BTs korrespondents mildt sagt merkelige Venezueladekning

BTs Frank Rossavik var tilstede i Caracas under presidentvalget i 2006. Han sendte hjem to reportasjer:

30.12.2006:

En farlig helt

Hugo Chávez er en helt for Venezuelas fattige, og for alle verdens USA-hatende raddiser. Men hva slags samfunn skaper han?

Les resten av artikkelen:

http://www.bt.no/meninger/kommentar/rossavik/article319717.ece

og

05.12.2006:

Mer av den tvilsomme medisinen
«Stem mot djevelen», skrålte Hugo Chávez, og fikk det som han ville. Men hornene på sin egen isse ser han ikke.

Les resten av artikkelen:

http://www.bt.no/meninger/kommentar/rossavik/article320853.ece



Dave Watson fra Latin-Amerikagruppen i Bergen var en del av det internasjonale valgobservatørkorpset som var tilstede under valget. Han mener at Rossaviks rapportering fra Caracas var både feilaktig og tendiensiøs . Debattinnlegg under ble sendt til Bergens Tidende men ble avvist:

Bergens Tidende og mediekrigen mot Venezuela
I november/desember i fjor var jeg valgobservatør under presidentvalget i Venezuela for Latin-Amerikagruppene i Norge. Der var jeg vitne til en historisk seier for den sittende presidenten Hugo Chávez Frías. Valget ble avviklet på eksemplarisk vis og godkjent av både EU, OAS (Organisasjon av Amerikanske Stater) og de internasjonale observatører som ble invitert av CNE (landets nasjonale valgråd). Jeg oppholdt meg i landet over flere uker både før, under og etter valget og var vitne til det som kan bare beskrives som en genuin bekreftelse av folkets ønsker for en videreføring og fordypning av den Bolivarianske prosessen satt i gang av Hugo Chávez for syv år siden.Seieren var historisk, aldri før i Venezuela har en president blitt valgt med en så stor ledelse over den nærmeste motkandidaten 63 % mot 37 %. Og valgdeltagelsen på 74 % har ikke vært større siden 80-tallet, en god del høyere enn gjennomsnittet på kontinentet.

Tenk hvilken overraskelse det var å komme hjem til Bergen og lese oppslagene i min lokalavis om valget. "Mer av den tvilsomme medisinen" og "En farlig helt" var blant overskriftene som ble presentert. Men det er dessverre denne typen ideologiske betegnet rapportering vi har kommet til å forvente fra den såkalt "mainstream" media når det gjelder Venezuela. Det praktiseres en form for omvendt solidaritet hvor media fremstiller meninger til landets rike elite og bagatelliserer de enorme endringer som har kommet landets fattige flertal til gode.

Denne internasjonale mediekrigen mot Chávez regime har blitt satt i gang og regissert av USA som et ledd i deres forsøk på å få til et regimeskifte i et land som de anser som skadelig for deres geopolitiske interesser. Det har til og med blitt opprettet et kontor for regimeskifte i Venezuela, under Det Nasjonale Sikkerhetsråd Condoleezza Rice, som hovedoppgaven er å opprettholde det negative mediebildet og isolere Venezuela internasjonalt.Det virker som om det norske mediet, inkludert Bergens Tidende, har gått frivillig med i denne svertekampanjen. Positiv omtale av Chávez regime er en mangelvare både på fjernsyn og i avisene her til lands. Dette synes jeg er meget beklagelig, fordi i vår informasjonsalder har vi lett tilgang til enorme mengder pålitelig informasjon som kan brukes til å danne et realistisk bilde av det som foregår rundt om i verden. Man kan for eksempel se rapportene fra UNESCO og UNDP om Venezuela som viser til den enorme framgangen i bl.a. helse- og utdanningssektorene rettet primært mot landets fattige befolkning.Mer enn en og et halv million mennesker har lært å lese og skrive, som gjør Venezuela sammen med Cuba til de eneste to land på kontinentet uten analfabetisme. Tre millioner fattige har blitt tatt opp i utdanningssystemet fra barne- til universitetsnivå for å gjøre dem i stand til å kunne komme ut av fattigdomsspiralen. Opprettelsen av over 600 helsestasjoner og klinikker i fattige bydeler, og på landet har gitt 35% av landets befolkning et helsetilbud som de aldri før har hatt, 200 millioner konsultasjoner og behandlinger frem til 2006. Subsidierte matvarer produsert av et integrert nettverk av kooperativer forsyner over 1 million mennesker på daglig basis. Tja, man kunne fylle opp flere sider med slike positive omtaler av den Bolivarianske prosessen uten problem.Men dette betegner BT journalist Frank Rossavik som å "strø om seg med oljepenger i slumområdene". Bedre var det sikkert før, i Rossavik sin øyne, når flernasjonale oljeselskaper stakk av med størstedelen av landets inntekter, og landets elite brukte resten til sin egen luksustilværelse.

De fattige ble marginalisert og ekskludert fra den demokratiske prosessen, og når de prøvde å demonstrere sin misnøye ble de brutalt slått ned av sikkerhetsstyrkene.Det er dette som er så vanskelig for eliten i opposisjon å akseptere. I dag er det faktisk flertalet som bestemmer. Plutselig er ikke demokrati så veldig attraktivt lenger. Nå gjør de alt mulig for å sabotere denne prosessen, fra sabotasje av oljeindustri som har kostet landets økonomi 13 milliarder dollar bare i direkte tap (indirekte skade er nesten umulige å kalkulere) til statskupp og bruk av colombianske paramilitære for å likvidere presidenten. Opposisjonens presidentkandidat, Manuel Rosales, som har tidligere referert til landets fattige som parasitter, var en av de som i 2002 skrev under kuppmakernes diktat som oppløste alle landets demokratiske organer og stengte opposisjonskritiske media (noe som Chávez, på tross av all propaganda, har aldri gjort). Under valgkampen ble Rosales plutselig til de fattiges venn, og en bekjemper for demokrati. Og når meningsmålingene fremdeles visste en 20% forsprang for Cháves, så laget opposisjonen falske meningsmålinger og spredde ubegrunnede rykter om valgfusk med god hjelp fra de privateide fjernsynskanaler og aviser.Opposisjonens trumfkort var å tilby folk ”Mi Negra” et minibankkort der eieren skulle kunne få utbetalt fra en, til en og en halv minstelønn hver måned. Hver gang Rosales holdte en valgmøte økte omfang og verdien på ”Mi Negra” som i utgangspunk var et tilbud til fattige arbeidsledige. Til slutt kunne nesten alle få utlevert kortet, fra fattige arbeidsledige, husmødre, studenter, soldater, ja til og med folk fra middelklassen. Over 2 millioner av disse minibankkortene ble delt ut under valgkampen og Rosales lovte at den dagen han tok skrittet over dørterskelen til Presidentpallaset vil disse ble aktivert! Et bedre eksempel kunne ikke Rossavik fått på å ”strø om seg med oljepenger”!Rossavik vil ha oss til å tro at han i utgangspunkt var positivt innstilt til Hugo Cávez, men at nå etter at han har reist rundt i landet og "blitt kjent med folk" har kommet på mer fornuftige tanker. Blitt kjent med hvilke folk må en spørre? I hvert fall ikke flertallet. Jeg vil påstå at Frank Rossavik aldri har hatt et positivt forhold til Hugo Chávez. Det sannsynlige er at han, til like med TV2s Gerhard Helskog og Aftenpostens Arne Halvorsen, reiste til Venezuela med en eneste oppdrag; det å oppsøke de negative sidene av den revolusjonære prosessen i landet, uansett hvor bagatellmessige, for å kunne blåse disse opp hinsides alle proporsjoner, og for slik å kunne overskygge det som uten tvil er den mest positiv og spennende utvikling på det Latinamerikanske kontinentet i dag.Helskog ignorerer den enorme framgangen i landets helsetilbud til de fattige og konsentrerer seg om et sykehus han har besøkt som mangler penger til medisin (nei det var ikke Helseregion Øst denne gangen, men i Caracas) som om den var representativ for hele landet. Rossavik serverer oss perler om bråkbiler som kjører rundt med databasestyrte veikart og skrur opp og ned volumet ettersom de kjører forbi regjeringsfiendtlige eller vennlige hus, for å vise hvor udemokratisk regimet i Venezuela er. En mer absurd og lite troverdig måte å utrykke sine Chávez-fiendtlige holdninger på er det vanskelig å forestille seg.

Ved å avslutte sin oppsummering av valget, forteller Rossavik oss, i alle sin visdom, at "folket som bor i Latin-Amerika trenger kjedeligere - og bedre - ledere." Les; ledere som følger spillereglene til den såkalte "Washington Consensus" og oppskriftene til Det internasjonale Pengefondet. Ledere som opprettholder den nyliberale status quo og USAs rett til å bestemme deres økonomiske og politiske utvikling. Ledere som fordømmer flertallet av kontinentets befolkning til en stadig økende kløft mellom fattige og rike, akkurat som i "the Good Old Days" før Chávez kom til makt..Feil Herr Rossavik, folket som bor i Latin-Amerika er virkelig i desperat behov av en behov for en Bolivariansk revolusjon!

....................................

Dave Watson var ikke den eneste som reagerte på Rossaviks reportasjer. Også Åsne Hagen skrev et debattinnlegg som ble trykket i BT 18.12.06.

Langsiktig politikk i Venezuela

Under tittelen ”Mer av den tvilsomme medisinen” gir Frank Rossavik i BT 6/12 uttrykk for bekymring over gjenvalget av Hugo Chávez som president i Venezuela. Når Rossavik skriver at Chávez ”gjør sitt ytterste for å få George W. Bush («djevelen») til å miste besinnelsen og sende inn tropper”, synes jeg det er urovekkende – ikke at Chávez utfordrer USAs hegemoni, men at det er blitt en akseptert selvfølge at USA ser det som sin oppgave å diktere Venezuelas politiske framtid. Administrasjonen i USA har aldri gått av veien for å undergrave legitime regimer som truer deres økonomiske og strategiske interesser. I den forbindelse reagerer jeg på følgende utsagn fra Rossavik: ”Før i tiden kunne USA ordne opp i obsternasige naboland ved å støtte et militærkupp eller gjennomføre en kjapp invasjon. Men nå som landene i det alt vesentlige er demokratier, er det ikke like lett.” Denne analysen er i beste fall overfladisk, og tjener kun til å rettferdiggjøre tidligere amerikanske operasjoner. Chile var vitterlig et demokrati i 1973, uten at det var til synderlig hinder for et USA-støttet kupp mot den demokratisk valgte presidenten Salvador Allende. Rossavik påstår at Latin-Amerika lider under ”manglende kultur for langsiktig utvikling”, men overser at de latinamerikanske landene helt siden avkoloniseringen har forhandlet om sin egen framtid i skyggen av en ekspanderende stormakt.

USAs rolle i regionen begrenser fremdeles handlingsrommet for enhver regjering som ikke danser etter deres pipe. The Independent fra 10/12 siterer Mark Weisbrot fra Centre for Economic and Policy Research, som tror den store oppslutningen om Chávez i Venezuela skyldes at han langt på vei har innfridd løfter om fordeling av landets rikdom. ”Å dele ut statens penger til fattige skaper heller ikke sosialt rettferdig utvikling på sikt – ikke alene,” skriver Rossavik i BT. Dette dreier seg imidlertid ikke bare om kortsiktig offentlig forbruk eller en løpsk seddelpresse (slik man kan få inntrykk av når Rossavik hevder at Chávez ”strør om seg med oljepenger i slumområdene”). Det viktigste instrumentet for den chavistiske bevegelsen er en rekke ”misiones Bolivarianas”, konkrete prosjekter som organiserer og engasjerer store deler av befolkningen. Tiltak som subsidiering av basismatvarer, utbygging av gratis helsetjenester og voksenopplæring er strukturelle grep som vil ha betydning for hvordan samfunnet utvikler seg. Uansett hva man ellers måtte mene om Chávez er han Venezuelas folkevalgte president. Opposisjonen i Venezuela får betydelig sympati utenfra; med det USA-støttede kuppforsøket mot Chávez fra 2002 friskt i minne er det imidlertid all grunn til å spørre hvem som trekker i trådene. Når USA holder fingrene av fatet for øyeblikket, skyldes det neppe respekt for demokratiet i regionen – snarere at amerikanske styrker står til knes i trøbbel på andre fronter.