I Studvest mr. 12/06 hadde Jonas Gade Kristensen en kronikk i Studvest der han kritiserte Latin-Amerikagruppene i Norge sin støtte til Venezuela:
«Gratulerer» med valget i Venezuela
I ren oppgitthet etter å ha lest innlegg på Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) sine hjemmesider er jeg dessverre bare nødt til å skrive ut litt frustrasjon.
Sist jeg snakket med noen fra LAG om Venezuela, det er nok ca tre år siden, så fikk jeg høre at dere ikke enda hadde gjort dere opp en klar mening om Chávez. Siden den gang har han konsentrert makten i presidentembetet, strammet inn kontrollen over domstolene og begrenset pressefriheten. Dette har tydeligvis overbevist LAG om at han jobber for en styrking av demokratiet i Venezuela, og dere har tatt ham til deres bryst. Gratulerer.
Les resten av kronikken: http://www.studvest.no/ytringar.php?seksjon=lesarbrev&art_id=5717
Hvorpå Halldis Hobæk og Martin Lindland i Latin-Amerikagruppen i Bergen svarte:
Gratulerer, Venezuela!
I STUDVEST 6. desember gratulerer Jonas Gade Christensen Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) med valget i Venezuela, og ber oss forklare hvorfor vi er positive til at den nåværende venezuelanske regjeringen ledet av Hugo Chávez har fått mandat til å fortsette.
Vi mener at Venezuela har fått altfor lite oppmerksomhet i Norge i forhold til viktigheten av utviklingen i landet. De medieoppslagene som har kommet har, med enkelte hederlige unntak, framstilt situasjonen i Venezuela på en måte som avviker betydelig fra våre analyser. Trolig bunner en god del av den negative oppmerksomheten Chávez sin regjering har fått, i ideologiske og politiske uenigheter. Det er naturlig at mennesker som søker til høyresiden er mindre enn gjennomsnittlig begeistret for en erklært sosialistisk regjering. Dette har vi ingen problemer med å forstå. Men når ideologiske uenigheter brukes til å spre direkte løgner, er det en annen sak.
CHRISTENSEN HEVDER at Chávez har fått hele 22 ganger mer medieoppmerksomhet i venezuelanske medier enn den tapende kandidaten, Rosales. Dette stemmer ikke. Mediesituasjonen i Venezuela er svært spesiell og ekstremt polarisert. De private TV-kanalene, eid og støttet av landets rikeste menn, var sterkt delaktige i kuppforsøket mot Chávez i 2002, og har fortsatt den samme kampanjen mot Chávez siden. Rapporten til EUs valgobservatør viser at mens Chávez fikk 86 prosent av oppmerksomheten i den viktigste statlige kanalen, fikk han henholdsvis 35 og 29 prosent i de største private kanalene. Rapporten sier videre at journalistikken i disse mediene er sterkt partisk. Både i statlige og private medier var oppmerksomheten som ble tildelt «motkandidaten» til gode negativ. Mens de statlige mediene favoriserte Chávez, gav alle de store private mediene tilsvarende positiv oppmerksomhet til sin kandidat, Rosales. Christensens påstand om at Chávez kontrollerte media gjennom valgkampen har dermed lite med virkeligheten i Venezuela å gjøre.
MER ENN 200 valgobservatører fra EU, Organisasjonen for amerikanske stater (OAS), Carter-senteret og Mercosur, fulgte valget for å se at alt gikk riktig for seg. Med en valgdeltakelse på 75 prosent fikk Chávez 7,3 millioner stemmer (63 prosent av alle avgitte stemmer) - dobbelt så mange som i 2000, og tre millioner flere enn Rosales. Alle observatørene har godkjent valget, og resultatet er så klart at det ikke er noen grunn til å stille spørsmål om hvorvidt Chávez er en demokratisk og legitimt valgt president i Venezuela. Med Latin-Amerikas politiske historie i mente, burde et godkjent demokratisk valg være noe å glede seg over uansett politisk overbevisning hos tilskuerne. Det sentrale spørsmålet er likevel hva det er som er så revolusjonerende annerledes og positivt med den venezuelanske regjeringen av i dag. Venezuelansk politikk var i 40 år kontrollert av det sosialdemokratiske og det kristendemokratiske partiet, gjennom en pakt fra 1958 som effektivt ekskluderte alle venstrekrefter fra det politiske systemet. I 1998 klarte valgkoalisjonen til Chávez å bryte med topartisystemet på bakgrunn av bred folkelig misnøye med det korrupte og undertrykkende styret i landet. Massakren i Caracas i 1989, der rundt tusen mennesker ble drept etter protester mot plutselige nyliberale reformer og manglende demokrati, og den daværende regjeringas manglende vilje til å stille de skyldige til ansvar, er sterkt tilstede i folks bevissthet. Det var de fattige som måtte betale for regjeringens IMF-ledet reformprogram, og det er de fattige som har gitt Chávez seier i valget, både i 1998 og 2006.
DEN VIKTIGSTE endringen etter Chávez har vært en utstrakt demokratisering av det venezuelanske samfunnet. Tidligere ekskluderte svarte, urbefolkning og fattige har fått en stemme i systemet. Rasismen og den klassemessige diskrimineringen ligger tykt i det venezuelanske samfunnet, som i resten av Latin-Amerika. Ved å gi fattige muligheten til å lære å lese og ta seg en utdanning, har de fattiges selvrespekt og tro på demokratiet økt betydelig. I 2005 foretrakk 76 prosent av befolkningen et demokratisk styre, mot 62 prosent i 1996. Da Chávez tok over regjeringsmakta i 1999, levde 43 prosent av husholdningene under fattigdomsgrensen. I 2006 var tallet 34 prosent. Når det gjelder ekstrem fattigdom, sank prosentandelen fra 17 til ti i samme periode. Samtidig har analfabetismen sunket fra ni til fem prosent og HDI-verdien økt fra 0,74 til 0,81. Selv om statistikkene også viser at enkelte av verdiene har variert gjennom perioden, kan vi spore en tydelig positiv trend. For første gang har Venezuela en president som ene og alene sitter ved makten takket være de fattige. For første gang er de en maktfaktor å regne med. For første gang har Venezuela et politisk system som inkluderer alle klasser. Dette er i sannhet en revolusjonær utvikling, på linje med Arbeiderpartiets gjennombrudd i norsk politikk i sin tid. Og det er ingen tvil om at endringene som nå skjer i Venezuela har utgangspunkt i en bred, folkelig støtte. Det er de fattige og deres sosiale bevegelser som sitter med det sterkeste kortet nå. Våre kontakter i disse bevegelsene har sagt klart fra om at «om Chávez ikke leverer, så gir vi ham sparken». På direkte spørsmål om hva de ville gjøre om presidenten skulle prøve å bruke makten til egen fordel, gir de samme svar. Chávez har ikke noe annet valg enn å fortsette det han kaller «revolusjonen». Det er der han har sitt maktgrunnlag.
LATIN-AMERIKAGRUPPENE i Norge (LAG) gir heller ikke Chávez sin regjering ukritisk støtte. Det er ikke alt regjeringen gjør som vi er enige i. På samme måte som vi ikke er enige i alt den norske regjeringen gjør. Men: Vi støtter de store linjene og den politiske retningen på reformene i landet. Den omfattende demokratiseringen og sosiale reformer som faktisk fungerer, er for oss gode grunner til å feire valgresultatet, og for å støtte fortsatt utvikling i samme retning.
I likhet med de fleste andre land i Latin-Amerika har flertallet av befolkningen i Venezuela, siden landet ble uavhengig, vært undertrykt av sine egne eliter, med god hjelp fra myndighetene i USA. Denne situasjonen er nå i ferd med å forandre seg. Dette gir håp om en bedre framtid, både i dette landet og på hele det latin-amerikanske kontinentet.
SÅ GRATULERER med valget, Venezuela!
«Gratulerer» med valget i Venezuela
I ren oppgitthet etter å ha lest innlegg på Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) sine hjemmesider er jeg dessverre bare nødt til å skrive ut litt frustrasjon.
Sist jeg snakket med noen fra LAG om Venezuela, det er nok ca tre år siden, så fikk jeg høre at dere ikke enda hadde gjort dere opp en klar mening om Chávez. Siden den gang har han konsentrert makten i presidentembetet, strammet inn kontrollen over domstolene og begrenset pressefriheten. Dette har tydeligvis overbevist LAG om at han jobber for en styrking av demokratiet i Venezuela, og dere har tatt ham til deres bryst. Gratulerer.
Les resten av kronikken: http://www.studvest.no/ytringar.php?seksjon=lesarbrev&art_id=5717
Hvorpå Halldis Hobæk og Martin Lindland i Latin-Amerikagruppen i Bergen svarte:
Gratulerer, Venezuela!
I STUDVEST 6. desember gratulerer Jonas Gade Christensen Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) med valget i Venezuela, og ber oss forklare hvorfor vi er positive til at den nåværende venezuelanske regjeringen ledet av Hugo Chávez har fått mandat til å fortsette.
Vi mener at Venezuela har fått altfor lite oppmerksomhet i Norge i forhold til viktigheten av utviklingen i landet. De medieoppslagene som har kommet har, med enkelte hederlige unntak, framstilt situasjonen i Venezuela på en måte som avviker betydelig fra våre analyser. Trolig bunner en god del av den negative oppmerksomheten Chávez sin regjering har fått, i ideologiske og politiske uenigheter. Det er naturlig at mennesker som søker til høyresiden er mindre enn gjennomsnittlig begeistret for en erklært sosialistisk regjering. Dette har vi ingen problemer med å forstå. Men når ideologiske uenigheter brukes til å spre direkte løgner, er det en annen sak.
CHRISTENSEN HEVDER at Chávez har fått hele 22 ganger mer medieoppmerksomhet i venezuelanske medier enn den tapende kandidaten, Rosales. Dette stemmer ikke. Mediesituasjonen i Venezuela er svært spesiell og ekstremt polarisert. De private TV-kanalene, eid og støttet av landets rikeste menn, var sterkt delaktige i kuppforsøket mot Chávez i 2002, og har fortsatt den samme kampanjen mot Chávez siden. Rapporten til EUs valgobservatør viser at mens Chávez fikk 86 prosent av oppmerksomheten i den viktigste statlige kanalen, fikk han henholdsvis 35 og 29 prosent i de største private kanalene. Rapporten sier videre at journalistikken i disse mediene er sterkt partisk. Både i statlige og private medier var oppmerksomheten som ble tildelt «motkandidaten» til gode negativ. Mens de statlige mediene favoriserte Chávez, gav alle de store private mediene tilsvarende positiv oppmerksomhet til sin kandidat, Rosales. Christensens påstand om at Chávez kontrollerte media gjennom valgkampen har dermed lite med virkeligheten i Venezuela å gjøre.
MER ENN 200 valgobservatører fra EU, Organisasjonen for amerikanske stater (OAS), Carter-senteret og Mercosur, fulgte valget for å se at alt gikk riktig for seg. Med en valgdeltakelse på 75 prosent fikk Chávez 7,3 millioner stemmer (63 prosent av alle avgitte stemmer) - dobbelt så mange som i 2000, og tre millioner flere enn Rosales. Alle observatørene har godkjent valget, og resultatet er så klart at det ikke er noen grunn til å stille spørsmål om hvorvidt Chávez er en demokratisk og legitimt valgt president i Venezuela. Med Latin-Amerikas politiske historie i mente, burde et godkjent demokratisk valg være noe å glede seg over uansett politisk overbevisning hos tilskuerne. Det sentrale spørsmålet er likevel hva det er som er så revolusjonerende annerledes og positivt med den venezuelanske regjeringen av i dag. Venezuelansk politikk var i 40 år kontrollert av det sosialdemokratiske og det kristendemokratiske partiet, gjennom en pakt fra 1958 som effektivt ekskluderte alle venstrekrefter fra det politiske systemet. I 1998 klarte valgkoalisjonen til Chávez å bryte med topartisystemet på bakgrunn av bred folkelig misnøye med det korrupte og undertrykkende styret i landet. Massakren i Caracas i 1989, der rundt tusen mennesker ble drept etter protester mot plutselige nyliberale reformer og manglende demokrati, og den daværende regjeringas manglende vilje til å stille de skyldige til ansvar, er sterkt tilstede i folks bevissthet. Det var de fattige som måtte betale for regjeringens IMF-ledet reformprogram, og det er de fattige som har gitt Chávez seier i valget, både i 1998 og 2006.
DEN VIKTIGSTE endringen etter Chávez har vært en utstrakt demokratisering av det venezuelanske samfunnet. Tidligere ekskluderte svarte, urbefolkning og fattige har fått en stemme i systemet. Rasismen og den klassemessige diskrimineringen ligger tykt i det venezuelanske samfunnet, som i resten av Latin-Amerika. Ved å gi fattige muligheten til å lære å lese og ta seg en utdanning, har de fattiges selvrespekt og tro på demokratiet økt betydelig. I 2005 foretrakk 76 prosent av befolkningen et demokratisk styre, mot 62 prosent i 1996. Da Chávez tok over regjeringsmakta i 1999, levde 43 prosent av husholdningene under fattigdomsgrensen. I 2006 var tallet 34 prosent. Når det gjelder ekstrem fattigdom, sank prosentandelen fra 17 til ti i samme periode. Samtidig har analfabetismen sunket fra ni til fem prosent og HDI-verdien økt fra 0,74 til 0,81. Selv om statistikkene også viser at enkelte av verdiene har variert gjennom perioden, kan vi spore en tydelig positiv trend. For første gang har Venezuela en president som ene og alene sitter ved makten takket være de fattige. For første gang er de en maktfaktor å regne med. For første gang har Venezuela et politisk system som inkluderer alle klasser. Dette er i sannhet en revolusjonær utvikling, på linje med Arbeiderpartiets gjennombrudd i norsk politikk i sin tid. Og det er ingen tvil om at endringene som nå skjer i Venezuela har utgangspunkt i en bred, folkelig støtte. Det er de fattige og deres sosiale bevegelser som sitter med det sterkeste kortet nå. Våre kontakter i disse bevegelsene har sagt klart fra om at «om Chávez ikke leverer, så gir vi ham sparken». På direkte spørsmål om hva de ville gjøre om presidenten skulle prøve å bruke makten til egen fordel, gir de samme svar. Chávez har ikke noe annet valg enn å fortsette det han kaller «revolusjonen». Det er der han har sitt maktgrunnlag.
LATIN-AMERIKAGRUPPENE i Norge (LAG) gir heller ikke Chávez sin regjering ukritisk støtte. Det er ikke alt regjeringen gjør som vi er enige i. På samme måte som vi ikke er enige i alt den norske regjeringen gjør. Men: Vi støtter de store linjene og den politiske retningen på reformene i landet. Den omfattende demokratiseringen og sosiale reformer som faktisk fungerer, er for oss gode grunner til å feire valgresultatet, og for å støtte fortsatt utvikling i samme retning.
I likhet med de fleste andre land i Latin-Amerika har flertallet av befolkningen i Venezuela, siden landet ble uavhengig, vært undertrykt av sine egne eliter, med god hjelp fra myndighetene i USA. Denne situasjonen er nå i ferd med å forandre seg. Dette gir håp om en bedre framtid, både i dette landet og på hele det latin-amerikanske kontinentet.
SÅ GRATULERER med valget, Venezuela!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar