Colombianske paramilitære infiltrerer Venezuela

Eirik Vold, 2005

Antiimperialisme på venezuelansk

På et storgods utenfor Caracas har venezuelansk etterretning oppdaget en hemmelig militær treningsleir. De rundt 150 kolombianske paramilitære som ble tatt til fange skal ha hatt i oppdrag å angripe militære installasjoner i hovedstaden og ta livet av flere kjente politikere fra opposisjonen så vel som regjeringen. I dag fylles gatene av venezuelanske flagg rødkledde demonstranter og sang til støtte for den bolivarianske revolusjon og protest mot imperialistisk intervensjonisme.

Massemobilisering i Caracas
I to dager har de små gamle lastbilene, karakteristiske for venezuelansk grunnplansmobilisering spredd budskapet om dagens demonstrasjon i Caracas´ gater. Alternative lokale medier og statskanalen, de få mediene som ikke kontrolleres av opposisjonen, har blitt utnyttet til fulle for å mobilisere regjeringens tilhengere. Opposisjonen hevder som sedvanlig at dette er en montasje iscenesatt av regjeringen for å sverte dem og rettferdiggjøre angrep på sivile rettigheter. Men om den militaere etterretningen har rett er det ikke foerste gangen venstreradikale regjeringer i Latin-Amerika utsettes for angrep fra paramilitære.
Klokken nærmer seg to og det er tydelig at den massive mobiliseringen i forkant har har lykkes. Til tross for en stekende varme har gatene i Caracas sentrum vanskelig for å absorbere de hundretusener av regjeringstilhengere som har tatt til gatene for å markere sin støtte til president Chavez og vise avsky mot utenlandsk intervensjon.
En av dem er Zulai, som for anledningen har malt kinnene med fargene til det venezuelanskflagget. –Vi er lei av USA og opposisjonens forsoek på å ødelegge for Chavez, begynner hun. De skjønner at de ikke kan stoppe revolusjonen med demokratiske midler. Ingen har vaert i nærheten av å gjøre så mye for Venezuela som det Chavez har gjort på de få årene han har hatt makten. Alle vi som har vaert diskriminert og ekskludert støtter ham for det han gjør for oss. Derfor sender de colombianske paramilitaere for å myrde presidenten og skape kaos i landet. Zulai, som selv kommer fra en fattig familie i en av hovedstadens forsteder forteller ivrig om de sosiale programmene som er aktivert i nabolaget hennes. –Da jeg var liten fikk jeg ikke fullført skolegangen min fordi vi var for fattige og hadde mye problemer. Nå er jeg 26 år og takket vaere regjeringen kan jeg nå ta igjen det tapte på en gratis kveldsskole her i nabolaget. Kanskje kan jeg få meg en jobb når jeg blir ferdig med skolegangen.
Chaveztilhengernes demonstrasjon er som vanlig preget av stor entusiasme og glede. Det blir delt ut gratis vann og øl til demonstrantene og store lastebiler med salsaorkestre på lasteplanet kjører sakte gjennom folkemengden og får folk til å danse. Men denne gangen ligger det også en viss redsel og raseri i luften. Nyheten om de colombianske paramilitaere har gjort folk nervøse. Til tross for at alle forsøk på å styrte regjeringen hittil har mislyktes er man klar over det faktum at USA, når de først har satt som mål å ”fjerne” en fiende, som regel lykkes med det.
–Hvis de myrder Chavez mister vi alt. Det kan vi ikke la skje, sier Zulai bestemt. Jeg er villig til å dø for å forsvare presidenten vår avslutter hun.

Colombianske paramilitære
Demonstrasjonstoget nærmer seg sakte stedet hvor presidenten skal holde sin tale og nye folk kommer hele tiden til. Innen det mørkner er den fire felt brede motorveien som går gjennom Caracas dekket av rødt. I følge anslag basert på bilder tatt fra et helikopter som flyr over oss er mengden oppe i naermere en halv million i det presidenten til øredøvende jubelrop entrer den scenen som er montert for anledningen. –Dette er en historisk dag. Vi har vist imperiet at vi har baller til å forsvare fedrelandet, åpner presidenten. Selv om øl og feststemning skal ha noe av æren for euforien, er det utvilsomt at Chavez har en evne til aa kommunisere med folk på deres egne premisser og spille på de riktige følelsesmessige strengene, som for øyeblikket savner sidestykke i verden. I motsetning til mange andre statsledere styrer Venezuelas president en diskurs, som i vokabular ikke skiller seg så mye fra mannen i gatas.

Som ventet kommer talen snart inn på hendelsen med de paramilitaere som nylig ble tatt til fange. –Vi har å gjøre med selve kremen av fascister, sier presidenten i en fortsatt humoristisk tone. Og ikke uten grunn. Det er nemlig en svært interessant blanding av det amerikanske kontinentets reaksjonære krefter som utgjør rollegalleriet i dramaet som utspiller seg rundt hendelsen på storgodset utenfor Caracas der de colombianske paramilitaere ble tatt til fange. Det viste seg at eieren av godset er eksilkubaneren Roberto Alonso med amerikansk statsborgerskap, med nære kontakter til mafian i Miami. Han sørget for stedet der leiesoldatene simulerte angrep på to av nasjonalgardens våpendepoter i Caracas og presidentpalasset. Blant de øverstkommanderende for operasjonen var José Ernesto Ayala Amado, en colombiansk paramilitaer leder, kjent for flere massakre på småbønder og landarbeidere i hjemlandet. I tillegg, leder flere spor i følge venezuelansk militær etterretning direkte til Washington. –Vi vet at planen var å myrde meg. Og de kan bare forsøke. For her vil de møte et folk og en hær, forent for Venezuela og villig til å dø for Venezuela. Og hvis de dreper meg så kommer tar noen andre over. Denne revolusjonen lar seg ikke stanse av verken imperiet, dets lakeier i Venezuela eller colombianske paramilitaere. Mens Chavez i sin nærmere tre timer lange tale kommer inn på de forskjelligste temaer, alt fra favorittsporten baceball til Lenins imperialismeteori, mørkner himmelen folkemengden reduseres sakte. Noen finner veien til de omkringliggende skjenkesteder for å fortsette festen, mens andre drar hjem. Alle i visshet om at de har vaert med på nok en maktdemonstrasjon i folkelig mobilisering men like visse på at morgendagens aviser kommer til å ignorere demonstrasjonen eller framstille det hele som nok en ”bløff” fra regjeringens side.