Eirik Vold, 2005
Fenomenet Chávez
Sammen med fotballegenden Diego Maradona, foran 40 000 tilhengere på et argentinsk stadionanlegg befestet Hugo Chávez sin posisjon som Latin-Amerikas ubestridte radikale lederskikkelse. Men hvordan oppstod fenomenet Chávez? Og hvor vil han? Et blikk på mannens historie byr på mange overraskelser og mye tyder på at den utradisjonelle opprøreren ønsker å sette sine spor over hele kontinentet.
Mens presidenter med radikale valgprogrammer, som Brasils Lula og Ecuadors Gutierres har sett seg nødt til å gi seg kompromisset i vold er Venezuela under Chávez preget av et bemerkelsesverdig fravær av institusjonell konfliktløsning. Opposisjonen har tydd til ytterligheter som militærkupp og sabotasje mot oljeindustrien for å ta tilbake makten de mistet ved Chávez´ brakvalg i 1998 og slik sett undergravd sin egen legitimitet. Den karismatiske presidenten på sin side viser alt annet enn entusiasme for tradisjonelle legale prosedyrer i sin trang etter å framstå som en moderne Robin Hood, omgå byråkratiske hindringer og politiske fiender i statsadministrasjonen for å oppnå raske resultater og vinne neste valg. Noen ser i Chávez en pragmatisk kryssning av Allende og Castro, som har innsett viktigheten av å kontrollere de væpnede styrker, men uten å henfalle til ettpartistyre. Andre derimot, framfor alt Venezuelas svært regjeringsfiendtlige riksmedier, trekker paralleller til det forrige århundres "caudillos" ofte brutale herskere, som styrte helt uten forankring i lov og demokratiske institusjoner. Uansett hvilken side man måtte helle mot, fenomenet Chávez er unikt og hans personlige utvikling røper en rekke viktige trekk ved Venezuelas og Latinamerikas historie og kan på samme tid gi enkelte hint om hva som vil komme.
Mot slutten av nittitallet er Latinamerikas tradisjonelle sosialistpartier svakere enn på flere tiår, geriljaene i tilbakegang og det nyliberale hegemoniet synes mer solid enn noensinne. Som førstemann i det som skal bli en bølge av venstreradikale maktovertakelser inntar Hugo Chávez i 1999 presidentpalasset i Venezuela. Med et parti knapt nok stiftet før den historiske valgseieren oppstod fenomenet Chávez tilsynelatende ut av intet. Men mannen hadde allerede brent seg inn i manges hukommelse et halvt tiår før.
I 1992 var det grove mestisansiktet og den røde bereten til fallskjermoberst Hugo Chávez Frías for første gang å se på venezuelanske tv-skjermer. Det væpnede opprøret mot president Carlos Andrés Pérez, satt i gang av en gruppe lavere befal fra hæren var slått ned og Chávez tok offentlig ansvar for kuppforsøket. Dommen lød på syv års fengsel, men i en tid da den politiske eliten, tilsmusset av kontinentets saftigste korrupsjonsskandaler nøt minimalt med tillit blant folket, så mange med sympati og håp, heller enn forargelse på fallskjermobersten som på illegalt vis hadde forsøkt å styrte regjeringen. Nettopp derfor, i et forsøk på å sole seg i Chávez´ heltestatus, etter at Pérez var blitt fradømt makten på grunn av korrupsjon, så den påfølgende presidenten, Rafaél Caldera seg tjent med å frigi fangen etter halvsonet dom. Lite visste Caldera på det tidspunktet om at løslatelsen av kuppobersten skulle bety hans egen politiske undergang. Kort tid senere stablet Chávez på bena sitt eget parti, vant en knusende valgseier og etterlot de tradisjonelle partiene med mer enn halvert støtte i befolkningen. Siden har regjeringskoalisjonen vunnet 10 valg på forskjellige administrative nivåer med rekordstor margin og sittet med makten i seks år.
Lærersønnen fra landsbygda sin eventyrlige vei mot makten startet imidlertid ikke i blitsregnet på vei mot det som skulle bli hans første, men ikke siste fengselsopphold etter kuppforsøket i 1992. De radikale ambisjonene hadde røtter i hendelser lenger tilbake. Hva så med det store opprøret i 1989, utløst av en IMF-pålagt privatiseringspakke, da den desperat sultne menneskemengden veltet ned fra slummen, plyndret matbutikkene og la store deler av Caracas i grus? Hvorpå en traumatisert Chávez, etter å ha nektet å delta i massakren der militæret angrep demonstrantene med tunge krigsvåpen og etterlot tusenvis av døde, deriblant et stort antall kvinner og barn, sverget å sørge for at hæren aldri mer skulle rette våpnene mot sitt eget folk? Et avgjørende punkt, men la oss følge støvletråkkene som leder inn i den venezuelanske regnskogen, der fattige bondegutter på 70-tallet jakter på hverandre, noen iført hærens og andre iført kommunistgeriljaens uniformer. For mange er det noe tilfeldig hvilken side de havnet på og denne mangelen på rasjonell basis for krig får en ny generasjon offiserer til å forlate den tradisjonelle tilnærmingen til de væpnede styrkers plass i samfunnet. Man fatter på ny interesse for Simón Bolívars tenkning og børster støvet av den til da diskrediterte frigjøringsheltens fiendebilde: "oligarkiet". Det vil si de økonomiske, sosiale og politiske elitene som har vanstyrt landet i hele dets moderne historie. Blant fallskjermjegeravdelingene i jungelen blir nå i all hemmelighet den illegale "Bevegelsen for den bolivarianske revolusjon" stiftet med den unge Hugo Chávez som en av de sentrale lederskikkelser.
En ny tendens, men heller ikke uten historiske røtter. Helt siden kolonitiden har nemlig de væpnede styrker vært den eneste institusjon som i betydelig grad har sørget for sosial mobilitet i det venezuelanske samfunnet. Chávez-regjeringen arvet et samfunn hvor andelen universitetsutdannede med bakgrunn fra fattige familier var utrolige 1 % til tross for at denne gruppen utgjør rundt 70 peosent av landets befolkning. Gjennom de væpnede styrker har man gjennom hele landets historie omgått føydale kriterier som adelstitler, ren europeisk rase og liknende og fattige har fått tilgang på profesjonell utdannelse og stillinger med gode sosiale ytelser og relativt høy status. Radikale holdninger har derfor hele tiden hatt et visst grep om deler av hæren. I tillegg er det antakelig den nasjonale institusjonen i landet som i minst grad er befengt av korrupsjonsskandaler og nyter derfor stor tillit i de fleste samfunnslag.
Når man for et par år siden så soldater på hvert gatehjørne i hovedstaden Caracas er ikke det bare fordi Chávez ikke stolte på den 11 000 mann store væpnede politistyrken som, under høyresidens militærkupp 11. april 2002, med panserkjøretøy og automatvåpen sprengte seg gjennom menneskemengden som forsøkte å hindre kuppmakerne i å nå inn i presidentpalasset. Eller for at den så senere har spredt så mye bly og tåregass på regjeringstilhengernes tilholdssted, Plaza Bolívar at duebestanden som holdt til der forsvant. (I Caracas kunne man en stund derfor la seg forlyste ved synet av politifolk, som til sin store irritasjon ble fotfulgt av militære). Nei, det noen oppfatter som en skremmende militarisering av samfunnet promoteres av Chávez som en løsning på det evige paradokset, store uløste oppgaver og mangel på midler. Hæren er nå sysselsatt på landsbygda blant annet med utbygging og opprettholdelse av fysisk infrastruktur og dens innsats i forbindelse med det store jordraset i 1999, kontinentets verste naturkatastrofe på over hundre år, ble lagt merke til internasjonalt. I de store byene er egne enheter fra de væpnede styrker satt inn i et nytt program for urban sikkerhet. Statistikk for hovedstaden Caracas, som i fjor viste rundt 80 drap pr helg og nå, riktignok i følge myndighetenes egne tall, skal ha sunket til det halve kan tyde på en viss suksess også her.
Chávez bærer altså tydelig preg av sin militære bakgrunn, både gjennom sin omstridte praksis med i så stor grad å involvere militæret i den sivile administrasjonen, og gjennom ideologi og retorikk som i stor grad er orientert rundt Bolívar og andre militære ledere fra det nittende århundret. Men hver søndag når programmet ”aló presidente” sendes på den statlige tv-kanalen og gjerne bryter inn i sendingene hos de private kanalen er det ikke først og fremst den militære Chávez som henvender seg til folket. Mens han som liten landsbygutt stadig ble sett bærende på hjemmelagde søtsaker som han solgte for å finansiere skolegang, var begge foreldrene ansatt som grunnskolelærere. Nå kan man, om man stiller inn på kanal 8, altså beskue den antakeligvis eneste presidenten i verden som tar seg bryet med å finne fram en globus for å peke på Kina og forklare at det ligger i Asia, dersom han nevner landet i en av sine lange enetaler, hvor alt fra små historier fra barndommen til handelsavtaler og konspirasjonsteorier er tema. For mange i den intellektuelle middelklassen og overklassen er dette naturligvis som fornærmelser mot folks intelligens å regne, men blant de fattige setter mange pris på denne formen for ”undervisning” og i mange familier benker man seg med penn og papir klare for å notere hva som blir sagt. For dem som mangler selv den mest basale skolegang er det ingen selvsagthet at Kina ligger i Asia.
For få måneder siden ble toppmøtet i Organisasjonen av amerikanske stater avsluttet i Argentina. Med unntak av Cuba, president Castro ble som vanlig ikke invitert, var alle Amerikas regjeringer, fra Canada i nord til Chile i sør representert ved møtet. Men hvorfor valgte Hugo Chávez å avslutte sitt opphold med en gigantisk protestaksjon mot USAs president Bush på et fotballstadion, i stedet for å bygge allianser med andre statsledere i behagelige konferanselokaler?
La oss igjen gå tilbake i tid og følge hestetråkkene til den venezuelanske bondehæren, som under Bolívars kommando, overvant den spanske kolonimakten i det legendariske slaget ved Carabobo i 1821. I arbeidet med å bygge opp det nordlige Sør Amerika under den nyvunne friheten ble det imidlertid raskt klart for Bolívar at seieren over Spania bare var en midlertidig seier i kampen for de amerikanske folkenes uavhengighet. Bolívar forstod altså at den nye trusselen mot framaskritt i Latin-Amerika kom fra nord og forutså den amerikanske imperialsimen lenge før noen hadde satt navn på den. Han satte seg dermed fore å forene hele kontinentet for å stå i mot denne nye aggressoren. Men det var ikke bare snakk om en territoriell forening. Noe av det mest framskredne ved Bolívar var det egalitære og humanistiske menneskesynet. Der hvor hæren hans skred fram ble de svarte slavene frigjort og mange sluttet seg til kampen. Den sosiale integrasjonen av slaver og mestiser hadde stor betydning for frigjøringshærens militære slagkraft. Alt dette tydeliggjør viktigheten av årene Bolívar tilbrakte i Europa da han lot seg fascinere av det egalitære tankegodset som lå til grunn for den franske revolusjonen.
Historien har på mange måter gitt Bolívar rett. Mens frigjøringshelten syknet hen og døde i eksil, gikk livsprosjektet hans, et forent Stor-Colombia, som omfattet dagens Venezuela, Colombia, Peru, Ecuador og Bolivia i oppløsning i interne kriger og konflikter. De nye herskerklassene fortsatte undertrykkelsen av fattige, indianere og etterkommere av svarte slaver. Splittelsen av kontinentet, som antok både politiske, sosiale og kulturelle former har fortsatt parallelt med USAs økende innflytelse i området. Multinasjonal kapital har tatt kontroll, utnyttet og i mange tilfeller brukt opp kontinentets enorme naturressurser, uten at dets befolkning har nytt godt av dette.
En sentral del av Chávez´ diskurs handler om å fullføre jobben som Bolívar startet med å avkolonisere samfunnet. Måten man mobiliserer de fattige og ekskluderte til denne kampen trekker på idealene om frihet likhet og brorskap, som Bolívar brakte til Amerika fra den franske revolusjonen. Dette er i dag en etablert diskurs, som få ledere med maktambisjoner kan komme utenom i Latin Amerika. Men sammen med Diego Maradona på et fotballstadion i Mar de Plata i Argentina bygger nå Chávez sitt prosjekt ved å framstå som den som kan realisere denne diskursen, ikke bare i Venezuela, men i hele Latin Amerika. Det var tydelig allerede på World Social Forum i Brasil, da den venezuelanske lederen framstod som showets ubestridte stjerne, mens Brasils Lula fikk en heller lunken mottakelse. Mens den nyliberale og USA-dominerte handelsavtalen AFTAA (Den all-amerikanske frihandelsavtalen) led nederlag på det nevnte toppmøtet i Argentina, promoterer Chávez nå et annet prosjekt for latinamerikansk integrasjon. Et prosjekt som har som mål å binde kontinentet tettere sammen kulturelt, politisk, økonomisk og ikke minst militært for å kunne stå sterkere i forhold til USA.
Som vanlig ble ingenting overlatt til tilfeldighetene da prosjektet fikk sitt navn. ALBA er nemlig både et spansk ord for soloppgang og en forkortelse for det bolivarianske alternativet for Amerika. Mens venstreside og grasrotorganisasjoner på hele kontinentet straks omfavnet initiativet har responsen fra Venezuelas allierte sentrum/venstreregjeringer vært mer avventende. Paralelt med en verbal krigføring mot Venezuela har USA intensivert den diplomatiske innsatsen for å isolere Chávez kraftig. For det er lenge siden man har sett to amerikanske utenrikspolitiske tungvektere på Condoleeza Rice og Donald Rumsfelds nivå frekventere Latinamerika i så stor grad som de siste par årene. Og kanskje stoler ikke Chávez hundre prosent på sine mer "moderate" allierte venstreregjeringer, som også de har mottatt gjentatte celebre besøk fra nord den siste tiden. Mens Bolívar, helten fra frigjøringskrigene mot det spanske koloniveldet satt maktesløs og uvitende var det nemlig hans betrodde forbundsfeller, som i allianse med de nasjonale elitene konspirerte mot ham og slo de siste spikrene i kisten til drømmen om Stor-Colombia. I hvert fall slik Chávez leser historien. Da er det kanskje ikke så rart at den venezuelanske presidenten prioriterer flammende taler og show med Maradona framfor listig korridordiplomati. For er det noe Chávez mener å ha lært av sviket mot Bolívar så er det at man ikke kan stole på andre enn folket.
De øvrige latinamerikanske statslederne er nå under kraftig press fra befolkningen som krever kraftigere avstandsstaken fra USA og nyliberal økonomisk politikk. Og Chávez har vist at han ikke bare vet å utnytte dette presset, men også bidrar til og nærer misnøyen i folkemassene som forsøker å presse sine statsledere til venstre. Massemønstringene i Argentina og Brasil framstår som overlegne maktdemonstrasjoner i folkelig oppslutning og gjør det nærmest politisk umulig for noen regjering i regionen å la seg bruke åpenlyst av USA for å motarbeide ham. Slik sett er det som ved første øyekast kan minne om billig populisme eller slagordspolitikk i virkeligheten et strategisk mottrekk mot den amerikanske ørnen som sirkler seg stadig nærmere inn mot Venezuela og Chávez, "sentrum for den destabiliserende kraften som truer Latin Amerika".
Fenomenet Chávez
Sammen med fotballegenden Diego Maradona, foran 40 000 tilhengere på et argentinsk stadionanlegg befestet Hugo Chávez sin posisjon som Latin-Amerikas ubestridte radikale lederskikkelse. Men hvordan oppstod fenomenet Chávez? Og hvor vil han? Et blikk på mannens historie byr på mange overraskelser og mye tyder på at den utradisjonelle opprøreren ønsker å sette sine spor over hele kontinentet.
Mens presidenter med radikale valgprogrammer, som Brasils Lula og Ecuadors Gutierres har sett seg nødt til å gi seg kompromisset i vold er Venezuela under Chávez preget av et bemerkelsesverdig fravær av institusjonell konfliktløsning. Opposisjonen har tydd til ytterligheter som militærkupp og sabotasje mot oljeindustrien for å ta tilbake makten de mistet ved Chávez´ brakvalg i 1998 og slik sett undergravd sin egen legitimitet. Den karismatiske presidenten på sin side viser alt annet enn entusiasme for tradisjonelle legale prosedyrer i sin trang etter å framstå som en moderne Robin Hood, omgå byråkratiske hindringer og politiske fiender i statsadministrasjonen for å oppnå raske resultater og vinne neste valg. Noen ser i Chávez en pragmatisk kryssning av Allende og Castro, som har innsett viktigheten av å kontrollere de væpnede styrker, men uten å henfalle til ettpartistyre. Andre derimot, framfor alt Venezuelas svært regjeringsfiendtlige riksmedier, trekker paralleller til det forrige århundres "caudillos" ofte brutale herskere, som styrte helt uten forankring i lov og demokratiske institusjoner. Uansett hvilken side man måtte helle mot, fenomenet Chávez er unikt og hans personlige utvikling røper en rekke viktige trekk ved Venezuelas og Latinamerikas historie og kan på samme tid gi enkelte hint om hva som vil komme.
Mot slutten av nittitallet er Latinamerikas tradisjonelle sosialistpartier svakere enn på flere tiår, geriljaene i tilbakegang og det nyliberale hegemoniet synes mer solid enn noensinne. Som førstemann i det som skal bli en bølge av venstreradikale maktovertakelser inntar Hugo Chávez i 1999 presidentpalasset i Venezuela. Med et parti knapt nok stiftet før den historiske valgseieren oppstod fenomenet Chávez tilsynelatende ut av intet. Men mannen hadde allerede brent seg inn i manges hukommelse et halvt tiår før.
I 1992 var det grove mestisansiktet og den røde bereten til fallskjermoberst Hugo Chávez Frías for første gang å se på venezuelanske tv-skjermer. Det væpnede opprøret mot president Carlos Andrés Pérez, satt i gang av en gruppe lavere befal fra hæren var slått ned og Chávez tok offentlig ansvar for kuppforsøket. Dommen lød på syv års fengsel, men i en tid da den politiske eliten, tilsmusset av kontinentets saftigste korrupsjonsskandaler nøt minimalt med tillit blant folket, så mange med sympati og håp, heller enn forargelse på fallskjermobersten som på illegalt vis hadde forsøkt å styrte regjeringen. Nettopp derfor, i et forsøk på å sole seg i Chávez´ heltestatus, etter at Pérez var blitt fradømt makten på grunn av korrupsjon, så den påfølgende presidenten, Rafaél Caldera seg tjent med å frigi fangen etter halvsonet dom. Lite visste Caldera på det tidspunktet om at løslatelsen av kuppobersten skulle bety hans egen politiske undergang. Kort tid senere stablet Chávez på bena sitt eget parti, vant en knusende valgseier og etterlot de tradisjonelle partiene med mer enn halvert støtte i befolkningen. Siden har regjeringskoalisjonen vunnet 10 valg på forskjellige administrative nivåer med rekordstor margin og sittet med makten i seks år.
Lærersønnen fra landsbygda sin eventyrlige vei mot makten startet imidlertid ikke i blitsregnet på vei mot det som skulle bli hans første, men ikke siste fengselsopphold etter kuppforsøket i 1992. De radikale ambisjonene hadde røtter i hendelser lenger tilbake. Hva så med det store opprøret i 1989, utløst av en IMF-pålagt privatiseringspakke, da den desperat sultne menneskemengden veltet ned fra slummen, plyndret matbutikkene og la store deler av Caracas i grus? Hvorpå en traumatisert Chávez, etter å ha nektet å delta i massakren der militæret angrep demonstrantene med tunge krigsvåpen og etterlot tusenvis av døde, deriblant et stort antall kvinner og barn, sverget å sørge for at hæren aldri mer skulle rette våpnene mot sitt eget folk? Et avgjørende punkt, men la oss følge støvletråkkene som leder inn i den venezuelanske regnskogen, der fattige bondegutter på 70-tallet jakter på hverandre, noen iført hærens og andre iført kommunistgeriljaens uniformer. For mange er det noe tilfeldig hvilken side de havnet på og denne mangelen på rasjonell basis for krig får en ny generasjon offiserer til å forlate den tradisjonelle tilnærmingen til de væpnede styrkers plass i samfunnet. Man fatter på ny interesse for Simón Bolívars tenkning og børster støvet av den til da diskrediterte frigjøringsheltens fiendebilde: "oligarkiet". Det vil si de økonomiske, sosiale og politiske elitene som har vanstyrt landet i hele dets moderne historie. Blant fallskjermjegeravdelingene i jungelen blir nå i all hemmelighet den illegale "Bevegelsen for den bolivarianske revolusjon" stiftet med den unge Hugo Chávez som en av de sentrale lederskikkelser.
En ny tendens, men heller ikke uten historiske røtter. Helt siden kolonitiden har nemlig de væpnede styrker vært den eneste institusjon som i betydelig grad har sørget for sosial mobilitet i det venezuelanske samfunnet. Chávez-regjeringen arvet et samfunn hvor andelen universitetsutdannede med bakgrunn fra fattige familier var utrolige 1 % til tross for at denne gruppen utgjør rundt 70 peosent av landets befolkning. Gjennom de væpnede styrker har man gjennom hele landets historie omgått føydale kriterier som adelstitler, ren europeisk rase og liknende og fattige har fått tilgang på profesjonell utdannelse og stillinger med gode sosiale ytelser og relativt høy status. Radikale holdninger har derfor hele tiden hatt et visst grep om deler av hæren. I tillegg er det antakelig den nasjonale institusjonen i landet som i minst grad er befengt av korrupsjonsskandaler og nyter derfor stor tillit i de fleste samfunnslag.
Når man for et par år siden så soldater på hvert gatehjørne i hovedstaden Caracas er ikke det bare fordi Chávez ikke stolte på den 11 000 mann store væpnede politistyrken som, under høyresidens militærkupp 11. april 2002, med panserkjøretøy og automatvåpen sprengte seg gjennom menneskemengden som forsøkte å hindre kuppmakerne i å nå inn i presidentpalasset. Eller for at den så senere har spredt så mye bly og tåregass på regjeringstilhengernes tilholdssted, Plaza Bolívar at duebestanden som holdt til der forsvant. (I Caracas kunne man en stund derfor la seg forlyste ved synet av politifolk, som til sin store irritasjon ble fotfulgt av militære). Nei, det noen oppfatter som en skremmende militarisering av samfunnet promoteres av Chávez som en løsning på det evige paradokset, store uløste oppgaver og mangel på midler. Hæren er nå sysselsatt på landsbygda blant annet med utbygging og opprettholdelse av fysisk infrastruktur og dens innsats i forbindelse med det store jordraset i 1999, kontinentets verste naturkatastrofe på over hundre år, ble lagt merke til internasjonalt. I de store byene er egne enheter fra de væpnede styrker satt inn i et nytt program for urban sikkerhet. Statistikk for hovedstaden Caracas, som i fjor viste rundt 80 drap pr helg og nå, riktignok i følge myndighetenes egne tall, skal ha sunket til det halve kan tyde på en viss suksess også her.
Chávez bærer altså tydelig preg av sin militære bakgrunn, både gjennom sin omstridte praksis med i så stor grad å involvere militæret i den sivile administrasjonen, og gjennom ideologi og retorikk som i stor grad er orientert rundt Bolívar og andre militære ledere fra det nittende århundret. Men hver søndag når programmet ”aló presidente” sendes på den statlige tv-kanalen og gjerne bryter inn i sendingene hos de private kanalen er det ikke først og fremst den militære Chávez som henvender seg til folket. Mens han som liten landsbygutt stadig ble sett bærende på hjemmelagde søtsaker som han solgte for å finansiere skolegang, var begge foreldrene ansatt som grunnskolelærere. Nå kan man, om man stiller inn på kanal 8, altså beskue den antakeligvis eneste presidenten i verden som tar seg bryet med å finne fram en globus for å peke på Kina og forklare at det ligger i Asia, dersom han nevner landet i en av sine lange enetaler, hvor alt fra små historier fra barndommen til handelsavtaler og konspirasjonsteorier er tema. For mange i den intellektuelle middelklassen og overklassen er dette naturligvis som fornærmelser mot folks intelligens å regne, men blant de fattige setter mange pris på denne formen for ”undervisning” og i mange familier benker man seg med penn og papir klare for å notere hva som blir sagt. For dem som mangler selv den mest basale skolegang er det ingen selvsagthet at Kina ligger i Asia.
For få måneder siden ble toppmøtet i Organisasjonen av amerikanske stater avsluttet i Argentina. Med unntak av Cuba, president Castro ble som vanlig ikke invitert, var alle Amerikas regjeringer, fra Canada i nord til Chile i sør representert ved møtet. Men hvorfor valgte Hugo Chávez å avslutte sitt opphold med en gigantisk protestaksjon mot USAs president Bush på et fotballstadion, i stedet for å bygge allianser med andre statsledere i behagelige konferanselokaler?
La oss igjen gå tilbake i tid og følge hestetråkkene til den venezuelanske bondehæren, som under Bolívars kommando, overvant den spanske kolonimakten i det legendariske slaget ved Carabobo i 1821. I arbeidet med å bygge opp det nordlige Sør Amerika under den nyvunne friheten ble det imidlertid raskt klart for Bolívar at seieren over Spania bare var en midlertidig seier i kampen for de amerikanske folkenes uavhengighet. Bolívar forstod altså at den nye trusselen mot framaskritt i Latin-Amerika kom fra nord og forutså den amerikanske imperialsimen lenge før noen hadde satt navn på den. Han satte seg dermed fore å forene hele kontinentet for å stå i mot denne nye aggressoren. Men det var ikke bare snakk om en territoriell forening. Noe av det mest framskredne ved Bolívar var det egalitære og humanistiske menneskesynet. Der hvor hæren hans skred fram ble de svarte slavene frigjort og mange sluttet seg til kampen. Den sosiale integrasjonen av slaver og mestiser hadde stor betydning for frigjøringshærens militære slagkraft. Alt dette tydeliggjør viktigheten av årene Bolívar tilbrakte i Europa da han lot seg fascinere av det egalitære tankegodset som lå til grunn for den franske revolusjonen.
Historien har på mange måter gitt Bolívar rett. Mens frigjøringshelten syknet hen og døde i eksil, gikk livsprosjektet hans, et forent Stor-Colombia, som omfattet dagens Venezuela, Colombia, Peru, Ecuador og Bolivia i oppløsning i interne kriger og konflikter. De nye herskerklassene fortsatte undertrykkelsen av fattige, indianere og etterkommere av svarte slaver. Splittelsen av kontinentet, som antok både politiske, sosiale og kulturelle former har fortsatt parallelt med USAs økende innflytelse i området. Multinasjonal kapital har tatt kontroll, utnyttet og i mange tilfeller brukt opp kontinentets enorme naturressurser, uten at dets befolkning har nytt godt av dette.
En sentral del av Chávez´ diskurs handler om å fullføre jobben som Bolívar startet med å avkolonisere samfunnet. Måten man mobiliserer de fattige og ekskluderte til denne kampen trekker på idealene om frihet likhet og brorskap, som Bolívar brakte til Amerika fra den franske revolusjonen. Dette er i dag en etablert diskurs, som få ledere med maktambisjoner kan komme utenom i Latin Amerika. Men sammen med Diego Maradona på et fotballstadion i Mar de Plata i Argentina bygger nå Chávez sitt prosjekt ved å framstå som den som kan realisere denne diskursen, ikke bare i Venezuela, men i hele Latin Amerika. Det var tydelig allerede på World Social Forum i Brasil, da den venezuelanske lederen framstod som showets ubestridte stjerne, mens Brasils Lula fikk en heller lunken mottakelse. Mens den nyliberale og USA-dominerte handelsavtalen AFTAA (Den all-amerikanske frihandelsavtalen) led nederlag på det nevnte toppmøtet i Argentina, promoterer Chávez nå et annet prosjekt for latinamerikansk integrasjon. Et prosjekt som har som mål å binde kontinentet tettere sammen kulturelt, politisk, økonomisk og ikke minst militært for å kunne stå sterkere i forhold til USA.
Som vanlig ble ingenting overlatt til tilfeldighetene da prosjektet fikk sitt navn. ALBA er nemlig både et spansk ord for soloppgang og en forkortelse for det bolivarianske alternativet for Amerika. Mens venstreside og grasrotorganisasjoner på hele kontinentet straks omfavnet initiativet har responsen fra Venezuelas allierte sentrum/venstreregjeringer vært mer avventende. Paralelt med en verbal krigføring mot Venezuela har USA intensivert den diplomatiske innsatsen for å isolere Chávez kraftig. For det er lenge siden man har sett to amerikanske utenrikspolitiske tungvektere på Condoleeza Rice og Donald Rumsfelds nivå frekventere Latinamerika i så stor grad som de siste par årene. Og kanskje stoler ikke Chávez hundre prosent på sine mer "moderate" allierte venstreregjeringer, som også de har mottatt gjentatte celebre besøk fra nord den siste tiden. Mens Bolívar, helten fra frigjøringskrigene mot det spanske koloniveldet satt maktesløs og uvitende var det nemlig hans betrodde forbundsfeller, som i allianse med de nasjonale elitene konspirerte mot ham og slo de siste spikrene i kisten til drømmen om Stor-Colombia. I hvert fall slik Chávez leser historien. Da er det kanskje ikke så rart at den venezuelanske presidenten prioriterer flammende taler og show med Maradona framfor listig korridordiplomati. For er det noe Chávez mener å ha lært av sviket mot Bolívar så er det at man ikke kan stole på andre enn folket.
De øvrige latinamerikanske statslederne er nå under kraftig press fra befolkningen som krever kraftigere avstandsstaken fra USA og nyliberal økonomisk politikk. Og Chávez har vist at han ikke bare vet å utnytte dette presset, men også bidrar til og nærer misnøyen i folkemassene som forsøker å presse sine statsledere til venstre. Massemønstringene i Argentina og Brasil framstår som overlegne maktdemonstrasjoner i folkelig oppslutning og gjør det nærmest politisk umulig for noen regjering i regionen å la seg bruke åpenlyst av USA for å motarbeide ham. Slik sett er det som ved første øyekast kan minne om billig populisme eller slagordspolitikk i virkeligheten et strategisk mottrekk mot den amerikanske ørnen som sirkler seg stadig nærmere inn mot Venezuela og Chávez, "sentrum for den destabiliserende kraften som truer Latin Amerika".
2 kommentarer:
How I can download documents from WikiLeaks?
Thank you
Easy! Go here and start downloading:
http://213.251.145.96/cablegate.html
Legg inn en kommentar