Eirik Vold 2005
Olje og Makt i Vest
Evo Morales i Bolivia nasjonaliserte nylig landets gassforekomster. I Venezuela har president Hugo Chávez gjort det samme med oljen. Med dette er størsteparten av den vestlige halvkules energiressurser under venstreradikale regjeringers direkte kontroll. Men Chávez vil mer: I Venezuela jobber nå oljedepartementet og toppdiplomater for å konkretisere ambisjonen om å koordinere kontinentets olje- og gass industrier i et felles energiselskap: Petroamerica. Hva betyr dette for Latin-Amerika og verdens energisituasjon?
Nasjonalisering
Latin-Amerika er kontinentet hvor enorme energiressurser bare har skapt styrtrike lokale overklasser og profitt for multinasjonale selskaper. På tross av flere perioder med sosialistiske og nasjonalistisk orienterte regjeringer har ingen klart å utfordre denne uhellige alliansen og utnytte ressursene til å skape sosial og økonomisk utvikling. Men dette varte altså bare til president Chávez kom til makten. Et lovverk er kommet på plass som krever overvekt av statlig eierskap ved alle oljefelt, og de utenlandske investorene møter en kraftig økning i skatter og royalties. Det vekker oppsikt i internasjonale oljemiljøer når giganter som British Petroleum (BP) og Shell må gi etter for slike krav lenge før kontraktsperiodene deres går ut. Nå har Bolivias president Evo Morales satt seg fore den samme oppgaven med sitt lands gass-industri. Og resultatet kom raskere enn ventet. Den 1. mai annonserte president Morales dekretet som gir staten ”absolutt kontroll” over gassen og sendte hæren for å overvåke overtakelsen av gassfeltene drevet av de utenlandske selskapene. Det eneste selskapet med rett til å selge boliviansk gass heter nå YPFB, landets statlige petroleumsselskap.
Petroamerica
Ideen om et multinasjonalt helstatlig energiselskap Petroamerica ble utviklet av Chávez og hans støttespillere i det nye oljeministeriet. Hittil har Venezuela avtaler med Brasil, Argentina og Cuba, men det er ventet at Morales’ Boliva vil være Chávez’ nærmeste allierte i den radikale omformingen av kontinentets energisektor. Det er imidlertid lite som tyder på at veien mot full demokratisk kontroll over energiressursene vil bli noen dans på roser. I 2003 ble Venezuelas oljeindustri fullstendig blokkert i flere måneder med krav om at president Chávez skulle trekke seg og aldri mer få stille til valg i landet. Dette var den tradisjonelle oljeeliten, som styrte det statlige oljeselskapet PDVSA, sitt desperate forsøk på å stanse en politikk med bred folkelig støtte men som skadet deres interesser. I løpet av disse månedene forsvant 80 prosent av statens eksportinntekter og skadene på oljeinstallasjonene var enorme. I følge Morales har Bolivias statsselskap YPFB, i likhet med Venezuelas PDVSA, de siste tiårene praktisk talt fungert som organ for utenlandsk gasskapital i landet. Men mens Chávez har brukt syv år på å bygge opp et nasjonalistisk orientert oljedepartement og ta kontroll over PDVSA, kom Morales’ nasjonalisering etter bare hundre dager ved makten. Det er ikke utenkelig at det finnes en liknende ”trojansk hest” også i Bolivia; et opprørsk petroleumsteknokrati som ikke ser seg tjent med nasjonaliseringen og som i en kritisk situasjon kan bruke sin posisjon til å angripe regjeringen.
Under den venezuelanske oljesabotasjen stod arbeidere og teknikerne som forsøkte å holde hjulene i gang lenge maktesløse blant annet fordi selskapet som var ansvarlig for det interne informasjonssystemet praktisk talt blokkerte driften ved hjelp av noen tastetrykk fra driftssentralen sin i USA. Dette illustrerer den andre Akilleshælen: teknologisk avhengighet. Selv de nasjonaliserte petroleumsindustriene i Venezuela og Bolivia er helt avhengige av teknologiske løsninger levert av utenlandske selskaper som Halliburton og Schlumberger. Disse dominerer fordi de har oppnådd ekspertise, erfaring og ikke minst stordriftsfordeler ved å betjene oljefelter verden over, mens lokale konkurrenter i tredje verden land ikke kan basere seg på annet enn sine egne lands markeder. En viktig del av visjonen om å integrere kontinentets petroleumsindustrier i Petroamerica, er at etterspørselen etter leverandørtjenester slik vil nå en kritisk masse som kan gjøre det lønnsomt for lokale bedrifter å gjøre investeringene som må til for å erstatte utenlandsk kapital og teknologi.
Olje og makt
Som i Venezuela ønsker Bolivia å bruke de økende petroleumsinntektene til vidtrekkende sosiale programmer, der millioner har fått tilgang på helsetjenester og utdanning, noe som har vist seg svært effektivt for å mobilisere folkelig støtte. Men den venezuelanske regjeringen har vist at energiressursene også kan omsette i geopolitisk tyngde. Da oljeprisene nærmet seg 50 dollar fatet og energisituasjonen i mange konsumentland begynte å bli alarmerende, ble ideen Petrocaribe født. Dette er en allianse mellom Venezuela og de karibiske øystatene, samt noen sentralamerikanske land, som sikrer de sistnevnte oljeforsyninger på gunstige betalingsvilkår. Mens medlemmene i Petrocaribe ble stadig mer avhengige av fordelene denne alliansen gav, gjorde USA i fjor et av sine mange framstøt mot Venezuela. Dette gikk ut på å gi Organisasjonen av Amerikanske Stater rett og plikt til å intervenere i et medlemsland dersom institusjonene i dette landet ikke er ”tilfredsstillende demokratiske”. Betingelsene for intervensjon i lovforslaget var til forveksling like Bushadministrasjonens beskrivelse av ”diktatoren Chavez”, slik den på samme tid til stadighet ble uttrykt i internasjonale medier. Forslaget ble imidlertid nedstemt og det oppsiktsvekkende var at enkelte vanligvis svært USA-lojale karibiske land for første gang tok seg friheten å stemme mot sin allierte.
Mens Kinas fire statlige oljeselskap albuer seg inn i kampen om Latin-Amerikas resterende petroleumsforekomster, krymper differansen mellom klodens totale produksjon og konsum.
–At vi ønsker kineserne velkommen betyr ikke at vi skal boikotte andre, men ingen som kan noe om handel vil ønske å være så avhengig av bare én kunde, uttaler Bernard Mommer, Venezuelas viseminister for oljedepartementet i denne sammenhengen.
Ikke ulogisk da kunden som tar imot 60 prosent av Venezuelas oljeeksport er USA som har utropt landet til ”en trussel for demokrati og stabilitet i regionen”.
Det Internasjonale Energibyrået omtalte lenge Chávez oljepolitikk som pragmatisk og mer enn insinuerte at talene om ”selvstendig oljepolitikk og kamp mot imperialismen” heldigvis var innholdsløs populistisk retorikk. Da China National Petroleum Corporation snappet et enormt tungoljefelt foran ansiktet på måpende vestlige operatørselskaper og Chávez annonserte at oljetankerne, som forsyner USA med 15 prosent av dets konsum gjerne kunne sette kursen mot Kina i stedet, forstod antakelig analytikerne i energibyrået at de hadde tatt feil. Det er også budskapet som skjuler seg bak den uskyldige markedssjargongen i Mommers utsagn.
Og her er vi ved det springende punktet. Dersom dette antyder den energipolitiske retningen til en framtidig latinamerikansk petroleumsblokk, går verdens energiimportører en usikker tid i møte. Mange har spådd en snarlig militær intervensjon fra nord dersom kontinentets ledere fortsetter med sin radikale energipolitikk. Men så lenge Kina fortsetter å by opp energiprisene på verdensmarkedet og røyken fortsatt stiger fra påtente oljebrønner i Irak, vil Bushadministrasjonen våge å sette energiforsyningene fra Latin-Amerika på spill? Eller har den egentlig råd til å la være?
Olje og Makt i Vest
Evo Morales i Bolivia nasjonaliserte nylig landets gassforekomster. I Venezuela har president Hugo Chávez gjort det samme med oljen. Med dette er størsteparten av den vestlige halvkules energiressurser under venstreradikale regjeringers direkte kontroll. Men Chávez vil mer: I Venezuela jobber nå oljedepartementet og toppdiplomater for å konkretisere ambisjonen om å koordinere kontinentets olje- og gass industrier i et felles energiselskap: Petroamerica. Hva betyr dette for Latin-Amerika og verdens energisituasjon?
Nasjonalisering
Latin-Amerika er kontinentet hvor enorme energiressurser bare har skapt styrtrike lokale overklasser og profitt for multinasjonale selskaper. På tross av flere perioder med sosialistiske og nasjonalistisk orienterte regjeringer har ingen klart å utfordre denne uhellige alliansen og utnytte ressursene til å skape sosial og økonomisk utvikling. Men dette varte altså bare til president Chávez kom til makten. Et lovverk er kommet på plass som krever overvekt av statlig eierskap ved alle oljefelt, og de utenlandske investorene møter en kraftig økning i skatter og royalties. Det vekker oppsikt i internasjonale oljemiljøer når giganter som British Petroleum (BP) og Shell må gi etter for slike krav lenge før kontraktsperiodene deres går ut. Nå har Bolivias president Evo Morales satt seg fore den samme oppgaven med sitt lands gass-industri. Og resultatet kom raskere enn ventet. Den 1. mai annonserte president Morales dekretet som gir staten ”absolutt kontroll” over gassen og sendte hæren for å overvåke overtakelsen av gassfeltene drevet av de utenlandske selskapene. Det eneste selskapet med rett til å selge boliviansk gass heter nå YPFB, landets statlige petroleumsselskap.
Petroamerica
Ideen om et multinasjonalt helstatlig energiselskap Petroamerica ble utviklet av Chávez og hans støttespillere i det nye oljeministeriet. Hittil har Venezuela avtaler med Brasil, Argentina og Cuba, men det er ventet at Morales’ Boliva vil være Chávez’ nærmeste allierte i den radikale omformingen av kontinentets energisektor. Det er imidlertid lite som tyder på at veien mot full demokratisk kontroll over energiressursene vil bli noen dans på roser. I 2003 ble Venezuelas oljeindustri fullstendig blokkert i flere måneder med krav om at president Chávez skulle trekke seg og aldri mer få stille til valg i landet. Dette var den tradisjonelle oljeeliten, som styrte det statlige oljeselskapet PDVSA, sitt desperate forsøk på å stanse en politikk med bred folkelig støtte men som skadet deres interesser. I løpet av disse månedene forsvant 80 prosent av statens eksportinntekter og skadene på oljeinstallasjonene var enorme. I følge Morales har Bolivias statsselskap YPFB, i likhet med Venezuelas PDVSA, de siste tiårene praktisk talt fungert som organ for utenlandsk gasskapital i landet. Men mens Chávez har brukt syv år på å bygge opp et nasjonalistisk orientert oljedepartement og ta kontroll over PDVSA, kom Morales’ nasjonalisering etter bare hundre dager ved makten. Det er ikke utenkelig at det finnes en liknende ”trojansk hest” også i Bolivia; et opprørsk petroleumsteknokrati som ikke ser seg tjent med nasjonaliseringen og som i en kritisk situasjon kan bruke sin posisjon til å angripe regjeringen.
Under den venezuelanske oljesabotasjen stod arbeidere og teknikerne som forsøkte å holde hjulene i gang lenge maktesløse blant annet fordi selskapet som var ansvarlig for det interne informasjonssystemet praktisk talt blokkerte driften ved hjelp av noen tastetrykk fra driftssentralen sin i USA. Dette illustrerer den andre Akilleshælen: teknologisk avhengighet. Selv de nasjonaliserte petroleumsindustriene i Venezuela og Bolivia er helt avhengige av teknologiske løsninger levert av utenlandske selskaper som Halliburton og Schlumberger. Disse dominerer fordi de har oppnådd ekspertise, erfaring og ikke minst stordriftsfordeler ved å betjene oljefelter verden over, mens lokale konkurrenter i tredje verden land ikke kan basere seg på annet enn sine egne lands markeder. En viktig del av visjonen om å integrere kontinentets petroleumsindustrier i Petroamerica, er at etterspørselen etter leverandørtjenester slik vil nå en kritisk masse som kan gjøre det lønnsomt for lokale bedrifter å gjøre investeringene som må til for å erstatte utenlandsk kapital og teknologi.
Olje og makt
Som i Venezuela ønsker Bolivia å bruke de økende petroleumsinntektene til vidtrekkende sosiale programmer, der millioner har fått tilgang på helsetjenester og utdanning, noe som har vist seg svært effektivt for å mobilisere folkelig støtte. Men den venezuelanske regjeringen har vist at energiressursene også kan omsette i geopolitisk tyngde. Da oljeprisene nærmet seg 50 dollar fatet og energisituasjonen i mange konsumentland begynte å bli alarmerende, ble ideen Petrocaribe født. Dette er en allianse mellom Venezuela og de karibiske øystatene, samt noen sentralamerikanske land, som sikrer de sistnevnte oljeforsyninger på gunstige betalingsvilkår. Mens medlemmene i Petrocaribe ble stadig mer avhengige av fordelene denne alliansen gav, gjorde USA i fjor et av sine mange framstøt mot Venezuela. Dette gikk ut på å gi Organisasjonen av Amerikanske Stater rett og plikt til å intervenere i et medlemsland dersom institusjonene i dette landet ikke er ”tilfredsstillende demokratiske”. Betingelsene for intervensjon i lovforslaget var til forveksling like Bushadministrasjonens beskrivelse av ”diktatoren Chavez”, slik den på samme tid til stadighet ble uttrykt i internasjonale medier. Forslaget ble imidlertid nedstemt og det oppsiktsvekkende var at enkelte vanligvis svært USA-lojale karibiske land for første gang tok seg friheten å stemme mot sin allierte.
Mens Kinas fire statlige oljeselskap albuer seg inn i kampen om Latin-Amerikas resterende petroleumsforekomster, krymper differansen mellom klodens totale produksjon og konsum.
–At vi ønsker kineserne velkommen betyr ikke at vi skal boikotte andre, men ingen som kan noe om handel vil ønske å være så avhengig av bare én kunde, uttaler Bernard Mommer, Venezuelas viseminister for oljedepartementet i denne sammenhengen.
Ikke ulogisk da kunden som tar imot 60 prosent av Venezuelas oljeeksport er USA som har utropt landet til ”en trussel for demokrati og stabilitet i regionen”.
Det Internasjonale Energibyrået omtalte lenge Chávez oljepolitikk som pragmatisk og mer enn insinuerte at talene om ”selvstendig oljepolitikk og kamp mot imperialismen” heldigvis var innholdsløs populistisk retorikk. Da China National Petroleum Corporation snappet et enormt tungoljefelt foran ansiktet på måpende vestlige operatørselskaper og Chávez annonserte at oljetankerne, som forsyner USA med 15 prosent av dets konsum gjerne kunne sette kursen mot Kina i stedet, forstod antakelig analytikerne i energibyrået at de hadde tatt feil. Det er også budskapet som skjuler seg bak den uskyldige markedssjargongen i Mommers utsagn.
Og her er vi ved det springende punktet. Dersom dette antyder den energipolitiske retningen til en framtidig latinamerikansk petroleumsblokk, går verdens energiimportører en usikker tid i møte. Mange har spådd en snarlig militær intervensjon fra nord dersom kontinentets ledere fortsetter med sin radikale energipolitikk. Men så lenge Kina fortsetter å by opp energiprisene på verdensmarkedet og røyken fortsatt stiger fra påtente oljebrønner i Irak, vil Bushadministrasjonen våge å sette energiforsyningene fra Latin-Amerika på spill? Eller har den egentlig råd til å la være?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar