Gerhard Helskogs reportasjer på TV2s om kaos og forfall i Chávez´ Venezuela utrykte selv norske ambassaden i Caracas bekymring over eventuelle politiske konsekvenser. Aftenposten på sin side fortsetter å kalle den eneste presidenten som frivillig legger sitt mandat ut til folkeavstemning midt i presidentperioden for diktator.
Det finnes mange som forsøker å g i et balansert bilde av de gode og dårlige sidene ved den politiske prosessen som finner sted i Venezuela. Aftenposten og TV2s ”Venezuelaeksperter” Arne Halvorsen og Gerhard Helskog tilhører definitivt ikke denne gruppen. Likevel har de gjennom sine respektive medier en formidabel innflytelse over det lille en gjennomsnittsnordmann mener om saken. Vi har sett nærmere på hvordan denne innflytelsen brukes.
Aftenpostens korstog
La oss begynne den 11. april 2002, da Chávez ble avsatt i et militærkupp. Allerede da tonet Aftenposten flagg. I en ”faktaboks” til denne nyhetssaken den 12. april presenterte man den selvutnevnte diktatoren Pedro Carmona, som en ”diplomatisk problemløser”. Dette etter at han med et pennestrøk, noen tanks og trusler om å bombe presidentpalasset, hadde oppløst alle demokratiske institusjoner og hentet flere folkevalgte ut av sine hjem om natten og kastet dem i fengsel uten lov og dom. Chávez på sin side, som da satt fengslet, fikk i sin faktaboks, tittelen ”populistisk kuppmaker”. Når man i tillegg tar i betrakting at samtlige av Venezuelas store private TV-kanaler leste opp en fabrikkert avskjedssøknad der Chávez tok på seg skylden for det hele og søkte asyl på Cuba, blir det tydelig hvordan kampanjen mot landets regjering til tider når ”orwellske” høyder. Chávez ble dagen etter gjeninnsatt etter et massivt ikke-voldelig opprør. Siden den gang, etter at regjeringen i løpet av syv år har oppnådd 11 valgseire, alle godkjent av internasjonale observatører og noen av dem med rekordstore stemmetall, har Aftenpostens nye ”Venezuela-ekspert”, Arne Halvorsen fortsatt å fortelle oss om ”diktatoren” Chávez. I artikkelen ”Chávez angriper ytringsfriheten” (Aftenposten 8. november 2004) beskriver Halvorsen hvordan den ”folkevalgte diktatoren” Chávez har tilegnet seg totalitær makt landet. Blant de mange fantasifulle påstandene som brukes for å underbygge dette, finner vi ”beskyldningen” om at Chávez kontrollerer de væpnede styrkene. Halvorsen lar seg altså ikke affisere av at det ligger i selve definisjonen av den republikanske statsformen at den valgte presidenten er øverstkommanderende for hæren. Kanskje ønsker han seg heller tilbake til dagene i april 2002 da denne ”totalitære” praksisen opphørte å eksistere under ”den diplomatiske problemsløseren” Carmonas to dager lange diktatur. I samme artikkel beskyldes også Chávez for å kontrollere landets dommere. Journalisten har tydeligvis glemt at høyesterett i landet frikjente alle de som under den velregisserte tv-sendingen, sett av millioner, innstiftet diktaturet under det nevnte statskuppet, fordi det ”ikke fantes bevis for at et kupp hadde funnet sted”. En måned senere serverer Halvorsen artikkelen, ”Forbud mot politisk debatt før kl. (Aftenposten 8. desember 2004). Overskriften sier det meste. For alle som har slått på et tv-apparat i Venezuela og sett hvordan samtlige private tv-kanalene mellom såpeoperaer og reality-show unisont hamrer løs på regjeringen fra morgen til kveld, framstår dette som fullstendig absurd. Påstandene om ”diktatorisk makt” og ord som ”populist”, ”aggressiv” og ”konfrontasjon” gjentas som et mantra hver gang Halvorsen skriver om Chávez, (f. eks Aftenposten 6. desember 2005) og journalisten synes tydeligvis ikke Aftenpostens lesere fortjener å bli presentert noen begrunnelse for beskyldningene. I blant har Halvorsen, fra sin base i Rio de Janeiro, Brasil, glimtet til med detaljrike skildringer av tomme butikklokaler i hovedstaden Caracas og et næringsliv fullstendig kvalt av regjeringens politikk og økonomisk krise. Venezuela har de siste årene imidlertid opplevd sterk økonomisk vekst, noe som gjenspeiles i travel økonomisk aktivitet. De undertegnede, som har tilbrakt mesteparten av de siste årene i landets hektiske hovedstad, fikk slik bekreftet at den ser svært annerledes ut på nært hold enn gjennom et martiniglass fra strandkanten i Rio.
Uredelig journalistikk
TV2 viste den 23. oktober i fjor en reportasje av Helskog om helsesystemet i Venezuela. Dette er et interessant tema og et av de områdene hvor den venezuelanske regjeringen har oppnådd oppsiktsvekkende resultater. Tillat oss å utdype: Programmet ”barrio adentro”, er et stor-skala helseprosjekt som ble til i samarbeid mellom myndighetene og det organiserte sivilsamfunnet. Finansiert til dels av penger fra oljeindustrien, går dette ut på å plassere ut klinikker i slumforstedene hvor over halvparten av landets befolkning holder til, og i fjell- og jungelområder bebodd blant annet av landets underprivilegerte urbefolkning. Klinikkene som delvis er bemannet av kubanske leger, med ekspertise på sykdommer som er typiske for fattige lag av befolkningen, har etter hvert blitt oppgradert med stadig mer avansert utstyr. Flere millioner fattige, som aldri hadde håp om å kunne betale seg fram i behandlingskøen på de offentlige sykehusene og enda mindre i en privat klinikk, har nå for første gang i historien tilgang på et tilpasset, dog langt fra perfekt, helsetilbud i lokalsamfunnet. Omfanget og resultatene av dette prosjektet har gjort det til modell for flere regjeringer og en kampsak for sosiale bevegelser på det latinamerikanske kontinentet.
Men det er ikke et ord om ”barrio adentro” i Helskogs reportasje. Helskog intervjuet en lege om mangler på sykehuset. I Venezuela er det imidlertid ingen hemmelighet at medisinsk utstyr fra de offentlige sykehusene ofte ”havner” i de ansatte legenes private klinikker. Og private klinikker er det nok av. Ingen steder i verden er det så god tilgang på plastisk kirurgi som her, noe overklassens menn og kvinner vet å benytte seg av. Da staten prøvde å pålegge de offentlig ansatte legene å dedikere noe av sin arbeidstid til helseprogrammet ute i de fattige bydelene, møtte den et legelaug på krigsstien, noe som siden har komplisert situasjonen på sykehusene noe. Dette er selvfølgelig ikke alene årsaken til at det dypt underutviklede Venezuela, til tross for en positiv utvikling de siste årene, fortsatt ikke har gode nok offentlige sykehus. Men kraftig økte offentlige helsebudsjetter i tillegg til det nevnte prosjektet indikerer at Chávez´ ”korrupsjon og vanstyre” kanskje heller ikke er hele årsaken, slik TV2s nyhetsanker imidlertid fastslår uten fnugg av tvil. Det kan tenkes at over 300 år med brutalt kolonivelde og de påfølgende nesten 200 år med korrupte regimer, som regjerte uten tanke på landets millioner av fattige, også har en viss betydning for dagens situasjon. Men Helskog har antakelig ikke gjort så mange kritiske undersøkelser av medisintilgangen i andre u-land, så hans undren over hvorfor de venezuelanske sykehus er så langt unna vår hjemlige standard kan kanskje unnskyldes.
Helskog, som er tydelig misfornøyd med at president Chávez ikke tilpasset agendaen sin mer til det celebre besøket fra TV2, kan i innslaget, allerede før han får presidenten i tale fortelle oss at ”det er nesten umulig å stille et eneste kritisk spørsmål”. Hvorpå han via tolk forklarer Chávez at det mangler medisiner på et sykehus, og så spør hvorfor. Presidenten, som ikke vet hvilket sykehus det dreier seg om, benekter ikke riktigheten av nordmannens observasjon, selv om den, dersom den skulle være sannferdig, åpenbart ikke er representativ. Omgitt av pressende journalister forsøker Chávez derimot å gi et bilde av landets helsepolitikk og hvordan man for første gang sørger for adekvate helsetjenester til landets fattige majoritet. For norske seere som ikke forstår spansk og ikke kjenner til situasjonen i Venezuela er det vanskelig å se det dypt urettferdige i hvordan TV2 journalisten avfeier det hele med at ”han (Chávez) begynner å snakke om noe helt annet”. Helskog bestemmer at det norske folk ikke skal få høre om dette prosjektet, som har fanget oppmerksomheten til helsemyndigheter og sosiale bevegelser i hele den fattige delen av verden, og avbryter intervjuet umiddelbart i det presidenten kommer inn på temaet. Det er av åpenbare grunner alltid folksomt med journalister og sikkerhetsfolk rundt president Chávez, men at Helskog skal ha blitt ”dyttet vekk”, slik han forklarer TV2s seere med indignert mine, akkurat i det presidenten begynner å fortelle om sitt favorittema er nok en sannhet med modifikasjoner.
Helskog ramser så opp problemer som fattigdom og korrupsjon og resonnerer seg fram til at dette ene og alene skyldes Chávez politikk.
TV2-reportasjen ble vist på en privat TV-kanal i Venezuela og vakte oppsikt på grunn av sin ekstremt skjeve framstilling av situasjonen i landet. Selv norske ambassaden i Caracas uttrykte bekymring over eventuelle politiske konsekvenser.
Fem dager etter dette innslaget hvor TV2s nyhetsanker fastslår at ”de enorme oljeinntektene kommer ikke folket til gode” følger kanalen opp med en ny Helskog-reportasje fra Venezuela. Her slås det fast at ”de enorme oljeinntektene spyles inn i staten” og at dette forårsaker inflasjon og arbeidsløshet. Pengene som ”spyles inn i staten” går altså i stor grad til helse og utdanningssektoren, noe som ikke er direkte inflasjonsdrivende. At enkelte tiltak som øker de fattiges kjøpekraft, samt økonomisk vekst i landet, fører til en viss prisvekst er derimot vanskelig å unngå. Det hører imidlertid historien til at inflasjonen er mer enn halvert i forhold til nivået før Chávez kom til makten, og det til tross for at landet på det tidspunktet brukte minimale ressurser på sosiale prosjekter. Dersom Helskog vet hvordan man kan bekjempe akutt fattigdom med oljeinntekter uten at dette skal føre til den minste inflasjon bør han dele dette med verden og en nobelpris vil ikke være mye forlangt til gjengjeld.
Venezuela er langt fra rampelyset i norsk media. Ikke desto mindre er det, med sin ledende rolle i venstredreiningen i Latin-Amerika, viktig. Mens venezuelanere flest kjemper med å få endene til å møtes, nå med litt mer håp enn før, og holder storpolitikkens problemer på armlengdes avstand med Salsarytmer og såpeopera, truer USA stadig med sanksjoner, i verste fall en militær invasjon, mot det lille landet. Det ville være direkte trist om massiv feilinformasjon av den typen Aftenposten og TV2 bedriver skulle føre til at nordmenn vil applaudere en slik aggresjon.
Helskog, Halvorsen og Venezuela
Etter Gerhard Helskogs reportasjer på TV2s om kaos og forfall i Chávez´ Venezuela utrykte selv norske ambassaden i Caracas bekymring over eventuelle politiske konsekvenser. Aftenposten på sin side fortsetter å kalle den eneste presidenten som frivillig legger sitt mandat ut til folkeavstemning midt i presidentperioden for diktator.
Det finnes mange som forsøker å g i et balansert bilde av de gode og dårlige sidene ved den politiske prosessen som finner sted i Venezuela. Aftenposten og TV2s ”Venezuelaeksperter” Arne Halvorsen og Gerhard Helskog tilhører definitivt ikke denne gruppen. Likevel har de gjennom sine respektive medier en formidabel innflytelse over det lille en gjennomsnittsnordmann mener om saken. Vi har sett nærmere på hvordan denne innflytelsen brukes.
Aftenpostens korstog
La oss begynne den 11. april 2002, da Chávez ble avsatt i et militærkupp. Allerede da tonet Aftenposten flagg. I en ”faktaboks” til denne nyhetssaken den 12. april presenterte man den selvutnevnte diktatoren Pedro Carmona, som en ”diplomatisk problemløser”. Dette etter at han med et pennestrøk, noen tanks og trusler om å bombe presidentpalasset, hadde oppløst alle demokratiske institusjoner og hentet flere folkevalgte ut av sine hjem om natten og kastet dem i fengsel uten lov og dom. Chávez på sin side, som da satt fengslet, fikk i sin faktaboks, tittelen ”populistisk kuppmaker”. Når man i tillegg tar i betrakting at samtlige av Venezuelas store private TV-kanaler leste opp en fabrikkert avskjedssøknad der Chávez tok på seg skylden for det hele og søkte asyl på Cuba, blir det tydelig hvordan kampanjen mot landets regjering til tider når ”orwellske” høyder. Chávez ble dagen etter gjeninnsatt etter et massivt ikke-voldelig opprør. Siden den gang, etter at regjeringen i løpet av syv år har oppnådd 11 valgseire, alle godkjent av internasjonale observatører og noen av dem med rekordstore stemmetall, har Aftenpostens nye ”Venezuela-ekspert”, Arne Halvorsen fortsatt å fortelle oss om ”diktatoren” Chávez. I artikkelen ”Chávez angriper ytringsfriheten” (Aftenposten 8. november 2004) beskriver Halvorsen hvordan den ”folkevalgte diktatoren” Chávez har tilegnet seg totalitær makt landet. Blant de mange fantasifulle påstandene som brukes for å underbygge dette, finner vi ”beskyldningen” om at Chávez kontrollerer de væpnede styrkene. Halvorsen lar seg altså ikke affisere av at det ligger i selve definisjonen av den republikanske statsformen at den valgte presidenten er øverstkommanderende for hæren. Kanskje ønsker han seg heller tilbake til dagene i april 2002 da denne ”totalitære” praksisen opphørte å eksistere under ”den diplomatiske problemsløseren” Carmonas to dager lange diktatur. I samme artikkel beskyldes også Chávez for å kontrollere landets dommere. Journalisten har tydeligvis glemt at høyesterett i landet frikjente alle de som under den velregisserte tv-sendingen, sett av millioner, innstiftet diktaturet under det nevnte statskuppet, fordi det ”ikke fantes bevis for at et kupp hadde funnet sted”. En måned senere serverer Halvorsen artikkelen, ”Forbud mot politisk debatt før kl. (Aftenposten 8. desember 2004). Overskriften sier det meste. For alle som har slått på et tv-apparat i Venezuela og sett hvordan samtlige private tv-kanalene mellom såpeoperaer og reality-show unisont hamrer løs på regjeringen fra morgen til kveld, framstår dette som fullstendig absurd. Påstandene om ”diktatorisk makt” og ord som ”populist”, ”aggressiv” og ”konfrontasjon” gjentas som et mantra hver gang Halvorsen skriver om Chávez, (f. eks Aftenposten 6. desember 2005) og journalisten synes tydeligvis ikke Aftenpostens lesere fortjener å bli presentert noen begrunnelse for beskyldningene. I blant har Halvorsen, fra sin base i Rio de Janeiro, Brasil, glimtet til med detaljrike skildringer av tomme butikklokaler i hovedstaden Caracas og et næringsliv fullstendig kvalt av regjeringens politikk og økonomisk krise. Venezuela har de siste årene imidlertid opplevd sterk økonomisk vekst, noe som gjenspeiles i travel økonomisk aktivitet. De undertegnede, som har tilbrakt mesteparten av de siste årene i landets hektiske hovedstad, fikk slik bekreftet at den ser svært annerledes ut på nært hold enn gjennom et martiniglass fra strandkanten i Rio.
Uredelig journalistikk
TV2 viste den 23. oktober i fjor en reportasje av Helskog om helsesystemet i Venezuela. Dette er et interessant tema og et av de områdene hvor den venezuelanske regjeringen har oppnådd oppsiktsvekkende resultater. Tillat oss å utdype: Programmet ”barrio adentro”, er et stor-skala helseprosjekt som ble til i samarbeid mellom myndighetene og det organiserte sivilsamfunnet. Finansiert til dels av penger fra oljeindustrien, går dette ut på å plassere ut klinikker i slumforstedene hvor over halvparten av landets befolkning holder til, og i fjell- og jungelområder bebodd blant annet av landets underprivilegerte urbefolkning. Klinikkene som delvis er bemannet av kubanske leger, med ekspertise på sykdommer som er typiske for fattige lag av befolkningen, har etter hvert blitt oppgradert med stadig mer avansert utstyr. Flere millioner fattige, som aldri hadde håp om å kunne betale seg fram i behandlingskøen på de offentlige sykehusene og enda mindre i en privat klinikk, har nå for første gang i historien tilgang på et tilpasset, dog langt fra perfekt, helsetilbud i lokalsamfunnet. Omfanget og resultatene av dette prosjektet har gjort det til modell for flere regjeringer og en kampsak for sosiale bevegelser på det latinamerikanske kontinentet.
Men det er ikke et ord om ”barrio adentro” i Helskogs reportasje. Helskog intervjuet en lege om mangler på sykehuset. I Venezuela er det imidlertid ingen hemmelighet at medisinsk utstyr fra de offentlige sykehusene ofte ”havner” i de ansatte legenes private klinikker. Og private klinikker er det nok av. Ingen steder i verden er det så god tilgang på plastisk kirurgi som her, noe overklassens menn og kvinner vet å benytte seg av. Da staten prøvde å pålegge de offentlig ansatte legene å dedikere noe av sin arbeidstid til helseprogrammet ute i de fattige bydelene, møtte den et legelaug på krigsstien, noe som siden har komplisert situasjonen på sykehusene noe. Dette er selvfølgelig ikke alene årsaken til at det dypt underutviklede Venezuela, til tross for en positiv utvikling de siste årene, fortsatt ikke har gode nok offentlige sykehus. Men kraftig økte offentlige helsebudsjetter i tillegg til det nevnte prosjektet indikerer at Chávez´ ”korrupsjon og vanstyre” kanskje heller ikke er hele årsaken, slik TV2s nyhetsanker imidlertid fastslår uten fnugg av tvil. Det kan tenkes at over 300 år med brutalt kolonivelde og de påfølgende nesten 200 år med korrupte regimer, som regjerte uten tanke på landets millioner av fattige, også har en viss betydning for dagens situasjon. Men Helskog har antakelig ikke gjort så mange kritiske undersøkelser av medisintilgangen i andre u-land, så hans undren over hvorfor de venezuelanske sykehus er så langt unna vår hjemlige standard kan kanskje unnskyldes.
Helskog, som er tydelig misfornøyd med at president Chávez ikke tilpasset agendaen sin mer til det celebre besøket fra TV2, kan i innslaget, allerede før han får presidenten i tale fortelle oss at ”det er nesten umulig å stille et eneste kritisk spørsmål”. Hvorpå han via tolk forklarer Chávez at det mangler medisiner på et sykehus, og så spør hvorfor. Presidenten, som ikke vet hvilket sykehus det dreier seg om, benekter ikke riktigheten av nordmannens observasjon, selv om den, dersom den skulle være sannferdig, åpenbart ikke er representativ. Omgitt av pressende journalister forsøker Chávez derimot å gi et bilde av landets helsepolitikk og hvordan man for første gang sørger for adekvate helsetjenester til landets fattige majoritet. For norske seere som ikke forstår spansk og ikke kjenner til situasjonen i Venezuela er det vanskelig å se det dypt urettferdige i hvordan TV2 journalisten avfeier det hele med at ”han (Chávez) begynner å snakke om noe helt annet”. Helskog bestemmer at det norske folk ikke skal få høre om dette prosjektet, som har fanget oppmerksomheten til helsemyndigheter og sosiale bevegelser i hele den fattige delen av verden, og avbryter intervjuet umiddelbart i det presidenten kommer inn på temaet. Det er av åpenbare grunner alltid folksomt med journalister og sikkerhetsfolk rundt president Chávez, men at Helskog skal ha blitt ”dyttet vekk”, slik han forklarer TV2s seere med indignert mine, akkurat i det presidenten begynner å fortelle om sitt favorittema er nok en sannhet med modifikasjoner.
Helskog ramser så opp problemer som fattigdom og korrupsjon og resonnerer seg fram til at dette ene og alene skyldes Chávez politikk.
TV2-reportasjen ble vist på en privat TV-kanal i Venezuela og vakte oppsikt på grunn av sin ekstremt skjeve framstilling av situasjonen i landet. Selv norske ambassaden i Caracas uttrykte bekymring over eventuelle politiske konsekvenser.
Fem dager etter dette innslaget hvor TV2s nyhetsanker fastslår at ”de enorme oljeinntektene kommer ikke folket til gode” følger kanalen opp med en ny Helskog-reportasje fra Venezuela. Her slås det fast at ”de enorme oljeinntektene spyles inn i staten” og at dette forårsaker inflasjon og arbeidsløshet. Pengene som ”spyles inn i staten” går altså i stor grad til helse og utdanningssektoren, noe som ikke er direkte inflasjonsdrivende. At enkelte tiltak som øker de fattiges kjøpekraft, samt økonomisk vekst i landet, fører til en viss prisvekst er derimot vanskelig å unngå. Det hører imidlertid historien til at inflasjonen er mer enn halvert i forhold til nivået før Chávez kom til makten, og det til tross for at landet på det tidspunktet brukte minimale ressurser på sosiale prosjekter. Dersom Helskog vet hvordan man kan bekjempe akutt fattigdom med oljeinntekter uten at dette skal føre til den minste inflasjon bør han dele dette med verden og en nobelpris vil ikke være mye forlangt til gjengjeld.
Venezuela er langt fra rampelyset i norsk media. Ikke desto mindre er det, med sin ledende rolle i venstredreiningen i Latin-Amerika, viktig. Mens venezuelanere flest kjemper med å få endene til å møtes, nå med litt mer håp enn før, og holder storpolitikkens problemer på armlengdes avstand med Salsarytmer og såpeopera, truer USA stadig med sanksjoner, i verste fall en militær invasjon, mot det lille landet. Det ville være direkte trist om massiv feilinformasjon av den typen Aftenposten og TV2 bedriver skulle føre til at nordmenn vil applaudere en slik aggresjon.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar