Et Solidarisk og Bærekraftig Alternativ- ALBA

Et Solidarisk og Bærekraftig Alternativ- ALBA
Da klimatoppmøtet var i sine siste fasen, og dagen før de rike landenes skandaløse ansvarsfraskrivelser resulterte i et svak og uforpliktende sluttdokument, ble det avholdt en stor folkemøte i Valby Hallen i København.

Lokalavisene i København sine dekning av arrangementet ble ikke mer enn en liten spalte fra Danmarks nyhedsbureau med overskrift: ”Chávez hyldet som rockstjerne i Valby!” Der store deler av artikkelen handlet om Hugo Chávez sitt forhold til Fidel Castro. Fremming av et alternativt samarbeidsprosjekt som ALBA var tydeligvis uinteressant for det ”mainstream media”. Men selv om møte var en nokså fargerike folkefest, med kulturinnslag fra blant andre Savage Rose og David Roviks, var det slett ikke noe hyllest til en rockstjerne.

For de omtrent 4000 deltagere var det en mulighet til å møte to av lederne som har skapt ny håp for verdens fattige flertall. Mens statsledere fra de rike industri landene hestehandlet bak kullisene i Bella Center for å prøve å ivareta sine økonomiske interesser og uansvarlig energiforbruk, i Valby Hallen fikk deltagerne høre om det rettferdig, solidarisk og bærekraftig alternativ; ALBA. For de oppmøtte i salen var det innholdet i tallene til de to ledere som skapt entusiasme.

Budskapet på møte var tydelig; Uten å endre systemet (les: Det kapitalistisk systemet) er det ikke mulig å løse klimaproblemet. Og ALBA landenes alternativt samarbeid skal vise veien for et nytt og mer rettferdig verdenssystem. Et alternativ som er i stand til å løse de mest grunnlegende problemer som verden står over; klima, fattigdom, krig osv., og fører til en reell bærekraftig utvikling. Med ALBA driver vi praksis og ikke teori, sa Chávez, men for at denne praksisen skal lykkes er det avgjørende at folket er med.

Chávez derfor appellerte til den europeiske venstresiden om å støtte opp om ALBA, om den nye sosialisme, sosialisme for det 21 århundre og den planlagte V Internasjonale.

Evo Morales var ikke i tvil om grunnen til klimakrise, det var jo kapitalisme, ”Kapitalisme er menneskehetens største fiende!” ”De som forsvarer kapitalisme forvarer dødens kultur!”

Han lanserte ideen om en bindende internasjonal folkeavstemning om klima. De fem spørsmålene som skulle stilles var:

1) Er du enig i å gjenopprette harmoni med naturen og erkjenner rettighetene til Moder Jord ? JA eller NEI
2) Er du enig i å endre denne modellen for overforbruk og sløsing som er det kapitalistiske systemet? JA eller NEI
3) Er du enig i at utviklede industriland redusere sine utslipp og rense klimagasser i sine bakgårder for at temperaturen ikke stiger med mer enn 1 grad Celsius? JA eller NEI
4) Er du enig i å overføre alle pengene som brukes i krigføring, og for tildeling av pengeresursene større en det nåværende internasjonale forsvarsbudsjettet for å bekjempe klimaendringene? JA eller NEI
5) Er du enig med oppretting av en Klimadomstol (Tribunal de Justicia Climática) for å rettsforfølge dem som ødelegger Moder Jord? JA eller NEI

Til slutt tok Hugo og Evo hverandre i armene og hoppet ned fra scenen for å møte folkene. I over en halv time handhilste, klemte, småpratet og koste de seg sammen med de oppmøtte. Det var de ytterste få som ikke fikk seg en personlig og varme møte med ”Rockstjernene”.

ALBA møte i København

Underskriftskampanje som haster

Vi håper at flest mulig kan skrive under denne internasjonale kampanjen mot anerkjennelsen av valget i Honduras under kuppregimet. Det haster, underskriftslisten skal overrekkes fredag 27. november.

Lenken for å skrive under er: asp.hondureny@gmail.com
nettsiden til kampanje er: http://asph-declaracions.blogspot.com/

Call on international community to denounce and not to recognize the electoral farce in Honduras

The undersigned, social, political and supportive organizations and individuals, declare:

1. The coup in Honduras, initiated by Roberto Michelleti and his de facto regime with the accomplice participation of the USA, is already responsible for the murder of 21 people, there have been 4.234 formal complaints for violation of fundamental freedoms, 7 assassination attempts, 95 death threats, 133 torture cases, 615 injured persons due to repression, 1.987 illegal detentions, 2 kidnapping attempts and 114 political prisoners accused of sedition. And the numbers are increasing daily.

2. The coup makers maintain themselves in power showing their deep disdain for democracy and their total disregard for the sovereign rights of the people expressed through their vote.
Time has shown that the manoeuvres by both the US government and the Organization of American States (OAS), had no intention of defending democracy but only to postpone, hinder and finally to support those who are now planning the electoral farce.

3. By October 30th, the US government considered it opportune to manoeuvre and make possible an agreement between the government presided by Manuel Zelaya Rosales and the coup makers -the so called Tegucigalpa/San José Agreement- which would lead to legitimate the elections of November 29th, making it difficult in the short time remaining for the popular movement to have any possibilities of winning.

The coup makers have not complied with the agreement. The constitutional president remains in Brazil's embassy surrounded by the military and under threat of arrest, the repression goes on. In a gesture of unlimited cynicism, the US government has rushed to declare that they will recognize the elections. President Manuel Zelaya Rosales has denounced the total impunity with which the elections will take place. The Frente Nacional de Resistencia and other democratic forces have also declared that they will boycott the electoral farce.

4. The majority of the mass media, in the service of oligarchy, imperialism and translational companies, consider the crisis already resolved and wish to legitimate the elections. In spite of this coordinated effort by the media to make the crisis appear to be settled, the Honduran People's fight continues and reiterates their claims:

· Unconditional restitution of President Manuel Zelaya Rosales to the presidency of the Republic of Honduras, restoring the situation that existed before June 28th 2009.

· Non-recognition of electoral process on November 29th 2009.

· After the breach of constitutional order by the oligarchic political caste it is now more than ever neccessary to convoke a Constituent Assembly.

· Trial and punishment of the coup makers and their accomplices.

We the undersigned agree with these legitimate demands of the Honduran people and we call on the International institutions and governments not to send commissions of any kind or international observer missions, to maintain the political, economical and financial pressure on the military/civilian dictatorship imposed by oligarchy and imperialism, as well as not to recognize neither the illegitimate elections of November 29 nor the spurious authorities who seek to pass as representatives elected by the people.

¡Freedom for the People of Honduras!

Barcelona, November 2009.
Adhesions: asp.hondureny@gmail.com

Myter om kokain

MAKTKAMP: Norske medier er mikrofonstativ for Colombias narkobefengte regjering, som gir nabolandene skylda for sin egen kokaineksport.

«NR 82: Alvaro Uribe Velez – en colombiansk politiker og senator som samarbeider med Medellin-kartellet på høyt regjeringsnivå Æ...Å og er en nær personlig venn av Pablo Escobar.» Nei, dette er ikke en konspirasjonsteori om Colombias president Álvaro Uribe, og hans bånd til historiens mest berømte kokainkartell og narkobaron, postet på en obskur raddisblogg. Det er tvert imot en intern rapport fra USAs utenriksdepartement som lister opp de hundre viktigste kokaintoppene i Colombia, datert 1991, men holdt skjult helt til den ble avslørt i Newsweek i 2004. Det føres i dag en intens kamp i internasjonale rettsinstanser og medier om skyldfordelingen rundt Colombias kokaineksport, men merkelig nok blir rapporten aldri nevnt i norske massemedier. Også i Norge ødelegges menneskeliv av colombiansk kokain. Hvorfor holder mediene våre da tilbake informasjonen som er essensiell for å forstå et av vår tids største samfunnsproblemer?

HISTORIEN HAR VIST at informasjon fra amerikanske narkomyndigheter bør tas med en klype salt, spesielt når de utpeker politiske fiender som syndebukker. I dette tilfellet er det motsatt. Uribe er en svoren tilhenger av det frie marked og USAs viktigste allierte i et Latin-Amerika som har beveget seg farlig langt til venstre, sett fra Washingtons ståsted. At USAs myndigheter har dysset ned Uribes kokainskandale er slik sett ikke til å undresover. Men er det norske mediers jobb å holde informasjonen skjult for publikum, mens man samtidig fungerer som ukritisk mikrofonstativ hver gang den narkobefengte colombianske presidenten beskylder sine politiske motstandere i nabolandene Venezuela og Ecuador for sitt eget kokainproblem? Den internasjonale kampen mot narkotika er nemlig den store taperen når medienes politiske sympatier og antipatier skygger for faktabasert og avslørende journalistikk.
En stikkprøve av de tjue siste artiklene om temaet i norsk presse viser en virkelighetsforvrengelse som går langt over i det surrealistiske: Colombias paramilitære, som sammen med kartellene står bak nesten hele kokainomsetningen, nevnes ikke med ett eneste ord i noen av artiklene. Det gjør heller ikke de veldokumenterte båndene til Uribe-regjeringen.Dagbladet-saken «Chávez’ Venezuela nytt kokainsentrum» 23. juli i år er bare en av mangeartikler der Uribe, presidenten for verdens største kokaineksportør, opphøyes til sannhetsvitne og dommer overfor sin politiske fiende nummer en, Hugo Chávez. Når Dagens Næringsliv fastslår at «Chávez’ Venezuela har blitt et nøkkelpunkt» for kokaintrafikken, som om det var en faktaopplysning, «glemmer» de å nevne at både kokainen og anklagen kommer fra Colombia. Det ble store internasjonale overskrifter av USAs «kokainbeslag utenfor Venezuelas kyst». Men både kystvakten og mediene unnlot å nevne at kokainen var produsert i Colombia av colombianske karteller, smuglet i en colombiansk-registrert båt av colombianske statsborgere, og beslaglagt innenfor territoriet til øya Curacao i De nederlandske Antillene. Slik bidrar tilsynelatende nøytral nyhetsformidling til å frikjennekokainkartellene og feste kokainproblemet til Chávez, uten andre holdepunkter enn at bådeColombia og Curacao ligger i nærheten av Venezuela, noe Chávez vanskelig kan lastes for.

MEN LA OSS få fakta på plass. Under Uribes styre har Colombia produsert 2830 tonn kokain, mer enn alle verdens øvrige kokainprodusenter til sammen ifølge FNs narkostatistikk. Det amerikanske utenriksdepartementet stadfestet overfor New York Times at Colombia forsyner USA med 90 prosent av landets kokainforbruk. Fra amerikanske kokainforbrukere havner årlig 70 milliarder dollar, nesten et halvt norsk statsbudsjett, i lommene til kokainkartellene. Et historisk tilbakeblikk gjør det lettere å forstå hvordan kampen om kokainpengene er uløselig sammenvevd med den 500 år gamle politiske konflikten mellom samfunnslagene i det ekstremt klassedelte Colombia. Det var de store narkokartellene som gjorde kokain til en viktig økonomisk og politisk maktfaktor i Colombia og Latin-Amerika på 1970-tallet. Deretter kom de paramilitære, også kalt dødsskvadronene, med AUC i spissen. Colombias eliter hadde holdt venstresiden unna makten ved først å drepe favorittkandidat Gaitan foran presidentvalget i 1948, og deretter opprette dødsskvadronene som tvang sosialistene vekk fra politisk mobilisering og inn i geriljakrig i åra etter.Det var den gjenoppståtte frykten for sosialistisk valgseier som fikk maktelitene til å legge skepsisen til side og fri til kokainkartellene på 1980-tallet. Utryddelseskampanjen som tok livet av presidentkandidaten til venstrepartiet UP og rundt 4000 partimedlemmer, ble generalprøven på samarbeidet mellom de høyreekstreme paramilitære, kokainkartelleneog regjeringshæren.

I BORGERKRIGEN som fulgte har alle spilt skittent, og heller ikke venstregeriljaene går fri fra kokainøkonomi og menneskerettighetsbrudd. Men proporsjonene sier mye. I massegravene som er blitt undersøkt de siste åra anslås to prosent av likene å være ofre for geriljaene, mens de resterende 98 prosent ble drept av de paramilitære, ifølge den konservative avisa El Tiempo. Fordelingen av kokainprofitten antas å følge omtrent samme mønster, ettersom geriljaens inntekter hovedsakelig er fra råvaren, kokaplanten, mens det er de langt mer lønnsomme leddene, laboratorieframstilling, smugling og omsetning, som finansierer de paramilitære og kartellene. Og altså Uribe-klanen, skal vi tro USAs narkopoliti, DEA, som i 1997 beslagla kjemikalier til å framstille 500 tonn kokain fra Uribes valgkampmanager.Colombia er på verdenstoppen i drap på opposisjonelle journalister og fagforeningsaktivister. Men heller enn å gi venstresiden sikkerhetsgarantier for politisk deltakelse, forsøker Colombias makteliter å utrydde geriljaen. Det har gjort landet til verdens nest største flyktningeksportør og en destabiliserende belastning for hele regionen. Nå har altså Uribe, godt hjulpet av Washington og velvillig vestlig media, lyktes i å gi venstreregjeringene iEcuador og Venezuela skylden for både kokaineksport og borgerkrig i hans eget Colombia. Dermed forflyttes det internasjonale presset vekk fra narkokarteller, paramilitære og den gjennomkorrupte colombianske regjeringen og over på kontinentets venstreside, som allerede er drevet på defensiven med militærkuppet i Honduras og Colombias USA-støttede bombeangrep mot Ecuador i fjor.

KOKAINSPØRSMÅLET er komplekst, men det finnes altfor mye tilgjengelig informasjon til at mediene kan unnskyldes for å snu virkeligheten så til de grader på hodet. De siste åra har det haglet med skandaler, som bugner av tilståelser og ugjendrivelig bevismateriale. Seinest i forrige uke vedgikk en AUC-kommandant at organisasjonen, som offentlig har støttet Uribe, har drept 21 000 opposisjonelle med de mest groteske metoder og finansiert sin virksomhet ved kokainsmugling til USA. En tredjedel av kongressen og flere ministere fra Uribe-regjeringen sitter nå i fengsel for samarbeid med narkokartellene og AUC. Og når det gjelderVenezuelas påståtte rolle, er FN-statistikken krystallklar: Venezuela produserer null prosent av verdens kokain, og til tross for et enormt og uoversiktlig grenseområde mot Colombia går bare en liten brøkdel av den colombianske kokainen innom landet på veien til markedene i Europa og USA. Colombias paramilitære, som innrømmer storstilt kokainomsetning og massedrap på opposisjonelle, lovet i sin sid å drepe Hugo Chávez. Fredet av mediene gnir de seg nå i hendene og skipper rolig sine daglige kokainlaster til Europa og USA, mens norske og vestlige utenriksredaksjoner sparker løs mot favorittsyndebukken fra Venezuela.

Artikkel er skrevet av Eirik Vold og kom på trykk i Dagbladet 16. oktober

Chávez Almighty!

Ved flere anledninger har Nettverkets folk skrevet til NRK og bedt dem om å prøve å være litt mer balansert i sin rapportering om Venezuela og Hugo Chávez. Det virker som om de har endelig begynt å ta hensyn til klagene våres.

På NRK tekst TV i går var det en nyhetsmelding om tørke i Venezuela og vann rasjonering (se under). Etter å beskrive de faktiske forholdene, avslutter meldingen med 3 forskjellige meninger om hvem som har ansvar for tørken.

1) Meteorologene konstatere at det er et resultat av naturfenomen ”El Nino”
2) Opposisjonen mener at det er Chávez sin skyld
3) Og Chávez selv mener det er kapitalismens ubarmhjertelighet

Problemet med slike ”balansert” reportasjer er at man må fremdeles velge mellom alternativene.

Jeg personlig kunne ha ønsket meg at alternativ nummer to var den riktige: At Chávez (grunnet alle makten han har akkumulert gjennom grunnlovsendringer) klarer å råde over naturkrefter og påvirker ”El Nino”.
Tenk hvilket våpen han nå har til å vende mot imperialisme!

NRK Tekst-TV mandag 2. november:

”Innbyggerne i Venezuelas hovedstad Caracas må regne med stopp i vanntilførselen opptil 48 timer per uke når det innføres vannrasjonering.

Tiltaket skyldes 25% nedgang i vannforsyningene til byen på grunn av tørken som har satt inn. Rasjoneringen vil vare til mai neste år.

Lokale meteorologer sier mindre nedbør skyldes værefenomenet El Nino som skal har skapt ørkenaktige forhold.

Andre mener president Hugo Chávez har skylden, men Chávez selv mener problemet er kapitalismens manglende medfølelse.”

Dette innlegget kom på trykk i BA 29. september

Verdssamfunnet og Honduras
I artiklar i ulike media om Manuel Zelaya si attendekoma til Honduras, er det spesielt to påstandar som kjem fram. Det er at Manuel Zelaya ville innføre grunnlovsendringar som kunne gjere han i stand til å kunne forlengje presidentperioden sin, og at folkerøystinga var grunnlovstridig.

For det første var det ikkje ein grunnlovstridig folkerøysting Zelaya ville ha for å kunne halde fram som president. Påstanden vart avslørt kort tid etter statskuppet, og var ein del av den desinformasjonskampanjen sett i gong av kuppregimet for å rettferdiggjere deira handling. For det andre var det ein vegleiande folkerøysting Zelaya ville ha for ein eventuell ny grunnlovsgjevande forsamling og i den, moglegheita for utviding av antal presidentperiodar i ei ny grunnlov. Dagens grunnlov er frå 1982 laga i den kalde krigen si tid og midt i dei blodige borgarkrigane og militærdiktatura i Mellom-Amerika.

Under overskrifter som "Micheletti vil møte Zelaya", får ein inntrykk av at det er like partar som skal møtast til forhandlingar. Slik er det ikkje. Micheletti er ein kuppresident med dei væpna styrkar som garanti, førebels i alle fall!

Micheletti stiller urimelege krav til Zelaya om å seie frå seg kravet om attinnsetting som president og respektera valet 29. november, for å møte han. Han er den folkevalde presidenten og FN og verdssamfunnet krev han attinnsett!

Micheletti vil heller arrestera Zelaya enn å møte han. Zelaya held seg for tida inne i den brasilianske ambassaden i hovudstaden Tegucigalpa sammen med rundt 40 tilhengarar, omringa av tungt væpna militære styrkar. Kuppregimet har no fenge advarsel frå FN om ikkje å røre ambassaden. Førebels prøver kuppregimet å vinne tid. Det honduranske folk treng handling frå verdssamfunnet ikkje tomme ord!

Ivar Jørdre, Latin-Amerika Gruppa i Bergen

Revolusjon i praksis:
Endringsprosessene i Bolivia, Venezuela og Ecuador

Latin-Amerikauka 2009 21. - 26. september
Bolivia, Ecuador og Venezuela fremstår som lokomotivene i den radikale demokratiseringen i Latin-Amerika. Regjeringene i disse landene satt omfordelingspolitikk på dagsorden som resultat av mobilisering blant sosiale bevegelser. En viktig del av prosessene bort fra de neoliberale regimene har vært å få på plass nye grunnlovsreformer. Grunnlovsendringene i landene har gitt statene økt kontroll over strategiske sektorer som olje, telekommunikasjon, jordbruk og vannressurser noe som har økt de statlige inntektene betydelig. Dette har muliggjort utbygging av universale offentlige velferdsordninger. Videre har disse landene stått i spissen for regionale institusjoner som utgjør et alternativ til de internasjonale nyliberale institusjonene regionen har støttet seg på de siste tiårene. Eksempler på dette er ALBA, Banco del Sur, Telesur og PetroAmericas.

LAG inviterer gjester fra disse landene og ønsker med seminarer og møter rundt om i landet å opplyse og engasjere det norske folk om endringene i Latin-Amerika. Eliza Quispe Chipana fra Bolivia, Maryuri Gonzales fra Venezuela, og Pedro Páez fra Ecuador er LAGs prominente gjester.

LA-uka i Bergen:

Kvinnemakt i Venezuela og Bolivia
Mandag 21.september, lille auditorium på SV-fakultetet (L.Meltzers hus), Fosswinckels gt. 6, kl. 19.00

I Latin-Amerika har kvinner blitt marginalisert og undertrykte, men hva innebærer en sosialistisk revolusjon for kvinnens posisjon i samfunnet? Hvordan påvirker de nye grunnlovene i Bolivia og Venezuela kvinners hverdag? Hvilke muligheter har åpnet seg og hvilke dører er fortsatt stengte? Eliza Quispe (Bol) og Maryuri Gonzales (Ven) setter fokus på kvinner og makt, og gir oss en unik mulighet til å høre en førstehåndsberetning om hva som faktisk skjer i regionen. Møt opp på SV-fakultetet, lille auditorium, mandag 21. september kl. 19.00!

Maryuri de los Ángeles González Acosta, Venezuela
Gonzalez er sosiologistudent på Universidad Central de Venezuela og arbeider i Misión Madres del Barrio med kvinner som lever i fattigdom med spesielt fokus på politisk sosioøkonomisk integrering. Gonzalez er også tillitsvalgt i fagforeiningen som er tilknyttet dette fattigdomsprogrammet, i tillegg er hun medlem i det venezulanske sosialistpartiet og er aktiv i det latinamerikanske feministnettverket.

Eliza Quispe Chipana, Bolivia
Eliza Quispe Chipana leder Kvinnenettverket i organisasjonen Centro de Estudios y Apoyo Al Desarrollo Local (CEADL) i Bolivia. CEADL, Senteret for studier og støtte til lokal utvikling, er LAGs hovedsamarbeidspartner i Bolivia. CEADLs aktivitet omfatter skolering og bevisstgjøring av ungdom, inkludert ungdoms- og kvinneorganisering. Quispe har jobbet mye med temaet seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. For tiden er hun på utveksling i Norge i regi av LAG. Hun studerer til daglig sosialt arbeid på universitetet.


Det finnes faktisk et ALTERNATIV!
Tirsdag 22.september, Store auditorium på SV-fakultetet (L.Meltzers hus), Fosswinckels gt. 6, kl. 19.00

Ecuadors tidligere finansminister, Pedro Páez, forteller om det nye pengefondet og utviklingsbanken Banco del Sur. Páez har vært en av de viktigste arkitektene bak institusjonen laget av og for befokningen i Latin-Amerika. I tillegg planlegger de søramerikanske statslederne en felles valutaunion. Hvilken effekt vil dette kunne få for utviklingen på kontinentet?

Pedro Páez er professor i økonomi og har undervist i økonometri, makroøkonomi, bærekraftig utvikling og offentlig finansiering ved en rekke ecuadorianske universiteter. Páez var tidligere finansminister under Correa og deltok i finanskrisekommisjonen til FN som ble ledet av Joseph Stiglitz. Páez har stått sentralt i gjeldsslettebevegelsen i Ecuador.


Fra posisjon til opposisjon: Latin-Amerikas eliter
Torsdag 24. september, Seminarrom E på SV-fakultetet (L.Meltzers hus), Fosswinckels gt. 6, kl. 19.00

Hvordan reagerer elitene på endringsprosessene og hvordan påvirker dette realiseringen av f.eks sosiale reformer?
Det blir holdt en innledning og visning av en dokumentarfilm, mer informasjon kommer senere.


Hjertelig velkommen, vi håper at vi ser deg der!
Mvh
Marte Reenskaug Fjørtoft

Oppropet mot statskupp i Honduras

Dette oppropet er utarbeidet av den nye Europeiske sammenslutning av organisasjoner i solidaritet med Venezuela. De som ønsker å slutte seg til oppropet kan bruke lenken på bunn av siden.


With Honduras, with all of Latin America

We, the undersigned social, political and solidarity organisations, faced with the ongoing coup d’état in Honduras and the imperialist project of installing military bases in Colombia whose objective is to throttle the hope for liberty and emancipation across the Latin American continent,
Declare:

1. Our complete support for the immediate and unrestricted return of President Manuel Zelaya and the restitution of constitutional order, without conditions, to Honduras. Furthermore, we demand the punishment of those responsible for the coup d’état and the recognition of people’s sovereignty to freely decide their future, through referendum, consultation or any other means of participative democracy.

2. We denounce the cynicism shown by the US government and its satellites in the Organisation of America States, with an attitude which speaks of the recognition of the constitutionality of Zelaya’s Presidency at the same time as they reach agreements and hold conversations with the organisers of the coup, and carry out all types of delaying tactics with the objective of demobilising the impressive resistance movement which has been awakened in the interior of Honduras, coordinated in the National Resistance Front against the coup.

3. We consider that all this is part of a planned offensive by North American imperialism and the transnationals, against the countries of the Alba (Bolivarian Alliance for the Americas) and all the progressive forces in Latin America in order to preserve their hegemony, their free trade agreements and their interests in privatisation and the exploitation of natural resources.

4. We reject the suspiciously coordinated campaign of false accusations and lies against the Ecuadorian and Venezuelan governments, originating in the USA — the world’s biggest drug consumer — and Colombia: the biggest producer, thanks to its government, headed by narcopresident Uribe. The leading figures in the international drugs trade have the nerve to talk of the failure of the anti drugs policy in Venezuela. All of this is aimed at justifying the US military presence in the zone, with “Plan Colombia”.

5. We alert public opinion about the seriousness of Colombia becoming the biggest aircraft carrier in history, with the installation of up to seven North American bases, an undisguised threat to the sovereignty of all Latin American countries. It represents a very grave step towards the internationalisation Colombia’s internal conflict and carries the risk of destabilising the whole region, with a provocation of unforeseeable consequences.

6. We denounce all the media multinationals, from CNN to the Spanish Prisa group, and the whole network of channels, newspapers and radio stations which belong to the local oligarchies, with their “cartel”, the Inter American Press Association, which combine disinformation with lies, in order to create a virtual reality in world public opinion, as a foundation for developing military offensives.

7. We express our commitment to organising all types of solidarity action, as of today and in the most coordinated way possible, to respond robustly to any type of aggression.

Against the oligarchies, the fascist coup in Honduras and the imperialist threat in all of Latin America

Please rush signatures to: assembleabolivariana@gmail.com

Honduras i gamle spor ? verda ser på

Honduras i gamle spor ? verda ser på

Det er ikkje første gong det er militærkupp Honduras. I lange periodar har Honduras vært styrt av militærjuntaer. Landet sin demokratisk valde president Manuel Zelaya vart den 29. juni styrta i eit kupp og ein de-factoregjering leia av Roberto Micheletti vart sett inn. I vekene etter kuppet har den gamle makteliten verkeleg stramma reipet rundt media. Mange honduranarar var i byrjinga ikkje klar over at omverda og samtlege latin-amerikanske land har fordømt kuppet. I likheit med tidlegare militærkupp frå høgresida i Latin-Amerika er mesteparten av media i Honduras medløparar til kuppmakarane, og dermed ingen rapportering frå dei utanlanske reaksjonane. Men hovudproblemet ligg ikkje her, informasjonen kjem til folket likevel. Nei, det er vestleg media som feilinformerar om Zelaya og demoniserar nabolandet Nicaragua. Desse to landa må sjåast i samanheng.

At militærkuppet kan spreie seg til nabolanda er mogleg: Det er all grunn til å sjå stopp i vestleg bistand til Nicaragua isamband med det som hender i Honduras, meiner latin-amerika kjennarar. I Nicaragua vert Daniel Ortegas samlingsregjering diskreditert med svertekampanjar i vestlege media. Og i handling har USA kutta 62 millionar dollar i bistand, som fekk 9 EU-land til også å kutte bistanden til Nicaragua. Påskotet var uregelmessige ting ved lokalvalet sist haust. Utviklingsminister Solheim følger på med same argumenter. I staden for dette reaksjonære tiltaket bør regjeringa heller stoppe all bistand til militærstyret i Honduras inntil Zelaya kjem attende.

General Romeo Vásquez Velásquez, som organiserte operasjonen der Honduras sin folkevalde president Manuel Zelaya vart kidnappa i sin heim og sendt ut av landet har eit lite fint rulleblad. Han var på 90-talet med i ein internasjonal biltjueribande som stal luksusbilar og vart arrestert for det. Generalen studerte også ved den berykta School of the Americas, ein skule der militære vartundervist m.a. i torturmetodar og der dei utdanna folk som seinare vart kjende kuppmakarar og diktatorar i Latin-Amerika. Dette er døme på i beste fall dårleg mediaarbeid, i verste fall medvite utelating av fakta. Ein annan ting som heller ikkje kjem fram er at dottera til den chilenske avdøde diktatoren Pinochet støttar kuppet, noko medløparpressa i Honduras hyllar.

I kontrast til dette er meldingane om drap og utreinskningar. To profilerte tilitsvalde i organisasjonen ?Unificazion democratica? som m.a. har støtta president Zelaya, vart nyleg drept truleg av folk tilknyta militæret. Likevel, protestane har på ingen måte stoppa opp. Demonstrajonar også med vegblokadar vert stadig organisert og ein ser dei første teikna på at ein motstandskamp er i emning. Det honduranske folk treng konkret støtte frå omverda, ikkje nedrig stillteiande ?aksept? av eit militærdiktatur!Ivar Jørdre, medlem av Venezuela-gruppa i LAG-Bergen

BT støtter statskupp i Honduras!

Dette innlegget ble sendt til Bergens Tidende som respons til kronikken av Leiv Marsteintredet.
Kronikken finnes her:
http://www.bt.no/meninger/kronikk/En-isolert-president--878758.html?thanx=true&postingId=887568

BT støtter statskupp i Honduras!
Den salvadoranske politisk kommentatoren, Dagoberto Gutíerrez, reagerte på media sin dekning av kuppet i Honduras 28. juni, ved å si at det var en fornærmelse overfor det internasjonale samfunnet å presentere statskuppet som en juridisk handling forårsaket av presidentens brudd på grunnloven. Når alle fakta som påviser det motsatte var lett tilgjengelig, blir den fremstillingen en form for delaktighet i kuppet.

Det tok ikke lange tid før alle påskuddene fra kuppmakerne om brudd på grunnloven ble avslørt. Dette er også grunnen til at OAS og andre internasjonale organisasjoner har reagert så kraftig.

Leiv Marsteintredet, med sin kronikk i Bergens Tidende 4. juli, bidrar til denne fornærmelsen. Enda verre er det at dette skjer en uke etter at disse falske beskyldninger om brudd på grunnloven har blitt avslørt.

Marsteintredet lister opp disse påstandene som grunnlovsstridige handlinger, på samme måte som kuppmakerne og deres allierte i media. Men de reelle bruddene på grunnloven, de som kuppmakerne var ansvarlige for, ble ignorert. Kongressens gjeninnsettelsen av hæresjefen etter hans øverste kommandør, presidenten, hadde avsatt han, var et eksempel av en grov grunnlovsstridig handling. Kidnapping og utvisning av presidenten var enda et brudd for grunnloven.

Stenging ned av alle media kanaler som ikke støttet kuppmakere, (brudd på grunnlovs beskyttet presse og meningsfrihet) og arrestasjon og mishandling av støttespillerer til den lovlige valgt presidenten vil neppe bli betraktet som rettmessige handlinger av en lovlig regjering. Men for Marsteintredet er dette uproblematisk. Han vil heller kritisere OAS (Organisasjon av Amerikanske Stater) for å ha handlet raskt og bestemt for å få den lovlige valgte presidenten gjeninnsatt. ”Ikke smart” sier Marsteintredet. Han lister derfor opp en rekke hypotetisk situasjoner som han mener kan oppstå med en slik gjeninnsettelsen, som han mener vil gjøre situasjonen i landet enda verre. Demokratiet må derfor vike plassen for Marsteintredet sin ”fornuftige” synsing.

Vi ”bør lytte til hva” kuppmakerne har å si, skriver Marsteintredet, ”de har en god sak”. Høyesterett har bare handlet ”lovlig” for å løse en konflikt mellom kongressen og regjeringen, og militæret har bare fulgt ordre for å ”gjenopprette den grunnlovsmessige demokratisk orden”.

At en sammensvergelsen mellom disse tre organer for å avsette en lovlig valgt president har funnet sted, grunnet et politisk kurs som favoriserer landets fattige flertal og truer landets elite, er noe som har gått Marsteintredet hus forbi. Det er dessverre en verdens forskjell mellom en forklaring basert på (feilaktig) juridiske tolkninger og en reelle analyse av maktforholdet i et klasse basert samfunn hvor eliten kun aksepterer demokratiske spillerregler når de ivaretar deres egne økonomiske og politiske interesser og fordeler.

Jeg håper med dette at Marsteintredet og BT slutter å fornærme intelligensen til avisens lesere og heller slutter opp om det Honduranske folkets kamp mot en korrupt og udemokratisk maktelite!

Dave Watson
Styremedlem i Latin-Amerikagruppen i Bergen

Skriv under oppropet!

Her kan dere skriv under oppropet mot kupp i Honduras:

http://www.todosconhonduras.cult.cu/index.php?cont=registro&articulo=0&lang=1&declara=9

Det er viktig at presset mot kuppmarkerne holdes på et høyt nivå, spesielt fra den folkelig, grasrot sektoren. Mens de store multinasjonale organisasjonene som OAS og FN for tiden legger en betydelig presse på det ulovlige Honduranske regimet, kan de fort gå med på hestehandel og kompromis. Det er mange mektige aktører i det internasjonale samfunnet som vill gjerne se Mel Zelaya sitt prosjekt uskadeliggjørt og ønsker en gjennoprettelsen av status quoen.

Ikke minst må vi legge presse på det norske media, spesielt NRK, til å dekke hendelser i Honduras på en ansvarlig måte.

En kjent latinamerikansk kommentator reagerte på media sin dekning av kuppet ved å si at det var en fornærmelse overfor den internasjonale samfunn å presentere statskuppet som en juridisk handling forårsaket av presidentens brudd på grunnloven, når alle fakta som påviste det motsatte var lett tilgjengelig for alle til å se.

Hvorfor i alle verden da skulle NRK to dager etter kuppet fremdeles presenterer kuppet som en juridisk handling? Hvorfor skulle det statlige (finansierte av folket) kringkastings organet bidrar til å fornærme intelligensen til det norske folket. Det er dessverre en trist fakta at NRK, sammen med de fleste norske medier, har til stadighet drevet med fornærming av folkets intelligens her til lands spesielt i forhold til Latin-Amerika.

Det er tid for at det norske folket forlangte mer respekt fra sine statlige informasjonskanalen!

Skriv og fortell dem hvor forbannet du er!

Dave

Militærkupp

Militærkupp
Søndag skulle være en demokratiets dag i Honduras i Sentral-Amerika.

Da skulle befolkningen delta i en ikke-bindende folkeavstemning om opprettelsen av en grunnlovsgivende forsamling. Denne skulle bestå av representanter for hele befolkningen og ville få som jobb å utarbeide en ny konstitusjon for landet.
Demonstranter samler seg spontant utenfor presidentpalasset like etter kuppet, før undertrykkelsen setter inn for fullt. Kuppregjeringen har i skrivende stund stengt strømnettet i hele landet for å hindre folk i å få tak i informasjon om det som foregår, og å organisere seg.
Slik så det ut helt til landets demokratisk valgte president Manuel Zelaya ble slått og kidnappet i sitt hjem av en gruppe på to hundre militære. Presidenten ble flydd ut av Honduras og befinner seg ufrivillig i Costa Rica.

Etter kuppet på søndag stengte de militære strømmen i store deler av landet, for å hindre folk i å holde seg informert om hendelsene. Utplassering av tanks i hovedstaden Tegucigalpa, stadige overflyvninger med militærfly og vold mot demonstranter er noen av strategiene for å skremme befolkningen til taushet. Den alternative tv-kanalen Telesur – en av de få kildene til kritisk informasjon - har blitt stengt ute fra kabelnettet. De fleste radiostasjoner i landet og flere storaviser er svært forsiktige med å kritisere ”gorillaene” som nå sitter med makten.

Statskuppet søndag fant sted fordi Zelaya har opprørt landets økonomiske elite. Han satte i gang omfordelingstiltak, oppfordret fattige til å organisere seg, prioriterte det latinamerikanske integrasjonsprosjektet ALBA fremfor tette bånd til USA.

Denne gamle eliten dominerer fortsatt mange av de statlige institusjonene, som høyesterett og de militære. Det er dette oligarkiet som har gjort Honduras til en ”bananrepublikk” med massiv fattigdom, høy kriminalitet og svake institusjoner – en situasjon Zelayas regjering forsøkte å få bukt med.

USA-baserte CNN har markert seg med tåkelegging av det som skjer i Honduras, blant annet gjennom å intervjue ”representanter for det sivile samfunn” som støtter de samme kuppmakerne som kidnapper og banker opp demokratisk valgte politikere og utenlandske ambassadører, og har avskaffet ytringsfriheten i Honduras i løpet av bare noen timer.

Vi oppfordrer til solidaritet med Honduras’ folk som krever gjenopprettelsen av Manuel Zelayas demokratisk valgte regjering. Latin-Amerika trenger ingen ny Pinochet!

Skriv leserbrev til lokalavisen din, spre oppdateringer om situasjonen via elektroniske nettverk, delta i demonstrasjoner til fordel for demokratiet i Honduras.

SOLIDARITET MED HONDURAS’ FOLK!

-- For oppdatert informasjon om hendelsene anbefaler vi PRENSA LATINAs engelskspråklige utgave.
www.plenglish.com

Encuentro de Solidaridad

Mellom 19 og 21 juni ble det avholdt et møte i Amsterdam for Europeiske organisasjoner som arbeider i solidaritet med den Bolivarianske Revolusjonen i Venezuela (Encuentro de grupos y organizaciones de solidaridad con la Revolución Bolivariana).

Over 100 deltagere fra 24 land var til stede. Fra Norge ble både Latin-Amerikagruppene (Samordningsgruppa for Venezuela/Nettverk for Venezuela) og de Bolivarianske Sirklene i Norge representert. Vertsorganisasjon i Amsterdam var Instituto Internacional de Investigación y Formación (IIRE)/ Círculo Bolivariano de Holanda. Kjente organisasjoner som Hands off Venezuela og de Bolivarianske Sirklene var til stede samt representanter fra land man ikke vanligvis assosierer med solisaritetsarbeid, som f.eks. Ukrania, Romania og Kipros.

Målet med møtet var å etablere et nettverk/federasjon av organisasjoner i Europa for å koodinere og efektivisere solidaritets arbeid i forhold til det alternativt Bolivarianske prosjektet. Med foredrag fra inviterte politiske og sosiale aktører, debatt og gruppearbeid/workshops, ble det etterhvert enighet om viktigheten av en slike nettverk. Med bare tre dager til rådighet ble det umulig å komme fram til en endelig organisatorisk struktur for et slik nettverk. Det ble derfor valgt en person fra hver arbeidsgruppe (fra i alt 9 grupper) som skulle møtes senere for å arbeider med et endelig forslag.

Et efektivt og samkjørt solidaritetsarbeid samt mulighheten for opprettelse av en resurs senter, hvor organisasjonene kunne få lett tilgjengelig informasjonsmateriale (videoer, hefter, databanker, oversikt over resurspersoner i de enkle landene osv.), skulle være et redskap, ikke bare for å støtte opp om det Venezuelanske ekksperimentet, men også for å kunne promovere det som en modell for en sosialistiske alternativ på internasjonal basis. Opretting av et diplomatisk nettverk “Folk mellom folk” (Diplomacia Pueblo a Pueblo) med politiske og sosiale organisasjoner i Venezuela skulle også være en viktige målsetning.

Ambisjonsivå var høyt i utgangspunkt bant flere deltagere, men etter et par dagers arbeid ble en mer realistisk intensjonsgrunnlag akseptert. Det ble diskusjoner om utfordringer for den Bolivarianske revolusjon i konjunkturet av den internasjonale krise for kapitalisme, og hvilken rolle solidaritet kunne spille, evaluering av det Europeiske solidaritetsarbeid så langt og kompetanseoppbyging av aktivister.

Nettverket skulle heller ikke være lukket, men åpent for andre organisasjoner enn de inviterte til Amsterdam for å kunne slutte seg til. representantene som ble valgt fra arbeidsgruppene for å utarbeide et forslag til nettverkets organisasjonsform skulle også foreslå kriteriene for medllemskap.

Det ble tre dager med intens og produktivt arbeid men med innlagt tid for sosiale samvære og muligheten for å bli kjent med de andre organisasjonene og deres arbeid. Det ble noen kulturelle innspill og en del emosjonelle appell til støtte for våre søstre og brødre som kjemper for en verdig alternativ til den undertrykkende nyliberale modellen i Venezuela og resten av verden.VIVA LA REVOLUSJON BOLIVARIANA!

Lenken til vertsorganisasjonen:

http://bolivariaansekring.blogspot.com/2009/06/encuentro-europeo-de-solidaridad.html

Åpent Møte tirsdag 19.mai

HUGO CHÁVEZ-LIVSTIDSPRESIDENT?

Grunnlovsendring i Venezuela: et demokratisk tilbakesteg, som opposisjonen påstår, eller et strategisk spill for å konsolidere den Bolivarianske revolusjonen og legge til rette for innføringen av et deltagende grasrotdemokrati?

ÅPENT MØTE
Eirik Vold (frilansjournalist, som skriver bok om Hugo Chávez for Manifest Forlag) holder innlegg om betydningen av den nye grunnlovsreformen som åpner for ubegrenset gjenvalg av president. (Åpen debatt til slutt).

Tirsdag 19 mai, kl.18.00
auditorium A (først etasje) Sydneshaugen skole. Gratis inngang

Arr:Latin-Amerikagruppen i Bergen
http://www.latin-amerikagruppene.no

Busemann i San Salvador

Bildet viser en plakat i Bulevar de los Proceres i San Salvador

Chávez brukes aktivt av høyresiden her for å skremme vettet av middelklassen.

Dette er en smakkebitt av nivå for valgkamp fra høyresiden.
På fjernsyn er det enda verre, med bilder av ødeleggelsen fra borgerkrigen knyttet til FMLN sin vispresidentkandidat, følgte av bilder av Fidel Castro og Hugo Chávez. Lite konstruktiv informasjon om hva ARENA tilbyr velgere. M.a.o. en skremselskampanje uten innhold.
Etter en 17 år lang demokratiseringsprosess har lite endret seg i El Salvador.
Dave

Les artikler om valget i El Salvador her:
http://venezuelalag-norge-dave.blogspot.com/

President for Liv?

An Important but Risky Victory for Venezuela and for Socialism

February 18th 2009, by Gregory Wilpert – Venezuelanalysis.com
The ten percentage point victory (55-45%) that President Chávez and his movement achieved on Sunday, February 15, 2009, in favor of amending Venezuela's constitution so that Chávez may run for president again in 2012, represents a very important victory for the effort to create socialism in this oil producing Latin American nation. However, Chávez and his supporters ought to recognize that this victory comes with a certain degree of risk because it increases the Bolivarian movement's dependency on its charismatic leader. In other words, even though Chávez is the best guarantor for socialism and progressive social change in Venezuela today, his movement's dependency on him was strengthened by the referendum victory, which is an Achilles heel for the movement.

But before we can examine the consequences and meaning of this particular electoral result for Venezuela and for the socialist project, it makes sense to first briefly go over the reasoning behind eliminating term limits in general and in the specific case of Venezuela.
In General: Term Limits - Good or Bad?

Opinions on term limits are as varied as opinions about politics go. Also, this is one of the few issues that does not fall neatly along the left-right political divide. For example, sometimes it is progressives who advocate term limits because of the ridiculous obstacles challengers face against incumbents, particularly in elections for the U.S. Congress and U.S. state legislatures where incumbents enjoy massive fundraising advantages against challengers. In this case, so the argument goes, the lack of term limits for elected representatives entrenches the status quo and makes progressive change extremely difficult. It is well known, for example, that historically 97% of incumbents win their reelection bids in the United States and a vast majority of those running are incumbents.

The most famous term limit, though, is the two-term limit on the U.S. presidency, which was implemented by Republicans in 1951 because they sought to prevent another more than two-term presidency such as Franklin Roosevelt's.

In other words, the arguments in favor of term limits cut both ways. On the one hand it is said that not having term limits makes needed change more difficult because of the power that long-time office holders amass. On the other hand, term limits can also be seen as an obstacle to long-term needed political change because it forces a change of leadership at a time when the leader's project might not be ready for such change (along the lines of, "You don't switch horses in the middle of the race"). Also, some add the argument that it is more democratic to allow citizens decide if they want a long-serving representative to continue to serve, rather than to force them out via an artificially determined time limit.

In the case of Venezuela, Chávez supporters generally argue that since the Bolivarian Revolution represents a long-term project, and since Chávez is the best leader for seeing this project to its conclusion, he ought to be able to hold office for more than two presidential terms. Already when Chávez was first elected in 1998, he argued it would take about 20 years to complete the Bolivarian Revolution, which is why he favored a seven-year term in office for the president (as used to be the case for France), with at least one reelection possibility, when the 1999 constitution was drafted. Constitutional Assembly members, though, convinced Chávez to accept a six-year presidency with one single opportunity for reelection.

Unfortunately, the recent debate about term limits in Venezuela was generally quite distorted. Rather than discussing the pros and cons of allowing people to run for office repeatedly, the opposition tried to make people believe that the amendment proposal was really about whether Chávez should be "president for life" and that holding this constitutional amendment vote somehow violated Venezuela's constitution. [1] Meanwhile, Chávez supporters presented the issue as one that was merely about "expanding citizens' right to choose" whomever they want for an office, without the restriction a two-term limit imposes. Supporters of the proposal practically never addressed the underlying issue that holding office for several terms in a row could lead to the accumulation of power and the unfair and illegal use of one's office to get reelected.
Indeed, unfair advantage is enjoyed on both sides in the Venezuelan conflict. Media owners and the wealthy face few restrictions in campaigning and the government has been known to make use of some of its advantages to compensate (an accusation, though, that the opposition massively exaggerated).

If the opposition had managed to focus on the real issue, supporters of the amendment would have been forced to address this issue and Venezuela would have enjoyed a more serious debate about the pros and cons of term limits. The ultimate result could have included better legislation to protect against using one's office for reelection and better legislation to protect against the advantages that wealth and private media ownership convey when running for office on behalf of the wealthy.

In Specific: Eliminating the Two-Term Limit for Chávez
Leaving aside the more general arguments for and against term limits, why eliminate the two-term limit for President Chávez? The main reason for this is that the Bolivarian project needs Chávez in order to continue and to be carried to its completion. First, he is the only undisputed leader who has so far proven to be able to unite an otherwise notoriously fractious coalition of Venezuela's progressive and radical left forces.

Second, not enough time has passed for the Chávez government to implement its vision of 21st century socialism (also known as Bolivarian Socialism and as Socialist Democracy). While ten years in office might seem like a long time, the Chávez government's program did not get off to a good start because of the vehement and often violent opposition it faced. Also, it was not really until late 2005, once the opposition in Venezuela had been soundly defeated, [2] that Chávez fully embraced socialism and anti-capitalism. So, in effect, the Bolivarian Socialist project has only been pursued in earnest from 2006 to 2008 - a mere full three years until now.

In addition, even though Chávez has a mandate for building 21st century socialism because he won the presidency with 63% of the vote in December 2006 on a platform of establishing 21st century socialism, in December 2007 the project suffered an important setback when Chávez narrowly lost the constitutional reform referendum, which was supposed to provide the constitutional groundwork for the socialist project. To a large extent this defeat was self-inflicted, in that it was a confusing proposal, the campaign was poorly conducted, and many voters felt that too many issues remained unresolved for whose resolution a constitutional reform was not necessary. Nonetheless, Chávez has appealed to the Venezuelan people that he needs more time and a majority of the Venezuelan people has now agreed to give him this time.

What the Victory Means
Given the importance of Chávez for leading the Bolivarian project to its conclusion, the February 15 victory is extremely important for Venezuela and for creating a real progressive alternative to capitalist democracy as usual. As the sociologist Max Weber pointed out about 100 years ago, there are times when charismatic leaders are necessary to break through the ossified social institutions in order to create something new. In other words, according to Weber, charismatic authority is often the only way that old institutions can be transformed. Examples of this type of charismatic leadership would be Lenin, Mao, Gandhi, Martin Luther King, or Nelson Mandela. This is not to say that Chávez is on a par with these leaders in every respect, but he probably is with respect to his ability to lead and inspire. And such leadership should not be wasted if a people democratically decide that the cost of losing such leadership far outweighs the possible benefit of maintaining term limits.

The recent referendum victory becomes all the more important if we consider that the world is currently in a process of entering its worst economic crisis since the Great Depression 80 years ago. Back then people were desperate for an alternative to capitalism and there is no reason to believe that a similar development will not take place this time around. Viable alternatives to capitalism, whether under the heading of 21st century socialism or some other name, will become more important than ever. For better or worse, Chávez has become one of the few leaders in today's world to forge a path in the direction of this alternative.

However, while this might be true on a global scale, Chávez's electoral success bears some inherent risks for the Bolivarian movement. That is, it is precisely the dependency of the Bolivarian movement on Chávez that is simultaneously its greatest strength and one of its greatest weaknesses. This dependency is a strength in the sense previously mentioned, that Chávez unites what would otherwise be a very fractious movement. But it is also a weakness because such dependency makes the movement somewhat fragile. First, if anything were to happen to Chávez, the movement would probably fall apart into its component parts in no time. Second, given this fragility, questioning the leader is quite difficult because criticism rapidly threatens to undermine the movement's stability and main strength. As a result, debate within the movement tends to be possible as long as it does not question the leader's decisions or opinions. This, in turn, makes movement self-criticism difficult and makes the potential for errors all the greater.

Tasks for the Next Period
One of the first tasks for the Bolivarian movement thus is that it must continue to develop the United Socialist Party of Venezuela (PSUV) so that the Bolivarian movement becomes less dependent on Chávez and more stable and more open to wide-ranging debate. This means, first of all, developing alternate leaders and strengthening party structures so that the whole party is more movement-driven and less leader-dependent. The recent referendum victory has expanded the time-horizon for this task because without the elimination of the two-term limit this development would have had to happen within the next four years. Expanding this time horizon, though, carries the risk that the task of strengthening the party and decreasing the dependency on Chávez is postponed until Chávez loses a presidential election or a recall referendum or is otherwise removed from fulfilling his office (via assassination, perhaps).
Second, as Chávez himself recognized during his victory speech, his government must take the fight against insecurity and the high crime rate far more seriously. In a recent interview with CNN Chávez said that one of the reasons he has not pursued the reduction of crime with stronger police measures is because he believes that crime is primarily caused by inequality and poverty and that reducing these ought to reduce crime. While it is an established fact that poverty and crime correlate very highly, it is also true that all available statistics indicate that reducing poverty in Venezuela has not meant a reduction of crime. Rather, that crime increased in tandem with the decrease in poverty and inequality. In other words, the government needs to complement poverty reduction with other measures in order to reduce crime. Along with the fight against crime also belongs the general fight against corruption and increasing the state's efficiency and effectiveness.

Third, as some opposition critics have noted, [3] the real test of Chávez's economic policies is yet to come, when the price of oil is declining at a time when he cannot argue that the opposition caused the economic problems (as was the case during the oil industry shutdown 2002/2003). That is, the government will have to find ways to strengthen its efforts to create social justice in a time of fewer (oil revenue derived) resources. This would probably either mean going into debt so as to stave off a recession and/or taxing the country's rich far more heavily.

Finally, the fourth outstanding task for the next period is the deepening of participatory democracy against the resistance of chavismo's mid-level managers: the ministries, mayors, and governors. If popular power, as the system of direct democratic communal councils is often known, is the heart of Bolivarian Socialist democracy, then this will be the true testing ground for the viability of an alternative to capitalist democracy. So far, the communal councils have achieved much, but only in their own localities of 200-400 families. The real challenge, which Chávez has repeatedly announced, but which has yet to happen, is to bring these structures to a higher level, to the municipalities and perhaps even to state and national level. However, as many have observed, this is going to be difficult because few mayors and governors are willing to let go of their power.

If Chávez and his movement manage to tackle these four tasks in the next two to four years, then the future of Bolivarian Socialism will be bright indeed. Even though Chávez won this referendum, the next period is going to be quite short because if these tasks are not tackled successfully before the end of 2010, then Chávez faces the real possibility of losing his two-thirds majority in the National Assembly, or perhaps even his 50% majority, which would be a devastating blow. [4]

If things should go very wrong, such as if the economy were to crash for some reason (this does not seem likely, but cannot be discounted), then Chávez could even face a recall referendum in 2010. Should he weather these hurdles, though, the next real test will be the presidential election in late 2012.

In other words, even though the victory in the constitutional amendment referendum bought Chávez and his movement more time to complete the Bolivarian Socialist revolution, Chávez must deliver significant change in a relatively short amount of time if this project is to succeed in the long term. And even though the referendum has strengthened Chávez's hand in order to make these changes, it has also (paradoxically) potentially weakened the Bolivarian movement.

[1] This argument made very little sense, but was based on the fact that the 2007 constitutional reform referendum already included the proposal to eliminate the two-term limit on the presidency and was voted down and the constitution prohibits voting on the same reform proposal twice in the same legislative period. However, Venezuela's constitution is very clear in distinguishing between a constitutional reform and a constitutional amendment, which is not subject to the same restriction as the reform.
[2] The opposition was defeated militarily with the failure of the coup attempt of 2002, economically in the oil industry shutdown of 2003, and politically with the recall referendum of 2004 and the national assembly elections of 2005
[3] See, "Is Hugo Chavez Ready for the Coming Fall?" by Francisco Toro, Huffington Post, January 29, 2009
[4] While many say that Venezuela is a very presidentialist system, most are not aware that the National Assembly is quite powerful. Not only does it approve of the budget, but it can also initiate impeachment proceedings against most government officials, it appoints the members of the electoral, judicial, and prosecutorial branches of government, and it can block any of the president's legislative initiatives (the only reason Chávez could periodically legislate by decree is because the AN allowed him to do so).

Filmvisning mandag 9. februar

ÅPENT MØTE/Gratis inngang
Vi viser den prisbelønte filmen ”The War on Democracy” av John Pilger

John Pilgers dokumentarfilm War on Democracy utforsker desillusjon rundt innføring av demokrati, og konsentrerer seg om en del av verden hvor folk har kjempet for å plante demokratiets spire – bare for å se den bli brutalt knust. Filmen utspiller seg både i Latin-Amerika og USA, og utforsker det nåværende og historiske forholdet de politiske makter i Washington har med land som Venezuela, Chile og Bolivia. Pilger ruller opp de historiske fakta om kupp og motkupp, og viser hvordan amerikanerne hele tiden har arbeidet for å installere økonomisk modeller (og maktstrukturer) som passer amerikanske interesser - uansett pris. Pilger reiser også gjennom Venezuela med president Hugo Chavez. Denne dokumentaren er tankevekkende, gripende og stiller svært viktige spørsmål.

Latin-Amerikagruppene i Norge har Venezuela som et prioritert arbeids område, hva innebærer dette? Etter filmen skal vi ha en åpen diskusjon om utvikling i landet.

Sted: Seminarrom/Auditorium F (rom 212) på Sydneshaugen skole
Mandag 9. februar kl.19:00

Arr: Latin-Amerikagruppen i Bergen
http://www.latin-amerikagruppene.no/Lokallag/Bergen/index.html

Revolutionen fyller 50 år: KUBA I FÖRÄNDRINGENS TID

¿Cuba libre?
Den cubanske revolusjonen er verden over blitt fordømt og hyllet, avhengig av hvor man plasserer seg i det politiske landskapet. Med Fidel Castro på sykeleiet, fylte revolusjonen 50 år i januar. Spørsmålet alle cubanerne stiller seg nå er som følger: Hvor går veien videre?

René Vázquez Díaz er cubansk forfatter, journalist og oversetter bosatt i Sverige. Han jobber for tiden med bokprosjektet Contextos para una Cuba post Fidel (Kontekster for et post-Fidel Cuba). I 2007 vant han den prestisjetunge Juan Rulfoprisen for kortromanenVälkommen till Miami, doktor Leal, som omhandler det cubanske eksilmiljøet i Miami.

Vázquez Díaz arrangerte «Stockholmsmøtet» i 1994, som var det første møtet mellom cubanske eksilforfattere og forfattere som er bosatt på Cuba, og i 2008 ledet han et tilsvarende panel under Waltic-konferansen i Stockholm. Diverse artikler i Le Monde diplomatique – der han er fast korrespondent – og El País, hvor han går hardt ut mot de av eksilcubanerne som mottar økonomisk støtte i USA for å undergrave det cubanske regimet, har gjort ham til hatobjekt for de mest ytterliggående anti-Castrogrupperingene.

I samarbeid med forskningsgruppen KIK («Konflikter og identiteter i Karibia») har Studentersamfunnet invitert René Vázques Díaz til Bergen der det arrangeres to møter:

Onsdag 4 Februar: STUDENTERSAMFUNNET, kl 19.15 Logen Bar

Torsdag 5: UNIVERSITET Bergen, kl 12.15 Studentsenteret, seminarierom A. (Universitetet)

Compañeros de la Red Pro Venezuela: Gracias por su Solidaridad con la Revolución Cubana. La Embajada de Cuba en Oslo, Noruega, en el 50 Aniversario del Triunfo de la Revolución les desea Muchas Felicidades y Éxitos para el 2009.
¡Viva por siempre nuestra Revolución!