I februar 2007 tente Morgenbladet på lederplass på alle varsellamper hva Venezuela angår:
Heil Hugo?
Varsellampene blinker i epileptisk hastighet nå som Venezuelas president Hugo Chávez denne uken ble gitt fullmakter til å styre etter egen vilje de neste 18 månedene, uten å måtte gå veien om nasjonalforsamlingen for å få vedtatt nye lover. Demokratisk valgte diktatorer har vi sett før: Den umåtelig populære Adolf Hitler ble valgt til tysk rikskansler i 1933.I Caracas var den opposisjonelle avisredaktøren (og tidligere presidentkandidaten) Teodoro Petkoff raskt ute med å advare mot at de nye lovene i praksis vil gjøre Chávez til en ny keiser. For riktig å understreke poenget hadde avisen Tal Cual utstyrt forsiden med et foto fra Chaplins filmklassiker Diktatoren. Tittelen lød "Heil Hugo!". Det skal bli interessant å følge med på hvordan Chávez reagerer: Ytringsfriheten kommer til å bli lakmusprøven for denne autoritære velgjøreren fremover. Chávez har allerede varslet at han ikke vil fornye lisensen til tv-kanalen RCTV, som har vært kritiske til regjeringens politikk. Enda flere varsellamper blinker.
Heil Hugo?
Varsellampene blinker i epileptisk hastighet nå som Venezuelas president Hugo Chávez denne uken ble gitt fullmakter til å styre etter egen vilje de neste 18 månedene, uten å måtte gå veien om nasjonalforsamlingen for å få vedtatt nye lover. Demokratisk valgte diktatorer har vi sett før: Den umåtelig populære Adolf Hitler ble valgt til tysk rikskansler i 1933.I Caracas var den opposisjonelle avisredaktøren (og tidligere presidentkandidaten) Teodoro Petkoff raskt ute med å advare mot at de nye lovene i praksis vil gjøre Chávez til en ny keiser. For riktig å understreke poenget hadde avisen Tal Cual utstyrt forsiden med et foto fra Chaplins filmklassiker Diktatoren. Tittelen lød "Heil Hugo!". Det skal bli interessant å følge med på hvordan Chávez reagerer: Ytringsfriheten kommer til å bli lakmusprøven for denne autoritære velgjøreren fremover. Chávez har allerede varslet at han ikke vil fornye lisensen til tv-kanalen RCTV, som har vært kritiske til regjeringens politikk. Enda flere varsellamper blinker.
Les resten av lederen:
http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20070202/OLEDER/102020016&SearchID=73273061705415
Iselin Åsedotter Strønen, medlem av Latin-Amerikagruppene i Norge og Master i Utviklingsantropologi med feltarbeid fra Venezuela sendte følgende debattinnlegg. Det kom ikke inn:
Etterrettelighet om Venezuela, takk!
Som om det var bestilt fra de mest rabiate opposisjonstilhengere i Venezuela sammenlikner Morgenbladet på lederplass (2/2) Hugo Chávez med Hitler og gjør seg til dommedagsprofeter over demokratiets undergang i Venezuela. ”Epileptiske varsellamper” blinker på grunn av dekretfullmaktene Chávez ble tildelt av Nasjonalforsamlingen. Men er det grunn for det?
- Det ikke første gang dette blir brukt. Pérez 1973, Luchini 1984 og Velasquez 1993 gjorde det samme.
- Dekretfullmaktene er gitt innenfor ti avgrensede områder, sanksjonert av Nasjonalforsamlingen.
- Chávez skal ikke sitte på sitt kammers alene og skrive lover, de skal i stor grad utarbeides av de respektive ansvarlige organer (skattelover av skattemyndigheter osv).
- Lovene er underlagt den svært detaljerte venezuelanske grunnloven, og noen må også godkjennes av Høyesterett.
- Dekretlover blir lagt ut til folkeavstemning dersom 5 % av registrerte velgere krever det.
- Nasjonalforsamlingen kan modifisere eller annullere disse lovene om ønskelig.
Så hvorfor gjør Chávez og Nasjonalforsamlingen dette? Jeg kom nettopp tilbake fra Caracas for annen gang på et år, og folk er utålmodige. De ønsker omfattende reformer for å få bukt med korrupsjon og ineffektivitet i byråkrati og statsapparat, for å gi rom til mer politisk makt nedenifra, for å styrke skattevesenet, infrastruktur, forskning, rettsvesenet, velferdstjenester.Det kan være uheldig, ikke minst for Venezuelas internasjonale omdømme, at reformene blir gjennomført på denne måten. Men enten en liker det eller ikke så stemte 63 % av venezuelanere for Chávez’ løfte om omfattende radikale reformer. Det er det de nå får.
Varsellampene til MB blinker også for ytringsfriheten i Venezuela. Vel. Fem av sju nasjonale TV-kanaler er opposisjonsstyrt (med 90 % av markedet), den store majoriteten av aviser er opposisjonsstyrt. De har kalt Chávez for gal, pervers, narkotrafikant, Hitler, Idi Amin og Moussolini i årevis uten konsekvenser. (Samt for apekatt, for å demonstrere deres sofistikerte sinnelag). Flere internasjonale kommentatorer omtaler venezuelansk opposisjonsmedia, eid og styrt av den tidligere kleptokratiske eliten, som et av de mest reaksjonære i verden. MB skriver at kanalen RCTVs lisens som går ut i mai ikke blir fornyet, uten å nevne den relevante opplysningen at RCTV var direkte involvert i kuppet i 2002. RCTV har åpenbart ikke innfridd sine forpliktelser om å levere sannferdig og etterrettelig informasjon som nedfelt i enhver lisenstildeling, ergo velger regjeringen å ikke fornye lisensen. De kan fritt sende videre via kabel, satellitt og internett. Hadde den norske regjeringen fornyet lisensen til TV2 dersom den åpent hadde oppfordret til å styrte Jens Stoltenberg, og direkte deltok i forsøket på å gjøre dette? Eller hadde de kanskje grepet inn på et tidligere tidspunkt?
Videre omtaler Morgenbladet Venezuelas samarbeid med Iran. Både Venezuela og Iran er OPEC-medlemmer og har åpenbare felles økonomiske interesser. Begge er også godt plassert på USA sin skyteskive, og har dermed interesse av å danne en felles front. Men det er ikke nødvendigvis slik at fordi om et land omgås et udemokratisk regime så er det udemokratisk selv. Om en skulle begynne å vurdere storpolitikk på den måten hadde ingen, inkludert Norge, kommet særlig heldig ut.
Tilfellet Venezuela er komplekst og det er vanskelig å holde tungen rett i munnen. Venezuelansk media er stort sett svært partisk enten i den ene eller andre retningen. Internasjonal mainstream media, særlig i USA, har vært gjennomgående kritisk; til tider latterliggjørende, til tider fiendtlig. I Venezuela pågår det utvilsomt et stort og uoversiktlig politisk prosjekt som kan virke både fremmed og urovekkende for de som ikke kjenner konteksten, og enda verre for de som er på ideologisk kollisjonskurs. Desto større grunn for å tilby offentligheten etterrettelig informasjon satt i en sammenheng. Denne gangen feilet Morgenbladet total.
.
Iselin Åsedotter Strønen, medlem av Latin-Amerikagruppene i Norge og Master i Utviklingsantropologi med feltarbeid fra Venezuela sendte følgende debattinnlegg. Det kom ikke inn:
Etterrettelighet om Venezuela, takk!
Som om det var bestilt fra de mest rabiate opposisjonstilhengere i Venezuela sammenlikner Morgenbladet på lederplass (2/2) Hugo Chávez med Hitler og gjør seg til dommedagsprofeter over demokratiets undergang i Venezuela. ”Epileptiske varsellamper” blinker på grunn av dekretfullmaktene Chávez ble tildelt av Nasjonalforsamlingen. Men er det grunn for det?
- Det ikke første gang dette blir brukt. Pérez 1973, Luchini 1984 og Velasquez 1993 gjorde det samme.
- Dekretfullmaktene er gitt innenfor ti avgrensede områder, sanksjonert av Nasjonalforsamlingen.
- Chávez skal ikke sitte på sitt kammers alene og skrive lover, de skal i stor grad utarbeides av de respektive ansvarlige organer (skattelover av skattemyndigheter osv).
- Lovene er underlagt den svært detaljerte venezuelanske grunnloven, og noen må også godkjennes av Høyesterett.
- Dekretlover blir lagt ut til folkeavstemning dersom 5 % av registrerte velgere krever det.
- Nasjonalforsamlingen kan modifisere eller annullere disse lovene om ønskelig.
Så hvorfor gjør Chávez og Nasjonalforsamlingen dette? Jeg kom nettopp tilbake fra Caracas for annen gang på et år, og folk er utålmodige. De ønsker omfattende reformer for å få bukt med korrupsjon og ineffektivitet i byråkrati og statsapparat, for å gi rom til mer politisk makt nedenifra, for å styrke skattevesenet, infrastruktur, forskning, rettsvesenet, velferdstjenester.Det kan være uheldig, ikke minst for Venezuelas internasjonale omdømme, at reformene blir gjennomført på denne måten. Men enten en liker det eller ikke så stemte 63 % av venezuelanere for Chávez’ løfte om omfattende radikale reformer. Det er det de nå får.
Varsellampene til MB blinker også for ytringsfriheten i Venezuela. Vel. Fem av sju nasjonale TV-kanaler er opposisjonsstyrt (med 90 % av markedet), den store majoriteten av aviser er opposisjonsstyrt. De har kalt Chávez for gal, pervers, narkotrafikant, Hitler, Idi Amin og Moussolini i årevis uten konsekvenser. (Samt for apekatt, for å demonstrere deres sofistikerte sinnelag). Flere internasjonale kommentatorer omtaler venezuelansk opposisjonsmedia, eid og styrt av den tidligere kleptokratiske eliten, som et av de mest reaksjonære i verden. MB skriver at kanalen RCTVs lisens som går ut i mai ikke blir fornyet, uten å nevne den relevante opplysningen at RCTV var direkte involvert i kuppet i 2002. RCTV har åpenbart ikke innfridd sine forpliktelser om å levere sannferdig og etterrettelig informasjon som nedfelt i enhver lisenstildeling, ergo velger regjeringen å ikke fornye lisensen. De kan fritt sende videre via kabel, satellitt og internett. Hadde den norske regjeringen fornyet lisensen til TV2 dersom den åpent hadde oppfordret til å styrte Jens Stoltenberg, og direkte deltok i forsøket på å gjøre dette? Eller hadde de kanskje grepet inn på et tidligere tidspunkt?
Videre omtaler Morgenbladet Venezuelas samarbeid med Iran. Både Venezuela og Iran er OPEC-medlemmer og har åpenbare felles økonomiske interesser. Begge er også godt plassert på USA sin skyteskive, og har dermed interesse av å danne en felles front. Men det er ikke nødvendigvis slik at fordi om et land omgås et udemokratisk regime så er det udemokratisk selv. Om en skulle begynne å vurdere storpolitikk på den måten hadde ingen, inkludert Norge, kommet særlig heldig ut.
Tilfellet Venezuela er komplekst og det er vanskelig å holde tungen rett i munnen. Venezuelansk media er stort sett svært partisk enten i den ene eller andre retningen. Internasjonal mainstream media, særlig i USA, har vært gjennomgående kritisk; til tider latterliggjørende, til tider fiendtlig. I Venezuela pågår det utvilsomt et stort og uoversiktlig politisk prosjekt som kan virke både fremmed og urovekkende for de som ikke kjenner konteksten, og enda verre for de som er på ideologisk kollisjonskurs. Desto større grunn for å tilby offentligheten etterrettelig informasjon satt i en sammenheng. Denne gangen feilet Morgenbladet total.
.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar