Eirik Vold, 2006
Latinamerikansk Al JazeeraTelesur er navnet på en ny latinamerikansk tv-kanal og er antakelig det dristigste medieprosjektet i kontinentets nyere historie. Dersom grunnleggernes ambisjoner innfris vil det også bli det mest betydningsfulle. Med hovedsete i Caracas Venezuela og Chávez-regjeringens petrodollar som finansiell plattform vil Telesur utfordre de multiansjonale mediegigantenes informasjonshegemoni. Kan kanalen bli en latinamerikansk Al Jazeera, spør jeg informasjonsdirektør Jorge Botero.
-Hva er hovedstaden i Italia?
-Roma.
-Hva er hovedstaden i Paraguay?
-Eh vet ikke.
Det er søndag ettermiddag og Venezuelas mest populære tv-program, "aló presidente" ruller over millioner av tv-skjermer. President Hugo Chávez Frías åpner et sykehus i slummen, prater om krokdillefangst i barndommen og tordner mot USA-imperialismen. Ikke noe nytt altså. Ikke før sendingen avbrytes av en av de mange pausene for politisk propaganda, programannonsering og liknende. Den bolivianske gutten som blir testet i geografi er ment å illustrere en kulturimperialisme som har sørget for at man er mer interessert i Europa og USA enn sitt eget kontinent. En kulturimperialisme som utgjør en av flere komponenter av en kolonial infrastruktur beregnet på å utplyndre Latinamerikas ressurser, splitte og herske. Problemet er beskrevet, reklamesnutten går mot slutten og løsningen presenteres. Den heter Telesur og er en kanal med statlig kapital fra Venezuela, Argentina, Cuba og Uruguay. Kanalen lover å "jobbe for å få fram mangfoldet i kontientets mange kulturer, øke interessen og forståelsen mellom dem og slik bre grunnen for politisk, kulturell og økonomisk integrasjon". Det hele som en motvekt mot mot de store multiansjonale mediekonsernenes massive dominans over informasjonstilbudet i og om regionen. Det ser altså ut som om venstrekreftene i Latinamerika er i ferd med å lede den politiske offensiven inn på mediearenaen. Kan dette bli et latinamerikansk Al Jazeera, spekulerer jeg mens jeg fyker gjennom Caracas´ mange trafikkorker på motorsykkeltaxi med kurs for Telesurs hovedkvarter.
Det er riktig nok lite som minner om oljemillioner ved lokalene til den nye tv-kanalen der de ligger langt unna Caracas´ businessenter av stål og glass. Hvis latinamerikansk integrasjon er målet, gir den lille kaotiske resepsjonen heller et innblikk, nærmest en miniatyrutgave, av utfordringen prosjektet står ovenfor. Et europeisk reporterteam venter utålmodig mens den venezuelanske sekretæren ser ut som om hun forbereder seg til en missekåring der hun sitter og sminker seg med kirurgisk presisjon. Dørvakten, på sin side, snakker om helgens utskeielser i mobiltelefonen da en skjeggete mann stormer ut fra kontoret sitt og veiver med armene. "De hadde en avtale med meg for et kvarter siden, for faen!". De to lokalt ansatte rister oppgitt på hodet og utveksler megetsigende blikk. "Han er fra Uruguay, er han ikke...det må være noe sånt."
Venstreintelektuell middelklasse og dens holdninger som vi typisk finner den i for eksempel Mexico, Argentina og Uruguay møter den mer lettbente karibiske livsinstillingen vanlig i Venezuela. En klisjé og kanskje en myte, men her i full empirisk utfoldelse.
Idéen Telesur-Det var Fidel som gav oss idéen. Informasjonsdirektør i Telesur Jórge Botero åpner samtalen entusiastisk. At informasjonsdirektøren er på fornavn med Cubas statsoverhode bekrefter forutanelsen om at det ikke er tilfeldig hvem som holder i tøylene i dette prosjektet. I 2002 var Botero og en gruppe uavhengige journalister fra Latinamerika samlet i Havanna for å diskutere det nyliberale mediehegemoniet, da Fidel Castro liksom tilfeldig utbrøt, "hvorfor lager dere ikke deres egen kanal, deres egen CNN?". -Idéen var vågal og mange tok den nok ikke alvorlig i begynnelsen. Alternativ journalistikk var på det tidspunktet svært marginalisert og folk hadde ikke ambisjoner.
Boteros ambisjonsnivå er det imidlertid ikke noe i veien med. Mannen har dedikert 25 av sine 49 leveår til journalistyrket i hjemlandet, Colombia, vært innom aviser, radio og tv som fast ansatt og som freelance journalist. Han har vunnet flere priser for sin virksomhet, blant dem "Rey de España" (kongen av Spania) ofte sammenliknet med den mer kjente Pullitzer-prisen og Nuevo Periodismo (ny journalistikk) med et fond disponert av forfatteren Gabriel García Márquez. Til tross for internasjonale priser, journalistlivet i Colombia var alt annet enn glamorøst. Svært få steder myrdes flere journalister og som maktkritisk og gravende utøver av yrket har Botero også ved flere anledninger blitt oppsagt etter å ha avslørt "feil folk". Men med Chávez´ oljemillioner og anerkjente korrespondenter, spredd fra USA til Argentina, i ryggen leder han og Telesur nå altså motoffensiven hvis mål er intet mindre enn "å få imperiets mediehegemoni til å vakle".
-Ser du for deg at dere kan spille en rolle liknende Al Jazeera i Afghanistan og Irak?
-Vi har noen av de samme ambisjonene. Al Jazeera klarte å bryte gjennom det vi trodde var en ugjennomtrengelig mur av tendensiøs informasjon om USAs invasjoner. De dro dit servile og karriereorienterte journalister ikke dro, og fortalte historiene det ikke passet USA at vi ble fortalt. Noe av det viktigste med Al jazeera er at de har klart å bli en konstant motvekt mot de vestlige mediegigantene, også som kilde for andre medier. Vi har som mål å gjøre det samme. Vi vil at latinamerikanere skal fortelle om den latinamerikanske virkeligheten.
For den som har en viss kjennskap til mediesituasjonen i Latinamerika er det ikke vanskelig å se viktigheten av prosjektet. Den økende politiske og økonmomiske marginaliseringen av kontinentets befolkning har gått hånd i hånd med marginalisering også i informasjonsmarkedet. Ikke bare er de fattige massene usynliggjort i media, de er også språklig (en betydelig del av amerikas urbefolkning har ingen eller svært begrensede spansk-ferdigheter) og kulturelt fremmedgjort og redusert til konsumenter av såpeoperaer og nyheter produsert med transnasjonal mediekapital.
Statskupp og mediemaktInformasjonsdirektør, Botero trekker fram kuppet i Venezuela i 2002 som konkret eksempel på behovet for alternative nyhetskilder. Da Chávez ble dratt ut av presidentpalasset med våpenmakt leste alle landets private kanaler opp et brev der han tok på seg skylden for drapene under sammenstøtene noen timer før, gikk av som president og søkte asyl på Cuba.
-Brevet var falskt men det var ingen der til å fortelle det. TV og aviser på dette kontinentet er så underlagt imperiets interesser at de ikke ivaretar folks mest grunnleggende rett på informasjon.
I Norge gav forøvrig Aftenposten sitt bidrag blant annet gjennom faktaboksen der Chávez var presentert som ”populistisk kuppmaker”, mens forretningsmannen og diktatoren Carmona fikk karakteristikken ”balansert problemløser” i en artikkel som var svært entusiastisk til det nyinnsatte militærdiktaturet.
Mens hundretusener tok til gatene og krevde Chávez gjeninnsatt gikk ekkoet fra CNN om den "demokratiske maktovertakelsen" over hele det latinamerikanske kontinentet, og i Caracas raporterte mediene om tomme gater. -Da hadde kuppmakerne stengt de få lokale radio og tv-kanalene som var villige til å fortelle om hva som skjedde. Botero fortsetter ivrig.
-Hva kunne ikke vi bidratt med i en slik situasjon? Her kom riktignok sannheten fram etter at kuppet var slått ned. Men ta Haiti. Hvem vet hva som egentlig skjedde da Aristide ble styrtet? Vi har bare seierherrenes historie, fortalt av de store pressebyråene.
Informasjonsdirektøren er likevel ikke helt overbevist om sammenlikningen med sine arabiske kolleger. -Al Jazeera har enorme finasielle ressurser. Svimlende summer som vi ikke kan drømme om. Vi står ikke i noe avhengighet til investorer, noe som gir oss en annen type frihet for eksempel når det gjelder å dekke sosiale konflikter innenfor et samfunn.
Spørsmålet er imidlertid hva slags frihet kanalen har i forhold til den venezuelanske staten som står for 51% av kapitalen. Telsurs president er nemlig ingen andre enn Andrés Izarra, Venezuelas kommunikasjonsminister, hvilket også vil si at han har mer enn en finger med i spillet i statskanalen Canal 8. Med unntak av Chávez´ ukentlige søndagsshow og noen sportssendinger har Canal 8 liten masseappell og er preget av smale politiske programmer med en klar regjeringsvennlig agenda produsert med knappe ressurser. Det viser seg atpåtil at Telesurs produksjonslokaler er i ferd med å bygges vegg i vegg med den nevnte kanalen, noe som gir grunn til en viss skepsis. Men Botero protesterer -Vi har vår journalistiske integritet og vår uavhengighet i forhold til investorene. Telesur tar ikke sikte på å støtte noen spesielle partier eller regjeringer. Dette prosjektet oppstod som følge av et udekt behov for informasjon og det utgår fra de latinamerikanske folkene. Det som er sant er at både vi og regjeringene som har investert i Telesur ser nødvendigheten om å gi folk andre fortellinger enn det CNN og de etablerte private mediene gjør. Dette skal ikke være noe ovenfra og ned-kommunikasjon eller et presseorgan for investorene. Vi ønsker å la folk få komme til og fortelle historiene sine selv.
Det kan se ut som om Botero har rett. Tre dager etter at Telesur startet sendingene offentliggjorde Izarra sin avskjedssøknad som Venezuelas kommunikasjonsminister for å dedikere seg til Telesur på heltid. -Saken er at heller enn penger fra investorene, er vår styrke de menneskelige ressursene. Det er overveldende hva slags folk som har sagt seg villige til å jobbe med oss, argumenterer Botero og refererer blant annet til en rekke journalister med cv-er som ikke står mye tilbake for hans egen. -Dette er folk som ikke lar seg diktere til noe som helst, folk med journalistisk integritet.
Som den globale venstresidens hjertebarn på mediefronten har kanalen i tillegg tiltrukket seg en betydelig gruppe intellektuelle tungvektere som mer eller mindre organiserte rådgivere, blant dem den engelsk-pakistanske skribenten Tariq Ali, uruguyaneren Eduardo Galeano og Noam Chomsky, som også har vært svært opptatt av å sikre Telesur en uavhengig status.
Elektronisk krigføringI USA har kongressen nylig fattet et vedtak om å bekjempe Telesur fordi "kanalen vil sende antiamerikansk propaganda", og USAs ambassadør i Venezuela, William Brownfield utelukker ikke harde tiltak dersom den "rammer amerikanske interesser". Foreløpig har kongressen bevilget 10 millioner dollar til dette, ca like mye som Telesur har i startkapital. Det nevnte kuppet i Venezuela gir oss en pekepinn på hva disse epengene kan brukes til. For å hindre at løgnen om Chávez´ "frivillige avgang" skulle sprekke var det, under kuppets tidlige fase nødvendig å få statskanalen av luften så fort som mulig. Fra en stasjon i Mexico fikk man derfor blokkerte kanalens signaler, noe som var planlagt lenge i forveien. Mens Chávez satt fengslet og kuppmakerne så ut til å ha lykkes, skrøt den eksilkubanske mediemagnaten Gustavo Cisneros, som også er personlig venn av Bush-familien, åpent om hvordan han hadde vunnet informasjonskrigen.
Telesurs president Izarra komenterte i den sammenheng at "USA er åpenbart flinkere enn oss med slikt. Her i Venezuela har vi ikke for vane å blokkere tv-signaler". Det er foreløpig ingen grunn til å tro at Telesur vil lide samme skjebne som de bombede Al Jazeera lokalene i Midt-Østen, men i følge president Chávez er man forberedt på "elektronisk krigføring". Og dersom kanalen klarer å holde signalene oppe er det liten tvil om USA vil komme tapende ut av en slik krig. For samtidig som det er vanskelig å rettferdiggjøre millionbeløp for å bekjempe en tv-kanal, har den amerikanske kongressens vedtak latt Telesur entre scenen på best tenkelig måte, som stemmen fra Sør som USA forsøker å kneble.
Telesur satser i tillegg til egenprosukdjon på bidrag fra andre kanaler. Izarras utspill om mulighetene for en strategisk allianse med Al Jazeera var kanskje forventet, men ikke desto mindre kan det få vidtrekkende følger. -Kanalen er et naturlig valg for oss som samarbeidspartner når det gjelder produksjon av nyheter og bakgrunnstoff særlig i Midtøsten. Hvem andre har 18 uavhengige reporterteam inne i Irak?, spør han retorisk.
Dersom Telesur oppnår den populariteten som de politiske strømningene i Latinamerika åpner for, har kontinentets venstreregjeringer og sosiale bevegelser fått sitt våpen i informasjonskrigen. Med et samarbeid med Al Jazeera kan den globale bevegelsen mot imperiet få sitt. De neste månedene vil vise om verdens mediesituasjon er i ferd med å forandres eller om forsøket forfaller i overdreven politisering og manglende masseappell.
